Som fremført

President,

USA og de allierte er i ferd med å vinne krigen i Afghanistan. Nå må vi sørge for ikke å tape freden.

Det dreier seg bl.a. om gjenoppbygging. Etter 20 års krig er infrastrukturen fullstendig ødelagt. Store befolkningsgrupper er flyktet fra sine hjem. Nasjonsbyggingen i Afghanistan begynner med å reparere grunnmuren. Det mangler politisk stabilitet. Det finnes i dag ingen offentlige myndigheter som kan levere grunnleggende tjenester som utdanning, helse og sikkerhet for borgerne. Landet kan ikke klare dette på egen hånd. Det internasjonale samfunn vil måtte gjøre en besluttsom og samordnet bistandsinnsats for å vinne freden, også på sikt.

Her står vi overfor tre vanskelige prøver. Den første er om det internasjonale samfunn klarer å koordinere seg og yte effektiv assistanse. Den andre er om vi kan unngå CNN-effekten og stå ved forpliktelsene over lengre tid. Den tredje prøven er om vi kan klare å få det politiske, det humanitære og det bistandsmessige til å fungere sammen.

Samtidig må vi ikke la oss forlede til å glemme andre land og regioner som er i en kritisk fase etter krig og konflikt – og mange er der akkurat nå. Vi har foreslått å øke overgangsbistanden med 45 mill kroner i forhold til den forrige regjeringens bevilgningsforslag. Både i Afghanistan og i flere områder i Afrika vil det være god bruk for slik norsk støtte i året som kommer. Jeg er glad for at flertallet i komiteen slutter opp om dette forslaget. Overgangsbistanden er et godt eksempel på et felt der FN-systemet og de internasjonale utviklingsinstitusjonene vil være sentrale aktører. De vil være viktigst for å lukke gapet mellom humanitært hjelpearbeid og langsiktig utviklingssamarbeid.

Den humanitære 10-punktsstrategien som Stortinget behandlet i januar 1999, gir også et solid grunnlag for dette. Her fremgikk det at Norge vil gå i spissen for en fullt integrert og strategisk tilnærming til humanitær bistand, fred og forsoning og utvikling. Vi signaliserte bevisst fattigdomsorientert satsing på utdanning og helse, på miljø, demokrati og menneskerettigheter og på finansieringsmekanismer som fyller kritiske gap mellom akutt nødhjelp og mer langsiktig innsats. Dette følger vi opp nå.

Samarbeidsregjeringen vil føre en utviklingspolitikk der fattigdomsbekjempelse står i sentrum. Vi vil bidra til de internasjonale utviklingsmålene som FNs tusenårsforsamling sluttet seg til, blir oppfylt. Det gjelder ikke minst halvering av antallet mennesker i ekstrem fattigdom innen 2015. For å gjøre dette på en mest mulig effektiv måte, vil vi presentere en handlingsplan for fattigdomsbekjempelse i februar neste år i forbindelse med 50-årsjubileet for norsk utviklingssamarbeid.

President,

Jeg er glad for at budsjettinnstillingen bekrefter den brede enigheten som nå ligger om hovedlinjene i norsk utviklingspolitikk, og ikke minst opptrappingen av nivået på ODA-godkjent bistand til 1 pst av BNI.

Utvikling er å vinne frihet, friheten til å kunne velge et bedre liv. Det er dette norsk utviklingssamarbeid egentlig skal støtte opp om: Å bidra til å skape muligheter for at folk i fattige land og fattige mennesker kan gjøre bruk av sine egne ressurser og egne rettigheter til å reise seg og løftes opp av fattigdom.

Bistand alene er ikke tilstrekkelig for å bekjempe fattigdommen. De rike landene har også et stort ansvar for å bidra til fattigdomsbekjempelse, til rammebetingelser. Det første viktige gjennombruddet kom med det såkalte HIPC-initiativet rundt 1995. Nødvendigheten av en helhetlig tilnærming for å løse gjeldsproblemene ble satt på dagsorden. Ordningen er betydelig utvidet og forbedret, og er et viktig bidrag til utviklingspolitikken. I dag i budsjettet utvides vår egen gjeldsplan i forhold til mellominntektsland og land som nettopp kommer ut av konflikt. Dette setter Norge igjen i første rekke i kampen for å løse de fattige landenes gjeldsproblemer.

Handel er en annen forutsetning for utvikling. Også innenfor handelsområdet har det skjedd positive ting, og faktisk tilnærmet et annet gjennombrudd som vi opplevde på utviklingsområdet i WTO-møtet i Doha i forrige måned. Her må vi evne å følge opp ikke bare MUL-konferansen for handel i mai i år, men også det som ble lagt av løp i Doha, slik at utviklingslandenes resultater blir en realitet for de fattige. Ikke minst vil det bli viktig å styrke den faglige bistanden til handelsfremmende tiltak, men også u-landenes markedsadgang til Norge må vi gjøre noe med.

Utdanning vil være jobb nummer 1. Det er denne regjeringens førsteprioritet. Utdanning er en grunnleggende forutsetning for å bekjempe fattigdom og for økonomisk og sosial utvikling, og også utvikling av et demokratisk samfunn. Vi vil særlig ha oppmerksomheten rettet mot utdanning for jenter og kvinner og andre grupper som av ulike grunner har falt utenfor den grunnleggende retten til utdanning. I tilleggsproposisjonen har vi foreslått å øke støtten til utdanning over regionbevilgningene for Afrika og Asia med til sammen 31 mill kroner.

