Kjære alle sammen,

Det er med ærefrykt og respekt jeg står her i dag. Ærefrykt for det som skjedde her på Stiklestad og følgene av de dramatiske hendelsene. Og med respekt for den tradisjon som «Spelet om Heilag Olav» er den fremste eksponent for.

Jeg er ikke den første statsminister som står her i denne anledning, og slett ikke den første politiker som besøker Stiklestad. Men jeg er i hvert fall verdens eneste regjeringssjef som har medvirket i «Spelet om Heilag Olav». Som rekrutt på Steinkjersannan i 1968 var jeg med i kongshæren. ( – Og bedre kongshær har man vel ikke siden sett... )

Jeg har også hatt anledning til å åpne spelet et par ganger tidligere og sett det som tilskuer ved enda flere tilefeller. Det er ikke uten grunn jeg kommer tilbake. Spelet tar tak i meg på en helt spesiell måte.

«Spelet om Heilag Olav» er vårt eldste friluftsteater. Det var lenge det eneste historiske spel av betydning i Norge, og det har på mange måter definert de senere historiske spillenes innhold og stil. Stiklestadspelet er imidlertid ikke vårt første friluftsspill. Jeg må i all beskjedenhet få bemerke at det eldste friluftsteater som er dokumentert her til lands, er en fremføring av «Ervingen» av Ivar Aasen i Aukra i Møre og Romsdal i 1872…

Det er likevel ingen tvil om at «Spelet om Heilag Olav» er banebrytende i norsk kulturliv. Stiklestadspelet var det første organiserte samarbeidsprosjekt mellom amatører og profesjonelle, hvor nettopp dette samspillet lå til grunn for hele prosjektet.

Selv værgudene har hatt så stor interesse for Stiklestadspelet at de ofte har tatt pause i regnbyger og tordenskrall for å følge dramaet på Sul.

«Stiklestad rommer så mange selvmotsigelser at det er umulig å forholde seg likegyldig verken til stedet eller begrepet». Dette skriver Yngve Kvistad i boka «Stiklestadspelet – slaget som formet Norge». Og det er sant. Stiklestad er et paradaoks.

Olav Haraldsson tapte slaget og døde, men vant krigen og ble Norges evige konge.

På samme måte som et torturredskap fra romersk tid er kristendommens hellige symbol, er en slagmark i Trøndelag bildet på det forente Norge.

Seier gjennom nederlag, evig liv gjennom død.

Stiklestad er et nasjonalt ikon, vårt aller fremste, så vel historisk som åndelig, politisk og kulturelt.

Gjennom hele vår historie har makt handlet om å kontrollere Stiklestad, en vakker, fredsommelig grend midt i hjertet av Inntrøndelag. Jernalderens mektige høvdinger visste det. Kalv Arnesson og Olav Haraldsson forsto det. Bjørnstjerne Bjørnson skjønte at selvstendighetens æresfølelse var plantet i jorden her da han 4. juli 1882 holdt en av sine aller viktigste taler på «Vort største historiske sted», som han selv uttrykte det.

Det er også tydelig at Haakon VII bokstavelig talt hadde en kongstanke med Stiklestad som et samlende symbol i nasjonsbyggingen, ikke minst utkrystalliserte dette seg på 1930-tallet. Da kong Haakon holdt sin tale der oppe ved Olavsstøtten på Olavsdagen i 1930 var 40 000 mennesker samlet her.

Nazistenes misbrukte vår nasjonale valplass og forsøkte å gjøre Olavsarven til en del av en rasistisk og undertrykkende ideologi. Dette kunne sendt Stiklestad på historiens skraphaug som et splittelsens arnested. Men ikke en gang slike overgrep klarte å smusse til stedets verdighet.

Det var en klar symbolhandling da håndfaste bygdefolk her i Verdal allerede i mai 1945 rev ned den ni meter høye og ti tonn tunge solkorsbautaen som var reist. Deretter smadret de resten av NS-anlegget slik at olsokfesten fredssommeren kunne vende tilbake til tonen fra tiden før de mørke årene.

Kjære alle sammen,

«Slaget på Stiklestad er den viktigste enkeltbegivenhet i norgeshistorien – og Spelet om Heilag Olav er den viktigste enkeltproduksjon i vår moderne teaterhistorie,» står det å lese i boka om Stiklestadspelet og slaget som formet Norge.

Stiklestad er selve grunnvollen i hele vår identitet som nasjon og folk. Slaget representerer Norges tilknytning, åndelig og kulturelt, til Europa. Her tar vi farvel med hedendommen og småkongeveldet og samles i ett rike. Stiklestad er den moderne nasjonen Norges vugge – og «Spelet om Heilag Olav» er Alle spels mor.

Den replikksterke stortingsmann og sogeskriver Jon Leirfall påpekte en gang at dersom vi tok Trøndelag ut av historiebøkene satt vi igjen med bare permene. Men nesten 700 år tidligere hadde den islandske forfatteren av Fagrskinna, en samling av kongesagaer skrevet på 1300-tallet, at «Trøndelag har alle dage vært Norges hode». Her lå hedendommens høyborg, Mære, og her lå sannsynligvis landets politiske og militær tyngepunkt i form av en usedvanlig maktsamling. For å knuse opposisjonen mot rikssamlingen måtte Olav Haraldsson gå til sakens kjerne: Han måtte erobre Stiklestad.

Det var altså neppe noen tilfeldighet at slaget om Norge kom til å stå på Stiklestad i 1030. Det er heller ingen tilfeldighet at det har gått slag i slag på Stiklestad etter urpremieren på Olav Gullvåg og Paul Okkenhaugs olsokspel 29. juli 1954. Mange har stor ære for det; ikke minst han som hadde ideen, lensmann Jon M. Suul samt hans høyre hånd og praktiske iverksetter, kontorsjef Bernt Karlgård.

Men de som virkelig har båret dette storstilte arrangementet på sine skuldre i 50 år, er hæren av frivillige. Det er dugnadsgjengene, de mange nemndene og en ivrig lokalbefolkning her i Verdal som er drivhjulene i dette enorme maskineriet som «Spelet om Heilag Olav» etter hvert er blitt.

Jeg sitter selv igjen med sterke inntrykk fra dette da jeg i 1968 var med på mange prøver, og bak scenen.

At våre aller beste profesjonelle teaterkrefter, musikere og kunstneriske ledere år etter år vender tilbake for å bruke ferien sin her på Stiklestad, borger for kvalitet. Men uten frivilligheten og uten dugnadsinnsatsen stopper Spelet.

Slik representerer «Spelet om Heilag Olav» noe av det aller største og beste i oss. Dypest sett handler Spelet om det største og mest gjennomgripende omslag i et helt folk. Vår mentalitet ble en annen etter Olavs fall – og, i motsetning til mange andre slike brytninger, vendte vi aldri tilbake til det som hadde vært.

Når Stiklestad i dag er et hjertepunkt i vår historie, vårt første - som biskop Eivind Berggrav formulerte det, skyldes det kongens fall i 1030 og begivenhetene som fant sted i etterkant. Det åndelige aspektet er uomtvistelig det viktigste, men hånd i hånd med Olavskultusens religiøse innhold går også en verdslig tradisjon som teatret må regnes som en del av. Disse smelter så fint sammen her på Stiklestad.

Med dette vil jeg gratulere Verdal, Trøndelag og hele Norge med 50-årsjubileet. Alle spels mor er blitt en moden kvinne – og som moderne 50-åringer eier hun evnen til å fornye seg i pakt med tiden.