Kjære alle sammen!
Dikteren Jan-Magnus Bruheim sier det slik i et av sine sterke og vakre dikt:
”Skapte er vi te bera
og lette børene for kvarandre
Til fånyttes lever ingen.”
Og han avslutter slik:
”Den mannen ber tyngste børi
som ingen ting har å bera.”
Det er ord som gir mening i de nære mellom-menneskelige forhold.
Det er ord som etter mitt syn også gir mening i politisk virke.
Det handler om å vise omsorg for andre. Om å ta ansvar - ikke bare for våre aller nærmeste, men også å være uselvisk nok til å hjelpe andre medmennesker – ut over kjernefamilien, ut over vår egen hjembygd, og ut over vårt lands grenser. Det handler rett og slett og en av de mest sentrale kristne verdier - nestekjærlighet.
Denne omsorg for medmennesker tror jeg har vært en bærende drivkraft både for misjon og utviklingshjelp. Jo visst har misjon sin egenart, og utviklingshjelpen sin. Begge må respekteres. Men jeg er overbevist om at det ligger muligheter til godt samspill mellom kristen misjonsvirksomhet og offentlig bistandsvirksomhet.
Norge er et av verdens rikeste land.
Nylig ble vi av FN på ny kåret til verdens beste land å bo i.
Men gjennomsnittsvelstand og nasjonalstatistikk sier ikke alt.
Hva er det så vi skal se etter?
Om Norge er et samfunn som tar vare på de minste blant oss, på de syke og de svake, på de eldre og pleietrengende. Om vi tar vare på miljøet, det forteller også om vi tar forvalteransvaret på alvor. Det er for meg en målestokk på om vi er et godt samfunn.Men ikke minst må vi som folk evne å vise internasjonalt ansvar. Vi må som nasjon ikke bli oss selv nok.
Norges innsats for menneskerettigheter, for fred og forsoning, for bistand – dette er noe av det som gjør meg stolt over å være nordmann.
For meg er kampen for de fattige og forfulgte et livslang forpliktelse.
Derfor brenner jeg for å bedre kårene for de som har det vanskeligst her hjemme – og de som lider i verdens fattigste land.
I fjor markerte vi at norsk bistand rundet femti år. Det hele startet bare sju år etter den andre verdenskrig. I 1952 vedtok Stortinget enstemmig å opprette ”Fondet for hjelp til underutviklede land”. Det var interessant nok et Norge merket av krig og karrige kår som ville dele med dem som var verre stilt. Som ville være de svakes bror.
Fiskeriprosjektet i Kerala i India var det første prosjektet med norske bistandsmidler.
Siden da har titusener av nordmenn på forskjellig vis vært engasjert i utviklingssamarbeid.
Dette har skjedd gjennom frivillige organisasjoner, i solidaritetsarbeid og misjon hjemme og ute, for FN, NORAD og internasjonale organisasjoner, i opplysningsarbeid land og strand rundt.
Mye er oppnådd på 50 år. Bistandshistorien har flere feilskjær, men vi har lært av feilene. Og det nytter:
Mange mennesker har gjennom de siste 50 årene fått utdanning, bedre helse og arbeid. Mange lokalsamfunn har fått brønn og rent vann, bedre miljø, elektrisitet, vei til markedet, og ut i verden. Mange land har fått forbedret ressursforvaltning, styrket demokrati, menneskerettigheter, kanskje bedre styresett.
Dette er håndfaste resultater. Utallige er de enkeltmennesker som har blitt reddet fra livstruende sykdom, sult, flom, naturkatastrofer, væpnede konflikter, forfølgelser – eller rett og slett fått utdanning og hjelp til et nytt og bedre liv for seg og sin familie og landsby. Og hva er utviklingssamarbeidets egentlige mål og målestokk, annet enn det enkelte menneske ?
Fattigdomsutfordringene er fortsatt store, men bistanden har gitt resultater. Det er en innsats vi som nasjon kan være stolte av.
Samtidig som norsk offisiell bistand kunne feire sine første femti år, kunne norsk misjon se tilbake på hele 160 års virke. Mer enn tre ganger så mye som den offentlige utviklingshjelpen. De første misjonærene var virkelig pionerer – også i internasjonal bistandsvirksomhet.
Det norske Misjonsselskap ble stiftet i 1842. Senere fulgte flere andre. Norsk misjon kan vise til et imponerende tidsspenn – og en imponerende aktivitetsbredde.
