En løsningsorientert
rovviltpolitikk
De første reaksjonene etter at Regjeringen la frem forslag
til en ny helhetlig, enklere og mer forutsigbar forvaltning av
gaupe, jerv, bjørn, ulv og kongeørn i norsk natur, har vært omtrent
som forventet.
De fleste fokuserer på ulven.
Bøndene frykter at det skal bli for mye av den og naturvernerne
frykter at den skal bli utryddet. Det sier seg selv at begge
påstander ikke kan være riktige samtidig.
Norge har etter Bern-konvensjonen
en forpliktelse til å sikre overlevelsen til alle de store
rovdyrene i norsk natur. Spørsmålet er derfor ikke
om vi skal ha rovdyr i norsk natur, men
hvor vi skal forvalte dem og
hvordan.
Regjeringen ønsker en forvaltning
av de store rovdyrene i norsk natur som balanserer hensynet til at
vi skal ha levedyktige bestander av gaupe, jerv, bjørn, ulv og
kongeørn med hensynet til at vi vil minimalisere tap av sau på
utmarksbeite.
Vi vil fastsette nasjonale og
regionale minimumsbestander for hver art. Dette vil gi økt
forutsigbarhet for alle parter i tråd med anbefalingene fra alle
organisasjonene som har bidratt i arbeidet med
rovviltmeldingen.
Innenfor disse målene skal nye
rovviltnemnder i seks nye regioner få hovedansvaret for både
skadefelling, kvotejakt og lisensjakt på gaupe, jerv og bjørn.
Dette vil gi en enklere forvaltning som samtidig vil gi økt lokal
innflytelse i rovviltforvaltningen, også dette i tråd med
organisasjonenes samlede anbefaling.
Vi vil også åpne for lisensjakt på
bjørn og ulv der lokale jegere vil kunne slippe til, så lenge vi
ikke truer bestandenes overlevelse. Dette vil gi en økt
alminneliggjøring av forvaltningen, igjen i tråd med de samlede
anbefalingene. Ved å koble en slik lisensjakt til grunneierretten
vil dette også kunne bidra til utvikling av nye utmarksnæringer i
noen områder.
Kun 14% av driftsenhetene med sau
har i dag rovvilttap. Dette vil kunne reduseres ytterligere gjennom
økt skille mellom beitedyr og rovvilt. En viss geografisk
konsentrasjon av dagens utbredelse av rovvilt vil ikke true
levedyktigheten, samtidig som en økt satsing på driftstilpasninger
eller omlegginger i saueholdet, der det skal være rovvilt, vil
redusere konfliktene med saueholdet.
I området øst for Glomma skal det,
som i dag, være noen årlige ynglinger av ulv. Her er det nødvendig
å tilpasse saueholdet. Slike driftstilpasninger vil bli stimulert
både av de samlede landbrukspolitiske virkemidlene og gjennom en
omlegging av erstatningsordningen som vil stimulere til bedre
tilsyn og effektive forebyggende tiltak. Dette vil belønne de
driftsenhetene som gjør driftstilpasninger eller omlegginger som
gir lavere tap og bedre dyrevelferd.
Når det gjelder tamreindrift er
mulighetene til tilpasninger mer begrenset enn for sau. Regjeringen
har derfor blant annet valgt å ikke sette nasjonale mål for
forekomst av gaupe, jerv og ulv i Finnmark, der 70% av
tamreindriften foregår. Dette er en av de mange avveininger
regjeringen har foretatt i meldingen for å sikre overlevelsen til
de sammenhengende skandinaviske bestandene av rovvilt, samtidig som
det fortsatt skal være et godt grunnlag for utmarksbasert
næringsvirksomhet.
Gjennom de seks årene som er gått
siden forrige rovviltmelding er det gjort en rekke erfaringer med
utprøving og forsøk i rovviltforvaltningen. En viktig utfordring
har vært å sikre en tilstrekkelig nasjonal kontroll med små
bestander av rovvilt samtidig som lokale aktører i størst mulig
grad får slippe til.
I forkant av arbeidet med meldingen
er det utarbeidet over 30 forskningsrapporter som belyser ulike
sider av dagens rovviltforvaltning. Dette utgjør solide
begrunnelser for de løsninger som er foreslått, og er alle
tilgjengelige på nettsiden
www.rovviltmelding.no
De fleste berørte organisasjoner
har fulgt arbeidet med meldingen på nært hold gjennom direkte
deltagelse i arbeidsgrupper og utvalg og gjennom innspill underveis
i arbeidet. Organisasjonene har også gitt sin
enstemmige anbefaling til regjeringen ved utformingen av
ny politikk. Disse anbefalingene er nå fulgt opp av
regjeringen.
Regjeringen ønsker å legge
grunnlaget for en helhetlig rovviltpolitikk som ivaretar nasjonale
og internasjonale forpliktelser og bidrar til bedre dyrevelferd,
større lokal deltagelse, større forutsigbarhet og færre konflikter.
Denne helheten må ikke få drukne i ensidige fremstillinger og
misvisende overskrifter.
