Kjære forsamling!
Først vil jeg få takke for
invitasjonen til å komme hit i dag. Det er en stor ære for meg å få
lov til å foreta den offisielle åpningen av årets utstilling -
Seljefløytens toner. Utstillingen er viet de seks
Fleskum-malerne; Harriet Backer, Kitty Lange Kielland, Gerhard
Munthe, Eilif Peterssen, Christian Skredsvig og Erik Werenskiold –
alle sammen fremstående representanter for gullalderen i norsk
malerkunst.
Sommeren 1886 var disse malerne
samlet på gården Fleskum ved Dælivannet i Bærum. Fleskum-sommeren
er blitt et begrep innen norsk kunsthistorie. Mange hevder at de
seks malernes bilder fra denne tiden var med på å legge grunnlaget
for 1890-årenes nyromantikk. Bildene på utstillingen gir et
interessant innblikk i denne spesielle perioden i norsk malerkunst.
Det er svært gledelig at ett av norsk malerkunsts mest kjente
malerier, Christian Skrevigs Seljefløyten fra 1889, vises her på
utstillingen. Gutten med seljefløyten er et av de aller mest kjente
motiver i norsk malerkunst. Kopier av maleriet finnes rundt i mange
norske hjem, men vi som er her i dag, vil få en unik anledning til
å få se originalen i all sin prakt.
Det er ikke vanlig at
næringsministere får det ærefulle oppdraget å åpne
maleriutstillinger. Denne type oppdrag er normalt noe som
kulturministrene får. Bakgrunnen for at det er meg som er her er
nok ikke først og fremst selve kunstutstillingen, men at den holdes
her i det gamle industrianlegget til Kistefos Træsliperi – som er
et viktig industrielt kulturminne og en fantastisk ramme rundt
arrangementet og maleriutstillingen.
Tresliperiet her på Kistefoss er et
av få gjenværende og til dels intakte tresliperier i Norden - et
industrielt kulturminne fra vår nyere historie. Anlegget er et
viktig minnesmerke fra industrireisingen som foregikk i Norge på
slutten av 1800-tallet. Konsul Anders Sveaas stiftet A/S Kistefos
Træsliberi i 1889. Han så mulighetene ved Kistefossen i Randselva
nedenfor Jevnaker og kjøpte fallrettighetene. Allerede etter ett år
startet sliperiet driften. Den fortsatte helt fram til 1955.
De tekniske og industrielle
kulturminnene er viktige bidrag til historien. De er representanter
for en viktig periode i utviklingen av landet vårt – utviklingen
fra bondesamfunn til industrisamfunn. De har også en symbolverdi
fordi de ble til en brytningstid da Norge vokste fram som en egen
nasjon, blant annet ved å utnytte våre store naturressurser til
industriell utvikling. Jeg mener de industrielle kulturminnene har
betydning for vår forståelse av viktigheten av verdiskaping i dag.
Bare ved å kjenne fortiden kan vi forstå hvordan vi har havnet der
vi er i dag, og forutsetningene for vår velferd i fremtiden.
Men disse anleggene er store og
kostnadskrevende å holde, og det har vært nødvendig å prioritere
hvilke av dem som skal få statlig støtte. Åtte anlegg har tidligere
fått status som spesielt prioriterte og har fått faste tilskudd
over Riksantikvarens budsjett. Fra og med årets budsjett er denne
eksklusive gruppen blitt utvidet med ytterligere to anlegg. Jeg er
spesielt glad for at Kistefos-Museet er ett av disse to.
Ved å bevare tekniske og
industrielle kulturminner, tar vi ikke bare vare på bygninger og
produksjonsutstyr, men også kunnskapen om arbeidsprosesser,
teknologi og sosialhistorie, og formidler den videre til kommende
generasjoner.
Bevilgningene til bevaring av
tekniske og industrielle kulturminnene er blant de største på
kulturminnebudsjettet. Jeg kan nevne at i perioden 1991 – 2001 ble
det bevilget rundt 100 millioner kroner over Riksantikvarens
budsjett til arbeidet med å bevare disse kulturminnene. I tillegg
ble det bevilget store beløp over budsjettet til
Kulturdepartementet i den samme perioden. Vi ser også at kommuner,
fylkeskommuner og andre aktører stiller opp med midler. Og det er
bra! Samarbeid og partnerskap er nødvendig hvis vi skal klare å gi
kulturminnene våre gode rammevilkår.
Vi har alle et forhold til våre
fysiske omgivelser. De er arenaer hvor vi møtes; på arbeid, i
fritida, til sosiale aktiviteter og andre former for
livsutfoldelse. Kistefos-Museet er en fantastisk arena hvor man kan
oppleve både industrielle kulturminner og kultur. Her har vi også
et godt eksempel på at et kulturminne blir brukt, samtidig som det
blir tatt vare på: en god kombinasjon av bruk og vern. Vi kan
nemlig ikke ta vare på kulturminner som Kistefos Tresliperi hvis de
ikke blir brukt. Bygningene ville stått her som vakre, men tomme
kulisser. Og hvem vil betale for vedlikehold av bygninger som ikke
lenger blir brukt? Bruk gjennom vern er også god
ressursforvaltning. Det ligger store verdier i bygningsmassen,
verdier som det er viktig å utnytte, både for eieren og
lokalsamfunnet.
I dag står private eiere for den
daglige forvaltningen av de aller fleste kulturminnene og
kulturmiljøene her i landet. Dette gjør de fordi kulturminnene
representerer slektens historie og betyr noe personlig for eierne.
