PRIVATE

For å nå Tusenårsmålene og gjennomføre den globale handlingsplanen for en bærekraftig utvikling som ble vedtatt på Toppmøtet i Johannesburg, kreves intet mindre enn en gigantisk internasjonal dugnad.

Vi må sørge for at alle parter har en felles forståelse av at bistand og penger er nødvendige, men ikke tilstrekkelig, svar på fattigdomsutfordringen. Vi må sette oss høye mål om bedre sammenhengen i politikken.

3.1 De fire fronter

Fattigdomsbeskjempelse må skje på fire fronter og det samtidig – der det kreves omstillinger og ressursmobilisering:

• Internasjonale rammebetingelser
• Nasjonal politikk i utviklingslandene
• Internasjonal bistand
• Privat sektor og frivillige aktører.

La meg kort ta for meg de fire hovedtilnærmingene:

Internasjonale rammebetingelser

I det lange løp er rettferdige internasjonale rammebetingelser avgjørende for å sikre bærekraftig utvikling og varig frihet fra fattigdom.

Internasjonale rammevilkår for gjeld, handel og investeringer må bedres og bringes i samsvar med Tusenårsmålene, målene for en bærekraftig utvikling og kampen mot fattigdom. Med forbehold for de minst utviklede landene betyr internasjonale rammebetingelser mer for mulighetene til utvikling enn bistand. I mange år og i mange tilfeller har urettferdige og dårlige rammebetingelser undergravd det en har forsøkt å få til nasjonalt og på bistandssiden. Det er desverre ikke vanskelig å finne tall og statistiske data som viser dette

Nasjonal politikk i utviklingslandene

For det andre må de fattige landene selv foreta prioriteringer, lage strategier og gjennomføre en politikk som leder til fattigdomsreduksjon.

Dette går på godt styresett, effektiv forvaltning av egne ressurser og andre forhold som er viktige for å trekke til seg investeringer, - og som bereder grunnen for å kunne motta og nyttiggjøre seg internasjonal bistand. Det dreier seg også om nasjonale fattigdomsstrategier, styrking av den nasjonale miljø og ressursforvaltning og investeringer i menneskelige ressurser.

Bistand

For det tredje må volumet på bidraget og innsatsen i den rike del av verden jekkes opp betraktelig. Det trengs både mer og bedre bistand. Vi har fått et gjennombrudd på bistandssiden. Det skjedde på konferansen om finansiering for utvikling i vår i Monterrey, Mexico. Etter tiår med nedgang og store kutt i internasjonal bistand, reverseres nå trenden. Med USAs og EUs nye bistandsforpliktelser vil vi få 20 – 25 % økning i den globale bistanden fra 2004. Dette er en begynnelse – men bistanden må faktisk fordobles hvis en skal ha en sjanse til å nå Tusenårsmålene.

Hvis giverlandene øker sin bistand til 0,7 prosent av sin bruttonasjonalinntekt, – i tråd med FN-målsettingen fra 1970, - ville det hjelpe betydelig. Gjennomsnittet for de 22 viktigste giverlandene – dvs. OECD landene - var i 2000 kun 0,22 %.

FN, Verdensbanken OECD og andre retter nå søkelyset mot de giverne som ligger lavt på bistandsrangeringen og som virkelig kan gjøre noe som monner ved å øke sin bistand.

Vi skal også bidra til å legge press på disse giverne, - både når det gjelder kvantitet og ikke minst kvalitet.Vi må få mer fattigdomsbekjempelse for hver dollar eller krone. Vi må altså se nærmere på hvordan vi arbeider. Vi må gi våre partnere eierskap til sin egen utvikling og være villige til å senke flagget noen tommer.

Bunden bistand er lite effektiv bistand. Mesteparten av norsk bistand er i dag avbundet, men vi må arbeide for at flest mulig følger vår og OECDs anbefaling på dette området. Vi kan heller ikke videreføre en politikk med prosjektbistand. VI må jobbe mer med koordinering, forenkling og samarbeid innenfor bistandsforvaltningen. Mottakerlandene har ikke rygge til å bære 50 givere med kurven full av enkeltprosjekter. (Eksemplet fra finansdepartmeentet i Tanzania?) Her skjer det en del positivt både innenfor OECD og Verdensbanken som vi hilser velkommen.

Privat sektor – frivillige aktører

• For det fjerde må privat sektor og frivillig innsats mobiliseres og utnyttes maksimalt til fordel for de målene vi har satt. Her har vi lange og gode tradisjoner i Norge, men det er nok også mer å hente – både i form av ressurser og arbeidsmåte.

