Norge og NATO

Hvorfor er Norge med i NATO-samarbeidet? Hva innebærer dette for norsk sikkerhet? Hvordan stiller Norge seg til det nye NATO og NATO-virksomhet utenfor NATO-området? Gir NATO Norge noe som andre internasjonale organisasjoner på det sikkerhetspolitiske området ikke gjør? Hvordan samarbeider NATO med tidligere fiender?

Både militært og politisk utgjør deltakelsen i NATO-samarbeidet kjernen i norsk sikkerhetspolitikk. For Norge er det viktig at NATO opprettholder sin sentrale stilling i europeisk sikkerhet, fordi vi som fullverdig medlem kan delta helt ut i samarbeidet.

Samarbeidet mellom medlemslandene er todelt - politisk og militært. Politisk er NATO et forum for utveksling av informasjon og analyser og for etablering av felles holdninger på en rekke utenriks- og sikkerhetspolitiske områder. Alliansesamarbeidets mer forsvarspolitiske samarbeidstiltak omfatter en felles forsvarsdoktrine, felles kommandostruktur og felles øvelsesvirksomhet.

For at NATO fortsatt skal ha betydning, må organisasjonen tilpasse seg den endrede sikkerhetspolitiske situasjon. NATO utvikler nå samarbeidet østover. Det er inngått en historisk avtale med Russland, det er åpnet opp for nye medlemmer og samarbeidet med partnerlandene er utdypet. Videre restruktureres NATOs militære organisasjon. Fra norsk side er det vesentlig at NATO beholder sin evne til felles, kollektivt forsvar og at den tette tilknytningen til USA opprettholdes.

Samarbeid med tidligere fiender

Med kommunismens fall og oppløsningen av Sovjetunionen og det østeuropeiske militærsamarbeide gjennom Warszawapakten stod medlemslandene i NATO plutselig overfor oppgaver organisasjonen ikke var opprettet for å løse. Den nye situasjonen krevde at samarbeidet tok nye former. Sentralt stod utviklingen av nye samarbeidsformer overfor de østeuropeiske landene. Samtidig har de europeiske landene i NATO arbeidet for å utvikle en europeisk forsvars- og sikkerhetspolitisk identitet innen alliansen.

Etter at NATO i perioden 1990-91 formelt vedtok å tilpasse organisasjonen til de nye sikkerhetspolitiske rammevilkår i Europa, er det utarbeidet en ny militær strategi og utviklet et omfattende sikkerhetspolitisk samarbeid med de nye demokratier i Sentral- og Øst-Europa.

Det nye NATO

Tilpasningen av NATO til en ny sikkerhetspolitisk virkelighet har vært en kontinuerlig prosess. Det nye NATO må gjøres i stand til å møte nye utfordringer som utviklingen i Europa stiller oss overfor. Målsettingen for NATO-landene er ikke lenger å hindre aggresjon fra det nå oppløste Sovjetunionen, men forhindre og bidra til å bilegge konflikter i Europa, sikre våpenkontroll og nedrustning og sikre USAs fortsatte plass i europeisk sikkerhetspolitikk.

Det nordatlantiske samarbeidsråd ble etablert allerede i 1991 som et forum for politiske kontakter og konsultasjoner mellom NATO og nye partnere i Øst-Europa, inkludert Russland. For å styrke samarbeidet med partnerlandene, ble samarbeidsrådet i 1997 avløst av Det euro-atlantiske partnerskapsråd (EAPC). Dette er opprettet for å tilby muligheten for tettere politisk kontakt med partnerlandene.

I 1992 besluttet medlemslandene at NATO kan stilles til rådighet for fredsoperasjoner på grunnlag av oppdrag (mandat) fra FN eller Organisasjonen for samarbeid og sikkerhet i Europa (OSSE). På NATOs toppmøte i Brussel i 1994 ble NATOs oppgaver og utfordringer i det nye Europa ytterligere klargjort. Et nytt samarbeidsforum, Partnerskap for fred (PFP), ble lansert, og det ble vedtatt en prinsippbeslutning om å åpne NATO for nye medlemmer fra Sentral- og Øst Europa.