De første som dro ut var ikke bare pionerer, noen kunne like godt blitt kalt oppdagelsesreisende. Det var heller ikke snakk om godt betalte og solid forsikrede arbeidskontrakter. Å reise ut som misjonær var for de aller fleste et livskall.
For vel tre år siden besøkte jeg Sør-Afrika. Ved siden av offisielle samtaler med blant andre president Mbeki og andre politikere, tok jeg også tid til å besøke provinsen KvaZulu-Natal, hvor de første norske misjonærene for tok seg fram midt på 1800-tallet. Særlig husker jeg besøket i Umpumolo, der Det norske misjonsselskap lenge hadde sin misjonsstasjon. Og besøket til Fort Eshowe, hvor vi ble vist om på museet og ble orientert om biskop Hans P. S. Schreuders og norsk misjons virksomhet blant zuluene. Men like sterkt sitter inntrykket fra en av de virkelig gamle norske misjonskirkene, hvor gravsteinene fortalte sterke historier. Noen misjonærer hadde hatt et langt virke der – andre hadde dødd tidlig. Mange barn hadde også dødd tidlig. Prisen hadde vært høy for mange.
Men sporene etter misjonærenes banebrytende innsats kan fortsatt merkes. Det gjelder ikke bare på bistands- og utviklingssiden, men ikke minst evangeliseringsarbeid. Ikke minst Afrika har siden 1800-tallet opplevd en sterk kirkevekst. Mange med meg har opplevd å være norsk gjest i aktive og levende menigheter, som i sin tid ble startet av norske misjonærer. Og når de samles i kirkene svinger det ofte skikkelig, for den afrikanske musikkulturen setter sitt friske preg på repertoaret. Det fikk den norske delegasjonen virkelig oppleve i Umpumolo. Også den norske salmeboken er beriket av musikkskatten fra de afrikanske misjonsmarker. Tenk bare på salmen ”Navnet Jesus” – den synges faktisk til en zulu-melodi.
I et utviklingsperspektiv er innsatsen fra misjonen betydelig.
Tenk på alle de skoler som ble startet opp av misjonærene, og som ga både jenter og gutter skolegang selv om barna kom fra de fattiges rekker.
Tenk på den innsats mange misjonærer la ned for å nedtegne skriftspråk og oversette deler av Bibelen til nye tungemål. Allerede i 1850 hadde Schreuder gjort ferdig sin grammatikk for Zulu-språket.
På Madagaskar tok Lars Dahle i 1870-årene fatt på et imponerende pionerarbeid sammen med en britisk kollega. I 14 år holdt de på med å oversette Bibelen til gassisk.
I 1871 lagde Lars Skrefsrud en grammatikk for santal-folket i India, og han oversatte Bibelen til santalspråket, utga salmebok, samlet santalmelodier og gamle sagn som levde på folkemunne.
Arbeidet for å utvikle skriftspråk og utgi bøker på dem hadde ikke bare betydning for evangelisering, men også for språkutvikling, kulturkunnskap og alfabetisering. Men misjonen satte også andre spor.
Tenk på misjonssykehusene. De ble ofte kompetansesentra som fikk varig betydning, ikke bare for sykehusvirksomhet, men også for primærhelsetjeneste og mor-barn-arbeid rundt i de landsbyene. Haydom-sykehuset i Tanzania er et av mange eksempler på vellykkede helsetiltak fra misjonens side.
Landbruksutvikling er et annet innsatsområde. Den omfattende norske tilstedeværelsen på Madagaskar hadde vært utenkelig uten misjonærenes pionerinnsats. Her på Tomb landbruksskole skulle det være nok å nevne landbruksskolen Tombontsoa og det store Fifamanor-prosjektet på Madagaskar.
Noen misjonærer har også vært industribyggere. Fra seinere år vil jeg framheve misjonærenes innsats i Nepal. Odd Hoftun og andre gjorde – med små midler - en formidabel innsats for utvikling av energiforsyning fra små vannkraftverk og utvikling av småindustri i dette fattige fjellandet i Asia.
Alt har ikke vært like vellykket. Mellom suksessene er det nok av fiaskoer. Men begge deler har gitt erfaring, kunnskap å bygge videre på. Og ofte hadde enkeltprosjekter – hva enten de var i privat regi, i misjonsregi eller i offentlig regi – problemer fordi de nasjonale, politiske rammevilkår ikke var som de skulle. Krig og konflikt har rasert mange utviklingstiltak. Men mye står igjen som samfunnsbygging av varig verdi.
