For en del år siden uttalte en profilert museumsdirektør i et avisintervju at de fleste norske politikere ser på museene bare som pynt, som harmløse institusjoner som ikke betyr noe vesentlig for samfunnsutviklingen. 1Kilde: Museumsnytt nr. 6/1998 s. 3, der Anniken Thue refererer til et intervju med Erik Rudeng i Aftenposten 1. november same året. I hvilken grad dette er en korrekt beskrivelse, kan nok diskuteres. En slik påstand bør likevel være en tankevekker både for oss politikere og for museene selv.

Men hvilken samfunnsmessig betydning bør interesserte politikere i dag forvente at museene skal ha, og hvordan bør museene opptre for å fylle rollen som moderne samfunnsinstitusjoner? For nettopp dette – at museene skal fungere som moderne samfunnsinstitusjoner – er en av de sentrale målsettinger vi har formulert i den siste norske kulturmeldingen. Det heter i meldingen at museene må gå aktivt inn i sin egen samtid og legge til rette for en formidling som engasjerer nålevende mennesker. De skal ikke bare formidle kulturarven, men være levende kulturinstitusjoner.

Det spørsmålet som skal drøftes her i dag, er altså om museene er for snille. Det kan i så fall bety flere ting. Det kan innebære at de er for kjedelige og likegyldige, at de ikke engasjerer et bredere publikum, at de lever for isolert i sin egen faglige verden, at det de driver med, ikke fanger interesse utenfor en snever krets, at det ikke angår andre enn de på forhånd spesielt interesserte.

Men dersom vi krever at museene skal være mindre snille, mindre konforme, mindre forsiktige, ja da må vi også finne oss i dristige museer som provoserer, som konfronterer oss med fenomener som bryter med tilvante forestillinger, som opprører oss, som formidler et budskap eller opptrer på en måte som vi kan være uenige i. Det innebærer også at vi må være beredt til å godta museer som driver aktiv samfunnskritikk, enten det er generelle dilemmaer i samfunnsutviklingen de tar opp, eller aktuelle konflikter med tydeligere politisk tilsnitt.

Noen kan også oppfatte det som et paradoks dersom vi fra myndighetshold etterlyser ”slemmere” museer, mer samfunnskritiske museer, museer som også kan sette et kritisk søkelys på myndighetenes egen virksomhet. Det kan også hende at mange museumsfolk føler at den økonomiske avhengigheten av stat og kommune gjør at man må legge bånd på seg og oppføre seg lydigere og mindre dristig enn man ville gjort dersom man hadde hatt full økonomisk uavhengighet.

Kanskje har vi også i vår oppfordring til museene om å opptre som samfunnsinstitusjoner lagt større vekt på moderne formidlingsmetoder enn på aktiv samfunnskritikk. Det kan nok også hende at de krav vi i Norge har stilt de siste år til omfattende reformer innenfor museumsvesenet, i noen grad kan oppleves å ha hatt litt preg av diktat fra statlig hold.

Det må imidlertid være fullt ut legitimt i et demokrati som vårt at offentlige myndigheter stiller visse krav til et offentlig finansiert kulturliv. Men det er en forutsetning at dette er krav som har å gjøre med overordnede rammebetingelser og generelle prinsipper. Den offentlige styringen av museene, så vel som av kulturlivet for øvrig, må skje på en armlengdes avstand, slik at det ikke bryter med prinsippet om frihet og uavhengighet i faglige og kunstneriske spørsmål. Selv om dette prinsippet er klart nok, kan vi ikke se bort fra at det i praksis noen ganger kan oppleves som mer konfliktfylt.

La meg da understreke at når vi i Norge de siste årene aktivt har arbeidet for en mindre fragmentert institusjonsstruktur på museumssektoren, har noe av formålet vært å skape mer kraftfulle fagmiljøer som skal være i stand til å dyrke faglig nytenkning og uavhengighet. For når det kommer til stykket, er det museene selv som på faglig grunnlag må definere og utvikle sin samfunnsrolle og fylle sitt samfunnsoppdrag med innhold. Derfor er det prisverdig at også museenes egne organisasjoner setter spørsmålet om museenes samfunnsrolle på dagsordenen.

At museet skal tjene samfunnet og samfunnsutviklingen, er som kjent et sentralt element i museumsdefinisjonen til det internasjonale museumsforbundet International Council of Museums (ICOM). En slik formulering kan imidlertid leses på minst to måter. Kritikere har hevdet at dette kan oppfattes som et krav om å innordne seg rådende samfunnssyn, å justere kursen etter hvor de politiske vindene blåser. Dette ville i så fall være en trussel mot ideen om museet som en fri og uavhengig institusjon. En strategi for å unngå dette ville være å trekke seg tilbake fra samfunnet og konsentrere seg om rent faglige aktiviteter.

Den motsatte strategien er å gå aktivt inn i samfunnet og samfunnsdebatten. Dette kan innebære at museene engasjerer seg i dagsaktuelle konflikter, gjerne med brodd mot politiske myndigheter, eller at de retter kritisk søkelys mot hendingelser og fenomener i nær eller fjern fortiden.