3.2 Regjeringens handlingsplan for fattigdomsbekjempelse

• Når vi skal se på hvordan vi følger opp tusenårsmålene, vil jeg trekke frem Regjeringens handlingsplan for fattigdomsbekjempelse, som ble fremlagt i mars 2002. Handlingsplanen er fokusert på tiltak langs de fire frontene jeg nevnte tidligere – nemlig

• Her markerer vi at kampen mot fattigdommen samtidig er en kamp for de fattiges sosiale, økonomiske, økologiske og humanitære rettigheter. Det slås også fast at bistandsinnsats må være i tråd med nasjonale prioriteringer i utviklingslandene for å gi bærekraftige resultater. Norsk bistand til denne kampen vil derfor i stor grad bli ytet innenfor rammen av nasjonale fattigdomsstrategier. Her arbeider vi for at miljø- og naturressursspørsmål, som i mange tilfelle er av stor betydning for fattigdomsreduksjon, skal ble en bedre integrert del.

• Bred utviklingspolitisk definisjon – konsistens og sammenheng
  Handlingsplanen definerer utviklingspolitikk bredt og sier at all norsk politikk med vesentlig relevans for utvikling og fattigdomsbekjempelse i utviklingslandene må betraktes som en del av utviklingspolitikken. Regjeringen besluttet derfor at planen skal følges opp bl.a. med en gjennomgang av ulike norske politikkområder utenom bistandsfeltet, for å kartlegge i hvilken grad politikken på slike områder bidrar til å opprettholde fattigdom i utviklingsland. I den grad slike effekter blir identifisert, skal det vurderes hva som kan gjøres for å redusere dem. Vår samlede politikk må bringes i samsvar med utviklingspolitikken og den helhetlige kampen mot fattigdom
  
  Norges bidrag til det samlede internasjonale løftet skal stå i samsvar med vår status som et av verdens absolutt rikeste land, vår internasjonale pådriverrolle i kampen mot fattigdom og vårt rettighets-fokus. Ressursene muliggjør en framskutt rolle i det internasjonale arbeidet. Det gjelder også i forhold til rettighetsdimensjonen. Og det gjelder multilateralt og bilateralt.

Grunnlaget for det vi gjør:Mennskerettighetene
Satsing på økonomisk vekst er nødvendig, men langt fra tilstrekkelig for å bringe folk ut av fattigdom. Handlingsplanen legger stor vekt på at menneskerettighetene skal være en integrert del av norsk utviklingspolitikk både på landnivå og i internasjonale fora. Handlingsplanen har som utgangspunkt at grunnleggende menneskerettigheter både er et overordnet mål for utvikling, - og et middel for å skape bærekraftig utvikling . Retten til utdanning, til helse og til ytringsfrihet, for eksempel, er menneskerettigheter, - og skal fremmes av nettopp den enkle grunn. Samtidig frigjør disse rettighetene krefter som skaper og stimulerer utvikling.

Styresett
Handlingsplanen legger stor vekt på nasjonal politikk i utviklingsland i forhold til godt styresett og kamp mot korrupsjon. Vi foretar nå en gjennomgang av styresett i våre hovedsamarbeidsland. De som lever med fattigdommen må legge forholdene bedre til rette for at folk skal komme seg ut av den. De må også bedre forvaltningen av offentlige resurser og naturgrunnlaget, og utvikle rammebetingelsene for næringslivet, investeringer og handel. Det er de fattige landene selv som må få på plass det rettslige fundamentet for vern av fundamentale menneskerettigheter.

Godt styresett er helt avgjørende for at de fattige utviklingslandene selv skal kunne føre kampen mot fattigdommen videre. Men mer bistand må til for å støtte utviklingslandenes eget arbeid med å bygge institusjoner og annen kapasitet for å styre godt.

