Innlegg ved helseminister Dagfinn
Høybråten 31. mars 2004
Trafikkulykker som helseproblem
Arbeid for å sikre trygge veier og
forebygge ulykker i trafikken er en viktig del av den store
helsepolitikken. Trafikkulykker er et stort helseproblem og
medfører store kostnader for samfunnet. Verdens helseorganisasjon
har derfor løftet fram trafikkulykker og trafikksikkerhet som tema
for årets markering av Verdens helsedag. Ulykker i trafikken er et
helseproblem
for det første fordi disse ulykkene årlig bidrar til over
300 tapte liv – og blant disse mange unge liv.
For det andre må vi rette fokus mot de mange som får
ødelagt sine liv i trafikken. Trafikkulykker medfører fysiske og
psykiske skader og lidelser – ofte varige skader, og med nedsatt
førlighet og funksjonsevne, redusert helse og livskvalitet som
konsekvenser for enkeltmennesker og familier.
Vi har siden 1970 hatt – om jeg kan
bruke uttrykket – en positiv utvikling med redusert
ulykkesdødelighet. Nærmere 100 barn under 15 år døde årlig i
trafikkulykker i siste halvdel av 60-tallet. I siste halvdel av
90-tallet døde i gjennomsnitt 17 barn under 15 år i trafikken. For
befolkningen i yrkesaktiv alder har ikke nedgangen vært like
markert, men likevel tydelig.
Vi ser også en nedgang i det totale
antall ulykker som fører til personskade. Samtidig viser
statistikken at det har vært en økning i antall innleggelser på
sykehus grunnet skader. Dette kan bety at en større andel av
ulykkene medfører alvorlige personskader – skader som krever
omfattende medisinsk behandling. Ulykker i trafikken er med svært
få unntak alvorlige.
Dersom vi inndeler dødsulykkene
etter alder og ulykkesarena viser tall fra SSB i 2000 følgende
omfang av trafikkulykker:
- I aldersgruppen 0-14 år er 39 % av dødsulykkene
trafikkulykker.
- Trafikkulykkene dominerer i aldersgruppen 15-24 år med hele 72
%!
- I aldersgruppen 25 - 64 år står trafikkulykker for 34 %,
- mens de i aldersgruppen over 65 år står for 7 % av
dødsulykkene.
God nasjonal skaderegistrering –
helsemyndighetenes ansvar og bidrag
En overvåking, slik jeg har
referert til over, gir først og fremst muligheter til å følge
utviklingen i skadebildet over tid. Dette er viktig.
Samtidig er det også nødvendig med
skadestatistikk som gir mer informasjon om bakenforliggende
forhold: - hvem som skades, hvordan det skjer, hvor det skjer og
gjerne også tidsangivelse av når ulykken eller skaden har skjedd.
Dette gir et viktig grunnlag for å kunne sette inn målrettet og
effektiv forebyggende innsats.
Det er for eksempel et klart behov
for å fremskaffe bedre kunnskap om omfanget av ruspåvirket kjøring,
dette gjelder så vel alkohol som medikamenter og illegale
rusmidler, eller kombinasjon av disse. Jeg har fått oppgitt tall
som viser at i over 40% av dødsulykkene hvor andre kjøretøy ikke
var involvert (dvs utforkjøringer o.l.), var alkohol en medvirkende
årsak til ulykken. Utbredelsen av rusmidler i trafikken gir oss nye
utfordringer. Av hensyn til alle som ferdes i trafikken er det
særdeles viktig å få oversikt og kunnskap som gir mulighet til å
iverksette tiltak som gjør at vi kan få bukt med kjøring under
påvirkning av alkohol, medikamenter og/eller illegale
rusmidler.
Blant helsesektorens viktigste
bidrag i arbeidet med å forebygge ulykker i trafikken vil, slik jeg
ser det, være å bidra til en god nasjonal overvåking og samtidig
sørge for helsetjeneste- og sykehusbasert skadestatistikk.
At det er en underrapportering av
ulykkesskader i trafikken, er for denne forsamlingen ingen stor
nyhet. For eksempel viser tallmateriale fra 1991 at bare 9 % av
sykkelulykkene med personskade som ble behandlet på
legevakt/sykehus, var registrert i politiets registre. For
bilulykker med personskader har derimot politiets registre en
høyere dekningsgrad, nærmere bestemt 58 %. ( TØI-rapport 318
”Underrapportering av ulykker” 1995).
Vi må samtidig erkjenne at den
statistikken vi har i dag som er basert på registrering i
helsetjenesten heller ikke er god nok. Dette vil vi gjøre noe
med.
Jeg kan derfor opplyse om at det nå
er igangsatt et arbeid med et nytt nasjonalt personskaderegister.
Arbeidet bygger på et forprosjekt utført av KITH i 2003 på oppdrag
fra Sosial- og helsedirektoratet.
Forprosjektet foreslår flere
tiltak: 1) Etablere et overvåkingsregister. 2) Fastsette et felles
minimum datasett (FMDS) som rapporteringen skal baseres på. 3)
Rutineregistrere og innrapportere data fra somatiske sykehus og
legevakter tilknyttet sykehus, samt Oslo Legevakt og Bergen
Legevakt.
