PRIVATE | For å nå Tusenårsmålene og gjennomføre den
globale handlingsplanen for en
bærekraftig utvikling som ble vedtatt på Toppmøtet i Johannesburg,
kreves intet mindre enn en gigantisk internasjonal dugnad. Vi må sørge for at alle parter har
en felles forståelse av at bistand og penger er nødvendige,
men ikke tilstrekkelig, svar på fattigdomsutfordringen. Vi må sette
oss høye mål om bedre sammenhengen i politikken. 3.1 De fire fronterFattigdomsbeskjempelse må skje på
fire fronter og det samtidig – der det kreves omstillinger og
ressursmobilisering: - Internasjonale rammebetingelser
- Nasjonal politikk i utviklingslandene
- Internasjonal bistand
- Privat sektor og frivillige aktører.
La meg kort ta for meg de fire
hovedtilnærmingene: Internasjonale rammebetingelser I det lange løp er rettferdige
internasjonale rammebetingelser avgjørende for å sikre bærekraftig
utvikling og varig frihet fra fattigdom. Internasjonale rammevilkår for
gjeld, handel og investeringer må bedres og bringes i samsvar med
Tusenårsmålene, målene for en bærekraftig utvikling og kampen mot
fattigdom. Med forbehold for de minst utviklede landene betyr
internasjonale rammebetingelser mer for mulighetene til utvikling
enn bistand. I mange år og i mange tilfeller har urettferdige og
dårlige rammebetingelser undergravd det en har forsøkt å få til
nasjonalt og på bistandssiden. Det er desverre ikke vanskelig å
finne tall og statistiske data som viser dette Nasjonal politikk i
utviklingslandene For det andre må de fattige landene
selv foreta prioriteringer, lage strategier og gjennomføre en
politikk som leder til fattigdomsreduksjon. Dette går på godt styresett,
effektiv forvaltning av egne ressurser og andre forhold som er
viktige for å trekke til seg investeringer, - og som bereder
grunnen for å kunne motta og nyttiggjøre seg internasjonal bistand.
Det dreier seg også om nasjonale fattigdomsstrategier, styrking av
den nasjonale miljø og ressursforvaltning og investeringer i
menneskelige ressurser. Bistand For det tredje må volumet på
bidraget og innsatsen i den rike del av verden jekkes opp
betraktelig. Det trengs både mer og bedre bistand. Vi har fått et
gjennombrudd på bistandssiden. Det skjedde på konferansen om
finansiering for utvikling i vår i Monterrey, Mexico. Etter
tiår med nedgang og store kutt i internasjonal bistand, reverseres
nå trenden. Med USAs og EUs nye bistandsforpliktelser vil vi få 20
– 25 % økning i den globale bistanden fra 2004. Dette er en
begynnelse – men bistanden må faktisk fordobles hvis en skal ha en
sjanse til å nå Tusenårsmålene. Hvis giverlandene øker sin bistand
til 0,7 prosent av sin bruttonasjonalinntekt, – i tråd med
FN-målsettingen fra 1970, - ville det hjelpe betydelig.
Gjennomsnittet for de 22 viktigste giverlandene – dvs. OECD landene
- var i 2000 kun 0,22 %. FN, Verdensbanken OECD og andre
retter nå søkelyset mot de giverne som ligger lavt på
bistandsrangeringen og som virkelig kan gjøre noe som monner ved å
øke sin bistand.
Vi skal også bidra til å legge press på disse giverne, -
både når det gjelder kvantitet og ikke minst kvalitet.Vi må få mer
fattigdomsbekjempelse for hver dollar eller krone. Vi må altså se
nærmere på hvordan vi arbeider. Vi må gi våre partnere eierskap til
sin egen utvikling og være villige til å senke flagget noen tommer.
Bunden bistand er lite effektiv bistand.
Mesteparten av norsk bistand er i dag avbundet, men vi må arbeide
for at flest mulig følger vår og OECDs anbefaling på dette området.
Vi kan heller ikke videreføre en politikk med
prosjektbistand. VI må jobbe mer med
koordinering, forenkling og samarbeid innenfor
bistandsforvaltningen. Mottakerlandene har ikke rygge til å bære 50
givere med kurven full av enkeltprosjekter. (Eksemplet fra
finansdepartmeentet i Tanzania?) Her skjer det en del positivt både
innenfor OECD og Verdensbanken som vi hilser velkommen. Privat sektor – frivillige aktører - For det fjerde må privat sektor og frivillig innsats
mobiliseres og utnyttes maksimalt til fordel for de målene vi har
satt. Her har vi lange og gode tradisjoner i Norge, men det er nok
også mer å hente – både i form av ressurser og arbeidsmåte.
