”Norske stølsområder – nasjonale
muligheter og internasjonalt ansvar?”
Foredrag av statssekretær Leif Helge
Kongshaug på konferansen” Norsk stølsdrift – levende kulturarv av
stor internasjonal verdi” 4. september 2003
Kjære forsamling!
Det er flott å være her på
Beitostølen!
Mange, inkludert meg selv, lengter
mot fjellet på sensommeren og høsten. Endeløse multemyrer – særlig
endeløse i år….., fjellet i høstfarger, frisk og klar luft!
Noen av de som drar til fjells kan være riktig heldige og får
oppleve stølsdrift på nært hold. Livet på stølen er for meg dyrene,
menneskene, bygningene og landskapet som formes, hva er vel mer
naturlig enn å starte med diktet ”Støl” av Olav H. Hauge
1 Olav Håkonson Hauge, født i 1908, Ulvik i Hardanger
” Her mel elvi.
Her susar vinden.
Her stend lushatten som fyrr.
En gamal øyk har gnage
stølsvollen snaud,
rundt ruvone stend att
tuster av langt gras
i fuglesurr.
På steinane ligg
geitene og jortar, læst
inkje sjå.
Dei kliv i alle berg
Og bit toppane.
Denne konferansen er en oppfølging
av ”Fjellets år 2002”.
I dag og i morgen vil betydningen
av stølslandskapet, stølsproduksjonen og hele stølskulturen være
tema. Stølsdrift forbindes ofte med fjellet – selv om mange
støler ikke ligger på fjellet. Kanskje det er fordi det er noe
annerledes ved driften på fjellet – noe eksotisk! Hva bidrar
landbruket med i fjellandskapet og hva betyr landbruket for
menneskenes ferdsel i fjellet?
Jeg vil fokusere på aktivt landbruk
og aktiv seterdrift, for det er ved å drive en aktiv utvikling
basert på landbrukets mange muligheter vi kan klare å opprettholde
kulturlandskapet på stølsområdene, og dermed også det biologiske
mangfoldet av arter som lever i disse biotopene.
Stølsområdene våre – et stort
ansvar med mange muligheter
Vi er her i dag fordi vi ønsker å
ta vare på stølslandskapet, og det er vi ikke alene om!
- Det handler om verdier som sosialt liv, estetikk, natur,
økologi og ikke minst forvalteransvar.
- Det handler om setergrender med buskap, gamle hus, stølsveier
og et landskap formet av beitedyra.
Når spørsmål om å ta vare disse
verdiene kommer opp har vi med oss store deler av den norske
befolkningen. Jeg tror det er fordi stølen og stølsområdene har en
helt spesiell plass i norsk bevissthet og identitet. Kulturminnene
i stølslandskapet er, sammen med den levende stølen, en kilde for
kunnskap, nytte og opplevelse.
Seterdrift er kanskje den mest
spesielle driftsformen vi har i landbruket her i landet.
Utgangspunktet for setrene var behovet for mer fòr til dyra enn det
gården maktet å produsere. Seterbruket er ikke bare en spesiell
driftsform innen landbruket, men representerer også en egen
kulturform der kvinnen –budeia har stått sentralt. Hennes rolle som
forvalter av naturressurser og matressurser – hun la grunnlaget som
gjorde at familien kom seg gjennom vinteren. Mannen måtte finne seg
i å være i bakgrunnen på setra. Jeg tror dette gjenspeiler
kvinnenes betydning i landbruket – men det ble ekstra tydelig når
de fikk ansvaret for stølsdriften.
Teknologis utvikling og endret
bosettingsmønster er faktorer som fører til endrede behov og antall
aktive seterbruk er i kraftig tilbakegang både i Norge og
internasjonalt. Opphør av setring er en hovedtrussel mot bevaring
av seterlandskapets verdier. I dag er seterdrift mye mer en
tillegsfòr.
Seterbruket gir oss:
- Et landskap med rike opplevelsesmuligheter
- Et særpreget biologisk mangfold
- Bygninger og andre kulturminner av høy verdi
- Et reiselivsprodukter med spesielle kvaliteter
- Spesielle matprodukter
I motsetning til de fleste andre
europeiske land har vi enda igjen sterke setermiljøer her i landet.
