• linkintHoveddel31. Bakgrunn
• • linkintHoveddel14Menneskerettigheter
• linkintHoveddel12. FN og Irak

1. Bakgrunn

Landfakta

Land og folk

I nord grenser Irak til Tyrkia, i øst til Iran, i sør til Kuwait og den persiske Gulf, i sørvest til Saudi-Arabia og Jordan og i nordvest til Syria. Irak dekker blant annet det gamle Mesopotamia. Landområdene mellom og rundt elvene Eufrat og Tigris er de tettest befolkede.

Irak er delt etter både etniske og religiøse skillelinjer. 16 millioner er arabere, mens de 3,5 millioner kurderne er den største etniske minoriteten. Det er også mindre grupper turkmenere, armenere, assyrere, sabeanere, shabakere og folk av persisk avstamming.

Om lag 95 % av befolkningen er muslimer, hvorav 60-65 % er shiamuslimer mens 30 % er sunnimuslimer. I tillegg finnes kristne, jazider og mandeere. Den sunnimuslimske gruppen består av 3,5 millioner arabere og 3,5 millioner kurdere. Den sunnimuslimske arabiske delen av den irakiske befolkningen, som er den dominerende eliten i landet, utgjør dermed bare 15% av Iraks totale befolkning. Det finnes imidlertid sentralt plasserte personer med kristen, shiamuslimsk og kurdisk bakgrunn i makteliten.

Kort historikk

Irak har vært befolket i mer enn 5000 år. Under den islamske ekspansjonen på 700-tallet ble Bagdad sentrum for Abbaside-kalifatet. Den islamske sivilisasjonen vokste fram under abbasidene, og Bagdad ble etterhvert et politisk, økonomisk, kulturelt og vitenskapelig sentrum. I 1258 ble området okkupert av mongolene, som ødela og plyndret Bagdad. Bortsett fra årene under persisk styre fra 1623 til 1638, var landet underlagt ottomansk (tyrkisk) styre i perioden fra 1534 til 1920.

I 1920, etter det ottomanske imperiets sammenbrudd, ble de tre provinsene Bagdad, Basra og Mosul britisk mandatområde og for første gang samlet til en nasjonalstat. De tre provinsene var dominert av henholdsvis sunnimuslimer, shiamuslimer og kurdere, og hadde lite til felles. Britene sørget imidlertid for at alle viktige stillinger ble besatt av arabiske sunnimuslimer som tidligere hadde vært ansatt i den ottomanske administrasjonen. Det ble nedsatt et arabisk statsråd som var sterkt influert av britiske rådgivere. I 1921 utpekte britene sønnen til den hashemittiske emiren av Hejaz, Faisal, til konge av Irak.

Det britiske mandatet over Irak opphørte i 1932, og Irak ble medlem av Folkeforbundet som uavhengig stat. Den sterke britiske innflytelsen over Irak fortsatte imidlertid i mange år framover. Samtidig som at britene hadde bygd opp en irakisk administrasjon og institusjoner, ble britiske interesser innenfor det politiske og militære liv og oljesektoren ivaretatt.

De irakiske myndighetene manglet legitimitet og var avhengig av hjelp fra militæret for å opprettholde kontrollen over befolkningen. Situasjonen var svært ustabil, og landet hadde i perioden fra 1945 til 1958 24 forskjellige regjeringer. Det var sterke nasjonalistiske strømninger i det irakiske folket, og oppslutningen omkring den pan-arabisk nasjonalismen økte etter at president Nasser kom til makten i Egypt i 1952. Samtidig orienterte det irakiske monarkiet seg mot vest. I 1958 kunngjorde kong Feisal II av Irak og kong Hussein av Jordan at de to landene var slått sammen til en union, Den arabiske føderasjon. Føderasjonen var på mange måter en reaksjon på opprettelsen av Den forente arabiske republikk, som bestod av Syria og Egypt. Unionen med Jordan ble avskaffet ved militærkuppet i 1958, hvor kongen, kronprinsen og statsministeren ble drept. Irak ble deretter gjort til republikk, og gikk gjennom nok en turbulent periode med flere kupp.

En allianse bestående av Baath-partiet og nasjonalistiske offiserer kom til makten gjennom et kupp i 1963. Baath-partiet ble stiftet i Syria i 1941 og arbeidet for at den arabiske nasjonalismen skulle bli mest mulig utbredt. Partiet ønsket at Irak skulle slutte seg til en ny arabisk føderasjon med Syria og Egypt. I 1968 gjennomførte general Ahmad Hassan al-Bakr og en gruppe ledere fra Baath-partiet nok et militærkupp. Den daværende presidenten dro i eksil, og al-Bakr overtok hans stilling.