3.2 Regjeringens handlingsplan for
fattigdomsbekjempelse- Når vi skal se på hvordan vi følger opp tusenårsmålene, vil
jeg trekke frem Regjeringens handlingsplan for
fattigdomsbekjempelse, som ble fremlagt i mars 2002.
Handlingsplanen er fokusert på tiltak langs de fire frontene jeg
nevnte tidligere – nemlig
- Internasjonale rammebetingelser
- Nasjonal politikk i utviklingslandene
- Internasjonal bistand
- Privat sektor og frivillige aktører.
- Her markerer vi at kampen mot fattigdommen samtidig er en
kamp for de fattiges sosiale, økonomiske, økologiske og humanitære
rettigheter. Det slås også fast at bistandsinnsats
må være i tråd
med nasjonale prioriteringer i utviklingslandene
for å gi bærekraftige resultater. Norsk bistand til denne kampen
vil derfor i stor grad bli ytet innenfor rammen av nasjonale
fattigdomsstrategier. Her arbeider vi for at miljø- og
naturressursspørsmål, som i mange tilfelle er av stor betydning for
fattigdomsreduksjon, skal ble en bedre integrert del.
- Bred utviklingspolitisk definisjon – konsistens og
sammenheng
Handlingsplanen definerer utviklingspolitikk bredt og sier
at all norsk politikk med vesentlig relevans for utvikling og
fattigdomsbekjempelse i utviklingslandene må betraktes som en del
av utviklingspolitikken. Regjeringen besluttet derfor at planen
skal følges opp bl.a. med en gjennomgang av ulike norske
politikkområder utenom bistandsfeltet, for å kartlegge i hvilken
grad politikken på slike områder bidrar til å opprettholde
fattigdom i utviklingsland. I den grad slike effekter blir
identifisert, skal det vurderes hva som kan gjøres for å redusere
dem. Vår samlede politikk må bringes i samsvar med
utviklingspolitikken og den helhetlige kampen mot fattigdom
Norges bidrag til det samlede internasjonale løftet skal stå
i samsvar med vår status som et av verdens absolutt rikeste land,
vår internasjonale pådriverrolle i kampen mot fattigdom og vårt
rettighets-fokus. Ressursene muliggjør en framskutt rolle i det
internasjonale arbeidet. Det gjelder også i forhold til
rettighetsdimensjonen. Og det gjelder multilateralt og
bilateralt.
Grunnlaget for det vi gjør:Mennskerettighetene
Satsing på økonomisk vekst er nødvendig, men langt fra
tilstrekkelig for å bringe folk ut av fattigdom. Handlingsplanen
legger stor vekt på at
menneskerettighetene skal være en integrert del av
norsk utviklingspolitikk både på landnivå og i internasjonale fora.
Handlingsplanen har som utgangspunkt at grunnleggende
menneskerettigheter både er et overordnet mål for utvikling, - og
et middel for å skape bærekraftig utvikling
. Retten til utdanning, til helse og til
ytringsfrihet, for eksempel, er menneskerettigheter, - og skal
fremmes av nettopp den enkle grunn. Samtidig frigjør disse
rettighetene krefter som skaper og stimulerer utvikling.
Styresett
Handlingsplanen legger stor vekt på nasjonal politikk i
utviklingsland i forhold til godt styresett og kamp mot korrupsjon.
