Arkivene – for alle? Formidling og tilgjengeliggjøring av historiske og aktive arkiver

I enhver offentlig og privat virksomhet av noen størrelse spiller arkivet en uunnværlig rolle. Det vet selvsagt alle dere arkivfolk som er tilstede her i dag. Men folk flest tenker neppe til daglig over hva denne støttefunksjonen har å si for at den øvrige del av virksomheten i det hele tatt skal fungere. Det blir som med dommeren på fotballbanen – det er først når han ikke gjør jobben sin tilfredsstillende at han får særlig oppmerksomhet.

Informasjonsfriheten og ytringsfriheten i samfunnet næres gjennom allmennhetens rett til innsyn i offentlig forvaltning. Også for slike grunnleggende demokratiske funksjoner utgjør arkivfunksjonen en nødvendig infrastruktur som sjelden ofres den tanke den kunne fortjene. Det er som regel selve det hellige, alminnelige offentlighetsprinsipp isolert sett som blir omhegnet og hyllet.

Og etter hvert som dokumentene i tidens fylde mister sin umiddelbare aktualitet og virksomhetsspesifikke interesse, bevarer de en dokumentasjonsverdi som kan være avgjørende for at ulike samfunnsaktører skal kunne ivareta fundamentale rettigheter eller hevde økonomiske, sosiale eller politiske interesser. Fortidens arkiver har derved stor betydning for å påvise eller avkrefte tidligere tiders urettmessighet i forholdet mellom borgerne og det offentlige. Heller ikke dette hører vel med blant de hensyn som fanger den høyeste oppmerksomhet i samfunnsdebatten.

Og ikke heller innenfor kultursektoren er arkivområdet av de saksfelt som er mest påaktet. Det må vi bare innrømme. Ikke desto mindre representerer de historiske arkivene det mest unike og presise tilfang av kilder til innsikt i samfunnets utvikling. Og de har en allmenn funksjon som bærer av kulturell identitet. Den bredere samfunnsmessige dokumentasjonsfunksjonen som arkivene fyller, sammen med de beslektede funksjoner som ivaretas av bibliotek og museer, utgjør selve grunnlaget for det vi ynder å omtale som vår kollektive hukommelse.

Så vel i kulturpolitikken som i en bredere samfunnsmessig sammenheng er det derfor behov for å øke bevisstheten om arkivenes funksjoner. Skal det kunne skje, er én viktig forutsetning at dere som arbeider profesjonelt med arkiver, blir i stand til å markere og – rent ut sagt – markedsføre arkivsektoren på en mer synlig måte. Ikke minst i dette perspektivet vil jeg hilse velkommen det initiativ som er tatt gjennom dette første norske arkivmøtet. Forhåpentlig vil en slik nasjonal manifestasjon bidra til en indre konsolidering som i neste omgang kan danne basis for sterkere utadrettede markeringer. En felles nasjonal foreningsstruktur, som antydet i programmet, kan sikkert også være et virksomt bidrag i arbeidet med å skape en mer synlig arkivsektor. Jeg vil gjerne gi en kompliment til Stavanger-regionen for å være i front med hensyn til interkommunalt samarbeid og samordning av regionale ressurser. Dette er viktig arbeid som pågår i hele ABM-sektoren, og viktig særlig med hensyn til ”Formidling og tilgjengeliggjøring”.

Mye godt arbeid er gjort på arkivområdet opp gjennom årene, både når det gjelder konkret bevarings- og formidlingsvirksomhet og med hensyn til faglig og teknologisk utviklingsarbeid. Det statlige Arkivverket har lenge vært nokså alene – eller i hvert fall sterkt dominerende – på arenaen, og må vel også i overskuelig fremtid forutsettes å utgjøre selve kraftsenteret i det norske arkivmiljøet. Med det brede oppgavespekter og den makt og myndighet denne etaten er tillagt, skulle noe annet nesten bare mangle. Og det er viktig at særlig Riksarkivet – som vårt nasjonalarkiv – blir i stand til å videreutvikle sine sentrale funksjoner, slik at det både i Norge og i internasjonal sammenheng kan framstå som selve flaggskipet i sitt farvann – på linje med det som Nasjonalbiblioteket skal være på bibliotekfeltet.

