Samferdselsminister Torild Skogsholm
Åpning av konferansen "Hydrogenvegen i Norge"
Stavanger
27. november 2003

Hydrogen som framtidens drivstoff

Jeg tror ikke norske veger vil fylles opp av hydrogenbiler i 2003. Heller ikke neste år, og neppe de aller nærmeste årene etter det heller.

Hydrogensamfunnet er ikke ”bak neste sving”.

Så hvorfor er da egentlig dette med hydrogen i transportsektoren så interessant? Ja, noen vil kanskje si: Burde ikke en samferdselsminister konsentrere seg om å løse dagens transportutfordringer – i stedet for å bruke tid på noe som ligger mange, mange år fram i tid?

Svaret på det er etter min mening at det er våre vegvalg nå som avgjør hvordan verden ser ut om ti, tjue og tretti år. De transport- og miljøutfordringene vi prøver å løse i dag, kommer av vegvalg som er gjort for mange år siden.

Når for eksempel biltrafikken i storbyene i dag nær sagt ”går på helsa løs” for mange, er det fordi vi altfor lenge har prøvd å bygge oss ut av transportveksten i storbyene med bredere veger, i stedet for å legge til rette for at flere reiser kollektivt. Det tar mange år å snu en slik utvikling.

Derfor er jeg opptatt av at vi ikke nå skal gå i samme fella når det gjelder å få bukt med de store klimagassutslippene.

Klimautslippene er kanskje den aller vanskeligste av alle de store miljøutfordringene, fordi vår velstandsutvikling i dag er bygd på utvinning og bruk av fossil olje og gass. På kort tid slipper vi ut karbondioksid (CO2) i mengder det har tatt millioner av år å binde opp.

Derfor må vi ta et globalt ansvar for å redusere klimagassutslipp. Derfor vil ikke denne regjeringen lenger la store deler av industrien være unntatt fra klimavirkemidler. Derfor har mitt parti, Venstre, vært en pådriver for å sette tøffe mål om å gjøre den fossile energien reinere, og ikke minst, å øke bruken av fornybar energi.

Noen sier at det er dobbeltmoralsk av et land som lever av å eksportere olje og gass. Jeg vil si tvert imot. Nettopp fordi vi er en stor energinasjon, kan vi gå foran: Norge er og kommer til å være storeksportør av fossilt CO2. Skulle ikke det bety at vi da har et ekstra sterkt ansvar for å utvikle nye, rene energiløsninger? Til å være med og vise vegen til et framtidig utslippsfritt og fornybart samfunn?

Transport står for en fjerdedel av de norske klimagassutslippene. Skal vi gjøre noe som monner med det, er det bare en løsning på sikt: Vi må finne best mulig alternativer til forbrenningsmotoren basert på fossile drivstoff. Derfor er jeg overbevist om at hydrogen kan bli en av framtidens viktigste energibærere.

Samferdselsdepartementet har siden tidlig på 90-tallet gitt økonomisk støtte til forsøk som har til formål å utvikle mer miljøvennlige transportmidler og renere drivstoff. På 90-tallet var hovedfokuset rettet mot å fremme bruk av naturgass og el-kjøretøy.

Denne regjeringen har endret og dreiet ordningen mer inn mot nullutslippsteknologi eller teknologi med svært lave utslipp og bruk av hydrogen som drivstoff. Hynor-prosjektet er det enkeltprosjektet som i årets budsjett får det største tilskuddet. I neste års budsjett foreslår vi noe nær en dobling av bevilgningen til ordningen, opp fra 3,5 til 6,2 mill. kr.

Jeg er innstilt på at Staten innenfor denne ordningen skal fortsette satsingen på Hynor også i 2004, med de spennende planene og den entusiasmen dere har vist til nå.

I tillegg til denne tilskuddsordningen ligger Norge i front når det gjelder å legge til rette for bruk av elbil. Norge har innført gratis offentlig parkering, fritak for bomavgift, fritak for engangs- og årsavgift, redusert avgiftsgrunnlag ved bruk av elbil som firmabil og innføring av nullsats (merverdiavgift) for elbiler.

Og la meg understreke følgende: I et land med såpass høye avgifter på kjøp og bruk av bil som i Norge, er dette sterke virkemiddel! Dette kan gi Norge en fordel framfor andre land når det om noen år blir snakk om at nullutslippskjøretøy kan bli tilgjengelige for folk flest til en konkurransedyktig pris. Hvorfor kan ikke Norge da bli land nr 1 hvor det skjer?

Som en test har jeg nå også åpnet for forsøk med at elbiler også får tillatelse til å gjøre i kollektivfeltene. Dette bidro raskt etter innføring til en betydelig økt etterspørsel etter elbil i Oslo-området. Jeg er innstilt på at vi neste år kan utvide denne ordningen til også å gjelde i andre byer, for eksempel Stavanger.

Vi har altså gjort en del. Men vi må være ærlige nok til å si at Norge fram til nå har manglet en bevisst og langsiktig strategi for utvikling og bruk av nullutslippsteknologi og hydrogen på transport- og energiområdet. Dette er vi nå i ferd med å gjøre noe med.