Både al-Bakr og hans nærmeste støttespillere, deriblant Saddam Hussein, var fra Tikrit, en liten by nord for Bagdad. Fram til 1968 hadde Baath-partiet hovedsakelig hatt oppslutning i det irakiske offiserkorpset, men ikke i sivilbefolkningen. Etter at al-Bakr kom til makten i 1968 ble det gjennomført omfattende sosiale og økonomiske reformer, som kom folket til gode. Samtidig ble utenrikspolitikken stadig mer preget av anti-imperialistisk og ant-sionistisk retorikk. Irak støttet flere radikale palestinske grupperinger og grupper på venstresiden i den arabiske verden, og innledet et nært samarbeid med Sovjetunionen, også militært.

Saddam Hussein var en viktig aktør i denne perioden. Gjennom å uskadeliggjøre politiske motstandere arbeidet han systematisk med å styrke sin egen posisjon innenfor partiet. I 1979 overtok han ledelsen av Baath-partiet og ble dermed landets president. Med få unntak ble alle viktige stillinger i partiet, sivil og militær administrasjon besatt av personer fra Saddam Husseins familie og svigerfamilie. En voldsom personkultus iscenesatt av Saddam Hussein selv, bidro også til å styrke hans posisjon. Revolusjonsgarden, som etterhvert bare bestod av elitesoldater fra Tikrit, ble et viktig instrument for å bygge og ivareta dette maktgrunnlaget.

Den iranske revolusjonen fant sted i 1979, det samme året som Saddam Hussein kom til makten i Irak. Det har alltid vært grensetvister og sterk rivalisering mellom persere og arabere, men etter revolusjonen ble dette forholdet alvorlig forverret. Revolusjonen endret Irans forhold til kurderne i Nord-Irak, og kurderne gjorde flere opprør mot regimet i Bagdad. Samtidig fryktet Saddam Hussein og den sunnimuslimske eliten i Irak, at revolusjonen skulle føre til en islamsk oppblomstring blant den shiamuslimske majoriteten i landet, som hadde liten tilgang på politisk makt og viktige stillinger. Også i den "vestlige verden" fryktet man den islamske revolusjonen.

Irak gjenopplivet gamle uenigheter om flere grenseområder, og rykket i 1980 inn i Iran. Krigen, som varte fram til 1988, påførte begge sider store tap. Om lag 400 000 mistet livet, og over 750 000 ble såret, av disse var en tredjedel irakere. Rundt 75 000 irakere endte som krigsfanger i Iran. I 1987 vedtok FNs Sikkerhetsråd en resolusjon som skulle få slutt på krigen. Irak godtok resolusjonen, mens Iran med hjelp av kurdiske styrker reagerte med å innlede en offensiv nord i Irak. Irak svarte på Irans erobring av byen Helabja i Nord-Irak med å bombe byen med giftgass. Deretter ble alle områdene som Iran hadde tatt kontroll over gjenerobret. Etter dette nederlaget godtok Iran Sikkerhetsrådets resolusjon. Det ble inngått våpenhvile og 20. august 1988 hadde partene trukket seg tilbake til sine opprinnelige grenser.

Krigen med Iran styrket Irak militært, blant annet vokste hærstyrken fra 190 000 soldater til 1 million soldater. Samtidig ble store deler av Iraks infrastruktur ødelagt eller skadet. Krigen kostet Irak enorme summer, og landets utenlandsgjeld steg til USD 68 milliarder etter krigen. Det meste av gjelden er til Kuwait og Saudi-Arabia, men Irak skylder også store summer til De forente arabiske emirater, USA, Japan, Russland og Frankrike.

Uenighet om tilbakebetaling av gjelden til Kuwait, stridigheter om fordelingen av produksjonskvoter mellom Irak og Gulf-statene og en grensetvist med Kuwait danner bakgrunnen for den andre Gulf-krigen: 2. august 1990 invaderte og annekterte Irak Kuwait. Sikkerhetsrådet reagerte med å vedta resolusjon 661 (1990), hvor det innføres økonomiske sanksjoner mot Irak. Hensikten med sanksjonene var å tvinge Irak til å avslutte okkupasjonen av Kuwait og til å gjenopprette fred og stabilitet i regionen. Da Irak ikke overholdt kravet om uttrekning av Kuwait innen 15. januar 1991, bombet allierte fly flere strategiske mål i Irak. Irak svarte med å sende scud-raketter mot Israel og Saudi-Arabia. Etter fem uker med bombing gjenerobret allierte bakkestyrker Kuwait og drev den irakiske hæren tilbake. Alle de arabiske landene unntatt Jordan og Jemen deltok i alliansen.

