Sosialminister Ingjerd Schous innlegg på konferansen
”Norske byer mot narkotika” i Oslo rådhus, 22. mars 2004.
Takk, ordfører. Jeg setter pris på
invitasjonen og initiativet fra Oslo kommune til denne
konferansen.
Kjære konferansedeltakere.
Det er gledelig å se så mange byer
representert for å markere standpunkt mot narkotika og ta del i
arbeidet til nettverksorganisasjonen Norske byer mot narkotika.
Jeg er bedt om å snakke om effektiv
narkotikapolitikk. På mange måter har dere selv gitt svaret: helhet
og samarbeid. Narkotikapolitikken formes i møtet mellom flere
forhold. Vesentlig er kunnskap, verdier, holdning og politikk, som
skal komme til uttrykk i handling.
Regjeringens politikk tar sikte på
å være helhetlig og koordinert:
- Politikken skal være kunnskapsbasert
- Vi har utarbeidet en handlingsplan mot rusmiddelproblemer
- Vi har startet et oppryddingsarbeid gjennom rusreform I og
II
- Vi har lovfestet individuell plan i henhold til
sosialtjenesteloven: brukeren skal oppleve at det er samarbeid og
helhet i tjenestene.
- Vi samarbeider med Oslo kommune om det vi kaller
”Plataplanen”
- Vi satser på forebygging gjennom lokalt forankrede prosjekter.
Og vi skal gjennomføre en holdningskampanje mot alkohol.
For å nevne noe.
Regjeringen legger vekt på at
politikken skal være kunnskapsbasert. Kunnskap er en sentral
forutsetning - både for befolkningen, for offentlige myndigheter og
for dem som jobber med misbruksproblematikk. Vi må bygge
beslutninger på viten om hva som gir effekt og hvilke konsekvenser
ulike valg medfører. De som jobber med problematikken skal besitte
kompetanse som gir de hjelpsøkende sikkerhet om at de får den beste
hjelp. Rusmiddelpolitikken må derfor målrettes, og tiltakene
vurderes ut fra måloppnåelsen. Og ressursene må i større grad
settes inn på tiltak som kan vise at de virker. Vi må være villige
til å tenke nytt, og vi må våge å prøve nye tiltak.
Men narkotikapolitikken er på ingen
måte verdinøytral, ei heller den kunnskapsbaserte.
Narkotikapolitikken er krevende nettopp fordi dilemmaene og
utfordringene er mange og vanskelige, og fordi kunnskap, prinsipper
og praktiske løsninger kan komme i konflikt med hverandre. På mange
områder kan ikke forskning alene skaffe til veie nødvendig kunnskap
for handling. Politikken må støtte seg på verdier og mer
erfaringsbasert kunnskap som ikke lar seg fange inn av strenge
vitenskapelige kriterier.
Forskningsbasert kunnskap er
erfaringsbasert kunnskap satt i system. Utfordringen for oss
politikere blir nettopp å sørge for at samspillet mellom forskning,
verdier og erfaringer fører til en bedring av helse og levekår for
den enkelte og for befolkningen som en helhet.
Det har de senere år vært en
betydelig oppmerksomhet om narkotikapolitikken. Flere og flere
eksperimenterer med narkotiske stoffer, økt tilgang på og bruk av
narkotika og et urovekkende høyt antall narkotikarelaterte dødsfall
gjør situasjonen fortsatt bekymringsfull. Vi er heldigvis ikke
likegyldige. Forholdene er, tross alt, små og gjennomsiktige
i Norge. Vi har ikke storbyer i global forstand, med svære
slumområder. Her blir problemene derfor lett synlige, og folk flest
reagerer sunt. Vi liker ikke å se barn og unge gå til grunne rett
foran øynene på oss. Vi må:
- bekjempe den ulovlige
produksjonen, handelen med og omsettingen av narkotika
- gå løs på årsakene,
forebygge eksperimentering, og
- behandle og hjelpe de
rusmiddelavhengige
Alt for mange er direkte og
indirekte rammet av rusens skyggesider. Derfor må vi begrense både
tilgang og bruk. Det er også derfor så mye innsats nedlegges for å
forhindre at problemer oppstår.