I juni i år opprettet olje- og energiministeren og jeg i nært samarbeid et utvalg som skal utvikle en nasjonal strategi for hydrogen og brenselcelleteknologi, både i stasjonært bruk og i transport.

Ifølge mandatet skal utvalget formulere nasjonale mål og nødvendige tiltak for å utvikle hydrogen som energibærer og virkemiddel for innenlands verdiskaping og bedre miljø. Utvalget skal identifisere behov for offentlig medvirkning og rammebetingelser, og skal foreslå ansvarsforhold, organisering, ressursbehov og faglig innhold knyttet til et nasjonalt hydrogenprogram.

I tillegg har vi opprettet to såkalte ekspertgrupper, en for transport og en for produksjon og stasjonær bruk av hydrogen. Ekspertgruppen for transport er ledet av Elisabet Fjermestad Hagen fra Norsk Hydro og har representanter fra Sintef, Marintek, TØI, Veritas og bilbransjen.

Oppdraget til denne gruppen er for det første å klargjøre status og utviklingspotensial for alternative drivstoff og teknologier for veg- og sjøtransport når det gjelder energieffektivitet, miljøegenskaper, funksjonalitet, kostnader og markedsintroduksjon.

Som en del av oppgaven skal gruppen også gi en oversikt over pågående nasjonal og internasjonalt FoU, inkludert en beskrivelse av hvilke strategier de store industriaktørene innen transport har på dette området.

På dette grunnlaget skal så gruppen identifisere barrierer for introduksjon av hydrogendrevne brenselcelle kjøretøy, og komme med forslag til virkemidler og tiltak norske myndigheter kan iverksette for å få til en innfasing av hydrogen i transportsektoren i Norge. Og la meg understreke: Dette er en frittstående ekspertgruppe – som skal få lov til å tenke både høyt og stort – dersom gruppen vil det! Og jeg vil også legge vekt på at gruppen får anledning til å trekke veksler på andre som sitter på stor kunnskap om disse spørsmålene – både i inn- og utland.

Jeg ser det som helt opplagt at nullutslippsteknologi må utvikles i et internasjonalt samarbeid. Ikke noe enkelt land har den nødvendige kompetansen eller slagkraften til å klare denne jobben alene. Sammen med USA, EU-kommisjonen og 13 enkeltland inngikk Norge derfor sist fredag (20.11.03) et partnerskapssamarbeid for å fremme overgangen til en hydrogenøkonomi. (IPHE: International Partnership for the Hydrogen Economy). Statssekretær Britt Skjelbred i Olje- og energidepartementet underskrev da partnerskapsavtalen på vegne av Norge.

Hensikten med avtalen er å fremskynde utviklingen og kommersialiseringen av hydrogenteknologier, og ta for seg utfordringer knyttet til sikker og konkurransedyktig produksjon, lagring, transport og sluttbruk av hydrogen- og brenselscelleteknologier. Partnerskapet vil ha fokus på produksjon av hydrogen fra ulike typer energibærere, og vurdere så vel stasjonær bruk som bruk i transportsektoren.

Muligheten for bilateralt og multilateralt samarbeid om hydrogen- og brenselscelleteknologier bør kunne gjøre det lettere for enkeltlandene å nå nasjonale mål. For Norges vedkommende faller dette nye internasjonale initiativet godt sammen med Hydrogenutvalgets arbeid med det nasjonale hydrogenprogrammet. Norge har erfaring, kompetanse og prosjekter som både gjør oss interessante i internasjonal sammenheng, og som gjør at vi kan dra god nytte av samarbeid med andre land.

Hynor-prosjektet er etter min mening spesielt interessant i denne sammenheng, fordi tankegangen om en ”hydrogenveg” gjennom det sørlige Norge, er en måte å tenke på som har få sidestykker internasjonalt, så vidt jeg kjenner til. Dersom HyNor-prosjektet kan utvikle seg til å bli et ”utstillingsvindu” som kan gjøre Norge interessant for verden omkring oss i utprøving av hydrogenteknologi, ville det være svært gledelig, sett fra mitt ståsted.

Jeg vil avslutningsvis understreke at hydrogen handler ikke bare om transport. Det handler også om at energinasjonen Norge, som i dag er storeksportør av fossilt CO2, her har muligheten til å bli en storeksportør av hydrogen til verdensmarkendet: Norge har innenfor hydrogen og nullutslippsteknologi sjansen til å bli et miljøpolitisk foregangsland.

Vi har råstoffene, i form av enorme mengder naturgass, vi har teknologien, vi har solid erfaring i noen av våre industri- og forskingsmiljøer, og vi har en miljøbevisst befolkning. Sammen kan vi sørge for at energinasjonen Norge så å si går fra å være en del av problemet til å bli en del av løsningen på klimautfordringen.

Jeg er derfor svært glad for å få anledning til å åpne denne spennende konferansen

Tenk på at det i år er 129 år siden Jules Verne skrev følgende i boka ”Den hemmelighetsfulle øya”:

”I believe that one day hydrogen and oxygen, which together form water, will be used either alone or together as an inexhaustible source of heat and light.”

Vi har ventet lenge nok siden 1874.

La oss trekke lasset sammen videre på vegen mot hydrogensamfunnet. Lykke til med konferansen.