Det ble inngått våpenhvile og Sikkerhetsrådet vedtok i resolusjon 687 (1991) at sanksjonene skulle opprettholdes til Irak hadde fjernet masseødeleggelsesvåpen og utstyr som brukes til å utvikle slike våpen; kjemiske og biologiske våpen, samt kjernevåpen og bæreraketter. Iraks bruk av slike våpen mot Iran og sin egen kurdiske og shiamuslimske befolkning, danner bakgrunnen for dette kravet.

Etter Gulf-krigen var det opprør mot regimet både i de kurdiske områdene i nord og i det shiadominerte sør, men disse ble raskt slått ned. Selv om det skal ha vært enkelte tilløp til uro i hæren og blant sunnieliten, er det ingen grupperinger i Irak som synes å utgjøre noen alvorlig trussel mot Saddam Hussein. Regimet synes i dag å ha god kontroll i de sørlige og sentrale delene av Irak, men er underlagt et forbud mot at irakiske fly skal fly sør for 33. og nord for 36. breddegrad. Flyforbudssonene ble opprettet for å beskytte kurderne og shiamuslimene mot nye overgrep fra det regimet. De tre nordligste provinsene er i praksis styrt av to konkurrerende kurdiske partier/klaner, mens FN administrerer olje-for-mat programmet i dette området. linkintHoveddel2(Mer om olje-for-mat-programmet)

Irak har fremdeles ikke oppfylt FNs krav om nedrustning og sanksjonene er fortsatt gjeldende. I resolusjon 1284 (1999) stadfestet Sikkerhetsrådet betingelsene for suspensjon av sanksjonene. Dette vil kunne skje 120 dager etter at man har konstatert at Irak samarbeider med FN om våpeninspeksjonene– selv om en ikke skulle være kommet helt i havn med arbeidet med å forsikre seg om at alle masseødeleggelsesvåpen er fjernet.

I denne resolusjonen vedtas også opprettelsen av FNs nye våpeninspektørregime, United Nations Monitoring, Verification and Inspections Commission (UNMOVIC), under ledelse av svenske Hans Blix. Irak har nektet FNs våpeninspektører adgang til landet siden 1998.

linkintHoveddel1(Mer om FNs behandling av Irak-spørsmålet i del 2).

Den politiske situasjonen

Irak har et autokratisk styresett. President Saddam Hussein kontrollerer alle de viktigste posisjonene i landet. Han er president, statsminister, leder for The Revolutionary Command Council (RCC), Baath-partiets leder og øverste sjef for de væpnede styrkene. Den viktigste innenrikspolitiske målsetningen for Saddam Hussein og hans støttespillere synes å være å opprettholde dette maktgrunnlaget.

Den sunnimuslimske minoriteten utgjør eliten i Irak og det er her Saddam Hussein tradisjonelt har hentet støtte. I realiteten er denne gruppa splittet i mange, konkurrerende klaner. Saddam Husseins maktgrunnlag er basert på både formelle og uformelle maktstrukturer som familietilhørighet, stamme- og klanlojalitet og allianser med andre klaner.

Den øverste utøvende og delvis også lovgivende makt er lagt til RCC. I RCC sitter presidenten, flere av hans familiemedlemmer og nærmeste støttespillere. Dekreter fra RCC går i Saddam Husseins navn, og han har full kontroll over rådet.

Siden 1968 har Irak i praksis vært en ett-partistat, hvor Baath-partiet er det eneste partiet. Baath-partiet har gått over fra å være et pan-arabisk, sosialistisk parti til å bli en forlenget arm for den styrende eliten av sunnimuslimer, hvor irakisk nasjonalisme er det nærmeste en kommer uttrykt ideologi.

Den irakiske Nasjonalforsamlingen har 250 medlemmer. Selv om den har lovgivende funksjoner, spiller den i realiteten hovedsakelig rollen som et forum for lansering av presidentens politikk.

De væpnede styrkene er like mye et verktøy for internkontroll som for nasjonalt forsvar. Blant deres hovedoppgaver er kontroll over kurderne og shia-muslimene.

