Fra krigsrop til løsninger i
rovviltdebatten
Noen ting forandrer seg aldri, og av og til er det godt.
Slik er det ikke i rovdyrdebatten når gamle ryggmargsreflekser tar
overhånd i skyttergravene.
Stortingsmeldingen om en ny
helhetlig, enklere og mer forutsigbar forvaltning av gaupe, jerv,
bjørn, ulv og kongeørn i norsk natur hadde fortjent bedre enn å
drukne i det Aftenposten 13. desember gjengir som "nye krigsrop" om
ulven.
Når omkvedet fra naturvernhold er
at meldingen er "livsfarlig for ulven", mens det fra bondehold
hevdes at "bøndene vil blø", sier det seg selv at sannheten ligger
et sted i mellom. Hensikten med meldingen er nettopp å legge frem
forslag til hvordan vi kan forvalte mer levedyktige
rovviltbestander og samtidig redusere de unødvendige konfliktene
med bondenæringen.
Når det hevdes at konflikter og tap av sau på
beite vil øke, er sannheten at vi foreslår en ny erstatningsordning
som vil belønne saueeiere som øker tilsynet med dyrene og setter i
gang effektive, forebyggende tiltak der tapene er størst.
Når det hevdes at lokalbefolkningen fratas
mulighet til å styre over egne utmarksressurser, er sannheten at
staten vil stille opp økonomisk for dem som vil gjøre fornuftige
tilpasninger til at det fortsatt skal finnes levedyktige bestander
av gaupe, jerv, kongeørn, bjørn og ulv også i Norge.
Når det hevdes at meldingen er en
"nesten-utrydningsplan for ulv", er sannheten at vi fortsatt skal
forvalte ulv etter de samme bestandsmålene som i dag og i de
områdene hvor ulven i dag er naturlig utbredt. For øvrig områder
som uansett henger geografisk sammen med svenske ulvebestander, og
hvor kun 2% av dagens norske sauehold foregår.
Norge har etter Bern-konvensjonen
en forpliktelse til å sikre overlevelsen til alle de store
rovdyrene i norsk natur. Spørsmålet er derfor ikke
om vi skal ha rovdyr i norsk
natur, men
hvor vi skal forvalte dem og
hvordan.
Alle parter burde derfor være tjent
med å krabbe opp fra skyttergravene, og bidra til å finne løsninger
som alle kan leve med. Regjeringen har lagt sine forslag på
bordet.
Vi vil fastsette nasjonale og
regionale minimumsbestander for hver art. Innenfor disse målene
skal nye rovviltnemnder i seks nye regioner få hovedansvaret for
både skadefelling, kvotejakt og lisensjakt på gaupe, jerv og bjørn.
Dette vil samtidig gi økt lokal innflytelse i rovviltforvaltningen.
Jeg vil også åpne for lisensjakt på bjørn og ulv der lokale jegere
vil kunne slippe til, så lenge vi ikke truer bestandenes
overlevelse.
Kun 14% av driftsenhetene med sau
har i dag rovvilttap. Dette vil kunne reduseres ytterligere gjennom
økt skille mellom beitedyr og rovvilt. En viss geografisk
konsentrasjon av dagens utbredelse av rovvilt vil ikke true
levedyktigheten, samtidig som driftstilpasninger eller omlegginger
i saueholdet der det skal være rovvilt vil redusere konfliktene med
saueholdet.
Med dette ønsker jeg å legge
grunnlaget for en helhetlig rovviltpolitikk som ivaretar nasjonale
og internasjonale forpliktelser og bidrar til bedre dyrevelferd,
større lokal deltagelse, større forutsigbarhet og færre konflikter.
Denne helheten må ikke få drukne i mediestøyen som lett oppstår
hver gang noen roper "ulv, ulv".