En viktig endring i forhold til den forrige regjeringens budsjettforslag er knyttet til posten for sivilt samfunn, som i tilleggsproposisjonen foreslås økt med 40 mill kroner. Grunnen er at vi legger vekt på frivillighet og det sivile samfunn, og ikke minst på de frivillige organisasjonene som gode samarbeidspartnere, og grasrotorienterte sådanne, i utviklingsarbeidet. Det er helt avgjørende å styrke samarbeidslandenes utvikling av egne demokratiske institusjoner og prosesser, og da tenker jeg spesielt på "vaktbikkjene" i samfunnet – frie medier, partier og ulike institusjoner i det sivile samfunn. Her vil vi satse sterkere i tiden som kommer.

Vi vil også legge økt vekt på utviklingssamarbeid som bidrar til å styrke utviklingslandenes egen økonomiske vekstkraft. Vi vil derfor forsere oppfølgingen av Strategi for næringsutvikling i Sør, lansert i februar 1999, gjennom en rekke tiltak.

Helse er en grunnleggende forutsetning for utvikling. Derfor vil vi sette bekjempelse av hiv/aids-epidemien i høysetet. Arbeidet med å etablere et nytt globalt fond for å bekjempe hiv/aids, tuberkulose og malaria blir sannsynligvis avsluttet i neste uke. Vi vil tidlig i 2002 ta standpunkt til hvor mye midler som skal kanaliseres gjennom det nye fondet, og hvor mye som skal gå utenom gjennom andre kanaler.

President,

Veldig mye har skjedd i løpet av 50 år når det gjelder vår egen tilnærming til utviklingssamarbeidet og våre bidrag i den internasjonale dialogen. Det har blitt en bredere og dypere erkjennelse av at økonomisk vekst, godt styresett og bekjempelse av fattigdom er sider av samme sak. Og når det gjelder godt styresett, kan jeg forsikre representanten Høglund om at det stilles strenge krav til de palestinske selvstyremyndighetene og deres forvaltning av norske bistandsmidler. Som jeg også har redegjort for i et skriftlig svar til representanten Høglund, overvåker vi forvaltningen av norske bistandsmidler nøye, o vi har ingen indikasjoner på at det foregår misbruk

I utviklingssammenheng er det også en bredere erkjennelse av at nasjonalt eierskap er en forutsetning for utvikling. Ikke minst er det en økende forståelse for at bistand fra ulike givere må koordineres innenfor et felles rammeverk.

Vedtaket i OECDs utviklingskomite om avbinding av bistanden sist vår er viktig i denne sammenheng. Det vil sette utviklingslandene i førersetet. Den økende vektleggingen av at utviklingslandene utarbeider nasjonale fattigdomsstrategier, at giverne skal legge disse til grunn for sitt arbeid, er viktige skritt framover. Men det er fortsatt store utfordringer for å sikre gjennomføringen, ikke minst når det gjelder å utvikle felles krav og prosedyrer.

President,

Som et ledd i arbeidet med å få til en best mulig effektivisering og konsentrasjon av vår bistand, har vi foreslått en ytterligere gjennomgang og reduksjon i gruppen av andre samarbeidsland og land som mottar støtte over regionbevilgningene. Landvalgene er viktige for å kunne bidra til fattigdomsreduksjon. Ved å kanalisere vårt samarbeid til land der effekten antas å være størst, og der vi fra norsk side har en tilstedeværelse og komparative fortrinn til å bidra, vil vi kunne få mest effekt ut av hver krone.

Et bærende prinsipp i vårt forhold til hovedsamarbeidslandene er at samarbeidet skal være basert på helhetlig tenkning og langsiktighet. Vi må derfor gi landene en grundig vurdering før vi innlemmer dem i gruppen. Det er behov for å foreta en mer grundig gjennomgang av Zambias status. Landets demokrati stilles på prøve ved presidentvalget den 27. desember i år, og vi vil komme tilbake til våre vurderinger i forhold til Stortinget etter dette.

Vi følger utviklingen i fredsprosessen mellom Etiopia og Eritrea nøye. Fredsprosessen vil i de neste seks månedene gå inn i en avgjørende fase, og vi vil også legge vekt på gjennomgangen av dette i forhold til vurderingen av hvorvidt vi kan få Etiopia inn igjen i en hovedsamarbeidsgruppe, og ikke minst på om utviklingen tar en positiv retning i forhold til demokrati, politisk pluralisme og beskyttelse av menneskerettighetene.

Mali er både etter fattigdomskriterier og med hensyn til situasjonen for styresett og egen utviklingspolitikk kvalifisert som et nært samarbeidsland for Norge. Jeg vil i lys av de forestående valg i landet og etter en nærmere vurdering av hvilke komparative fortrinn Norge kan ha for å bidra her, komme tilbake til Malis status.

Når det gjelder de andre landene som er nevnt i innstillingen, vil vi konkret vurdere landenes status ut fra hvorvidt Norge har spesielle forutsetninger for å gå inn i et mer omfattende samarbeid. Jeg vil allerede i februar besøke Rwanda og andre land i konfliktområdet rundt Great Lakes , de store sjøer, sammen med mine britiske, tyske og nederlandske kolleger og da få et bedre bilde av situasjonen. Det vil legge grunnlaget for den gjennomgangen vi skal gjøre i dette området, og da vil vi legge vekt på den regionale rollen og bidrag til stabilitet og sammenhengen mellom humanitær overgangsbistand og langsiktig samarbeid. Dette vil være grunnlaget for vurderingen både for Etiopia og Rwanda.

Slik komiteen og Stortinget har bedt om, vil jeg komme tilbake med en nærmere vurdering av alle disse spørsmålene og rapportering til Stortinget av våre vurderinger i forhold til landvalg i forbindelse med utviklingspolitisk redegjørelse våren 2002, med tanke på oppfølging i statsbudsjettet for 2003.