Kjære forfattere og
styringsgruppens formann, professor Per Hernæs.
Representanter for forlag og forskningsråd.
Kjære utviklingsoptimister (og -pessimister) i salen.
Gratulerer med flott bokverk! Det
er med stor glede jeg i dag kan åpne denne markeringen av at fem
års forskning er kommet i mål. Nå ligger resultatet foran oss i tre
rikt illustrerte og dokumenterte bøker. Gratulerer! Jeg gleder meg
til å ta fatt på lesingen, men kan ikke love at jeg er nådd fram
til Turkana-prosjektet før helgen er omme.
Denne lanseringen er en slags
forsinket avslutning på 50-års markeringen av norsk bistand. 50
begivenhetsrike år - 50 år med stor og bred innsats - 50 år med
suksesser og feiltrinn. Det er en svært begivenhetsrik periode vi
har bak oss - på utviklingsfeltet som i resten av den
samtidshistorien vi er en del av. Når vi tenker på den samlede
aktivitet i denne tiden er det kanskje ikke til å undres over at vi
kom i havn litt på etterskudd. Men, sett i sammenheng med bokverket
om norsk utenrikspolitisk historie, har vi nå fått en grundig og
skikkelig dokumentasjon om den offisielle norske innsatsen på den
internasjonale arena. Det er meget nyttig - jeg er glad for og
stolt over å ha vært en av fødselshjelperne til dette
prosjektet.
Den tyske forbundskansleren Konrad
Adenauer uttalte en gang at historien er summen av alt som ikke
burde ha hendt. Det er artig sagt - men det er også sagt at en er
aldri for gammel til å lære. 50 år er ingen alder - heller ikke for
et politikkområde som bistand - eller for utviklingspolitikken.
Navnet sier jo hvordan dette politikkområdet har forandret seg, fra
utviklingshjelp til bistand til utviklingspolitikk.
Dèt er et meget komplekst felt -
det er en rekke kulturelle, sosiale, politisk og økonomiske
aspekter som skal avpasses og tas hensyn til for at en innsats skal
krones med suksess. Målet er klart - å bekjempe fattigdommen. Men
veien dit har det vært mange meninger om. Vi spør; hva har bidratt
til positiv utvikling - hva kunne vi med fordel ha gjort
annerledes? Også tiden og den politiske sammenheng historien
skrives i påvirker vår historieskriving - jeg antar at historikerne
selv er enig i dette.
Og som forfatterne selv sier - det
er historien om - slik historikerne ser det, ikke evalueringen av,
eller for den slags skyld - sannheten om; antropologer vil gjerne
si at også sannheten er relativ.
Historien er ikke bare en dom over
fortiden - det er også historien om fortiden. I hvilken sammenheng
står en politikk - hvem bidrar til utformingen - hvordan ble det
som det ble? Bistand har i sannhet også vært barn av sin tid - på
alle måter. Denne brede fremstillingen gir oss en mulighet til
nettopp å se sammenhenger som ikke alltid ligger i dagen. Slik er
historien også en spennende historie.
Av begge spørsmål kan vi lære - og
vi bør lære. Jeg håper også at dette bokverket vil bli en rik del
av premissene for den debatt om utviklingspolitikken jeg ønsker meg
- en debatt som bør være bred og levende, både på Stortinget og i
norsk offentlighet.
Før jeg sier noe mer om bokverket
er det er det viktig på en dag som denne å spørre hva ble
resultatet? Har vi oppnådd noe? Nytter det?
Mitt svar er et ubetinget ja!
Internasjonalt utviklingssamarbeid har en rekke gode resultater å
vise til - og her har Norge bidratt;
I løpet av de siste 40 årene har
forventet levealder i utviklingslandene økt med 20 år. Det er det
største sprang fremover i menneskehetens historie.
I den samme perioden er
analfabetismen i utviklingslandene nesten halvert blant den voksne
befolkningen. Det er et bemerkelsesverdig fremskritt.
Gjennomsnittsinntekten for
mennesker i utviklingslandene er mer enn fordoblet.
I løpet av det siste tiåret er
barnedødeligheten redusert betydelig.