Misjon har alltid vært omstridt. Omstridt var lenge også misjonsselskapenes mulighet til å få offentlig støtte til sine utviklingstiltak. Ikke minst den såkalte nøytralitetsparagrafen gjorde det lenge vanskelig for misjonsorganisasjonene å få offentlig støtte. I de første retningslinjene for støtte til private organisasjoner het det at
”Støtte fra Norsk utviklingshjelp er betinget av at vedkommende tiltak ikke blir brukt til å fremme politiske eller religiøse særformål.”
Dette gjorde at mange faktisk avskrev muligheten for støtte. I 1961 sa generalsekretæren i Norsk Luthersk Misjonssamband at han for sin del, sitat: ”ikke trodde det ville bli aktuelt å få hjelp av staten til misjonsarbeidet… Misjon er misjon – statshjelp er statshjelp.”
Det var mot denne bakgrunnen at representanten Trygve Haugland på samme tid kom med dette hjertesukket i Stortinget:
”Eg trur nok det har vori eit tap for det hjelpearbeidet me no driv i statens regi, at ein ikkje har nytta seg av den kontaktflate og den røynsle som dei bortimot 1000 misjonærane våre har samla. Dei har røynsler om tenkesett og vanar, om liv og skikk, om slikt som nok er nokså framandt for ein norsk økonom, ein norsk fiskar eller ein norsk motormann for eit par år eller nokre få år. Me bør hugsa på at misjonærane er ikkje berre heildags- eller heilårsarbeidarar, dei er heillivsarbeidarar på dette felt, og dei skjenner språk og folk som få andre.”
I dag hadde ikke Haugland hatt grunn til samme frustrasjon. Bistandspolitikken er forandret. Et viktig skritt ble tatt i 1971, da det i retningslinjene uttrykkelig ble åpnet for støtte når hjelpetiltaket kom den stedlige befolkning til gode uten hensyn til rase, tro eller oppfatninger. Dermed kunne misjonsorganisasjonene nokså problemfritt motta statlig støtte til sine utviklingstiltak.
Professor Øyvind Dahl har pekt på at forsøkene på å lage vanntette skott mellom misjonens religiøse virksomhet og dens utviklingstiltak av og til kunne gi seg komiske utslag. I et gavebrev som fulgte med en 18 tonns bulldoser som ble gitt til jordbruksskolen Wondo Gennet i Etiopia i 1970, stod det presisert at gaven ikke under noen omstendigheter måtte brukes til evangelisering!
Femti års erfaring har vist at alle bistandsgivere har med seg en ideologisk ballast. Dernest er det nå også allment erkjent at det ikke er religiøst nøytralt å bidra til sosiale og økonomiske endringer som griper inn i eiendomsformer, produksjonsformer og organisasjonsformer. For det tredje er det åpenbart at det norske engasjementet for menneskerettigheter, for demokratiutvikling og for å styrke kvinnenes stilling griper rett inn i sosiale strukturer, maktforhold og i mange tilfeller også religiøse tradisjoner.
I retningslinjene for dagens samarbeid mellom NORAD og de frivillige organisasjonene omtales deres tiltak som viktige innsatsområder for ”et endringsorientert utviklingssamarbeid med det sivile samfunn.” Nøytralitetsparagrafen er nå helt borte.
I stedet har Regjeringen i handlingsplanen for bekjempelse av fattigdom i Sør lagt til grunn en helt annen og anerkjennende holdning. Nå heter det at, sitat:
”Norske organisasjoner oppfordres til å rendyrke sin egenart, ideologi, verdigrunnlag og sin bistandsstrategi.”
Det gjelder ikke bare misjonen, det gjelder et bredt spekter av organisasjoner som vi i dag drar stor nytte av i utviklingssamarbeidet: fagforeninger, arbeidsgiverforeninger, organisasjoner for funksjonshemmede, humanitære hjelpeorganisasjoner osv. Kravet om en tilsynelatende ”verdinøytralitet” er forlatt. I stedet erkjennes betydningen av å være seg bevisst sitt verdigrunnlag, og organisasjonene oppfordres til å redegjøre for sitt verdigrunnlag, sine visjoner og strategier i søknader om offentlig støtte.
Over 30 % av den norske bilaterale bistanden kanaliseres nå gjennom frivillige organisasjoner. De kristne bistands- og misjonsorganisasjonene er blant de aller største samarbeidspartnerne til Utenriksdepartementet og NORAD.
