Deres Kongelige Høyhet,
Ansvarlige for Høstutstillingen,
Kjære kunstvenner,
Høstutstillingen… Bare ordet smaker
av provokasjon, entusiasme, ergrelse, glede og debatt. Det i seg
selv vitner om en utstilling som har en viktig rolle. Kunst skal
utfordre oss.
Når høstutstillingen igjen vil
utfordre, glede og provosere oss i 2004 – for 117. gang – skriver
den seg inn i tradisjonen og historien. Høstutstillingen var de
radikale kunstnernes protest mot det etablerte borgerskapets
dominans i Kristiania Kunstforening. I spissen gikk kjente navn som
Christian Krogh, Fritz Thaulow og Erik Werenskiold.
Høstutstillingen avvikles altså for
117. gang. Men det er 120 år siden den ble arrangert for første
gang som Statens Høstutstilling – i 1884. Jeg skal ikke gjøre noe
større poeng ut av dette enn å nevne at det er samme år som partiet
Høire ble stiftet. Jeg er ikke sikker på om det hadde vært like
naturlig å la en Høyre-mann åpne utstillingen på den tiden. Men det
at jeg har æren av å gjøre det – faktisk for andre gang – forteller
vel noe om utviklingen både i partiet Høyre og i Høstutstillingen.
Vi skal jo begge forholde oss til vår samtid, la den påvirke oss og
forsøke å påvirke den. Av hensyn til samarbeidsforholdene i
Regjeringen, er jeg blitt utstyrt med en påminnelse om at partiet
Venstre ble stiftet samme år…
Høstutstillingen er jo på mange
måter historien om de frie kunstnernes revolusjon av
styringsformen: Utstillingen skulle styres av kunstnerne og ikke av
et styre bestående av embetsmenn og borgerskap. Dette var ikke
unikt internasjonalt. Men det spesielle i Norge var et en slik
salongutstilling gikk i kompaniskap med Staten, slik den altså
gjorde i 1884. Ideologien til Høstutstillingen har dermed – gjennom
alle disse årene – vært fri innsendelse av forslag, kunstnerstyre
og støtte fra Staten. Også en finansminister kan glede seg over det
siste…
Men statsstøtten har ikke gjort
Høstutstillingen konform og grå. Utstillingen har vært med på å
sprenge grenser og har sluppet gjennom verker som ikke ville funnet
en så prominent utstillingsplass andre steder. Mange er de – eller
vi – som har vært på Høstutstillingen og gått ut herfra med
spørsmålet: ”Er dette kunst?”.
Edvard Munch var for eksempel en av
de første som skapte opprør med sine verker. ”Intet maleri har i
Norge vakt slik forargelse”, fortalte Munch om publikums reaksjon
på maleriet ”Syk pike”.
En del tiår senere ble for eksempel
Sigurd Winges materialbilde ”Adam og Eva flykter fra Telemark”
sluppet inn. Det var laget av steiner og kobbertråder. Mange mente
at dette var skrekkelig – her drev man gjøn med det etablerte
kunstsyn. I dag er kunstverket i Nasjonalgalleriet.
Og vi har sett de siste årene at
uttrykksformene skifter. Temaene er selvsagt ulike – kunsten skal
jo speile den tiden vi lever i. Men vi ser også et økende mangfold
i materialvalg. For snart 30 år siden ble tekstile verker anerkjent
som kunst og ikke ”bare” håndverk, ved at det da fikk sin egen
jury. Og i våre dager utgjør videokunst en stadig større del av
utstillingen.
Det er til slutt en glede for meg å
ønske arrangørene lykke til, ønske kunstnerne hell og lykke og
ønske de besøkende en god kunstopplevelse.
De refuserte vet ikke vi hvem er,
men det har vært mange gode kunstnere blant de refuserte tidligere,
så derfor: Lykke til også til dere!
Med dette erklærer jeg Statens 117.
kunstutstilling – Høstutstillingen 2004 – for åpnet!