• Økt bistandog mer fattigdomsrettet bistand
  Handlingsplanen sier klart at økt bistand en sentral faktor for å nå målene. Og vi nøyer oss ikke med 0,7 prosent av BNI. Vi har satt oss fore å klare 1 prosent innen 2005. Budsjettet for 2003, der utviklingsbudsjettet utgjør 0,93 % er et ytterligere steg på veien mot dette målet

Helse og utdanning

Jeg har allerede pekt på at satsing på økonomisk utvikling ikke er tilstrekkelig for å rive land ut av fattigdommens grep. Rettere sagt - en snever forståelse av hva som skal til for å få til næringsutvikling og økonomisk vekst holder ikke, det har vi etterhvert lært. Fra norsk side har vi i mange år forfektet at vi må legge en bred tilnærming til grunn. med behørig satsing på den sosiale sektor. Gro Harlem Brundtland spilte en sentral rolle i å få internasjonal oppslutning om den såkalte 20/20-formelen , dvs. at u-land som setter av 20% av sine nasjonale budsjetter til sosial sektor skal få like stor andel bistand til denne sektoren. Senere norske regjeringer inkl de jeg selv har sittet i har fulgt dette opp ved å sette konkrete måltall for bistanden til
helse og utdanning som utgjør sentrale elementer både i tusenårsmålene og i vår handlingsplan.

Utdanning

Oscar Wilde sa engang: ”Utdannelse er en fin ting, men vi gjør klokt i å huske , fra tid til annen, at ingenting som er verdt i ha innsikt i kan læres bort. ”Det er noe visdom i dette – men det er ikke et ordtak som passer helt godt inn i regjeringens arbeid med fattigdomsbekjempelse.

Uten utdanning kan ikke de fattige landene utvikle sitt menneskelige og økonomiske potensiale. Jeg har sagt at utdanning er jobb nr. 1 og det er jeg fremdeles overbevist om. Lese- og regneferdigheter gir bedre muligheter til å få arbeid eller starte egen virksomhet og dermed til å tjene mer penger og utvikle lokale markeder. Det viktigste er å utdanne jenter og kvinner. Mødre som har utdanning sørger bedre for familiens ernæring og helse og bidrar dermed til en mer arbeidsfør befolkning. Jeg sier mødre, for i fattige land spiller spesielt kvinnene en avgjørende rolle på mange områder i samfunnet og i økonomien. Det er derfor svært viktig at de får utdanning slik at de kan bidra til en positiv samfunnsutvikling.

Regjeringen lanserte derfor nylig Norges strategi for å sikre utdanning for alle verdens barn og ungdom innen 2015.

Strategien innebærer at Regjeringen over de neste to år vil doble satsingen på utdanning innen bistanden, en økning på 1 milliard kroner. Utdanningsstrategien angir hvordan dette skal gjøres. Jenters utdanning, alfabetisering, lærerutdanning, voksenopplæring, støtte til utsatte grupper og utdanning i krise- og konfliktsituasjoner er blant de viktigste satsingsområdene.

Helse

Jeg har aldri vært i tvil om helsens betydning ikke bare som forutsetning for et godt liv, men også for økonomisk og sosial utvikling. WHOs kommisjon om makroøkonomi og helse som Gro Harlem Brundtland tok initiativet til har gitt oss det vitenskapelig grunnlag for å argumentere med enda større vekt for økt ressursbruk på dette området. Investering i helse utløser økonomisk vekst - det gjelder både for den enkelte familie og på samfunnsnivå. Tusenårsmålene fokuserer på barnehelse og mødrehelse og på bekjempelse av fattigdomssykdommer som hiv/aids, tuberkulose og malaria. Det gir retning for vårt arbeid og det har vi fulgt opp. Her vil jeg gjerne gi ros til min forgjenger Ann Kristin Sydnes og Stoltenberg-regjeringen som løftet helseinnsatsen, ikke minst gjennom satsingen på GAVI og hiv/aids-bekjempelse. Faktisk utgjør norsk bistand til helse nærmere 14% av den totale bistanden vår. Mye tyder på at vi er blant de beste i klassen på dette området (også)! Vi har faktisk allerede nådd det målet WHOs kommisjon satte om 0.1% av industrilandenes BNP til helsebistand. Vi er store givere ikke bare målt i.f.t. BNP, men også i absolutt forstand. Vårt bidrag til FNs felles program mot hiv/aids er nesten like stort som USAs som er største giver ($ 14 mot USA $ 21 mill., NL gir $15 mill) og vi er også blant de største giverne til WHO, UNICEF og FNs befolkningsfond.

Vi er imidlertid ikke bare opptatt av kvantiteten i helsebistanden, men også av kvaliteten. Sentrale utfordringer nå er at den økete internasjonale satsingen skjer på en måte som bygger opp om og støtter landenes egne satsinger på utvikling av helsesektoren og gode helsetjenester for hele befolkningen. Vi må for all del unngå lappeteppetilnærmingen der den enkelte giver bestemmer at hennes penger skal gå til bekjempelse av bestemte sykdommer i bestemte distrikter ut fra egen prioritering. Giverharmonisering innenfor rammen av landenes egne planer og styring er en av mine kjepphester og helsebistanden illustrerer til fulle berettigelsen av mine og andres korstog på dette felt.

