Kjære kirkefolk!
Fritt forfall?
Denne konferansen har en overskrift som først gir sug i
magen; ”Kulturarv i fritt forfall”. Den får fram i hukommelsen
tallene for etterslep når det gjelder ønsket vedlikeholdsstandard.
Summene det dreier seg om, er formidable, enten en tenker på
Riksantikvarens 3,6 milliarder eller andre og høyere anslag som vil
komme fram her på konferansen. Deretter begynner tv-reportasjer,
avisoverskrifter og selvsyn fra i fjor vinter å flimre på
netthinnen - om oppsigelser og messefall og stengte kirker. Men så
begynner en å huske hva som skjedde videre. Responsen på trusselen
om lukkede kirker i fjor vinter var ganske stor. Den minnet om det
engasjementet som oppstår når en kirke brenner. Situasjonen for
kirkene våre er krevende og utfordrende. Men disse erfaringene
demper likevel suget i magen fordi de i noen grad motsier påstanden
i overskriften. Kirkene er ikke i fritt forfall, fordi folk ikke er
likegyldige til kirkene sine. Folk bryr seg, de stiller opp og
hiver seg inn i debattene. De synes at det spiller en rolle om
kirken er der, om den er i god forfatning - eller om den ikke er
det.
Analyser som fulgte fjorårets erfaringer, viste
at det ikke er så lett å snakke om "gode" eller "dårlige" kommuner
når det gjelder bevilgninger til kirkebudsjett. Kirken følger
gamlehjemmet og skolen og idretten. Er det trangt for andre, er det
trangt for kirken. Kirken er ikke den første eller største eller
eneste salderingsposten i en kommune. Det gir grunn også til å tro
at bedre økonomiske kår i kommunene vil lette trykket på kirkens
driftsøkonomi og vedlikeholdsproblematikk.
Denne konferansen skal arbeide med mange sider
av kirkehusets betydning; forvaltning, drift, vedlikehold og
utvikling, bygging og bruk. Også dette at konferansen er sammensatt
av så mange elementer knyttet til kirkene, tyder på at forfallet
verken er gjennomgående eller fritt. Heldigvis. Konferansen tar tak
i viktige temaer knyttet til kirkene;
- vedlikehold av kirker er iøynefallende, sammensatt og krevende
- drift og vedlikehold er to sider av samme sak
- mange av kirkebyggene er gamle hus, som ikke står hvis tårnene
faller
- kirkene er gudshus, kultiske bygg
- kirkene er uttrykk for vår tids tro og framtidas
identitetsbygger
- kirkene er vår felles kulturarv
Hva er kultur?
"Kultivare" betyr å dyrke. Begrepet "kultus" betyr
gudsdyrkelse. Kultur og kultus henger sammen ikke bare gjennom
ordenes opprinnelse. Det er dristig å prøve å definere noe så
omfattende og omdiskutert som kultur. Om jeg likevel skulle
forsøke, ville jeg si at "kultur" er avtrykk av alle sider av
menneskers arbeid, deres åndelige og fysiske søken, deres foredling
og kunstuttrykk. Når kirkene kalles vår felles kulturarv, legger
jeg i det at kirkebyggene og deres inventar bærer et kulturelt
vitnesbyrd om kollektiv og individuell tro og søken. Kirkene rommer
menneskers liv og skjebne gjennom 1000 år i dette land.
Det finnes mange skildringer av
menneskers opplevelser når de trer inn i en kirke. Forfattere
har skrevet gripende om dette. I middelalderromanene bruker Sigrid
Undset kirkebygget for å kaste lys over hele mennesket; følelser,
tanker, tro og livstolkning. Sju år gamle Kristin Lavransdatters
første møte med en større verden enn hjembygden finner sted i
Hamar, i en kirke som er under bygging, slik hun selv er. Rå og
kald morgenluft blander seg med lukten av talglys og røkelse. Med
broder Edvin klatrer vesle Kristin - og leseren - opp på stillaset
hvor han arbeider med farget glass, og vi følger hennes nærmest
åndeløse opplevelse av skjønnhet.
….”Kristin så et syn så fagert at
hun nesten mistet pusten. Midt imot henne på langhusets sørvegg
stod et billede og lyste som det skulle vært gjort av lutter
skinnende edelstener. De brogede lysflekker på veggen kom av
stråler som stod ut fra det; hun selv og munken stod midt i
glansen; hun var rød på hendene som skulle hun ha dypet dem i vin,
munkens ansikt syntes helt forgyldt, og ut av hans mørke kutte
demret billedets farger dunkelt tilbake. Hun så spørrende på ham,
men han bare nikket og smilte. Det var som å stå langt borte og se
inn i himmeriket… Munken dro henne litt lenger ut på broen: ”Stå
her,” hvisket han, ”så lyser det like på deg av Kristi egen
kappe.”….