Norge har derfor et særlig ansvar for, også i internasjonal
sammenheng, å ta vare på verdiene i seterlandskapet. For å
klare dette må vi utnytte mulighetene som dagens samfunn gir oss.
Vi må ta utgangspunkt i ressursgrunnlaget og tilby unike
produkter. Produkter som tilbys i et lokalt, regionalt eller
nasjonalt marked. Matprodukter, opplevelsesprodukter, produkter til
helse- og omsorgssektoren - mulighetene er mange!
Turisme, matopplevelser og annen
tjenesteproduksjon
Seterdrifta har gjennom flere
hundre år i tillegg skapt et kulturmiljø med bygninger,
kulturlandskap og livsstil. Setrene med sitt kulturmiljø er også
svært viktige i den innenlandske reiselivssatsingen i Norge.
Turistnæringen har i større grad blitt mer rettet mot opplevelser.
Dette omfatter også matopplevelser. God mat er veien til en
manns hjerte heter det, og god mat smaker ekstra godt i fjellet –
kan det være fjellufta som gjør at man blir ekstra sulten…..Dette
må matprodusentene og serveringssteder i fjellregionen utnytte til
sin fordel – og noen er i gang allerede!
Den Norske Turistforening har, i
samarbeid med Landbruksdepartementet, startet opp et meget
spennende pilotprosjekt denne sommeren –
”Lokal mat og matkultur på Turistforeningens hytter”. I
første omgang deltar fire hytter i prosjektet. Haukeliseter, Mogen,
Fondsbu og Gjendesheim serverer fjellturistene særegen mat flere
ganger i uken. Mat med lokale råvarer, mat basert på tradisjonelle
oppskrifter, mat med en historie, mat som smaker ekstra godt!
Prosjektet har fått mye
oppmerksomhet og positive oppslag, og det går bra! For et par
uker kunne vi lese om prosjektet i en landsdekkende dagsavis. Det
var bilde av en fornøyd unggutten som kom til Mogen der han ble
servert varmrøkt ørret fra Gjuvsjå, hjemmekokt prim og hjemmebakt
brød til frokost – han mente at god mat smakte enda bedre etter
mange dager i fjellet.
Turistforeningens vertskap på
hyttene er avgjørende for å lykkes, og vi trenger kunnskapsmiljøer,
som Institutt for Folkekultur i Rauland, gode mateksperter og
prosjektledere. Jeg er spent på forsettelsen! Målet er at denne
pilotsatsingen skal bli selvfinansiert – dette skal lønne seg både
for hyttevertskapet og råvareprodusentene.
Dette er bare starten.
Landbruksdepartementet vil gjerne bidra med fødselshjelp, vi vil
være aktive og rette fokuset mot lokal mat og tradisjoner også på
spisesteder for øvrig. Dette er viktig for hele den norske
turistnæring. En næring som sliter for å få flere gjester fra
utlandet. Det er ikke lenger nok å lokke med vakker natur. De vil
ha mat, kultur og tradisjon i tillegg. Når turister fra matlandene
Frankrike og Italia besøker Norge er de selvsagt opptatt av de
lokale mattradisjonene. Spisesteder langs veien, hotell og
restaurantnæringen og det dagligvaretilbud som de reisende får, er
med på å gi ferien en god, eller mindre god, opplevelse.
Bonden må gjøre nye ting og gjøre
ting på nye måter, og satse på produkter som folk er villig
til å betale mer for enn dagens. Eksempler på dette er alt som er
knyttet til opplevelser. Hva med hesteopplevelser – rideskoler i
fjellet!! Flere steder i landet arrangeres turer med utgangspunkt i
ei støl, turer som går over fjell og vidder, og igjennom
stølslandskap. Hva med å tilby familier å delta i stølsdrift? Slike
opplevelser er mange villige til å betale mye for!
Å bruke gården og stølen som
ressurs for opplærings-, helse- og sosialsektoren er også en form
for tjenesteyting som vi ser mer og mer av. Et eksempel er
prosjektet ”til seters” i Midtre Gauldal kommune.
Et nyskapende og spennende tiltak i forbindelse med satsingen på
”Inn på tunet” , der alle barn i kommunene får tilbud om å bo- og
delta i arbeidet på setra. I sommer har til sammen 32 barn fått
nærkontakt med dyra, menneskene og kulturen som hører stølslivet
til.