Av alle museer bør vi vente at de opptrer på en kritisk og problematiserende måte, at de viser oss fenomener og gjenstander både fra fortiden og samtiden på en slik måte at det stimulerer til refleksjon og ettertanke. På den ene siden har dette med utstillingsformer og formidlingspedagogikk å gjøre. På den andre siden har det å gjøre med temavalg og faglige prioriteringer. Med et uttrykk fra litteraturhistorien kan vi gjerne si at museene bør se det som en viktig oppgave å sette problemer under debatt.

Uansett hvilket fagområde eller tema det dreier seg om, er det nok en utfordring for mange museer å kvitte seg med det stempelet de har på seg som tunge, statiske og høytidelige institusjoner som viser fram gamle gjenstander og klenodier under mottoet: Bare se, men ikke røre! Og kanskje er det ikke til å undres over at institusjoner som arbeider med å ta vare på våre tradisjoner, lett kan bli fange av tradisjonen, av en museumstradisjon som ikke har utviklet seg i takt med de krav det moderne informasjons- og opplevelsessamfunnet stiller.

Skal museene kunne konkurrere om folks oppmerksomhet i en tid som flommer over av all verdens tilbud, dersom de skal nå ut til et bredt publikum, er det nok nødvendig med en viss nytenkning i alle ledd. Samtidig er det all grunn til advare mot at man ukritisk kaster seg på alt som er nytt og lettvint, og kaster vrak på det gamle og velprøvde. At noe vekker oppmerksomhet, at alle snakker om museet, som det gjerne heter, kan ikke brukes som det eneste kriteriet på suksess.

I den siste norske kulturmeldingen har vi da også passet på å understreke at løsningen selvfølgelig ikke er å sette til side faglig kvalitet til fordel for populært publikumsfrieri. Jeg kan godt forstå at dette ikke uten videre er noen lett oppgave. I utgangspunktet kan det kanskje oppleves som et krav om å finne den rette balanse mellom fengende formidling og faglig forankring, dvs. et slags kompromiss der man må gi avkall på noe både av det ene og det andre. Men utfordringen er heller å finne løsninger der det faglige og det fengende smelter sammen i en høyere enhet. Jeg antar at det er dette som må være den ideale fordring, det mål man bør strekke seg etter.

Noe av det viktigste er kanskje å avlive myten om det objektive museum og den objektive historiefortelling. Museene bør nok i større grad enn det som tradisjonelt har vært tilfelle, stille spørsmål uten å gi klare svar. Et viktig utgangspunkt for god formidling er å skape nysgjerrighet og oppmuntre til kritisk refleksjon. Det vil ofte være hensiktmessig å la flere stemmer komme til orde, å sammenstille historisk materiale på nye måter. Det er likevel en utfordring å gjøre dette slik at det ikke skaper forvirring om tidslinjer og årsakssammenhenger.

Et museum som fungerer som en moderne samfunnsinstitusjon, er et museum som i større grad enn det vi tradisjonelt har vært vant til, kan opptre som en selvstendig aktør i samfunnsdebatten. En forutsetning for at dette skal bli vellykket, er selvfølgelig at museets faglige integritet ligger i bunnen av det hele.

Uansett er det viktig at museene er seg bevisst de prioriteringer de gjør, at de tar bevisste valg, at de er klar over at de ikke eksisterer i et vakuum, og ikke minst at de tar hensyn til at de også forvalter ideologisk makt.

Utgangspunktet for museenes ideologiske makt er kildenes makt, og da særlig det utvalg av gjenstander museene tar vare på. Når det gjelder de eldste tider, er noe av problemet at det bare er tilfeldige brokker og fragmenter som er bevart for ettertiden. Snakker vi derimot om samtiden og den nære fortiden, er kildetørke erstattet av kildeflom. Det å avgjøre hva man skal velge å ta vare på, blir et påtrengende problem – for det er ikke mulig å samle på alt som er skapt i masseproduksjonens tidsalder.

Det er derfor nødvendig at det hele tiden rettes et kritisk blikk, mot det bildet museene tegner av fortiden, og mot det utvalg av gjenstandstilfang som museene skal bringe med seg inn i framtiden.

Kanskje har museene i for stor grad vist fram glansbildene og i for liten grad rettet søkelyset mot det vonde og vanskelige. Kan hende har museene hatt en tendens til å gi et lett romantisk bilde av fortiden og lagt vekt på det eksotiske framfor det problematiske.

Fra de siste årene er det likevel mange eksempler på at museene har tatt opp både samfunnsmessige konflikter i tiden og ubehagelige historier i fortiden. Eksempler på dette er baksiden av den medaljen som heter industriutviklingen, dvs. miljøproblemene i kjølvannet av industrialismen, ikke bare i form av naturødeleggelser og forurensning, men også uheldige sider ved arbeidsmiljøet, så som helseskade og arbeidsulykker.