Som aktører i utviklingsarbeidet har de kristne bistands- og misjonsorganisasjonene flere viktige roller. Kirkens Nødhjelp ble etablert som Den norske kirkes utstrakte arm til fattige og nødstilte verden over. Bistands- og misjonsorganisasjonene er talerør for de fattige i den rike delen av verden, de er en kritisk røst her hjemme, de er en støttespiller for kritiske røster ute. Misjonens våkne og kritiske røst må ikke svekkes – der har misjonen fortsatt en viktig oppgave.
Vårt bistandsbudsjett har vært stort gjennom mange år. Men den offentlige innsatsen bæres oppe av den enkelte, av et bredt folkelig engasjement, og ved vedvarende høy oppslutning i opinionen. De frivillige organisasjonene – og misjonen – spiller også her en viktig rolle ved sin informasjon og som opinionsskaper. Også den oppgaven vil jeg utfordre misjonen til fortsatt å gi høy prioritet.
Misjonen kan gjennom sin internasjonale virksomhet også fremme religionens rolle som brobygger. Med en bakgrunn i tro og gjensidig respekt kan også forståelse og forsoning bygges. Konflikter kan ha både politiske, økonomiske, sosiale, kulturelle og religiøse dimensjoner. I konfliktområder har jeg konsekvent understreket følgende budskap: - Religionene må ikke være en del av problemet, de må være en del av løsningen!
Jeg har både på Balkan og i Midt-Østen tatt initiativer for å få ulike trossamfunn til å dra i samme retning for å styrke fredsarbeidet. Jeg vil utfordre kirkene og misjonsselskapene til å forsterke sin innsats for forsoning og fred.
I dagens verdenssituasjon ser jeg et særlig behov for å utfordre til aktiv dialog mellom kristne og muslimer. Mellomkirkelig Råd har deltatt i slike dialoger her hjemme. Verdikommisjonen hjalp også fram livssynsdialogen. Religionsdialogen er likevel begrenset og omfatter fortsatt nokså få. Misjonsorganisasjonene har her en stor utfordring.
En annen konkret utfordring jeg vil gi, er at misjonen må bidra enda mer aktivt i arbeidet mot HIV og AIDS. Over 40 millioner mennesker er smittet. HIV/AIDS-problemet skaper enorme lidelser og det hindrer utvikling. Forebyggende arbeid er avgjørende, men dette vil utvilsomt være svært sensitivt i mange kulkturer. For å kunne gjøre en jobb på dette området, må man forstå kulturbestemte holdninger og handlinger, samtidig som man greier å snakke åpent om hvordan spredning av sykdommen unngås. Bare slik kan man oppnå tillit.
Her kan kirken og misjonen spille en aktiv rolle. Her kan misjonen bruke sine fortrinn. Den har nærhet til de som trenger hjelp. Den har god kunnskap om lokal kultur, om tradisjoner og språk. Og misjonen har tillit i lokalbefolkningen.
Mange års erfaring har vist oss at isolerte utviklingsprosjekter kan virke bra på prosjektnivå, men det er ikke dermed sagt at de bidrar særlig mye til utvikling av nasjonens økonomi og befolkningens velferd. I stedet for ”perfekte utviklingsøyer i et hav av fattigdom” trenger vi landfaste forbindelser.
Med andre ord må misjonen i større grad støtte opp om og koordinere sine tiltak med innsatsen fra landets egne myndigheter. Vi utlendinger kan ikke tre inn og overta ansvaret. Vi må være støttespilleren. Vi må alle bidra til at landene selv tar ansvar, bygger opp egen kompetanse og over tid kan overta slik at utenlandske bistandsarbeidere er overflødige.
Vi må støtte opp om landenes egne utviklingsbestrebelser. Når giverland kan gi sin tilslutning til vedtatte nasjonale strategier for bekjempelse av fattigdom, så kan også frivillige organisasjoner gjøre det. Selv om misjonen og frivillige organisasjoner ofte har en viktig rolle som korrektiv, bør man også være en medspiller – om enn en kritisk medspiller.
Jeg har lenge vært blant dem som mener at misjonen har mye å bidra med i gjennomføringen av norsk bistand. Det er en overbevisning jeg fortsatt har, og som jeg tror flere deler etter hvert.