Men til tross for Arkivverkets dominerende posisjon har det norske arkivlandskapet blitt bredere og mer mangfoldig – gjennom de siste 10 – 15 år. Det har vokst fram en rekke institusjoner som arbeider med bevaring og formidling av fylkeskommunale, kommunale og private arkiver. Det nye arkivlandskapet omfatter også en rekke mindre lokalhistoriske arkiver, og museer og bibliotek som oppbevarer til dels store privatarkivsamlinger. Det meste av dette miljøet har funnet et samlende organisatorisk uttrykk i Landslaget for lokal- og privatarkiv. I tillegg har vi organisasjoner som Kommunalt Arkivfaglig Forum, Norsk Arkivråd og Norsk Arkivsemninar, alle medarrangører – ved siden av Arkivverket – ved denne anledning.

Trass i den åpenbare ekspansjon som har foregått både i og utenfor Arkivverket; vet vi at mye er ugjort og store utfordringer venter. Det vet dere vel så godt som oss i departementet. Det gjelder bl.a. behovet for videreutvikling av lokal- og privatarkivarbeidet. Det gjelder de store etterslepene av uavleverte arkiver i statsforvaltningen. Og det gjelder ikke minst den digitale revolusjon, med de særlige bevaringsutfordringer, men også de nye formidlingsmuligheter denne har skapt.

Skal vi som politikere på ulike nivåer kunne følge opp dette, er vi – det viser all erfaring – helt avhengige av et fagmiljø som selv er i stand til å formulere de problemstillinger vi står overfor, og det på en måte som kan skape gjenklang også i den alminnelige opinion. Å kunne kombinere dette med saklighet og nøkternhet er trolig det som gir det beste grunnlag for politisk gjennomslag.

Jeg forstår at ideen til en felles markering i form av et nasjonalt arkivmøte bl.a. er hentet fra tilsvarende tilbakevendende arrangementer blant bibliotekarer og museumsfolk. Og vi kan gjerne oppholde oss et øyeblikk ved arkivsektorens tilknyting til bibliotek- og museumsfeltet.

Jeg har allerede så vidt berørt temaet da jeg snakket om samfunnets kollektive hukommelse, og det er først og fremst fellestrekkene mellom de tre sektorene som understrekes gjennom et slik uttrykk. Vi kan si det slik at arkiv, bibliotek og museer er tre varianter av en samlende institusjonstruktur som alle kjente sivilisasjoner har utviklet. Formålet har vært å forvalte det materielle kildegrunnlaget for samfunnets natur- og kulturarv. Det dreier seg både om å ta vare på kildemateriale fra de eldste tider og framover, og om å sikre for ettertiden tilsvarende materiale fra vår egen samtid og nære fortid.

Som kjent har departementet i flere år – både retorisk og i praktisk politikk – lagt stor vekt på tilknytningsforholdet mellom arkiv, bibliotek og museer, og å behandle disse tre store dokumentasjonssektorene under en felles tematisk synsvinkel. Programmatisk er dette først og fremst kommet til uttrykk gjennom den såkalte abm-meldingen, med tittelen – Kjelder til kunnskap og oppleving – som ble fremmet av den forrige Bondevik-regjeringen. Og i praktisk politikk dreier det seg særlig om etableringen av ABM-utvikling – Statens senter for arkiv, bibliotek og museum, i operativ funksjon fra 1. januar i år.

ABM-utvikling er etablert gjennom omdanning og sammenslåing av tidligere statlige fagorganer for bibliotek- og museumssektoren, i all hovedsak også på grunnlag av de personellmessige og økonomiske ressurser som ble frigjort ved avviklingen av bibliotek- og museumsorganene. Dette kan selvfølgelig representere en særlig utfordring med hensyn til arkivsektorens muligheter til å gjøre sin stemme hørt i koret. På den annen side innebærer ABM-utvikling at det på arkivområdet er kommet til en helt ny aktør; det er ikke tale om en omdanning av tidligere virksomhet slik tilfellet på sett og vis er for museene og bibliotekene.

Ved behandlingen av abm-meldingen høsten 2000 understreket stortingskomiteen betydningen av at de tre områdene ble likestilt med hensyn til fagkompetanse, dvs. at et nytt fellesorgan – det som nå er realisert gjennom ABM-utvikling – fikk ressurser til å bygge opp tilfredsstillende fagkompetanse på alle de tre områdene.

I den prosjektbeskrivelse som lå til grunn for etableringen av Abm-utvikling, understreket departementet den nye institusjonens tverrfaglige karakter og behovet for en funksjonelt basert organisering. Det skulle opprettes en enhetlig funksjonell institusjon, ikke tre under en paraply. Men samtidig ble det lagt vekt på å ivareta den sektorfaglige spisskompetansen for hver av de tre delsektorene, og at det måtte være en viss balanse sektorene imellom.