Forslagene til løsninger varierer
fra krav om ”renovasjon” av gatebildet til avkriminalisering og
legalisering av narkotiske stoffer. Jeg er opptatt av at vi skal
stå for en balansert og differensiert narkotikapolitikk, basert på
realistiske mål og tilsvarende virkemidler. For å redde liv og
begrense skader, må vi gi god hjelp til de tyngst belastede
rusmiddelmisbrukerne, og fortsatt bruk av rusmidler kan ikke
utelukke disse personene fra å få hjelp. Men det er ikke
ensbetydende med at vi aksepterer bruk av narkotika.
Folk flest er heldigvis i mot
narkotika og narkotikamisbruk. Dette gjelder også ungdomsgruppene,
selv om det kan se ut til at de er blitt noe mer liberale i sine
holdninger. Det er lett å miste det forebyggende arbeidet av syne,
når vi ensidig presenteres for de tyngste misbruksproblemene. Men
det er der vi må begynne. Vi må ikke glemme at det store flertallet
– 80 % - aldri har prøvd illegale rusmidler.
Ingen ønsker at bruk av rusmidler
skal resultere i ødelagte liv, og alle vet at faren alltid er til
stede. Likevel brukes rusmidler på en måte som om at denne viten
ikke eksisterer. Hvorfor tiltrekkes unge mennesker, på tross av alt
de vet om risiko, sannsynlige helseskader og fare for avhengighet,
likevel og fascineres av rusmidler og forestillingen om rusmidlenes
virkning? Det er ikke bare den sunne fornuften som råder, og det er
dette som gjør forebyggende arbeid så vanskelig.
Noen hevder at narkotikapolitikken
er feilslått og at situasjonen kan løses bedre ved å tillate bruk
av enkelte rusmidler som i dag er illegale. Det er jeg uenig i. Vi
vet at økt tilgjengelighet av
rusmidler gir økt forbruk. Så lenge det er etterspørsel vil
det etter all sannsynlighet også finnes et ulovlig marked, jf. den
ulovlige omsetningen av alkohol og tobakk. Nederland tillot, for
eksempel, salg av mindre mengder hasj i ”coffeeshops” for å skille
markedene for ”svake” og ”sterke” stoffer. Det umiddelbare
resultatet var at etterspørselen etter hasj økte kraftig.
Legal narkotika vil derfor ikke
komme som erstatning for alkohol, men i tillegg. Narkotika øker de
totale rusmiddelproblemene, og dermed også skadene på
enkeltmennesker, familier og samfunn. Dette er hovedargumentet mot
legalisering. Dette er viten som enkelte forsøker å så tvil om og
påvirke befolkningen til ikke å tro på. Vi er nødt til å ta opp
kampen om oppmerksomheten og sannheten med disse.
Ungdoms holdninger blir påvirket
fra mange hold, og innholdet i alle budskap er ikke i
overensstemmelse med hva vi ønsker og står for. Noen er tydelige i
sitt budskap og legger ikke skjul på hva de står for og hva de
ønsker, mens andre er mer diffuse. På ulikt vis formidler de et
budskap om at rusmidler ikke er så farlige, og at det ikke medfører
risiko å prøve. For eksempel cannabis. Det foreligger
internasjonalt solid forskningsmessig dokumentasjon på fysiske og
psykiske skadevirkninger av hasj. Vi vet gjennom vår deltagelse i
internasjonalt samarbeid at stadig flere søker behandling på grunn
av problemer som følge av cannabismisbruk. Og vi har merket oss at
utviklingsland mener vi er usolidariske dersom vi liberaliserer
forholdet vårt til cannabis.
Mange gjør en kjempeinnsats i de
frivillige organisasjonene, som har stor forebyggende verdi. Men
mange kjenner seg usikre når det kommer til individnivået. Mange er
usikre på hvordan man best bør reagere overfor egne barn, for ikke
å si naboens. Vi må sikre at ungdom, foreldre og andre, som har
behov for det, får lett tilgang til god informasjon og veiledning.
Derfor har vi i samarbeid Sosial- og helsedirektoratet og Oslo
kommune etablert Rustelefonen som gir kunnskapsbasert
faktainformasjon, har god oversikt over det samlede
hjelpeapparatet, og om nødvendig kan formidle videre til den eller
de instansene som best kan hjelpe i den aktuelle situasjonen.