I tillegg til de væpnede styrkene har Irak en svært velutviklet sikkerhets- og etterretningstjeneste. Blant de viktigste organene er Presidential Affairs Department, som har som hovedansvar å forhindre attentater mot Presidenten; General Intelligence Service, som er Baath-partiets etterretnings- og sikkerhetsorganisasjon; Militær etterretning som fokuserer på militære trusler.

Den økonomiske situasjonen

Den irakiske økonomien er totalt oljeavhengig og sterkt sentralstyrt. Saddam Hussein og hans indre krets kontrollerer bruken av oljeinntektene og regulerer all handel og bankvirksomhet.

Fram til krigen mot Iran ble mye av oljeinntektene benyttet til å bygge opp en velferdsstat. På grunn av dårlig planlegging og en overdimensjonert og ineffektiv statlig sektor, var det imidlertid allerede på denne tiden problemer i den irakiske økonomien. Forsøk på å gjøre økonomien mindre avhengig av oljesektoren var lite vellykket, og Irak ble stadig mer avhengig av utenlandsk import og arbeidskraft. Under krigen økte utgiftene til våpenimport fra 15% av totalimporten til 60 - 80%. I løpet av åttitallet opparbeidet Irak seg en enorm utenlandsgjeld. I 2001 økte denne gjelden til over USD 155 milliarder. Til sammenligning var de totale inntektene fra oljeeksporten i 2000 ca USD 19 milliarder.

Invasjonen av Kuwait i 1990 og de påfølgende sanksjonene har svekket den irakiske økonomien. Under FN-sanksjonene blir Iraks offisielle oljeinntekter satt inn på en FN-kontrollert konto for å sikre at pengene ikke blir brukt til å skaffe eller utvikle masseødeleggelsesvåpen. Kretsen rundt Saddam Hussein kontrollerer imidlertid smuglingen av olje og oljeprodukter, og en rekke andre varer.

Den humanitære situasjonen

Den humanitære situasjonen i sørlige og sentrale Irak er dårligere enn i Nord-Irak, med unntak av deler av Bagdad. Innen sektorene helse og ernæring har forholdene bedret seg noe siden innføringen av olje-for-mat programmet. FN har påpekt at man kun har lyktes med å stabilisere situasjonen, og at underernæring, særlig blant barn, fremdeles er et problem. Forholdene i elektrisitetssektoren er kritiske utenfor Bagdad, og det er store mangler innenfor sektorene vann og sanitær. Innenfor utdanning er de fysiske fasilitetene i svært dårlig forfatning, og pensumlitteratur har ikke blitt fornyet på ti år. Lave statlige lønninger (gjerne USD 3 – 4 i måneden) er et stort problem, og mange irakere har flere jobber for å livnære seg og familien. Det foreligger ikke noen pålitelig statistikk over antallet arbeidsledige, men den anslås å ligge på rundt 50 %.

Humanitære organisasjoner i de regjeringskontrollerte delene av Irak peker også på at sosiale endringer har ført til større press på familiestrukturen. Vold i hjemmene, færre ekteskapsinngåelser og at sosiale og psykiske problemer har blitt vanlig. Dessuten er middelklassen utarmet og fortrengt av en ny gruppe profittører og "fiksere".

Årsakene til den alvorlige humanitære situasjonen i Irak er sammensatte, men det er bred enighet i Sikkerhetsrådet om at det irakiske regimet utnytter sanksjonene og den humanitære situasjonen i landet som et pressmiddel for å få FN til å gi opp kravet om våpeninspeksjoner.

Norsk humanitær bistand til Irak

Siden 1993 har Norge gitt nærmere 250 millioner kroner i humanitær bistand til Irak. I 2001 kanaliserte Norge 45 millioner kroner til humanitære formål i Irak. I tillegg til FN-systemet, kanaliseres bistanden gjennom norske og internasjonale frivillige organisasjoner.

Norsk humanitær bistand til Irak har hovedvekt på sektorene vann/sanitær, helse/ ernæring, og miner. Det norske engasjementet i Irak er dermed konsentrert om de sektorene hvor det er dokumentert størst behov, og hvor forbedringspotensialet er stort. På bakgrunn av rapporter som viser at den humanitære situasjonen er relativt sett bedre i nord enn i sørlige og sentrale deler av Irak har den norske innsatsen fra i år fått en vridning i til å hovedsakelig satse på prosjekter i sørlige og sentrale deler av landet.