Som byggverk gir kirken, med sin
utsmykning og tradisjoner, den enkelte av oss mulighet for
opplevelse av skjønnhet. Den forkynner Guds nærvær og gir
tilhørighet og kontinuitet både i den enkeltes liv og i samfunnets
og nasjonens liv. Kirkene har gjennom historien vært et midtpunkt i
lokalsamfunnenes liv og et samlingspunkt ved nasjonale
begivenheter. De er en kilde til tro og livstolkning for stadig nye
generasjoner. Kirken gir en ramme rundt høytider og viktige
begivenheter i det enkelte menneskes liv. Det er ikke noen
tilfeldighet at de gamle kirkene er etterspurte som vigselskirker.
Følelsen av å stå i en sammenheng og behovet for å åpne seg for noe
som er større enn en selv, kommer sterkt til uttrykk i en gammel
kirke. Den har vært sted for tro og håp, sorg og glede. Den har
gitt hvile og vakt uro, inspirert og provosert. Den taler om
tidligere generasjoners liv og setter det i sammenheng med vårt
eget. Kirkehuset er vårt hjem på jorden, der vi hører til på
forunderlig vis.
Når kirkeloven fastslår at det er
menigheten som eier kirken, så er ikke det bare formaljuss alene,
det er faktisk også teologi. Som gudshus, som kultiske bygninger,
som kilde til personlig tro er de viktige.
Men de er også viktig som
kulturelle identitetskilder. Kirken dokumenterer vesentlige sider
ved vår historie og kulturhistorie fra middelalderen og fram til i
dag. Derfor er de blant våre mest verdifulle kulturminner. I vårt
flerkulturelle samfunn blir vår historie stadig tydeligere for oss;
at den gir oss en kristen identitet. Den kristne tro og de kristne
verdier er ikke en nesten ubevisst, kollektiv arv på samme måte som
tidligere. Den enkeltes religiøse bevisstgjøring er i dag
annerledes enn for bare noen tiår siden. I denne bevisstgjøring
spiller kirkene en viktig rolle.
Kirkene er også skattkammer for
kunst og kunsthåndverk. Kalk og disk, veggtepper og antependier,
hus og form, tak og vegger, vinduer gjennom hvilke det lyser på oss
fra "Kristi egen kappe", moderne stolaer og gamle messehagler, malt
og utskåren bibelhistorie - alt dette taler til oss om menneskers
lengsel og søken og om tro, håp og kjærlighet. Svært mange av våre
over 1600 kirker er slike gamle og nye skattkammer.
Vern om kirkebygg er derfor viktig
både som del av vår historiske identitet og vårt kulturminnevern og
ikke minst for at kristen tro og tradisjon skal holdes levende i
den enkeltes liv, lokalsamfunnet og i samfunnet som helhet.
Hvem har ansvar?
Da Frank Grimstad reiste rundt i landet for å
forberede menighetene på ny kirkelov, var et av de slagord han la
igjen etter seg dette: "Kongen sender prester og bønda bygger
kirke".
Dette prinsippet ligger til grunn
for vår ordning av det økonomiske ansvaret for Den norske kirke. I
NOU'en om Den lokale kirkes ordning, som kom i 1989, gjorde det
såkalte "Hille-utvalget" en grundig gjennomgang av forskjellige
sider ved denne ordningen rundt ansvaret for kirkene. De holdt fast
ved det gamle prinsippet, bl.a. ut fra innsikten om at "den vet
best hvor skoen trykker, som har den på". Vi ser at dette er en
riktig vurdering: Det er brukeren som ser behovene, blir engasjert,
vil ha kirkene i funksjon på sitt sted. Nå kan det selvsagt
innvendes at vi ikke vet hvordan det ville utviklet seg om vi hadde
fått en mer enhetlig, statlig finansieringsmodell også for den
lokale kirke. Men det valget som ble gjort, var gjennomdrøftet
nettopp ut fra hvem som kjenner ansvar og opplever konsekvensene
hvis det ikke blir tatt. Og for å slå det fast; det er ikke noe som
tyder på at det økonomiske ansvaret for drift og vedlikehold av
kirkene vil bli flyttet fra kommunene. Denne regjeringen eller
staten står ikke klar til å overta dette ansvaret. Det er fremdeles
slik at "bønda bygger kirke". Når Hitra med sine sju kirker på vel
4 000 innbyggere pusser opp kirkene sine på dugnad, så kan den
generelle nytten av så mange kirker selvfølgelig diskuteres.
Dugnaden på Hitra understreker likevel det faktum at svært mange er
glad i kirkene sine. Folk flest ser deres betydning som
kulturminner og gudshus. Det er mange flere enn de som går i kirken
hver søndag som vil verne om dem. Jeg tror at det er et godt
grunnlag for kirkens finansiering at kommunene har ansvaret for den
lokale kirkeøkonomien. Det er grunn til å ha et visst håp om at
økonomiske kår i kommunene vil lette trykket på kirkens
driftsøkonomi og vedlikeholdsproblematikk. Dette gir slik kommunal-
og regionalminister Erna Solberg og vår egen kultur- og
kirkeminister Valgerd Svarstad Haugland uttrykk for i brevet som
ble sendt til kommunene i forrige måned.