La meg trekke fram et lite eksempel på det. For noen få uker siden ble det utgitt et storslått vitenskapelig verk i tre bind om norsk utviklingshjelps historie. I første bind omtales de frivillige organisasjonenes rolle i utviklingshjelpen og nødhjelpen. Fra konklusjonen tar jeg med et lite utdrag:
”Fordelene ved bistandsarbeid gjennom de frivillige organisasjonene blir illustrert gjennom misjonen. De stod nær til mottakerne, kunne lese deres behov direkte og samarbeide med lokale partnere gjennom små skritt. Misjonærene hadde en spesiell nærhet til lokalbefolkningen ved at de skapte menigheter av trosfeller . Både i Nepal og i Nigeria har vi sett hvordan denne koblingen mellom åndelig og materiell forandring ga oppskrift for utvikling som var egnet til å unngå det vi har kalt ”subsidieringsproblemet” og skape individer og grupper som kunne stå på egne ben.”
Ingen dårlig attest. Misjon og bistand kan utfylle hverandre. Vi har allerede gode erfaringer med det. Og vi vil legge opp til et konstruktivt samspill også i årene framover.
Regjeringen har en åpen og positiv holdning til å videreutvikle samarbeidet med misjonen og andre frivillige organisasjoner. Dette setter vi inn i en større strategi for utvikling.
Behovet for bistand og utviklingssamarbeid er fortsatt stort. Kontrasten mellom vår velstand og andres fattigdom er sterk.
Hvert fjerde menneske i verden lever på under åtte kroner om dagen - i ekstrem fattigdom. Mange afrikanere må overleve på 4 – 5 kroner om dagen. Mens en sveitser bruker 500 kroner hver dag på seg selv. Temmelig likt antar jeg det er for oss nordmenn.
Hvert sjuende menneske i verden lider av sult. Bare i løpet av den nærmeste timen vil 685 barn dø av feilernæring eller underernæring. Det er ufattelige seks millioner per år.
125 millioner barn får ingen utdanning, mer enn 30 ganger så mange som hele Norges befolkning får ikke gå på skole.
Hvert 5. menneske i verden har ikke rent vann.
Behovet for internasjonal bistand er uomtvistelig. Vi vet mer enn noen gang hva som skaper fattigdom og underutvikling, og hva som skal til for å oppnå vekst, utvikling og bedre fordeling. Landene må selv gjøre sitt – ved politiske reformer, ved å be kjempe korrupsjon og mobilisere egne krefter til utviklingsformål. Vi vil bistå dem. Vi vet hva som trengs. FNs Millenniumsmål er marsjordre klar nok.
Regjeringen vil følge opp vårt lands gode tradisjoner, og mobilisere for et nytt krafttak mot fattigdom og for utvikling:
- Vi har siden Samarbeidsregjeringen overtok for snart to år siden, er bistanden økt med omlag 2 milliarder kroner til nærmere 15 milliarder kroner. Dermed er bistanden økt til 0,93 prosent av Norges brutto nasjonalinntekt.
- Vi har som mål å øke bistanden til 1 prosent av bruttonasjonalinntekten innen 2005.
- Vi vil fortsatt gå i spissen for å gjøre utvikling til et sterkt, gjensidig forpliktende partnerskap.
- Vi lanserte i fjor en handlingsplan mot fattigdom – og den gjennomfører vi nå i praksis.
- Vi vil fremme utvikling gjennom økt handel og investeringer i u-land.
- Vi gjennomfører tiltak for gjeldslette som gir utvikling.
- Vi vil fortsatt være en pådriver, initiativtaker og alliansebygger internasjonalt.
- Vi inviterer næringsliv og organisasjoner til å medvirke i en dugnad, fordi vi vet at skaperkraften i privat sektor og det sivile samfunn er en forutsetning for utvikling.
- Vi fornyer utviklingspolitikken – og forsterker innsatsen!
Bistand har vært oppfattet som bare å gi.
Men allerede Frans av Assisi skjønte poenget: - Det er gjennom å gi at man får!
Som enkeltmennesker og som nasjon har vi erfart nettopp dette. Vi har fått flerfold igjen for det vi har gitt.
Utviklingssamarbeid har for mange av oss vært rike møter med mennesker fra andre kulturer.
Det har gitt vårt land en bredere internasjonal rolle.
Bistandsarbeidet har gitt troverdighet og forutsetninger for konfliktløsnings- og fredsarbeid.
Det har også gitt vårt samfunn kunnskaper og forståelse vi trenger når vi i dag møter et flerkulturelt Norge.
Misjonen og utviklingshjelpen har spilt en viktig rolle i denne sammenheng. Vi har gitt mye, men vi har også fått mye gjennom det. Det har ikke vært fånyttes. Kanskje har vi gitt bidrag til en større plan. For – som Jan-Magnus Bruheim sier det:
”Skapte er vi te bera
og lette børene for kvarandre.
Til fånyttes lever ingen.”