Norge ga i 2001 støtte til følgende organisasjoner/prosjekter:

• UNICEF har fått støtte til et vaksineringsprogram mot meslinger for 3,6 millioner barn under 5 år i sørlige og sentrale deler av Irak, til et prosjekt for å redusere feilernæring blant barn under 5 år i Nenawa og Basra-provinsene og til å forbedre helsetjenestene knyttet til svangerskap, fødsel og nyfødtomsorg.
• FNs Trust Fund for Irak ble opprettet for å avhjelpe humanitære behov som ikke blir direkte dekket gjennom olje-for-mat-programmet. Norge støtter flere prosjekter i regi av fondet som imøtekommer de norske prioriteringene for bistanden til Irak.
• Det internasjonale Røde Kors-nettverket er en annen viktig kanal for norsk bistand til Irak. Foruten støtte til en mineappell, går midlene til tiltak innen helse, rehabilitering, beskyttelse og forebyggende virksomhet. Blant annet er det gitt støtte til rehabilitering av sykehus, helsestasjoner og vannforsyningssystemer. Det er videre gitt støtte til innkjøp av medisiner og opplæringsprogrammer som spesielt fokuserer på barns helse.
• Care Norge har fått støtte til distribusjon av spesialtilpasset næring for sterkt underernærte barn og barn med kronisk diaré/akutt tarmbetennelse. Care har også fått støtte til bygging av to nye helsesentre i byene Azizia og Amara.
• Norsk Folkehjelp arbeider i de kurdiske områdene av Irak. Prosjektene er knyttet til minerydding, gjenbosetting, psykososiale tilbud og rehabilitering av landsbyer i Suleimaniyah og Erbil.
• Tromsø Mineskadesenter har fått støtte til sitt tiltak med rehabilitering av mineofre i Nord-Irak.
• Caritas har fått støtte til et matforsyningsprogram for sterkt underernærte barn, rehabilitering av drikkevannsforsyninger og vannanlegg i Irak.
• Kirkens Nødhjelp har fått støtte til forprosjekteringen av et vannprosjekt i Thiquar provinsen.
• WHO har fått støtte til en undersøkelse om de helsemessige konsekvensene av utarmet uran i Irak.

Menneskerettigheter

Menneskerettighetssituasjonen i Irak

Alvorlige overgrep som summariske og utenomrettslige henrettelser, massedeportasjoner, systematisk og hyppig bruk av tortur, og vilkårlig fengsling av opposisjonelle gjør menneskerettighetssituasjonen i Irak til en av de alvorligste i verden. Selv om situasjonen generelt er dårlig, er situasjonen spesielt alvorlig for kurdere, shiamuslimer og andre minoritetsgrupper.

I Amnesty Internationals årsrapport for 2001 heter det at

"Flere hundre, blant annet politiske fanger, inkludert mulige samvittighetsfanger, ble henrettet. Hundrevis av politiske opponenter, deriblant militære som var mistenkt for å planlegge kupp mot regimet, ble arrestert. Deres videre skjebne er ukjent. Tortur og mishandling forekom hyppig, og nye straffemetoder, inkludert halshogging og amputasjon av tunger, skal ha forekommet. Ikke-arabere, for det meste kurdere, ble fordrevet med makt fra hjemmene sine i Kirkuk-området til irakisk Kurdistan".

Amnesty Internationals beskrivelse av situasjonen i Irak finnes på:

linkurlhttp://web.amnesty.org/web/ar2001.nsf/webmepcountries/IRAQ?OpenDocument_blank http://web.amnesty.org/web/ar2001.nsf/webmepcountries/IRAQ?OpenDocument

FNs engasjement

I mer enn ti år har FN, og særlig FNs Sikkerhetsråd og FNs Menneskerettighetskommisjon fulgt menneskerettighetssituasjonen i Irak. I alle rapporter og resolusjoner som omtaler Irak, blir menneskerettighetssituasjonen i landet beskrevet som svært alvorlig.

I FNs Sikkerhetsrådsresolusjon 688 fra 1991 slås det fast at irakiske myndigheter må

"..... respektere innbyggernes sivile og politiske rettigheter;

stoppe forfølgelsene av sivile, spesielt i de kurdiske områdene;

sørge for at internasjonale humanitære organisasjoner får anledning til å bistå de trengende".

Disse kravene er ikke oppfylt, og myndighetene nekter fortsatt å samarbeide med FN for å bedre respekten for menneskerettighetene i landet. FNs spesialrapportør for Irak får ikke besøke landet, og myndighetene unnlater å besvare hans henvendelser. Heller ikke FNs overvåkere for menneskerettigheter får besøke Irak.