NATO 1949-2002

Indre og ytre omforming

Omformingen av NATO kan inndeles i en "ytre" og en "indre" del. Den ytre dreier seg om NATOs forhold til landene i Sentral- og Øst Europa og til andre europeiske land som ønsker et nært samarbeid med organisasjonen. Det omfatter utvidelse, samarbeidet innenfor Partnerskap for fred, og ikke minst: forholdet til Russland. Den indre omformingen dreier seg om tilpasning av NATOs militære struktur til nye oppgaver. I dette ligger blant annet en ny kommandostruktur og økt ansvar og en styrket rolle for de europeiske medlemslandene.

NATO-landene erklærte i 1994 at alliansen er åpen for nye medlemmer. Toppmøtet i juli 1997 vedtok å innlede medlemskapsforhandlinger med Polen, Tsjekkia og Ungarn. Disse tre landene ble medlemmer i 1999. Utvidelsesprosessen østover markerer et historisk skille for NATO, og er en bærebjelke i oppbyggingen av en ny europeisk sikkerhetsstruktur. Ytterligere ni land har søkt om medlemskap i NATO. Utvidelsesprosessen vil måtte foregå på en måte som ivaretar beslutningsevnen og effektiviteten i alliansen.

NATO har en spesielt viktig rolle når det gjelder arbeidet for å integrere Russland i et forpliktende europeisk samarbeid. NATO og Russland inngikk våren 1997 en særlig samarbeidsavtale som omfatter opprettelse av et nytt fellesråd. Her drøfter partene sikkerhetsspørsmål av felles interesse og utvikling av praktisk samarbeid. NATO har også markert støtte til Ukrainas suverenitet gjennom inngåelse av en samarbeidsavtale med dette landet.

Partnerskap for fred

Samarbeidet innenfor partnerskap for fred (PfP) er viktig for arbeidet med å ivareta sikkerhetsinteressene til land som enten ikke ønsker, eller ikke får tilbud om å bli med i NATO. Ordningen danner rammen om et omfattende samarbeids- og opplæringsprogram med sikte på å øke evnen til å delta i fredsoperasjoner i Europa. Partnerland planlegger, trener og deltar i øvelser sammen med styrker fra NATO-land. Det beste eksempel på den konkrete nytten av dette samarbeidet har vært den felles militære operasjonen i Bosnia-Hercegovina. Det er et mål at denne og senere fredsoperasjoner i dette borgerkrigsherjede området skal sette standarden for krisehåndtering i det fellesskap som nå utgjøres av NATO, Russland og de andre europeiske land som ikke er med i NATO.

Partnerskap for fred skal også bidra til å støtte reformprosessene i Sentral- og Øst-Europa. Norge har deltatt i dette bl.a. med å gjennomføre en rekke øvelser og andre samarbeids- og opplæringstiltak innenfor rammen av PfP. Norge legger vekt på at det gjennomføres PfP-øvelser på norsk jord, og spesielt at det er russisk deltakelse i disse. Slike aktiviteter er viktige fordi de skaper økt tillit.

Europeisering av Europas sikkerhet

Endringene i Europa de siste årene har økt behovet for at de europeiske medlemslandene tar på seg mer ansvar for europeisk sikkerhet. Samarbeidet i Den vesteuropeiske union (VEU) og utviklingen av en felles utenriks- og sikkerhetspolitikk i EU (FUSP) er uttrykk for dette. Det utvikles en europeisk sikkerhets- og forsvarsidentitet (ESDI) innen alliansen, og samarbeidsordninger mellom NATO og EU. NATO vil kunne stille militære ressurser til rådighet for krisehåndtering som de europeiske medlemsland gjennomfører. EU-samarbeidet vil gradvis også få økt sikkerhetspolitisk betydning.

Se også:

• Norge og multilateralt samarbeid
• Sikkerhetspolitikk
• Norge og Den europeiske union (EU)