• Økte midler til energi, naturressursforvaltning, landbruk og mangfold
  På Toppmøtet i Johannesburg lovte Statsministeren 375 mill. kr over tre år i tilleggsmidler til oppfølging av handlingsplanen fra toppmøtet. De økte bevilgningene, ønsker vi at særlig skal knyttes til oppfølging innenfor områdene fornybar energi, naturressursforvaltning, landbruk og biologisk mangfold. Dette har vi allerede fulgt opp gjennom budsjettet for 2003. Også tiltak for bedre vann- og sanitærforhold står sentralt. Vi vil bidra til et internasjonalt løft for destruksjon av helsefarlige kjemikalier. Dette er et stort miljø- og fattigdomsproblem, bl.a i mange afrikanske land.

• Landbruk
  Som en oppfølging av Fattigdomsstrategien oppnevnte vi for ett år siden et uavhengig utvalg ledet av professor Stein Bie som fikk i oppdrag å komme med innspill om hvordan Norge kan satse strategisk på landbruksutviklingen i vårt utviklingssamarbeid. Jegfikk i dag overlevert rapporten, som har anbefalinger konsentrert rundt 5 områder:

- Satsing på økte inntektsmuligheter og bedre levekår for fattige på llandsbygda

Bedre rammevilkår for nærings- og markedsutvikling

Sikring av rettigheter og rettferdig fordeling

Videre støtte til institusjonssamarbeid og kapasitetsbygging

Forvaltningsmessige tiltak og virkemidler

Rapporten skal nå på høring, så vil vi deretter ta stilling til helt konkret oppfølging.

• Privat sektors rolle
  Økt verdiskapning i proivat sektprvil være helt vesentlig for å nå tusenårsmålene. Mitt inntrykk nå, er at det nå erkjennes på alle hold – også blant tyngre utviklingsaktører - at en større satsing på handel, på investeringer, både utenlandske og nasjonale, og ikke minst, på utvikling av privat sektor, vil være nødvendig for å nå tusenårsmålene. Dette er i og for seg en gammel nyhet og vel kjent for alle dere. Tilslaget er likevel nytt.
  
  Lederne for de nordiske hovedorganisasjonenen i næringslivet skrev i en kronikk i Dagens Næringsliv nylig følgende;
  
  ”De direkte utenlandske investeringers betydning for utviklingslandene er enorm. Dels fordi investeringer fører til økt vekst, arbeidsplasser, teknologi, utbygging av infrastruktur og overførsel av kunnskap. Dels fordi utenlandske investeringer langt overgår størrelsen på bistanden, og derfor i langt høyere grad bidrar til landenes vei ut av fattigdom”
  
  Jeg er enig. Problemet er at forsvinnende lite av disse investeringene kommer til de fattigste landene.
  
  Regjeringen lanserte derfor for et par år siden Strategien for næringsutvikling i sør. Norsk næringsliv er en viktig partner. Vi arbeider på bred front for å følge opp med konkret arbeid. På Eksportrådets store konferanse for bistand og næringsliv torsdag, diskuterte jeg med aktørene i næringslivet hvor langt vi er kommet og hvordan vi går videre. I løpet av de siste år har vi gjort to viktige beslutninger vedrørende næringsliv og bistand; avbindigsvedtaket og vedtak om nulltoll og nullkvote for all eksport fra MUL-landene. VI vurderer hvordan vi kan gå videre.
  
  Videre har vi gjennomført en serie helt konkrete studier i våre hovedsamarbeidsland, for å identifisere hindringer og forutsetninger for økt næringssatsing . Arbeidet skjer i tett samarbeid med organisasjonene i næringslivet.
  
  La meg bare nevne noen stikkord for fremtiden – basert på landgjennomgangene;
  

• (en), vi må forbedre institusjonelle og politiske rammebetingelser for
  næringsutvikling, blant annet via faglig bistand og andre virkemidler,
  

• (to), vi må øke innsatsen på å fremme eksportmulighetene fra våre samarbeidsland,
  

• (tre), vi må fasilitere investeringer og oppbygging av produktivt næringsliv gjennom risikovillig kapital og direkte investeringer, innen sektorer av særlig potensiale for landene selv, og
  

• (fire), vi må bidra på infrastruktursiden der hvor vi har spesielle forutsetninger for dette.
  