Under fjorårets sesjon av FNs menneskerettighetskommisjon ble resolusjonen om Irak som vanlig vedtatt med stort flertall: 30 stemte for, 3 stemte imot (Libya, Algerie og Nigeria) og 19 avstod. Norge var medforslagsstiller og stemte for resolusjonen. Resolusjonen fornyer spesialrapportørens mandat med ett år og slår blant annet fast at irakiske myndigheter er ansvarlig for

"...... systematiske og meget alvorlige brudd på menneskerettighetene og internasjonal humanitær rett; undertrykking av ytringsfrihet, forsamlingsfrihet og informasjonsfrihet; utstrakt bruk av tortur, dødsstraff, utenomrettslige henrettelser, undertrykking og fengsling uten lov og dom".

FNs menneskerettighetskommisjons resolusjon om situasjonen i Irak finnes på: linkurlhttp://www.unhchr.ch/Huridocda/Huridoca.nsf/(Symbol)/E.CN.4.RES.2001.14.En?Opendocument_blankhttp://www.unhchr.ch/Huridocda/Huridoca.nsf

Norge og Irak

Norges ambassade i Bagdad ble stengt under Gulf-krigen. I forbindelse med at Norge overtok formannskapet for Sanksjonskomitéen for Irak, ble den gjenåpnet i mai 2001.

I juni 2001 besøkte Iraks viseutenriksminister, Nizar Hamdoon, Norge. Besøket, som kom i stand på irakisk initiativ, var en oppfølging av Norges formannskap i Sanksjonskomitéen og av gjenåpningen av den norske ambassaden i Bagdad. Under besøket la man fra norsk side vekt på at Irak må etterleve FNs resolusjoner for Irak før sanksjonene mot landet kan oppheves. Det er spesielt viktig at Irak samarbeider med FNs våpeninspektører, UNMOVIC, slik det er skissert i resolusjon 1284 (1999). Videre understreket man irakiske myndigheters ansvar for å bedre den humanitære situasjonen og menneskerettighetssituasjonen i landet.

Siste norske besøk til Irak på politisk nivå ble gjennomført av daværende forsvarsminister Johan Jørgen Holst i 1988.

2. FN og Irak

Sikkerhetsrådets behandling av Irak-spørsmålet

Etter at Irak invaderte Kuwait i 1990, vedtok Sikkerhetsrådet resolusjon 661 (1990), hvor det innføres økonomiske sanksjoner mot Irak. Sanksjonene omfatter både forbud mot kjøp og salg av varer og tjenester til Irak. Sanksjonene gjorde fra første stund unntak for mat, medisiner og leveranser som dekker humanitære behov.

Hensikten med sanksjonene var å tvinge Irak til å avslutte okkupasjonen av Kuwait og til å gjenopprette fred og stabilitet i regionen. Da Irak ikke overholdt kravet om uttrekning av Kuwait innen 15. januar 1991, bombet allierte fly flere strategiske mål i Irak. Irak svarte med å sende scud-raketter mot Israel og Saudi-Arabia. Etter fem uker med bombing gikk de allierte bakkestyrkene inn i Irak og drev den irakiske hæren tilbake. Alle de arabiske landene unntatt Jordan og Jemen deltok i alliansen.

Det ble inngått våpenhvile og Sikkerhetsrådet vedtok i resolusjon 687 (1991) at sanksjonene skulle opprettholdes til Irak hadde fjernet masseødeleggelsesvåpen og utstyr som brukes til å utvikle slike våpen; kjemiske og biologiske våpen, samt kjernevåpen og bæreraketter. Iraks bruk av slike våpen mot Iran og sin egen kurdiske og shiamuslimske befolkning, danner bakgrunnen for dette kravet.

For å lette den humanitære krisen som oppstod etter Gulf-krigen vedtok Sikkerhetsrådet resolusjon 706 (1991) som i prinsippet åpnet for et begrenset salg av olje til kjøp av mat og medisiner. Hensikten var at inntekter fra oljesalget skulle brukes til å avhjelpe det irakiske folkets humanitære behov. På grunn av irakiske angrep mot kurderne i Nord-Irak og irakisk motvilje mot å medvirke til etableringen av olje-for-mat programmet ble ikke tiltakene vedtatt før i 1995 med resolusjon 986 (1995). Resolusjonen åpnet for salg av olje for inntil USD 1 milliard pr. 90. dag. Resolusjonen ble ikke iverksatt før i desember 1996, og den første leveransen fant sted i mars 1997.