Det er flere gode interkommunale
tiltak som kan ha betydning. Jeg tenker på forsøkene med samarbeid
mellom fellesråd om ulike saker og på forskjellige nivåer.
Kirkeoppvarmingsprosjektet vil ha stor betydning når det gjelder å
forebygge uheldige virkninger i framtida, men også når det gjelder
effektivt samarbeid og utnyttelse av kompetanse. Dette får vi
rapport fra senere i dag.
Men også staten har og tar et ansvar.
- Riksantikvaren spiller en viktig rolle med sin ekspertise og
engasjement.
- Kompetansen ved Nidaros domkirkes restaureringsarbeider er
uvurderlig sammen med den alminnelige og omfattende kunnskap som
museene og de historiske kunnskapssentrene utgjør når det gjelder
kirkene. Kulturminnefondet, som ble opprettet for et par år siden
med 200 mill. kroner som grunnkapital, er uttrykk for det
samme.
- Kulturminnefondet legger til rette for et samspill mellom
offentlige og private midler for sikring av kulturminner.
- Miljøverndepartementet vil dessuten igangsette en særskilt
dugnad for stavkirkene. I år er Røros kirke med i slik satsing. Den
systematiske satsingen på stavkirkene, som vi har 28 av, skal ha et
tidsperspektiv på 10 år med en ramme på ca. 100 mill. kroner i
denne perioden.
- Et regjeringsoppnevnt utvalg skal gjennomgå og evaluere
eiendomsforvaltningen i kommunene. Kirkebyggene er særskilt nevnt i
mandatet for utvalget, som - dessverre må jeg vel si - er opprettet
fordi vedlikeholdsproblematikken i kommunene er allmenn, ikke bare
kirkelig. Vi har håp om at dette arbeidet skal bære
frukter.
- Stortingsmeldingen om kulturminnevern er like om hjørnet. Her
hører de verneverdige kirkene naturlig hjemme. Konklusjonene når
det gjelder kirker, er ikke trukket, men meldingen vil være et
viktig politisk dokument for kirken som kulturarv.
- Det kan også være på sin plass å si noe Opplysningsvesenets
fond. Svært ofte pekes det på fondet som naturlig
finansieringskilde for istandsetting av kirker. Jeg er ikke uenig i
det. Problemet er at fondets avkastning i dag ikke er tilstrekkelig
til at fondet kan påta seg en slik finansieringsoppgave.
Avkastningen medgår fullt ut til andre og nødvendige
utgiftsoppgaver, bl.a. til å vedlikeholde våre presteboliger.
Dersom vi skulle bruke av fondets grunnkapital til å vedlikeholde
kirker, bruker vi opp fondet. Jeg tror ikke kirken er tjent med det
på sikt.
- En spareplan finnes ikke. For å være sikker, vil jeg også
presisere at vi ikke har plan om å rive kirker. Det har virket som
om bulldoserne nærmest står klare ved kirkene, slik diskusjonen har
gått noen dager. Dersom en enkelt menighet søker om å få stenge en
kirke på grunn av at den rett og slett ikke lenger er i bruk som
kirke, vil vi forholde oss til dette. Men altså; det finnes ingen
spareplan knyttet til riving av kirker.
Tilslutt
Kirken, den er et gammelt hus, den står om enn tårnene
faller. Da tenker jeg ikke på Tretten kirke, som står med tårnet
nennsomt tatt ned og plassert ved siden av selve kirkehuset. Der
står det som et symbol på hvilke problemer vi står overfor. Nei,
jeg snakker om den troen og det fellesskapet kirken er. Kirkelige
organer og regjeringen er samstemt om at hovedprioriteringene i
årene som kommer er trosopplæring. Det er naturligvis fordi det
bidrag til identitet som troen gir, er viktig for land og folk, for
utvikling og sameksistens i et samfunn som utvikler seg fra
homogent til flerkulturelt. Denne hovedprioriteringen betyr ikke at
vi kan glemme kirkene. Kirkene hjelper menneskene til å ta imot og
leve i troens sammenheng. Der får vi vandre fra våpenhus til
alterbord, vi får vandre gjennom kirkeåret fra advent til påske til
trefoldighet. Det er i kirken en broder Edvin kan ta et
menneskebarn ved hånden og hjelpe det å stå slik at "lyset fra
Kristi egen kappe" setter farge på livet og selvbilledet og
troen.
Alle dere som drifter og
vedlikeholder kirkene våre bidrar til dette i menneskers liv. Takk
for oppmerksomheten! Lykke til med konferansen!