Vi foretar nå en gjennomgang av styresett i våre
hovedsamarbeidsland. De som lever med fattigdommen må legge
forholdene bedre til rette for at folk skal komme seg ut av den. De
må også bedre forvaltningen av offentlige resurser og
naturgrunnlaget, og utvikle rammebetingelsene for næringslivet,
investeringer og handel. Det er de fattige landene selv som må få
på plass det rettslige fundamentet for vern av fundamentale
menneskerettigheter. Godt styresett er helt avgjørende
for at de fattige utviklingslandene selv skal kunne føre kampen mot
fattigdommen videre. Men mer bistand må til for å støtte
utviklingslandenes eget arbeid med å bygge institusjoner og annen
kapasitet for å styre godt. - Økt bistandog mer fattigdomsrettet bistand
Handlingsplanen sier klart at økt bistand en sentral faktor
for å nå målene. Og
vi nøyer oss ikke med 0,7 prosent av BNI. Vi har satt oss
fore å klare 1 prosent innen 2005. Budsjettet for 2003, der
utviklingsbudsjettet utgjør 0,93 % er et ytterligere steg på veien
mot dette målet
Helse og utdanning Jeg har allerede pekt på at satsing
på økonomisk utvikling ikke er tilstrekkelig for å rive land ut av
fattigdommens grep. Rettere sagt - en snever forståelse av hva som
skal til for å få til næringsutvikling og økonomisk vekst holder
ikke, det har vi etterhvert lært. Fra norsk side har vi i mange år
forfektet at vi må legge en bred tilnærming til grunn. med behørig
satsing på den sosiale sektor. Gro Harlem Brundtland spilte en
sentral rolle i å få internasjonal oppslutning om den såkalte
20/20-formelen , dvs. at u-land som setter av 20% av sine nasjonale
budsjetter til sosial sektor skal få like stor andel bistand
til denne sektoren. Senere norske regjeringer inkl de jeg
selv har sittet i har fulgt dette opp ved å sette konkrete måltall
for bistanden til
helse og utdanning som utgjør sentrale elementer både i
tusenårsmålene og i vår handlingsplan. Utdanning Oscar Wilde sa engang: ”Utdannelse
er en fin ting, men vi gjør klokt i å huske , fra tid til annen, at
ingenting som er verdt i ha innsikt i kan læres bort. ”Det er noe
visdom i dette – men det er ikke et ordtak som passer helt godt inn
i regjeringens arbeid med fattigdomsbekjempelse.
Uten utdanning kan ikke de fattige
landene utvikle sitt menneskelige og økonomiske potensiale. Jeg har
sagt at utdanning er jobb nr. 1 og det er jeg fremdeles overbevist
om. Lese- og regneferdigheter gir bedre muligheter til å få arbeid
eller starte egen virksomhet og dermed til å tjene mer penger og
utvikle lokale markeder. Det viktigste er å utdanne jenter og
kvinner. Mødre som har utdanning sørger bedre for familiens
ernæring og helse og bidrar dermed til en mer arbeidsfør
befolkning. Jeg sier mødre, for i fattige land spiller spesielt
kvinnene en avgjørende rolle på mange områder i samfunnet og i
økonomien. Det er derfor svært viktig at de får utdanning slik at
de kan bidra til en positiv samfunnsutvikling.
Regjeringen lanserte derfor nylig Norges strategi for å
sikre utdanning for alle verdens barn og ungdom innen 2015.
Strategien innebærer at Regjeringen over de neste to
år vil doble satsingen på utdanning innen bistanden, en
økning på 1 milliard kroner. Utdanningsstrategien angir hvordan
dette skal gjøres. Jenters utdanning, alfabetisering,
lærerutdanning, voksenopplæring, støtte til utsatte grupper og
utdanning i krise- og konfliktsituasjoner er blant de viktigste
satsingsområdene. Helse Jeg har aldri vært i tvil om helsens betydning ikke bare
som forutsetning for et godt liv, men også for økonomisk og sosial
utvikling. WHOs kommisjon om makroøkonomi og helse som
Gro Harlem Brundtland tok initiativet til har gitt oss
det vitenskapelig grunnlag for å argumentere med enda større vekt
for økt ressursbruk på dette området. Investering i helse utløser
økonomisk vekst - det gjelder både for den enkelte familie og på
samfunnsnivå. Tusenårsmålene fokuserer på barnehelse og
mødrehelse og på bekjempelse av fattigdomssykdommer som
hiv/aids, tuberkulose og malaria. Det gir retning for vårt arbeid
og det har vi fulgt opp. Her vil jeg gjerne gi ros til min
forgjenger Ann Kristin Sydnes og Stoltenberg-regjeringen som løftet
helseinnsatsen, ikke minst gjennom satsingen på GAVI og
hiv/aids-bekjempelse. Faktisk utgjør norsk bistand til helse
nærmere 14% av den totale bistanden vår. Mye tyder på at vi er
blant de beste i klassen på dette området (også)! Vi har faktisk
allerede nådd det målet WHOs kommisjon satte om 0.1% av
industrilandenes BNP til helsebistand. Vi er store givere ikke bare
målt i.f.t. BNP, men også i absolutt forstand. Vårt bidrag til FNs
felles program mot hiv/aids er nesten like stort som USAs som
er største giver ($ 14 mot USA $ 21 mill., NL gir $15 mill) og vi
er også blant de største giverne til WHO, UNICEF og FNs
befolkningsfond. Vi er imidlertid ikke bare opptatt
av kvantiteten i helsebistanden, men også av kvaliteten.