Irak har fremdeles ikke oppfylt FNs krav om nedrustning og sanksjonene er fortsatt gjeldende. FNs krav overfor Irak har blitt bekreftet og presisert i flere resolusjoner. I resolusjon 1284 (1999) stadfestet Sikkerhetsrådet betingelsene for suspensjon av sanksjonene. Dette vil kunne skje 120 dager etter at man har konstatert at Irak samarbeider med FN om våpeninspeksjonene – selv om en ikke skulle være kommet helt i havn med arbeidet med å forsikre seg om at alle masseødeleggelsesvåpen er fjernet.

I denne resolusjonen vedtas også opprettelsen av FNs nye våpeninspektørregime, United Nations Monitoring, Verification and Inspections Commission (UNMOVIC), under ledelse av svenske Hans Blix. Irak har nektet FNs våpeninspektører adgang til landet siden 1998.

Ved resolusjon 1284 (1999) innføres også betydelige endringer i olje-for-mat ordningen. Irak kan i dag selge ubegrenset med olje og importere det myndighetene måtte ønske av mat og medisiner. Utstyr til utdanning, elektrisitetsforsyning, vannforsyning og landbruk står på forhåndsklarerte lister, og kan dermed importeres uten vedtak i Sanksjonskomitéen. Det er et alvorlig problem at irakiske myndigheter ikke har utnyttet olje-for-mat programmets potensiale.

I forbindelse med at olje-for-mat programmet den 29. november ble forlenget med 6 måneder, vedtok Sikkerhetsrådet enstemmig resolusjon 1382 (2001). Resolusjonen vil innebære omfattende reformer av sanksjonene og er helt i tråd med tilnærmingen man fra norsk side har arbeidet for.

Reformtiltakene skal gjennomføres innen 30. mai 2002, og vil bety en omfattende liberalisering av importen av sivile varer. Gjennom å anvende en kontrolliste – den såkalte Goods Review List - vil kontrollen med sensitive varer og utstyr opprettholdes og effektiviseres. Samtidig åpner resolusjon 1382 (2001) for at Sikkerhetsrådet kan presisere FNs krav til Irak ytterligere. En eventuell suspensjon og opphevelse av sanksjonene er imidlertid fortsatt avhengig av fullt irakisk samarbeid med FN i tråd med resolusjon 1284 (1999).

Det har vært en rekke alvorlige problemer i forholdet mellom Irak og FN. I desember 1997 utviste Irak de amerikanske medlemmene av et av United Nations Special Commissions (UNSCOM) inspeksjonsteam, hvorpå flere FN-stater ledet av USA truet Irak med maktbruk dersom landet fortsatte å sabotere UNSCOMs arbeid med å kartlegge og fjerne masseødeleggelsesvåpen. Konflikten fikk en fredelig utgang, men førte til at Sikkerhetsrådet vedtok resolusjon 1154 (1998), som slår fast at nye brudd på samarbeidet med FN om å fjerne masseødeleggelsesvåpen vil få de alvorligste følger. UNSCOMs inspeksjoner ble avsluttet i 1998 og Sikkerhetsrådet begynte forhandlingene om en ny resolusjon.

Som reaksjon på en rekke irakiske overtredelser av flyforbudssonene (se under "Kort historikk"), gjennomførte USA og Storbritannia flere flyangrep i desember 1998, i den såkalte operasjon Operation Desert Fox.

Norske prioriteringer

Som medlem i Sikkerhetsrådet og formann av Sanksjonskomitéen for Irak er arbeidet med Irak-spørsmålet en viktig del av Norges utenrikspolitikk. Store ressurser er avsatt til Norges arbeid med Irak-spørsmål. Man ønsker i størst mulig grad å basere den norske politikken på egne vurderinger og kilder. Det er som ledd i dette at den norske ambassaden i Bagdad ble gjenåpnet i mai i år.

Den primære målsettingen for Norge, og som deles av et enstemmig Sikkerhetsråd, er heving av sanksjonene. Dette forutsetter imidlertid at Irak samarbeider med FN og FNs våpeninspektører. Norge arbeider aktivt med sikte på å nå denne målsetningen. Med utgangspunkt i et britisk resolusjonsforslag, drøftet Sikkerhetsrådet våren 2001 omfattende reformer av sanksjonene mot Irak. Dersom forslaget hadde blitt vedtatt, ville det lette varestrømmen til landet, og dermed bidra til å bedre ivareta det irakiske folkets humanitære behov. For å hindre at Irak igjen kan utgjøre en trussel mot fred i regionen, omfattet forslaget også styrket kontroll av irakisk import av militærrelaterte varer. Resolusjon 1352 (2001), som ble enstemmig vedtatt i Sikkerhetsrådet, skisserer prinsippene for disse endringene.