”Inn på tunet – tiltak” er viktig, enten det er
til helse- og omsorgsformål eller bruk av gården som pedagogisk
ressurs sidene det forener gårdens ressurser med storsamfunnets
behov for alternative arenaer for barn, unge og voksne.
Gode eksempler på mennesker som
lykkes er viktig for å motivere andre og for å vise at det fins
muligheter. Det er derfor viktig at vi som jobber i og med næringa
– uansett om det er i forvaltningen eller som aktiv bonde og/eller
matprodusent, trekker frem suksesshistorier – det skaper
optimisme.
Alle disse verdiene og mulighetene
er avhengig av bare små endringer i den småskalastrukturen i det
jordbruket som tradisjonelt har drevet, og fortsatt driver,
stølsdrift. Dette i motsetning til den strukturendring som tvinger
seg frem i andre deler av landbruket, der fokuset er rettet mot
kostnadseffektivitet og større driftsenheter.
Fjord- fjell- og stølsjordbruket må
i større grad enn annet jordbruk vurderes i forhold til den
mangesidige funksjonen det har. Dette jordbruket kan kanskje være
det som står seg best i et internasjonalt matvaremarked. Dette
jordbruket er svært viktig for reiselivsnæringa. Den politiske
vurderingen av tiltak mot denne delen av jordbruket må ta
utgangspunkt i dette.
Internasjonale rammebetingelser
For å kunne ha opprettholde en
aktiv seterkultur er det helt nødvendig at vi har et bærekraftig og
omstillingsdyktig landbruk.
I prosessene som pågår i WTO,
Verdens Handelsorganisasjon, utformes fremtidens kjøreregler for
handel med landbruksvarer. WTO forvalter et multilateralt regelverk
som legger grunnlaget for forutsigbare rammevilkår for både
landbruk og ikke minst andre næringer av betydning for norsk
økonomi.
WTO som organisasjon er altså av
stor betydning for Norge som et lite land med en svært åpen
økonomi. Allerede i Uruguay-runden forpliktet vi oss til
videre forhandlinger med sikte på ytterlige reduksjoner i
tollsatser, eksportsubsidier og visse typer støtte til landbruket.
Samtidig skal det tas hensyn til
såkalte ikke-handelsmessige hensyn, d.v.s. samfunnsgoder som
levende bygder, matvareberedskap, kulturlandskap, biologisk
mangfold som hele det politiske miljøet i Norge er opptatt av å
verne om.
I disse dager pågår forberedelsene
til ministerkonferansen i Mexico. Norge arbeider for å
påvirke denne prosessen til beste for norske interesser. Den
overordnede målsettingen for Norge er, og har hele tiden vært, å
sikre fortsatt handlingsrom til å utforme en nasjonal
landbrukspolitikk i tråd med våre prioriteringer. I denne
sammenhengen er det særlig viktig å sikre at vi også i fremtiden
kan ha et sterkt importvern for sentrale varer for norsk
landbruk.
Norge har vært en sentral aktør i
forhandlingene når det gjelder å legge vekt på landbrukets bidrag
til å produsere viktige fellesgoder som bl.a. kulturlandskap,
langsiktig matsikkerhet, distriktsbosetting og biologisk mangfold,
i tillegg til produksjonen av matvarer.
Vi er ikke alene om våre
WTO-standpunkter. Mange andre land ser også behov for fortsatt
tollvern og landbruksstøtte for å opprettholde sitt landbruk.
Den såkalte grønne støtten er i
ferd med å bli den mest ”stuerene” form for støtte, den har liten
innvirkning på produksjon og handel. Støtte til miljøtiltak
og støtte til kulturlandskap er eksempler på grønn støtte.
EUs omlegging i retning produksjonsnøytral, ”grønn”, støtte vil gi
EU økt fleksibilitet i WTO-forhandlingene.
Nasjonale virkemidler
Landbruk Pluss
Samfunnet er i kontinuerlig
utvikling og det er derfor viktig å, hele tiden, videreutvikle
virkemidlene. De tilskuddsordningen som ble etablert for 10 år
siden treffer kanskje ikke i dag – i dag er det andre
rammebetingelser som gjelder. Landbruket møter store
utfordringer på flere områder. Endringene til behov for
nyskaping. For å møte disse utfordringene jobber vi i
Landbruksdepartementet med å utvikle ny politikk, og der i gjennom
endringer i virkemidlene. For å få et ekstra fokus på behovet for
en ny politikk har vi etablert satsingen Landbruk Pluss.
