Kjære publikum

Det er i møte med publikum at den levende musikken oppstår. Etter at Thomas Alva Edison i 1877 prøvde ut sin første fonograf, har mennesket i over hundre år hatt mulighet til å feste musikk til et fast medium for gjentagelse på et annet tidspunkt enn selve musikkutøvelsen. Det er egentlig forbausende kort tid. Men lydfestingen, i første omgang på vokssylinder, senere på skjellakk og vinyl grammofonplater, revolusjonerte vårt forhold til musikk i løpet av 1900-tallet. Nå kunne musikkfremføringen gjentas etter eget forgodtbefinnende. Hva da med musikk som øyeblikkets kunst? når vi selv plutselig ble herre over øyeblikket! Med utviklingen av den elektriske opptaks- og avspillingsteknikken fra 1925, ble det mulig å plassere høyttalere på steder hvor en før aldri kunne forestille seg at musikk kunne eller skulle klinge. Slik førte teknikken til at musikken – den skjønneste av alle kunster – ble frigjort fra sin sosiale kontekst og fra tid og rom. Dette skulle få dramatiske konsekvenser for musikk som kunstform i det 20. århundre.

Grammofonplatens konservering av et historisk øyeblikk, som gir frihet til å velge tid og sted for gjentagelse, kan også sies å være et bilde på det 20.århundres modernitet. Individets frihet til selv å velge uavhengig av det kollektive, har ikke bare forandret vårt forhold til musikken, men faktisk formet vårt verdensbilde. Men for å holde meg til musikken: I tidligere tider var musikkopplevelsen en kollektiv opplevelse knyttet til fremføringen av musikk, enten man var utøver eller lytter. Musikk var øyeblikkets kunst, selve inkarnasjonen av det flyktige og uhåndgripelige. Nå ble det mulig for det enkelte individ å velge tid og sted, og skillet mellom "å spille musikk" og "å spille av musikk" ble nesten borte. Lytterens makt vokste også i diskusjonen om hva som var god og dårlig musikk. På en måte bidro grammofonindustrien til en demokratisering av kunsten, ved at også de som selv ikke utøvde kunsten, nemlig lytterne i langt større grad, ble meningsberettiget gjennom at de kunne argumentere ut fra et objektivt grunnlag; grammofoninnspillingen. Dette gjenspeiler også den generelle demokratiseringen i det 20.århundres samfunn

Grammofonhistorien er en av vår tids viktigste kulturhistoriske kilder. Det er derfor av særdeles stor betydning at vi i dag kan åpne denne enorme samlingen i Stavanger. Materialet vil gi grunnlag for ulike studier knyttet til musikkutdannelsen ved Høgskolen i Stavanger. Sangere og instrumentalister, opptaksteknikere og musikkhistorikere vil alle kunne ha stor nytte av dette materialet. Det øvrige musikkfaglige miljøet i Bjergsted, fra kulturskole til symfoniorkester, vil her ha en nesten uutømmelig kilde til kunnskap og inspirasjon i sitt geografiske nærområde. ja, med sitt historiske spenn og faglige profil vil Norsk Lydinstitutt kunne bli et viktig senter i den internasjonale forskningen innenfor interpretasjonshistorie, som er et stadig voksende felt i musikkforskningen. Det skal bli spennende å følge utviklingen fremover, og jeg regner med at Norsk Lydinstitutt vil være en viktig nasjonal aktør med sitt omfattende og unike kildemateriale.

Jeg sa innledningsvis at det først er i møte med publikum at den levende musikken oppsto. Det er unikt at Norsk Lydinstitutt Stavanger legger opp til en praksis hvor publikum kan komme tett på materialet. Selv om musikken – lyden - er det viktigste, vil også platecover og annen dokumentasjon omkring det lydfestede materialet bidra til å øke vår kulturforståelse. Derfor er denne samlingen ikke bare en gave til Stavangerregionens befolkning, men en milepæl i Norges kulturhistorie. Dette er i tråd med de ønsker som ble uttrykt ved inngåelsen av avtalen mellom Arne Dørumsgaard og Stavanger kommune, og det er ønsker Kultur- og kirkedepartementet også vil stille seg bak. Det er derfor en glede for meg på vegne av departementet å kunne erklære de nye lokalene til Norsk Lydinstitutt Stavanger for åpnet.

Gratulerer med dagen.