Det er dokumentert at forebyggende
arbeidet lokalt har god effekt. Det er derfor en utfordring å
tilpasse de ulike forebyggingsprogrammene til skiftende behov i
kommunene. Noen kommuner er allerede kommet langt i å organisere
arbeidet på gode måter. I andre er det behov for et mer dynamisk
samarbeid mellom lokale aktører. Vi vil bidra til å styrke det
lokale og regionale arbeidet med forebyggende tiltak, lokal
kunnskapsproduksjon og formidling, og det lokale
politisk/strategiske arbeidet på forebyggingsområdet. Det er derfor
vi har tatt initiativ til et prøveprosjekt som skal gjennomføres i
ni utvalgte kommuner. Hensikten med prosjektet er å utvikle mer
samordnede forebyggende innsatser på kommunalt og regionalt
nivå.
Samfunnsforskningen de senere år
peker nokså entydig på sammenhenger mellom foreldres alkoholvaner
og ungdoms rusmønstre. Det synes også klart at bruk av legale
rusmidler (alkohol og tobakk) ofte kommer før bruk av illegale når
det gjelder utviklingen av ungdoms rusvaner. Ett av de viktigste
målene for det forebyggende arbeidet blant unge, i tillegg til å
begrense tilgjengeligheten, er å heve debutalderen for bruk av
alkohol og tobakk. Dette ønsker vi å fokusere på gjennom en
holdningskampanje mot alkohol. Denne vil særlig rette seg mot
ungdom.
Kun et mindretall av ungdommen har
brukt illegale rusmidler, mens det motsatte er tilfelle med
alkohol. 85 % av ungdom mellom oppgir at de har drukket alkohol
noen gang. Tendensen er økende. Gjennomsnittsalderen for første
gangs bruk er på ca 15 år. De er altså unge og de drikker relativt
sett mye. Samtidig vet vi at jo tidligere de begynner, jo større er
sannsynligheten for at de vil drikke oftere og mer. Det viser seg
også at det øker sannsynligheten for at de vil forsøke andre
rusmidler. Dessverre er det lett å overse dette forholdet, og slå
seg til ro med at "det er jo heldigvis bare alkohol."
Hva som er godt forebyggende arbeid
har det vært mange diskusjoner om. Konklusjonene er på langt nær
entydige og opplagte. Jeg tror mange problemer kunne blitt bedre
løst dersom samarbeid på tvers var mer utbredt. Noen ganger kan en
få inntrykk at av flere instanser forholder seg til samme
problemområde, eller person, uten å forholde seg til
hverandre. Ikke bare er dette urasjonelt, men sannsynligheten
er stor for at det bidrar til å opprettholde problemet, og i verste
fall forverre det.
Ungdom i dag eksperimenterer med
rusmidler, tilsynelatende uten bekymring for konsekvensene.
Samtidig vet vi at det kan være skremmende kort avstand fra
eksperimentering til avhengighet. Overgangen er glidende og
vanskelig å oppdage og innse før det er for sent. Utfordringen er å
finne en form på budskapet og et medium å formidle det gjennom som
medfører at det faktisk når fram, blir lyttet til og påvirker både
holdning og handling. Utfordring er å finne ut av hvordan vi best
kan utforme og formidle fakta om mulige og sannsynlige konsekvenser
ved bruk av rusmidler til ungdom. I mange sammenhenger viser det
seg at ungdom i større grad lytter til andre ungdommer enn til
voksne. Denne erkjennelsen bør vi ta følgene av og legge bedre til
rette for. Samtidig kan det ikke bli sånn at vi skal overlate dette
til ungdommen selv. Dersom vi voksne abdiserer har vi tapt. Voksne
er og skal være viktige holdningsleverandører i denne debatten.
Det er viktig at vi også fremhever
det store flertallet som
ikke eksperimenterer og bruker
rusmidler. Samtidig er dette en vanskelig balanse. Ingen
ønsker å bli beskyldt for å overse eller bagatellisere svært
bekymringsfull atferd og fenomener, og antall unge som bruker
rusmidler er så høyt at vi ikke kan tillate oss å overse det. Men
vi kan gjøre begge deler og vi kan bli langt flinkere til å ta vare
på det vi er tilfreds med.