Sentrale utfordringer nå er at den økete internasjonale
satsingen skjer på en måte som bygger opp om og støtter landenes
egne satsinger på utvikling av helsesektoren og gode
helsetjenester for hele befolkningen. Vi må for all del unngå
lappeteppetilnærmingen der den enkelte giver bestemmer at hennes
penger skal gå til bekjempelse av bestemte sykdommer i bestemte
distrikter ut fra egen prioritering. Giverharmonisering innenfor
rammen av landenes egne planer og styring er en av mine
kjepphester og helsebistanden illustrerer til fulle berettigelsen
av mine og andres korstog på dette felt. - Økte midler til energi, naturressursforvaltning, landbruk
og mangfold
På Toppmøtet i Johannesburg lovte Statsministeren 375 mill.
kr over tre år i tilleggsmidler til oppfølging av handlingsplanen
fra toppmøtet. De økte bevilgningene, ønsker vi at særlig skal
knyttes til oppfølging innenfor områdene fornybar energi,
naturressursforvaltning, landbruk og biologisk mangfold.
Dette har vi allerede fulgt opp gjennom budsjettet for 2003. Også
tiltak for bedre vann- og sanitærforhold står sentralt. Vi vil
bidra til et internasjonalt løft for destruksjon av helsefarlige
kjemikalier. Dette er et stort miljø- og fattigdomsproblem, bl.a i
mange afrikanske land.
- Landbruk
Som en oppfølging av Fattigdomsstrategien oppnevnte
vi for ett år siden et uavhengig utvalg ledet av professor Stein
Bie som fikk i oppdrag å komme med innspill om hvordan Norge kan
satse strategisk på landbruksutviklingen i vårt
utviklingssamarbeid. Jegfikk i dag overlevert rapporten, som har
anbefalinger konsentrert rundt 5 områder:
- Satsing på økte
inntektsmuligheter og bedre levekår for fattige på llandsbygda Bedre rammevilkår for nærings- og
markedsutvikling Sikring av rettigheter og
rettferdig fordeling Videre støtte til
institusjonssamarbeid og kapasitetsbygging Forvaltningsmessige tiltak og
virkemidler
Rapporten skal nå på høring, så vil vi deretter ta
stilling til helt konkret oppfølging. - Privat sektors rolle
Økt verdiskapning i proivat sektprvil være helt vesentlig
for å nå tusenårsmålene. Mitt inntrykk nå, er at det nå
erkjennes på alle hold – også blant tyngre utviklingsaktører
- at en større satsing på handel, på investeringer, både
utenlandske og nasjonale, og ikke minst, på utvikling av privat
sektor, vil være nødvendig for å nå tusenårsmålene. Dette er i og
for seg en gammel nyhet og vel kjent for alle dere. Tilslaget er
likevel nytt.
Lederne for de nordiske hovedorganisasjonenen i næringslivet
skrev i en kronikk i Dagens Næringsliv nylig følgende;
”De direkte utenlandske investeringers betydning for
utviklingslandene er enorm. Dels fordi investeringer fører til økt
vekst, arbeidsplasser, teknologi, utbygging av infrastruktur og
overførsel av kunnskap. Dels fordi utenlandske investeringer
langt overgår størrelsen på bistanden, og derfor i langt høyere
grad bidrar til landenes vei ut av fattigdom”
Jeg er enig. Problemet er at forsvinnende lite av disse
investeringene kommer til de fattigste landene.
Regjeringen lanserte derfor for et par år siden
Strategien for næringsutvikling i sør. Norsk
næringsliv er en viktig partner. Vi arbeider på bred front for å
følge opp med konkret arbeid. På
Eksportrådets store
konferanse for bistand og næringsliv torsdag,
diskuterte jeg med aktørene i næringslivet hvor langt vi er kommet
og hvordan vi går videre. I løpet av de siste år har vi gjort
to viktige beslutninger vedrørende næringsliv og bistand;
avbindigsvedtaket og vedtak om nulltoll og nullkvote
for all eksport fra MUL-landene. VI vurderer hvordan vi kan
gå videre.
Videre har vi gjennomført en serie helt konkrete studier i
våre hovedsamarbeidsland, for å identifisere hindringer og
forutsetninger for økt næringssatsing . Arbeidet skjer i tett
samarbeid med organisasjonene i næringslivet.
La meg bare nevne noen stikkord for fremtiden – basert
på landgjennomgangene;
- (en), vi må forbedre institusjonelle og politiske
rammebetingelser for
næringsutvikling, blant annet via faglig bistand og andre
virkemidler,
- (to), vi må øke innsatsen på å fremme eksportmulighetene fra
våre samarbeidsland,
- (tre), vi må fasilitere investeringer og oppbygging av
produktivt næringsliv gjennom risikovillig kapital og direkte
investeringer, innen sektorer av særlig potensiale for landene
selv, og
- (fire), vi må bidra på infrastruktursiden der hvor vi har
spesielle forutsetninger for dette.