Departementet har ikke hatt noe å bemerke til den måten dette er fulgt opp på i den nye organisasjonen. Den største fagavdelingen – Utviklingsavdelingen – er i utgangspunktet tverrfaglig organisert med tre avdelingsdirektører som likestilte ledere, hvorav den ene er rekruttert fra arkivsektoren. Det har også nettopp vært utlyst andre stillinger der arkiv har vært angitt som hovedarbeidsfeltet. Ellers kan det være grunn til å peke på at to av seks statlige styremedlemmene for ABM-utvikling som departementet har oppnevnt, har tilknytning til arkivsektoren; det gjelder bl.a. styrelederen. Alt i alt er derfor arkivsektorens posisjon i den nye institusjonen godt ivaretatt. Gjennom ABM-utvikling har vi lagt til rette for en sterkere og bredere fundert arkivsektor i fremtiden.

I så måte er det viktig at ABM-utvikling og Arkivverket utvikler en gjensidig rolleforståelse, slik at de blir i stand til å trekke lasset sammen og unngå dobbeltarbeid og annen form for overlapping. Departementet har understreket at Abm-utviklings engasjement på arkivområdet må utformes i nær forståelse med Riksarkivaren, som i lov er tillagt omfattende myndighet, særlig i forhold til offentlige arkiver, men til dels også for privatarkiver. Dette vil indirekte definere mye av rammene for Abm-utviklings engasjement på feltet. På den annen side må Riksarkivaren tilpasse seg den nye situasjonen og de muligheter den åpner for en sterkere samlet innsats og en bredere profilering av arkivsektoren.

Det er ellers lagt til grunn at Abm-utviklings engasjement på arkivfeltet vil måtte bygges opp gradvis avhengig av ressurstilgang m.m., og at den nye institusjonens rolle ikke lar seg definere en gang for alle.

Blant alle de utfordringer vi står foran på arkivsektoren, er det kanskje særlig to forventninger som sterkere enn andre kan knyttes til etableringen av ABM-utvikling, den ene at vi må utvide innsatsen på privatarkivfeltet, den andre at formidlingsarbeidet må styrkes og utvikles.

Først til forholdet mellom privatarkiver og offentlige arkiver:
Det er neppe aktuelt fullt ut å tillegge privatarkiver rent generelt den samme betydning som offentlige arkiver. Det særlige forvaltningsmessige dokumentasjonsansvaret vi må stille til all offentlig virksomhet, gjør seg bare unntaksvis gjeldende i privat virksomhet, og vi kan vanskelig stille private overfor de samme krav til et potensielt rettslig dokumentasjonsansvar.

Men som kulturell identitetsbærer og som forskningsmessig kildetilfang kan privatarkiv ha like stor verdi som offentlige arkiver. Slik sett utgjør arkiv etter privat og offentlig virksomhet integrerte deler av et felles samfunnsminne. I dette perspektiv er det for tilfeldig hva som hittil er bevart av privat arkivtilfang, og det er fremdeles altfor mange privatarkiver som går tapt uten at det i det hele tatt blir gjort noen bevaringsvurdering. Derfor må vi få til et mer systematisk bevaringsarbeid på privatarkivfeltet.

Både Riksarkivarens nye retningslinjer for privatarkivarbeidet, som er fastsatt med hjemmel i arkivloven, og det at ABM-utvikling er kommet til som en ny aktør, innebærer at det nå er lagt til rette for en ny giv og en mer planmessig innsats på dette feltet.

Så til formidlingsarbeidet. Også her må det først understrekes at formidlingsbegeistringen ikke må bli så stor at vi glemmer det grunnleggende bevaringsarbeidet. Vi har på bevaringssiden forpliktelser overfor ettertiden som ikke bare kan settes til side fordi det alltids fins nok av bevart materiale som kan brukes til å utvikle interessante formidlingsopplegg. Vi må ikke formidle bare for formidlingens skyld. Den grunnleggende balanse, mellom bevaring og form må alltid ivaretas.

Når det er sagt, synes det ganske klart at potensialet for en bedre og mer aktiv formidling kan være enda mye større på arkivfeltet enn f.eks. på bibliotek- og museumsfeltet. Og da tenker jeg særlig på en mer allmenn formidling til brede publikumsgrupper. Kort sagt – mulighetene for å gjøre arkivene tilgjengelige og interessante for alle, eller – som tittelen lyder på det foredrag straks skal få høre fra vår kanadiske gjest – ”Bringing the archives to the People”.

Arkiver bevart som samfunnsmessig dokumentasjon og informasjon er jo når det kommer til stykket, i utpreget grad folkets eiendom. Arkivene forvalter våre verdier.
Og hovedoverskriften for dette arrangementet lyder da også:

”Arkivene – for alle?”