Forprosjektet foreslår videre å utarbeide
nasjonale anbefalinger til skadetypespesifikke minimum datasett
(SMDS) som kan brukes til lokale og ad hoc registreringer av
minimumsdata som er spesifikke for gitte skadetyper. Eksempel på
slike skadetypespesifikke minimum datasett vil kunne være egne
moduler for registrering av trafikkskader.
Vi vil arbeide for et nasjonalt
personskaderegister etter denne modellen med sikte på ha dette
klart i løpet av 2006. Dette vil også bidra til en mer detaljert
registrering av trafikkulykker, gjøre det mulig å måle utviklingen
over tid og ikke minst avdekke de bakenforliggende årsaker til
ulykkene. Dette er et viktig bidrag til trafikksikkerhetsarbeidet –
bl.a. som grunnlag for å prioritere og for å sette inn effektiv og
målrettet forebyggende innsats.
Til orientering kan jeg nevne at Oslo legevakt
og Skadeforebyggende forum med støtte fra Sosial- og
helsedirektoratet har igangsatt forsøk med å stedfeste
ulykkesstedet ved hjelp av flykart som er lagt inn på edb
(Geografisk informasjons system). Foreløpige resultater tyder på at
dette er mulig å gjennomføre når pasienter er på legevakten, og
stedfestingen kan gjøres rimelig nøyaktig. Et slikt verktøy vil
eventuelt kunne utvikles videre i samarbeid med vegmyndighetene som
et framtidig verktøy i det forebyggende arbeidet.
Ulykkes- og skadeforebyggende arbeidet i
kommuner og lokalsamfunn
God skadestatistikk er også
vektlagt i
ny strategi for det ulykkes- og
skadeforebyggende arbeidet som Sosial- og helsedirektoratet
i disse dager legger siste hånd på. Strategiplanen vil foreligge
før sommeren og den legger vekt på fire sentrale elementer: en
bedre skadestatistikk, et bedre kunnskapsgrunnlag,
sektorovergripende og tverrfaglig samarbeid, og det å støtte opp om
lokalt ulykkesforebyggende arbeid.
Skadestatistikk har vist seg å være
et godt utgangspunkt for igangsetting og evaluering av forebyggende
tiltak på lokalplanet. Trygge lokalsamfunn eller Safe Community -
et konsept for ulykkesforebygging på lokalplanet i regi av WHO -
som Norge for lengst har sluttet seg til, er et godt eksempel på
dette. Arbeidsmetodikken er kjennetegnet ved tverrsektorielt
samarbeid, politisk og administrativ forankring av arbeidet,
planforankring, lokal skaderegistrering, prioriterte og målrettede
tiltak og kombinasjon av ulike tiltak for å få best mulig effekt.
Det norske sekretariatet for Trygge lokalsamfunn er plassert i
Sosial- og helsedirektoratet.
Nærmere 50 norske kommuner arbeider
innenfor rammen av Trygge lokalsamfunn-konseptet. Trafikksikkerhet
er blant de prioriterte områdene i de fleste kommuner – nettopp
fordi trafikkulykker representer et helseproblem. Jeg har fått
opplyst at arbeidsmetodikken prøves ut i regi av
Fylkestrafikkutvalget i Vestfold som et redskap i tverrsektorielt
kommunalt trafikksikkerhetsarbeid.
Sikkerhet og framkommelighet – ja takk
begge deler!
Sikkerhet og framkommelighet er
etter min mening to sider av samme sak. Og begge disse hensynene må
ivaretas i areal- og transportplanlegging, fordi det handler om å
ta nødvendig hensyn til befolkningens helse. Jeg minner om at for
lite fysisk aktivitet er i ferd med å bli vårt nye store
helseproblem. Gode muligheter for å kunne gå eller sykle til jobb
eller skole vil være et viktig bidrag til økt hverdagsaktivitet og
bedre folkehelse. Jeg er glad for at samferdselsministeren også er
opptatt av dette.
Trafikksikre veier og
tilrettelegging av gang- og sykkelveier er sammen med
trafikkopplæring de beste forutsetningene for at barn og unge skal
ta skoleveien aktivt i bruk. Dette er vektlagt i ”Aktive skolebarn”
som er et samarbeidsprogram for fysisk aktivitet, trafikkopplæring
og trygge skoleveier. Målet er at flere barn skal bruke skoleveien
aktivt på en trygg og sikker måte. Sosial- og helsedirektoratet,
Statens vegvesen, Trygg Trafikk og Politidirektoratet samarbeider
om prosjektet.
For barn og unge vil det å gå eller
sykle til skolen gi en passe dose daglig mosjon – i tillegg til at
skoleveien også er en viktig sosialiseringsarena. Selv
jeg kan se at det kan være gode
grunner til å transportere barna til skolen, - som for eksempel
lange avstander eller en sterkt trafikkert skolevei. Men vi ser
også at barna kjøres av helt andre årsaker: dårlig vær, liten tid
om morgenen, foreldre kjører i samme retning uansett eller at det
går raskere med bil. Denne ”bjørnetjenesten” er faktisk med på å
gjøre skoleveien trafikkfarlig for de elevene som velger – og som
gjerne vil gå eller sykle til skolen! Her må det også til en
holdningsendring blant oss voksne!