Ikke minst er naturens tålegrense et tema som kan problematiseres og aktualiseres med historiske eksempler, faktisk helt tilbake til forhistorisk tid. I det hele tatt er forholdet mellom natur og kultur i dets ulike avskygninger et område som mange museer skulle ha gode forutsetninger for å belyse. Lenge har det derfor vært en uttalt ambisjon i norsk museumspolitikk å støtte opp under museumstiltak som søker å forene naturhistorie og kulturhistorie.

Det har også vært en prioritert oppgave for mange museer de siste år å bringe ulike minoritetsgruppers historie og kultur fram fra glemselen, ikke minst å dokumentere hvilken ublu behandling slike grupper ofte er blitt utsatt for fra storsamfunnets side i vår relativt nære fortid. Ofte dreier det seg her om å redde en kultur og en identitet som er i ferd med å gå tapt.

I forlengelsen av dette er det selvsagt også en viktig oppgave for museene å dokumentere for ettertiden kulturytringer og kulturtrekk som knytter seg til våre nye landsmenns inntreden i det norske samfunn. Den flerkulturelle ufordringen er en viktig del også av det som i dag bør være museenes samlede samfunnsoppdrag. Her gjelder det både å dokumentere disse gruppenes kulturelle identitet og å legge til rette for gjensidig forståelse mellom innvandrerne og etniske nordmenn. Kulturell toleransetrening har vært brukt om den rolle museene kan spille på dette feltet.

Fra gammelt av har vel det å komme på museum vært oppfattet som litt av en ære, en heder som ikke blir alt og alle forunt. Derfor er det kanskje ikke til å undres over at mange reagerer når museene viser fram de mindre ærefulle bilder av fortiden. Et ferskt eksempel på dette fra Norge er planene om en Quisling-utstilling ved Telemark museum. Går det virkelig an å gi en slik landsforræder plass på museum? Hvordan vinkler man en slik utstilling? Er det mannen som sådan eller Quisling-begrepet som bør være utgangspunktet? Hvilke reaksjoner kan man vente seg fra henholdsvis krigsveteranene og fra den lille utgruppen av nynazister som årlig feirer Quisling?

En annen vanskelig historie er knyttet til Norges storhetstid som hvalfangsnasjon. Nå arbeider Sandefjordmuseene med en alternativ hvalfangsutstilling der det settes søkelys på de mindre heroiske sider ved denne historien, ikke minst Norges bidrag til å utrydde blåhvalen.

Det finnes mange flere eksempler som kunne vært nevnt, tilstrekkelig mange til at vi bør kunne hevde at museene jevnt over er mindre snille i dag enn det som kanskje tradisjonelt har vært situasjonen. Jeg antar at vi kan snakke om en nyorientering som delvis er initiert fra museumsmiljøet selv. Sett fra et norsk perspektiv må det også kunne sies at det fra statlig hold er gjort organisatorske grep som har hatt som formål å skape faglig utvikling og nyorientering i retning av mer samfunnsbevisste museer. Jeg tenker først og fremst på etableringen av det statlige fagorganet Norsk museumsutvikling, som i dag er integrert i ABM-utvikling - Statens senter for arkiv, bibliotek og museum. Forutsetningen er at ABM-utvikling skal legge til rette for faglig nyutvikling innenfor museumssektoren og arkiv- og biblioteksektoren. Dessuten skal den legge til rette for samarbeid og samordning de tre sektorene imellom. I vedtektene er det understreket at ABM-utvikling skal sette institusjonene bedre i stand til å løse ikke bare faglige oppgaver, men også til å møte nye utfordringer i samfunnet.

Det er mye som fortsatt kan og bør gjøres for å utvikle enda mer samfunnsbevisste og samfunnsrelevante kunnskaps- og opplevelsesinstitusjoner. Dette bør være en kontinuerlig prosess der en løpende tilpasning til nye samfunnsmessige utfordringer naturlig må stå i høysetet.

Avslutningsvis vil jeg også peke på at det kan ligge en fare i kravet om stadig modernisering og tidsmessig tilpasning. De museale basisfunksjoner må må hele tiden ivaretas. Museene må ikke bli så tilpasningsdyktige at de går på akkord med sin egenart og de grunnleggende museumsfaglige krav.

Dessuten – selv om museene ikke bør ta mål av seg til å gi oss alle svar og fortelle oss Sannheten med stor s, må de likevel være sannhetssøkende. Museene er og skal være en del av vår kollektive hukommelse, og de har som en grunnleggende oppgave å bidra til å utvikle historisk bevissthet. At museene skal ivareta den historiske dimensjon i samfunnsutviklingen, må være fundamentet også i museenes utvikling av sin samfunnsrolle.

Når dette er sagt, er det likevel all grunn til å oppmuntre og stimulere museene til fortsatt nytenkning, slik at vi får enda flere museer som er dristige og mindre tradisjonelle, ikke minst i sin utadrettede virksomhet. Målet må bl.a. være at museene i større grad enn i dag kan fungere som ressurssentre som hjelper folk med å møte utfordringer i sitt eget liv. Intet mindre enn det.

Takk for oppmerksomheten.