Det er generelt behov for en bedre
koordinering og målretting av virkemidlene rettet mot nyskaping og
kommersialisering.
Næringsutvikling må sees i
sammenheng med bygdenes og lokalsamfunnenes særegne kvaliteter.
Kombinasjonen av lokale produksjonsforhold og god markedsforståelse
kan gi mulighet til produksjon av produkter og tjenester som
forbrukerne vil etterspørre i økende grad og som de er villig til å
betale en god pris for å få. Uten et marked og markedskanaler
vil ikke bonden få solgt sine produkter.
Verdiskapingsprogrammet for matproduksjon til fokusere enda
sterkere på at den enkelte tilskuddsmottaker, det være seg en bonde
som vil etablere gårdysteri eller en stor kjøttforedlingsbedrift,
har markedsforståelse og en klar markedsstrategi.
Vi har tradisjon for å produsere
særegne produkter på setrene. Dette er et godt grunnlag for videre
produktutvikling og merkevarebygging både for nasjonalt og
internasjonale markeder. Det er også mange gode eksempler på
matbredrifter som bruker fjellet som markedsføring – nettopp
fordi fjellmat høres ekstra godt ut…. Noen av disse har fått støtte
fra Verdiskaping Mat, andre har klart seg uten
drahjelp. Vi vil satse ekstra på merkeordningen
”Beskyttede betegnelser” og vi vil legge forholdene til rette for
at det skal bli enklere å etablere små matbedrifter. Den nye
Mattilsynet skal jobbe på lag med matprodusentene.
Vi må bli flinkere til å økt
nyttegjøring og
særegen kunnskap for å skape nye
arbeidsplasser. Alt for mye av kunnskaps- og forskningsutvikling
forblir ukjent og uprøvd. På dette området må vi både tilegne oss
mer kunnskap, samt lære av vellykkede erfaringer fra andre land. Vi
også utnytte den regionale kunnskapsproduksjonen i Norge og
etablere møtesteder hvor gründere, forskere, bønder og andre kan
utveksle erfaringer og ideer. En rekke programmer som departementet
finansierer har som primæroppgave å skape samarbeid mellom
eksisterende næringsaktører og ulike kunnskapsmiljøer og mellom
entreprenører og virkemiddelapparatet. Fellesnevneren for
programarbeidet er betydningen og vektleggingen av nettverksbygging
mellom de ulike aktørene. Konferanser som dette er dessuten også et
viktig møtested for aktørene i de ulike miljøene.
Stimulere til stølsdrift – lokalt
ansvar
For å kunne ta vare på våre
stølsområder er det helt nødvendig med aktiv setring og
virkemidlene må derfor stimulere til denne driftsformen. Seterdrift
pleier kulturlandskapet og det er viktig for høsting og bruk av
utmarksressurser.
Skal vi lykkes i å bevare de
verdifulle stølsområdene må arbeidet med kulturlandskap
prioriteres høyere. Vi avhengig av flere forhold:
- Vi vil desentralisere midler til jordbruket, slik at kommuner
og fylker får større innflytelse. Det vil skape større
oppmerksomhet rundt næringsutvikling og miljøgoder som kommer fra
landbruket. Det vil også skape et større lokalt engasjement for å
vedlikeholde kulturlandskapet.
- Verdiene i kulturlandskapet må prioriteres, og politikerne må,
sammen med fagmyndighetene, peke ut de mest verdifulle
områdene.
- Vi må satse på verdiskaping med kulturlandskap som
grunnlag.
Det brukes i dag rundt 3,5
milliarder kroner på ulike tiltak som bidrar til å styrke
kulturlandskapet. Det nye nå blir at kommuner og fylker får ansvar
for flere hundre millioner kroner årlig for å redusere
forurensning og for å ta vare på kulturlandskapet.
De får større anledning til lokal
tilpasning av nasjonale virkemidler og større mulighet for å se
landbrukspolitikk i sammenheng med øvrig næringspolitikk og
ressursforvaltning. Kunnskapen og engasjementet er veldig ofte
lokalt forankret.