Det finnes de som ikke bruker
tobakk, alkohol eller narkotika. Ungdom som har foretatt sine valg
som de skal respekteres for, og vi bør bli enda flinkere til å
støtte de på dette. I tillegg vil de ofte ha en posisjon som
positive rollefigurer i et ungdomsmiljø, for eksempel i skolen. Jeg
er ikke sikker på at alle som eksperimenterer med rusmidler, alltid
har et sterkt ønske om det. Like gjerne kan det være at de i en
gitt situasjon føler et press som de ikke klarer å motstå, eller
som de ikke har opparbeidet ferdigheter til å motstå.
En utslagsgivende faktor for at
forebyggende arbeid skal ha effekt, er at det har en lokal
forankring og lokalpolitisk forpliktelse. Regjeringen er derfor
opptatt av å etablere systemer som skal sikre kommunene enkel og
praktisk tilgang til god metodikk.
Man kan ofte oppleve at
forebyggende arbeid kan være vanskelig å måle, og at det er
vanskelig å se resultater. Men man vet heller aldri med sikkerhet
hva situasjonen ville vært om tiltakene ikke eksisterte. I tider
med store krav til resultater, er det derfor behov for bedre
dokumentasjon og garantier for at valgte metoder faktisk virker. De
regionale kompetansesentrene for rusmiddelspørsmål er opprettet for
bl.a. dette formålet. De skal inneha den nødvendige oversikt og
kompetanse om anbefalte metoder, og de skal kunne bistå kommunene
med å igangsette og til en viss grad gjennomføre.
Vi kjenner en sterk uro over
spredningen av narkotika og smittsomme sykdommer relatert til
narkotikamisbruk. Det er medmennesker som rammes; -
enkeltindivider, familier og samfunn. Det er for mange personer som
lider på grunn av rusmiddelproblemer. Sist år døde 172 personer som
følge av narkotikamisbruk. Det er heldigvis færre enn året før og
omtrent halvparten så mange som for to år siden. Det er likevel for
mange. Narkotikapolitikken handler faktisk om å redde liv og det er
avgjørende å forhindre at flere havner i samme situasjon.
Man kunne ønske at det fantes enkle
løsninger på de sammensatte og kompliserte narkotikaproblemene. Det
gjør det imidlertid ikke, og det må vi ha som utgangspunkt. I en
situasjon hvor mange roper på resultater nå!, kan det være
fristende å ty til lettvinte løsninger. Hadde vi med tilstrekkelig
sikkerhet visst, så ville vi ikke nøle med å iverksette tiltak. Det
er imidlertid et kontinuerlig behov for mer viten og tilgang på
løsninger som kan dokumentere effekt. Vi må skynde oss langsomt, og
trolig må vi også tillate oss å vurdere løsninger som vi tidligere
har avvist, dersom de kan framvise gode resultater.
Det brukes betydelige ressurser på
ulike tilbud til rusmiddelmisbrukere, men uten at vi i
tilstrekkelig grad har visst nytten ulike behandlingstiltak i
forhold til kostnadene. "Nytte-kostnad" undersøkelsen som SIRUS har
gjennomført, har bidratt til et bedre kunnskapsgrunnlag og
konklusjonene gir oss nyttig viten når vi i større grad skal
målrette innsatsen. Det samme har forskerkommisjonens rapport som
ble levert i fjor gjort. Begge arbeidene viser at det fortsatt
gjenstår mye før vi kan si at vi har grunnlag for å velge den mest
effektive narkotikapolitikken.
Narkotikapolitikk er utfordrende og
dilemmaene er mange. Det er avgjørende å begrense rekrutteringen av
nye misbrukere, bl.a. gjennom å opprettholde forbudet mot
narkotika. Samtidig er det vårt ansvar å gi best mulig hjelp og
behandling til de som er havnet i misbruk og avhengighet. Vi skal
forebygge og fokusere på de yngste. Samtidig skal vi gi de som
trenger det mest – de tyngste – god hjelp. Dette er utgangspunktet
for Regjeringens handlingsplan mot rusmiddelproblemer.