Nesten en milliard flere mennesker
har fått tilgang til rent vann, og vaksinasjonsprogrammer redder
livene til 2,5 millioner barn hvert år.
Dette er store fremskritt - men vi
har store utfordringer foran oss.
Kjære forfattere,
Når jeg har tyvtittet litt i
bokverket - er det tre forhold jeg kunne tenke meg å nevne her i
dag:
For det første, med hvilken
optimisme lille Norge, under den tunge gjenoppbyggingen etter
krigen, valgte å satse på noe så ressurs- og kompetansekrevende som
et eget bilateralt bistandsprosjekt på den andre siden av kloden -
selv i en tid da vi selv var bistandsmottagere og mottok
Marshallhjelp fra amerikansk side. Det er verdt å tenke over.
Historieverket mer enn antyder at
unnfangelsen av norsk bistand ikke bare kan forstås ut fra
uegennyttig solidaritet. Både innenrikspolitiske og
utenrikspolitiske hensyn spilte inn. Jeg er imidlertid overbevist
om at norsk vilje til å delta i internasjonalt utviklingssamarbeid
fra et tidlig tidspunkt, har bidratt til å forme norsk politisk
identitet - både slik vi ser den her hjemme - og slik vi blir
oppfattet ute.
For det andre slår det meg med
hvilken kraft enkeltpersoner gikk inn i bistands- og
samarbeidsprosjekter i utviklingsland – en Hoftun i Nepal, en Evjen
Olsen i Tanzania eller en Lerheim innen
universitetssamarbeidet.
Jeg vil derfor benytte denne
anledningen til også å takke de enkeltpersoner og norske ideelle
organisasjoner som har nedlagt livsverk i kampen mot fattigdom i
utviklingsland. Det står stor respekt av dette arbeidet!
Men for det tredje er det umulig
ikke å registrere en viss mangel av sammenheng i den måten vi har
forholdt oss til utviklingslandene på. Vi har hatt en tendens til å
se isolert på bistanden som den del av politikken som skulle ta seg
av forholdet til landene i sør.
Det er vi på vei bort fra.
Tenkningen i dag er tvert i mot å se bistanden som en del av - og
bare en del av - den politikk som må til for å legge til rette for
utvikling.
Vi må evne og se sammenhengene i
vår politikk overfor utviklingslandene.
Vi må - samlet sett - legge et best
mulig grunnlag for vårt bidrag til realisering av FNs tusenårsmål.
Vi må kunne måles ikke bare i størrelsen av bistandsoverføringene,
men også i vår handelspolitikk, miljøpolitikk, gjeldspolitikk og
investeringspolitikk.
Det skjer i dag store endringer
internasjonalt både når det gjelder å innse hvor viktig det er at
giverland og internasjonale organisasjoner samordner seg i mellom i
utviklingsland. Det skjer en endring med tanke på hvordan
utviklingslandene selv må ta førersetet og legge til rette for en
utviklingsfremmende politikk. Det skjer en endring i synet på
ansvarsfordelingen mellom ansvarlige ministere i industrilandene -
Utviklingsministere må forholde seg til handelspolitikk og
handelsministere må forholde seg til utviklingspolitikken. Vi blir
målt ut fra helheten. Helheten må tjene utviklingslandenes
interesser og kampen mot fattigdommen.
Når bokverket med tittelen "Fra
u-hjelp til internasjonalt likeverd: Norsk utviklingssamarbeid i
100 år" skal lanseres i 2052, er det mitt ønske å bli invitert med
som gjest. Da håper jeg at vi kan diskutere et helt annet grunnlag
for vårt bidrag til internasjonalt samarbeid for utvikling. Og - at
vi har lyktes. Jeg håper at vi da kan se tilbake på en omlegging av
norsk og internasjonal utviklingspolitikk ved århundreskiftet, hvor
man gikk bort fra veldelighet og til en situasjon hvor de fattige
landene selv ble gitt sjansen til å gripe de muligheter som fantes,
og selv fikk forme sin egen utvikling.
Kjære forfattere,
Jeg gleder meg til å ta fatt på
lesingen for alvor. Det antar jeg gjelder alle oss som også gjerne
vil ha et ord med i laget når det gjelder framtiden.
Takk for oppmerksomheten!