Landbruksdepartementet gjennomfører
nå en rekke reformer som skal sette kommunene i stand til å bli en
sterkere landbrukspolitisk aktør:
- Vedtaksmyndigheten for spesielle miljøtiltak under Landbrukets
utviklingsfond (LUF) blir lagt til kommunene fra 1.1.2004.
- Fra 1.1.2004 legges avgjørelsesmyndigheten i alle saker etter
konsesjonsloven, delingssaker etter jordloven og så godt som alle
saker etter skogbruksloven.
- Statstilskudd til kommunenes landbruksforvaltning økes med
virkning fra 2004 fra 349 til 474,9 millioner kroner. Nye objektive
kriterier for fordeling av midlene innebærer at landbrukskommunene
vil få en større andel av pengene.
Det kan gis tilskudd til å bevare
og fremme biologisk mangfold og holde gammel kulturmark i hevd,
fremme tilgjengelighet og opplevelseskvalitet, bevare kulturminner
og kulturmiljøer, bevare freda og verneverdige bygninger som skal
brukes i næringsvirksomhet og planlegging av fellestiltak.
Flerårige skjøtselstiltak og skjøtselsplaner som kan søke om årlige
tilskudd er spesielt prioritert.
Med bakgrunn i de spesielle verdier
og verdiskapning seterbruket står for, gir Landbruksdepartementet
hver melkeseter en årlig driftsstøtte på kr. 13.000. Fra 2005 vil
støtten til setrene legges inn i regionale miljøprogram som skal
utarbeides i hvert fylke.
Miljøprogram i landbruket
I årets jordbruksavtale ble vi
enige om å etablere et nasjonalt miljøprogram fra 2004. Det
forankres i nasjonale mål og føringer i landbruks- og
miljøpolitikken. Fra og med 2005 etableres det regionale
miljøprogram i fylkene. De skal gi føringer for regionale
prioriteringer innenfor miljøområdet, med bakgrunn i nasjonale
landbruks- og miljøpolitiske målsettinger. Beslutningsmyndigheten
er flyttet til Fylkesmannen. Det er. som nevnt, viktig at de lokale
og regionale organer ser de mulighetene og det ansvar som denne
myndighetsoverføringen innebærer og forvalter midlene som overføres
effektivt og målrettet med utgangspunkt i retningslinjene for
midlene.
Avslutning
Det har tatt hundrevis av år å
skape alle verdiene som seterlandskapet og seterkulturen
representerer, men vi mister alt dette veldig fort hvis vi ikke er
oss vårt ansvar bevist.
Det er et felles ansvar å ta vare
på stølen og stølslandskapet, ikke bare fordi det er viktig for
landbruksnæringa, næringsmiddelindustrien og turistnæringa, men
dette er en del av arven til neste generasjon. Dette er en del av
historien vår som bevares best ved at vi fortsatt har et levende
landbruk! Seterkulturen er nemlig ikke bare verneverdig som
et kulturminne. Det er og må forsette å være en aktiv og dynamisk
del av landbruket.
Norge bør marker seg som et ”leder
land” på området setring i en internasjonal sammenheng.
Internasjonal oppmerksomhet rundt disse verdiene vil Norge kunne
dra nytte av som reiselivsnasjon og det vil underbygge muligheten
for omsetning av ”eksklusive” jordbruksprodukter både nasjonalt og
internasjonalt.
Mange av vår store kunstnere har
reist til fjells for å hente inspirasjon. De møtte den mektige
naturen, og menneskene som bodde og levde i fjellet. De møtte gamle
kulturer og tradisjoner, de fikk høre historier fortalt igjennom
mange generasjoner. Mye av dette er bevart i folkeeventyr, i sanger
og dikt. Vi tar det med oss videre til neste generasjon, hva er vel
bedre enn at vi også klarer å ta vare på opprinnelsen gjennom en
levende stølsdrift.
Paal-Helge Haugen
2Paal-Helge Haugen er født i Valle, Setesdal i 1945 har
laget et dikt som illustrer de varige verdiene:
”Den nesten umerkelege vibrasjonen i tre
og stein,
ei sprukken flate der generasjonar ser sitt eige andlete
liksom i ein spegel”
Jeg ser frem til fortsettelsen på
denne konferansen.
Takk for oppmerksomheten!