Rusmiddelmisbrukere er ingen
ensartet gruppe. Hver eneste en av misbrukerne, som synliggjøres
når media rapporterer fra Plata, har sin egen, unike historie og
sine egne, individuelle behov for hjelp og omsorg. Hjelpeapparatet
har langt på vei ikke vært i stand til å møte utfordringene disse
personene representerer. I tillegg har hjelpeapparatet framstått
som oppsplittet og lite tilgjengelig for dem som trenger det.
Altfor ofte blir det livsfarlige opphold mellom ulike hjelpetiltak
fordi det har manglet helhetlige kjeder av differensierte og
individuelt tilpassede tiltak av god kvalitet.
Tiltakene for denne gruppen må i
betydelig grad preges av lav terskel. Skal vi lykkes, må det
foreligge samordnede og omforente planer for den enkelte, som i
nødvendig utstrekning involverer ikke bare helse- og
sosialtjenester, men også politiet og frivillige organisasjoner.
Rusreformene, som gjennomføres fra 1. januar i år, skal sikre
misbrukerne adgang til mer kvalifiserte helsetjenester.
Bestemmelsen om individuell plan, som nå er hjemlet i
sosialtjenesteloven, gir kommunens sosialtjeneste plikt til å
samarbeide med andre tjenesteytere. Det betyr at det for den
enkelte brukeren skal utarbeides en felles individuell plan som
dekker tjenester etter kommunehelsetjenesteloven,
spesialisthelsetjenesteloven, psykisk helsevernloven og
sosialtjenesteloven. Dermed bør vi kunne unngå at den enkelte blir
kasteball mellom de ulike tjenesteytende etatene.
Det trengs ikke bare avrusing og
behandling i profesjonell forstand. Det trengs muligheter for og
tilbud om tilhørighet som alternativ til Plata. Dette løses ikke
med metadon eller sprøyterom alene. De tyngst belastede misbrukerne
skal ikke avvises og nektes omsorg når de i tilsynelatende håpløse
situasjoner ikke kjenner seg i stand til å ta opp kampen mot sitt
eget misbruk. Jeg er sikker på at vi kan hjelpe flere dersom vi
klarer å organisere tiltaksapparatet bedre. Dette er bakgrunnen for
Regjeringens ”rusreform”. Jeg går ikke grundigere inn i denne
fordi den blir presentert av statssekretær Kristin Ravnanger senere
i dag. Vi driver også, i samarbeid med Kommunal- og
regionaldepartementet og Husbanken, et prosjekt mot bostedsløshet,
som utvikler modeller for differensierte boligtiltak med nødvendig
oppfølging av den enkelte.
Jeg er opptatt av at vi har
effektive internasjonale tiltak for å forebygge
narkotikaproblemene. Vi må fortsette å utvikle politi- og
tollsamarbeidet, både i Norden og i andre internasjonale
sammenhenger, for å forsterke kampen mot bl.a. den
grenseoverskridende narkotikakriminaliteten.
Utfordringene er både lokale,
nasjonale og internasjonale, og nettverk på alle disse nivå er
avgjørende om vi skal ha forhåpninger om å lykkes. Norske byer mot
narkotika og European Cities Against Drugs er gode eksempler på
hvordan dette kan organiseres.
Jeg kunne også nevne samarbeidet vi
har med politi- og tollmyndigheter i andre land, men dette vil nok
bli behørig og fortreffelig ivaretatt av spesialrådgiver Eva
Joly. Jeg tillater meg likevel å understreke hvor avgjørende
dette er fordi så godt som all narkotika i Norge er produsert i og
smuglet hit fra andre land.
Helt til slutt: igjen vil jeg
understreke betydningen av dette initiativet. Jeg tror den
viktigste betingelsen for å lykkes på dette området er:
- å kontinuerlig sørge for at det er oppmerksomhet og engasjement
rundt temaet.
- at arbeidet er lokalt forankret.
- og at myndigheter – det være seg lokale eller sentrale – og
frivillige aktører samarbeider tett om å finne gode løsninger på
problemene.
Jeg sier ikke at det finnes enkle
løsninger. I så fall hadde vi gjort noe for lenge siden. Men jeg
sier at vi ikke må gi opp å prøve.
Lykke til videre med konferansen og
takk for oppmerksomheten.