Men å ta være på kulturminner innebærer også et økonomisk ansvar,
som mange opplever som tungt og urimelig. Private eiere og
forvaltere må derfor få større muligheter for å ta vare på
kulturminnene sine og til å utvikle dem.
Vi vet også at mange av
kulturminnene våre forfaller og blir ødelagt. Sannsynligvis
forsvinner rundt én prosent hvert år, av ulike årsaker. Noen på
grunn av stort utbyggingspress, andre av motsatt grunn, nemlig
fraflytting og fordi næringsvirksomhet opphører. Noen blir ødelagt
fordi de ikke blir vedlikeholdt. Noen brenner, andre blir revet. En
del av dette skyldes at folk ikke har tilstrekkelige kunnskaper om
hva som er kulturminner, om hvorfor de er viktige og om hvordan man
skal ta vare på dem.
A/S Kistefos Træsliperi som eier
det gamle tresliperiet, tar ansvaret som kulturminneforvalter
alvorlig. De har tatt vare på de gamle bygningene og formidler
kunnskapen om industrivirksomheten her på stedet gjennom
Kistefos-Museet, som er blitt et viktig kultursenter i
lokalsamfunnet. Det er eierne som har vært pådrivere i arbeidet med
å ta vare på denne industrihistorien som de har felles med folk som
bor her og som har hatt sitt virke i fabrikken. Jeg er imponert
over det arbeidet som er nedlagt for å gjøre dette til en arena for
kulturopplevelser i bred forstand. I likhet med A/S Kistefoss
Træsliperi har Christen Sveaas, sønnesønn av grunnleggeren, gitt
betydelige bidrag til drift av museet og forskningsarbeid, en
innsats jeg synes det er grunn til å berømme.
Jeg ser at det er behov for å tenke
nytt på en del områder dersom vi virkelig skal kunne utnytte det
potensialet som kulturminnene representerer for utviklingen av
lokalsamfunnet. Det er viktig å få til nye former for samarbeid med
eierne, næringslivet, kulturinstitusjonene og de frivillige
organisasjonene. Dette pekte også kulturminneutvalget på i
utredningen som ble lagt fram rett før jul i fjor. I forbindelse
med oppfølgingen av denne vil vi bl.a. søke å finne fram til
virkemidler som kan stimulere til og fremme den private innsatsen i
større grad enn det vi ser i dag. Vi må særlig se på tiltak som kan
styrke eiernes rolle. Eiere og forvaltere av kulturminner gjør en
viktig jobb. De fortjener støtte, oppmuntring og anerkjennelse.
Et første tiltak ble lansert i
revidert nasjonalbudsjett som nettopp er lagt fram. Her foreslår
regjeringen å etablere et kulturminnefond på 200 millioner kroner.
Fondet skal dekke hele kulturminnefeltet. Jeg tror at et
kulturminnefond etter hvert vil kunne føre til bedre
samarbeidsformer mellom offentlige og private aktører og styrke
verneinnsatsen. Regjeringen vil vurdere å bygge opp
kulturminnefondet ytterligere i forbindelse med oppfølgingen av
kulturminneutvalgets utredning om utfordringer i en ny
kulturminnepolitikk.
Jeg mener også det kan være grunn
til å se på de bestemmelsene i skatte- og avgiftsreglene som
berører kulturminnene. Mange eiere har pekt på at disse er et
særlig hinder for at de skal kunne ta vare på kulturminnene og
kulturmiljøene.
Vi må også bidra til at eierne kan
få bedre kunnskaper og større kompetanse slik at de bedre kan ta
vare på kulturminnene og vite hvordan de best skal kunne utnytte
kulturminnene som grunnlag for verdiskaping.
Globaliseringen og det økte
mangfoldet fører til at folk blir mer bevisste sin egen identitet.
Og med det øker behovet for historisk innsikt. Det er viktig for
alle generasjoner – ikke minst den oppvoksende – å kjenne og forstå
sin historie. Samtidig må nye generasjoner få anledning til å fylle
omgivelsene sine med nytt innhold og sette sine egne spor.
Kulturminnene befinner seg derfor i spenningsfeltet mellom fortid,
nåtid og framtid. Kulturminner og kulturmiljøer skapes i en
kontinuerlig prosess i samspillet med naturgrunnlaget på stedet og
samfunnsutviklingen.
Valgmulighetene i dag er store.
Mange vil inn til byene – men noen vil andre veien, eller kombinere
livsformer både fra byen og landsbygda. For lokalsamfunnene blir
det stadig viktigere å bygge opp en tydelig identitet for å
tiltrekke seg folk og aktivitet. Kulturinstitusjoner som
Kistfos-Museet er et godt eksempel på at kulturminnene kan brukes
til å skape levende og attraktive møteplasser i lokalsamfunnet.
Som en avslutning vil jeg be dere
som arbeider her på Kistefos-Museet om fortsatt å stå på for å
holde historien om denne viktige delen av norsk industriutvikling
og om menneskene som bodde og arbeidet her, levende. Jeg håper at
Kistefos-Museet også i framtiden vil være et høyt verdsatt
kultursenter, lokalt så vel som nasjonalt. Jeg ønsker lykke til
videre med det viktige arbeidet dere har påtatt dere som kultur- og
kunstformidlere.
Herved vil jeg erklære årets
maleriutstilling for åpnet.