Men et forbehold er tatt. Et spørsmålstegn er satt.

I dette spørsmålstegnet ligger det vel både en erkjennelse av at mye er ugjort, og kanskje også at arkiver er noe som ikke automatisk tiltrekker seg den store interesse hos folk flest. Slektsgranskere finnes det riktignok mange av. Men ambisjonen for en bred formidling bør kunne strekkes mye lenger.

Tradisjonelt ligger det vel en viss formidlingsbarriere i selve arkivmaterialets karakter. Det dreier seg om rene primærkilder, upublisert, originalt, unikt og uerstattelig materiale, skjørt og sårbart, som utsettes for slitasje jo mer det brukes. Blir materialet ødelagt, stjålet eller går tapt på annen måte, vil som regel også informasjonsinnholdet være ugjenkallelig tapt.
Men mye er gjort for å kompensere for den sperren som ligger i materialets karakter. Mikrofilming av særlig etterspurte kildeserier, først og fremst befolknings- og eiendomshistorisk kildemateriale er vel den tradisjonelle metode, som ennå er høyst aktuell, men etter hvert mer og mer som et mellomstadium på digitaliseringens vei.

Og etter hvert som mulighetene for nettbasert tilgjengeliggjøring av digitaliserte arkiver øker, er det grunn til å tro at formidlingspotensialet vil kunne realiseres i et helt annet omfang enn det vi tradisjonelt har vært vant til. Det har vi allerede sett mange indikasjoner på.

For det er virkelig grunn til å spørre om ikke mye av den kunnskaps- og opplevelseskapital som befinner seg i magasinene både i museer, biblioteker og arkiver, blir utnyttet altfor dårlig. Den ligger der som et helt nødvendig kilde- og referansemateriale for profesjonell og offisiell bruk. Men for de brede lag av folket kan det hevdes at det i altfor stor grad dreier seg om død kapital.

Dette må ikke bare være et tilbud til de ressurssterke, de som best vet hva som fins, og lettest kan søke seg fram til noe de føler de har bruk for. Det kreves nye måter å tilrettelegge og formidle informasjonen på, for å unngå at den bare skal appellere til bestemte sosiale grupper.

Både som profesjonelle formidlingsarenaer i et større nettverk og i kraft av sine egne samlingsressurser vil de enkelte institusjoner kunne bli langt mer sentrale enn i dag. Blant annet kan jeg nevne realiseringen av ideen om livslang læring og dermed den kontinuerlige fornyelse av befolkningens kunnskaps- og kompetansegrunnlag. Nettverksperspektivet er også viktig med tanke på å gi befolkningen større tilgang til relevant informasjon som grunnlag for demokratisk deltakelse og medinnflytelse.

Det er bl.a. i et slikt perspektiv vi bør se hele arkiv-, bibliotek- og museumsfeltet. Og – som nevnt – formidlingspotensialet er ikke minst til stede på arkivområdet.
Først og fremst dreier det seg om er den verdi det vil innebære i seg selv å få utnyttet arkivene på en bedre måte. Men jeg vil heller ikke unnlate å peke på den legitimeringsfunksjon det vil kunne ha for hele arkivsektoren dersom man i større grad lykkes med å åpne kunnskapskildene.

Når det gjelder de ytre rammebetingelser, både for et forsvarlig bevaringsarbeid og et aktivt formidlingsarbeid, kan jeg forsikre om at de samlede ambisjoner for arkiv-, bibliotek- og museumsfeltet står fast, slik de ble skissert i abm-meldingen. Hittil har museumssektoren vært prioritert i den økonomiske opptrappingen, men jeg kan forsikre om at vi også er klar over arkivsektorens behov.

Om ikke lenge skal regjeringen også legge frem en ny generell kulturmelding. Her vil riktignok kunstfeltet bli ofret mest plass, fordi det er lenge siden denne delen av kulturpolitikken er blitt presentert for Stortinget i større bredde. Men det er også meningen at kulturmeldingen skal gi en oppdatert orientering om oppfølgingen av stortingsmeldingen om abm-meldingen. Vi er hittil kommet kort med oppfølgingen på arkivområdet. Men jeg vil understreke at abm-meldingen fortsatt vil være retningsgivende for de kommende års prioriteringer innenfor abm-feltet.

Med dette takker jeg for oppmerksomheten og ønsker lykke til med alle arrangementene under dette første norske arkivmøte. Den imponerende oppslutningen lover det beste for arkiv-Norge.