Da tidsfristen for å vedta endringene nærmet seg, ble det imidlertid klart at man ikke ville oppnå enighet blant alle de faste medlemmene av Sikkerhetsrådet om elementene i reformen. Derfor vedtok Sikkerhetsrådet 3. juli enstemmig resolusjon 1360 (2001). Denne resolusjonen innebærer at olje-for-mat programmet i dets nåværende format ble forlenget med 5 måneder til 30. november 2001. I løpet av denne perioden vil Sikkerhetsrådet videreføre arbeidet sanksjonsreform.

Det enstemmige vedtaket den 29. november 2001 av resolusjon 1382 (2001), er et gjennombrudd i arbeidet med å oppnå mer målrettede sanksjoner. Resolusjonen vil innebære omfattende reformer av sanksjonene og er helt i tråd med tilnærmingen man fra norsk side har arbeidet for.

Humanitær bistand utgjør en viktig del av Norges tilnærming til Irak-spørsmålet. Norske myndigheter samarbeider tett med både norske og internasjonale frivillige organisasjoner på dette området. I 2000 ga Norge 31 millioner kroner i linkintHoveddel7humanitær bistand til Irak. I 2001 ga Norge 45 millioner kroner til slikt arbeid.

FNs erstatningkommisjon for Irak (UNCC)

Iraks omfattende og vedvarende folkerettsbrudd mot Kuwait i august 1990 førte til betydelige ødeleggelser. Irak er folkerettslig ansvarlig for direkte tap, ødeleggelse og skade som Iraks ulovlige invasjon av Kuwait påførte stater, enkeltindivider og selskaper. Dette er uttrykkelig bekreftet av Sikkerhetsrådet, som i 1991 opprettet FNs erstatningskommisjon (UNCC) for å behandle erstatningskrav og utbetale erstatninger.

Finansieringen av erstatningene hentes fra en andel av de inntekter Irak har fra det FN-kontrollerte oljesalget. Andelen ble i desember 2000 satt til 25 %. Kommisjonen har sitt hovedsete i Genève.

Styret i Kommisjonen består av alle Sikkerhetsrådets medlemmer, men ingen av medlemmene har vetorett. I februar 2001 ble Norge valgt til formann for styret for den perioden vi er medlem av Sikkerhetsrådet. Fra norsk side vil man arbeide for at styret skal fatte sine beslutninger ved konsensus, og at erstatningsoppgjøret kan fullføres på en forsvarlig og effektiv måte.

Rundt 2,6 millioner krav er kommet inn til Kommisjonen, på tilsammen rundt 300 milliarder dollar. Etter en effektiv og vellykket behandling av de fleste kravene gjenstår nå bare vel 10.000 krav til behandling. Disse omfatter til gjengjeld noen av de mest kompliserte og omfattende kravene, blant annet erstatningskrav for miljøskader.

Dette er første gang det internasjonale samfunn behandler erstatningskrav for miljøskader som følge av væpnet konflikt i et slikt omfang. Totalt beløper disse kravene seg til nær 50 milliarder dollar. De anslagsvis 700 oljebrønnene som ble satt i brann og den store mengde olje som ble sluppet ut på land og i Den persiske Gulf forårsaket betydelige miljøskader og økonomiske tap.

I juni i år vedtok styret i UNCC en ordning om faglig bistand til Irak. Ordningen innebærer at Irak får leie eksperter for å bistå seg i arbeidet med å utarbeide og presentere sine synspunkter under kommisjonens behandling av de omfattende og kompliserte miljøkravene. Internasjonal praksis er begrenset på dette området. Den videre kravsbehandlingen i kommisjonen vil bli styrket ved denne ordningen fordi den legger til rette for en mer effektiv behandling av kravene og styrker legitimiteten til de beslutningene som skal fattes. Ordningen innebærer at Irak fritt får velge eksperter og angi arbeidsoppgaver for dem. Ekspertene godkjennes av kommisjonens sekretariat som også foretar en klarering av utgiftene forbundet med ordningen.

Mer informasjon om UNCC og erstatningsordningen finnes på organisasjonens hjemmeside: linkurlhttp://www.unog.ch/uncc/_blankhttp://www.unog.ch/uncc/