Det arbeidet vi gjør her hjemme for å øke den private
sektors rolle i utviklingssamarbeidet, er en del av et større
internasjonalt løft. Tankegangen og fokuset er veldig lik den som
ligger til grunn for vår egen strategi for næringsutvikling i Sør.
Vi satser på partnerskap mellom offentlig og åprivat virksomhet –
dette ligger helt i sentrum av det både Verdensbanken og FNs
utviklingsprogram UNDP nå er opptatt av
- Internasjonal oppfølging
Internasjonalt vil Regjeringen særlig fokusere på
oppfølgingsarbeidet vis-à-vis FN-systemet. Et hovedsiktemål vil
være at arbeidet for bærekraftig utvikling integreres i FNs samlede
innsats for utvikling og fattigdomsbekjempelse med tusenårsmålene
som overordnet rettesnor. FN må bidra til en tilsvarende samordning
på landnivå, slik at hensynet til bærekraftig utvikling blir del av
landenes fattigdomsrettede utviklingsstrategier.
Resultatene fra toppmøtet i Johannesburg må følges opp
innenfor en rekke internasjonale samarbeidsprosesser, og jeg nevner
følgende:
- Regjeringen legger stor vekt på
utviklingsdimensjonen i WTO-arbeidet, altså i
Verdens Handelsorganisasjon-arbeidet Regjeringen vil gjennom
forhandlingene i WTO såvel som gjennom ensidige norske tiltak gi
utviklingsland økt tilgang til det norske marked. Ved å bidra
til en vellykket forhandlingsrunde i WTO vil Regjeringen også bidra
til å bedre utviklingslandenes adgang til andre lands
markeder. (legg inn kaffeeksporteksemplet her?)
Mandatet for forhandlingene forutsetter at det skal tas
spesiell hensyn til utviklingslandene. Det er videre lagt
stor vekt på behovet for faglig handelsrelatert bistand, samt at
det skal tas hensyn til de minst utviklede landene. Jeg vil
her nevne at Norge som i fjor vil bidra med 6 mill. kroner til WTOs
bistandsfond for å bygge opp kapsitet og kunnskap innenfor handel
og forhandlinger. Regjeringens målsetning er en vellykket
forhandingsrunde i WTOs som kan bli et viktig bidrag i kampen mot
fattigdom og for bærekraftig utvikling.
- Vi vil fortsette arbeidet for å sikre gjennomføringen
av de globale miljøkonvensjonene. Også regionalt
og innenfor OECD vil Regjeringen presse på for at forpliktelsene
fra Johannesburg følges opp.
Regjeringen vil arbeide for å
styrke FNs miljøprogram og den internasjonale
miljøforvaltning. - Som jeg nevnte tidligere, lykkes vi ikke med å nå frem med våre
målsetninger om å fremme
fornybar energi under Johannesburg
toppmøtet. I den internasjonale oppfølgingen av toppmøtet vil
vi derfor delta aktivt i koalisjonen for fornybare energikilder som
EU tok initiativet til i Johannesburg. Målet er å oppnå en
vesentlig økning i den globale andelen av fornybare energikilder.
Vi vil følge opp føringene som er gitt for å fremme investeringer
og utvikle markeder for slik energi, arbeide for å fremme fornybar
energiteknologi, og bistå i utbyggingen av samarbeidet gjennom
partnerskapsinitiativ.
- Vi vil støtte opp under det internasjonale arbeidet
for åpenhet om myndigheters inntekter fra næringslivets
uttak og forvaltning av bl.a. mineralressurser og
petroleumsressurser. Store verdier utenfor demokratisk kontroll en
en viktig årsak til krig og voldelig konflikt. Det var G-8
møtet (hvor) som tok initaitivet til det
internajsnel angesjementet her og Statsministeren ga helhjertet
norsk støtte til arbeidet i sitt innlegg i Johannesburg. Dette er
et viktig initiativ som vil bidra til å redusere korrupsjonen og
øke kontrollen med inntektene. Arbeidet følges opp med støtte fra
Verdensbanken og saken skal opp på nytt på neste gG-8 møte. En
frivilige ”code of conduct” er et av mulige forslag.
- Vi vil delta aktivt når FN i år markerer det internasjonale
vannår og Japan i neste måned er vertsland for en global
ministerkonferanse om forvaltning av verdens vannressurser.
Mye av den norske oppfølgingen av Johannesburg-toppmøtet på
det utviklingspolitiske området vil måtte skje på landnivå innenfor
vårt regulære samarbeid med utviklingsland.
| |
