Et hvert samfunn må ha et system
for å håndtere en gjeldstvist. Utgangspunket er at det skal være
likhet for loven. I en artikkelserie samt to ledere har Aftenposten
belyst økningene i namsmannens gebyrinntekter. Aftenposten har
selvfølgelig rett når de forteller at gebyrinntektene til
namsmannen økte med 77 millioner fra 2003 til 2004, og at det
skyldes økte rettsgebyrer. Men etter min mening berøres kun en side
av en flersidig debatt. Det fortelles ikke at antallet
tvangsforretninger har gått ned i samme periode, og at vi her møter
næringsaktivitet der det også tjenes mye penger på å låne ut mer
penger enn mange har mulighet til å betjene.
Det er viktig å holde fast ved det
overordnede rettsprinsippet om at kreditor skal få oppfylt kravet
sitt. Det må gjelde i alle saker. Dersom gjelden ikke betales og
inkasso ikke fører fram, kan kreditor få bistand fra det offentlige
til å inndrive kravet. I den forbindelse påløper det gebyrer, slik
det gjør ved alle gebyrpliktige saker som behandles for domstolene
og namsmannen.
Hvem som betaler rettsgebyret i
utleggs- og tvangsinndrivelsesaker hos namsmannen - kreditor eller
skyldner - avhenger av hvordan det går med saken. En stor andel av
utleggssakene og saker om tvangsinndrivelse avsluttes fordi
skyldneren ikke har midler som kan inndrives. I disse sakene skal
som hovedregel kreditor betale gebyret. Økningen i rettsgebyret går
derfor ikke uten videre utover de som allerede har så svak økonomi
at tvangsinndrivelse ikke er aktuelt.
En stor del inkassosaker og andre
gjeldssaker som går til tvangsinndrivelse ved namsmannen, er
forbrukslån uten sikkerhet, for eksempel kredittkortgjeld. Volumet
av forbrukslån har steget dramatisk de siste årene, og misligholdes
oftere enn andre lån. Mens 1 prosent av det samlede utlånet til
lønnsmottagere ble misligholdt i 2004, ble 6,5 prosent av
forbrukslån misligholdt. Søknader til namsmannen om gjeldsordning
gjelder i stor grad forbrukslån. Denne utviklingen bekymrer meg, og
det er positivt at Aftenposten tar initiativ til en offentlig
debatt om konsekvensene.
Etter min mening må det
viktigste målet være å hindre at forbrukere kommer i en situasjon
hvor de ikke klarer å håndtere sine gjeldsforpliktelser. Det kan
synes som om det for ofte innvilges raske, dyre og usikrede lån til
forbrukere som åpenbart vil ha problemer med å betjene lånene. Når
det opplyses at 70 prosent av sakene som går til namsmannen for
utlegg rammer personer med inntekt under 200 000 kr, så er det
grunn til å spørre om disse i utgangspunktet burde fått innvilget
slike lån. For å motvirke dette ser jeg på forslag om å pålegge
utlåner en plikt til å
fraråde kunder å kjøpe varer på kreditt utover egen
betalingsevne. Vi har allerede en slik frarådningsplikt for banker
ol.
Som en del av omleggingen av det
som kalles den sivile rettspleie på grunnplanet, vil vi neste år få
nye regler for direkte tvangsinndrivelse av uimotsagte krav. Dette
vil innebære en forenkling av prosessen og vil bidra til lavere
saksomkostninger for begge parter i en gjeldstvist. Eksempelvis vil
et krav på 15.000 kroner få reduserte inndrivningskostnader på vel
1.400 kroner.
Jeg ser at størrelsen på offentlige
gebyrer kan få betydning for de med lavere inntekter. I den
forbindelse vil jeg åpent se på innspill til målrettede tiltak som
kan bidra til å møte nettopp denne utfordringen.