  Det arbeidet vi gjør her hjemme for å øke den private sektors rolle i utviklingssamarbeidet, er en del av et større internasjonalt løft. Tankegangen og fokuset er veldig lik den som ligger til grunn for vår egen strategi for næringsutvikling i Sør. Vi satser på partnerskap mellom offentlig og åprivat virksomhet – dette ligger helt i sentrum av det både Verdensbanken og FNs utviklingsprogram UNDP nå er opptatt av

• Internasjonal oppfølging
  Internasjonalt vil Regjeringen særlig fokusere på oppfølgingsarbeidet vis-à-vis FN-systemet. Et hovedsiktemål vil være at arbeidet for bærekraftig utvikling integreres i FNs samlede innsats for utvikling og fattigdomsbekjempelse med tusenårsmålene som overordnet rettesnor. FN må bidra til en tilsvarende samordning på landnivå, slik at hensynet til bærekraftig utvikling blir del av landenes fattigdomsrettede utviklingsstrategier.
  
  Resultatene fra toppmøtet i Johannesburg må følges opp innenfor en rekke internasjonale samarbeidsprosesser, og jeg nevner følgende:

• Regjeringen legger stor vekt på utviklingsdimensjonen i WTO-arbeidet, altså i Verdens Handelsorganisasjon-arbeidet Regjeringen vil gjennom forhandlingene i WTO såvel som gjennom ensidige norske tiltak gi utviklingsland økt tilgang til det norske marked. Ved å bidra til en vellykket forhandlingsrunde i WTO vil Regjeringen også bidra til å bedre utviklingslandenes adgang til andre lands markeder. (legg inn kaffeeksporteksemplet her?)
  
  Mandatet for forhandlingene forutsetter at det skal tas spesiell hensyn til utviklingslandene. Det er videre lagt stor vekt på behovet for faglig handelsrelatert bistand, samt at det skal tas hensyn til de minst utviklede landene. Jeg vil her nevne at Norge som i fjor vil bidra med 6 mill. kroner til WTOs bistandsfond for å bygge opp kapsitet og kunnskap innenfor handel og forhandlinger. Regjeringens målsetning er en vellykket forhandingsrunde i WTOs som kan bli et viktig bidrag i kampen mot fattigdom og for bærekraftig utvikling.

• Vi vil fortsette arbeidet for å sikre gjennomføringen av de globale miljøkonvensjonene. Også regionalt og innenfor OECD vil Regjeringen presse på for at forpliktelsene fra Johannesburg følges opp.
  

Regjeringen vil arbeide for å styrke FNs miljøprogram og den internasjonale miljøforvaltning.

• Som jeg nevnte tidligere, lykkes vi ikke med å nå frem med våre målsetninger om å fremme fornybar energi under Johannesburg toppmøtet. I den internasjonale oppfølgingen av toppmøtet vil vi derfor delta aktivt i koalisjonen for fornybare energikilder som EU tok initiativet til i Johannesburg. Målet er å oppnå en vesentlig økning i den globale andelen av fornybare energikilder. Vi vil følge opp føringene som er gitt for å fremme investeringer og utvikle markeder for slik energi, arbeide for å fremme fornybar energiteknologi, og bistå i utbyggingen av samarbeidet gjennom partnerskapsinitiativ.

• Vi vil støtte opp under det internasjonale arbeidet for åpenhet om myndigheters inntekter fra næringslivets uttak og forvaltning av bl.a. mineralressurser og petroleumsressurser. Store verdier utenfor demokratisk kontroll en en viktig årsak til krig og voldelig konflikt. Det var G-8 møtet (hvor) som tok initaitivet til det internajsnel angesjementet her og Statsministeren ga helhjertet norsk støtte til arbeidet i sitt innlegg i Johannesburg. Dette er et viktig initiativ som vil bidra til å redusere korrupsjonen og øke kontrollen med inntektene. Arbeidet følges opp med støtte fra Verdensbanken og saken skal opp på nytt på neste gG-8 møte. En frivilige ”code of conduct” er et av mulige forslag.

• Vi vil delta aktivt når FN i år markerer det internasjonale vannår og Japan i neste måned er vertsland for en global ministerkonferanse om forvaltning av verdens vannressurser.
  
  Mye av den norske oppfølgingen av Johannesburg-toppmøtet på det utviklingspolitiske området vil måtte skje på landnivå innenfor vårt regulære samarbeid med utviklingsland.