Sikkerhetspolitisk samarbeid i Europa
eller over Atlanterhavet? Ja takk, begge deler
Ærede forsamling,
Mine damer og herrer,
Den som trakter etter fellesskap
uten konflikt, mister fellesskapet, er det blitt sagt. Uenighet
mellom nære allierte er med andre ord ikke noe uvanlig, men en del
av uavvendelige virkelighet.
Irak-spørsmålet førte til
betydelige belastninger på forholdet mellom medlemmene i moderne
histories mest vellykkede militærallianse, NATO. Europeiske land
var splittet. Men størst oppmerksomhet og bekymring vakte
motsetningene over Atlanterhavet.
"Transatlantiske spenninger" er
ikke noe nytt. Det har vi også sett tidligere. Kyoto, Den
internasjonale straffedomstolen og prøvestansavtalen bare for å
nevne noen eksempler fra de seneste årene.
Men dagens situasjonen gir grunn
til sterkere bekymring. Motsetningene over Atlanterhavet er flere
og stikker dypere. Og de reflekterer svært ulike holdninger til
internasjonalt samarbeid.
Mye av den akutte bitterhet som i
vår preget det transatlantiske forhold i forbindelse med
Irak-spørsmålet er nå tilsynelatende borte. Men jeg mener at vi må
legge til grunn at de underliggende problemene vil kunne vare
ved.
Det atlantiske fellesskap er og
blir et ankerfeste for norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk.
Norges forsvar og sikkerhet skal også i fremtiden være fast
forankret i NATO, som etter norsk syn bør forbli grunnvollen for
europeisk sikkerhet og stabilitet.
Når det gjelder ivaretagelsen av
grunnleggende sikkerhetshensyn, er det en misforståelse å tro at
noe enkeltland eller noen gruppe av land kan erstatte et NATO der
USA deltar aktivt. Ved innledningen av det 21. århundre er USA mer
enn noensinne "the irreplaceable power".
Vi ønsker at NATO fortsatt skal
være relevant. Vi vil at NATO fortsatt skal ivareta alle
medlemslands sikkerhet. Vi ønsker at NATO fortsatt skal være det
viktigste forum for transatlantisk dialog om
sikkerhetsspørsmål.
Dette tror jeg er mulig. Men da må
vi, også innenfor NATO, se på hvordan vi kan bringe våre og
amerikanske analyser av verden og av våre handlingsalternativer
nærmere hverandre. Vi må også være villige til å yte konkrete
bidrag til å løse de oppgavene vi står overfor, både ved å stille
med militære ressurser og ved politisk vilje til å ta et ansvar når
det gjelder. Dette ansvaret gjelder ikke lengre bare innenfor
Europa. Med globale trusler følger et globalt ansvar, også for
oss.
Samtidig er EUs utvidelse, den nye
konstitusjonelle traktaten og utviklingen av en sikkerhetsstrategi
for EU i ferd med å gi oss et mer selvbevisst og markert EU i
utenriks- og sikkerhetspolitikken. Vi legger derfor stor vekt på å
videreutvikle vårt forhold til EU-landene, også på det sikkerhets-
og forsvarspolitiske området.
Siden vi er medlemmer av Alliansen,
men står utenfor EU, stiller det oss også overfor nye utfordringer.
Ivaretakelsen av grunnleggende norske interesser vil i tiden som
kommer helt klart kunne bli enda mer krevende.
Det er flere årsaker til de
utfordringene vi står over for. For det første har nok vi som lever
på denne siden av Atlanteren ikke helt tatt inn over oss hvor
traumatisk 11. september var for amerikanerne og hvor sterkt dette
traumet har preget og vil prege amerikansk utenrikspolitisk
tenkning og adferd. Og det gjelder hele det amerikanske folk, ikke
bare administrasjonen og det republikanske parti.
USAs sårbarhet ble med ett synlig
for all verden. Amerikanere flest føler seg selv i dag svært
sårbare – trolig langt mer enn vi europeere.
I tillegg til å føle seg mer
utsatt, er den amerikanske tilnærmingen ofte mer direkte. USA vil
ofte bruke mer press for å oppnå resultater og vil ha det raskt.
Europa inntar ofte en holdning preget av dialog og større
tålmodighet. Vi kan oppfatte amerikanerne som konfrontatoriske. De
kan oppfatte oss som unnvikende. Dette er forskjeller vi må søke å
forene gjennom dialog og samarbeid. Vi må unngå situasjoner der USA
kommer til europeerne med ferdige konklusjoner og veivalg om
sentrale strategiske spørsmål, uten forutgående konsultasjoner.
Vi har over tid sett eksempler på
en mer pågående og mindre fleksibel amerikansk holdning i
internasjonale spørsmål.
Det vises mindre tålmodighet i
multilaterale fora. Ved flere anledninger har amerikanerne
foretrukket koalisjoner av villige framfor faste allianser. Dette
gir USA større handlefrihet, med enklere beslutningsmekanismer og
kommandolinjer under amerikansk kontroll.
Her står vi overfor en stor
utfordring. Amerikanerne må innse at de trenger Europa, EU og NATO.
Jeg tror også USA i økende grad erkjenner dette. Den senere tids
forverring av sikkerhetssituasjonen i Irak og Afghanistan har
formodentlig bidratt. Oppgavene er så store at heller ikke USA kan
løse dem på egen hånd.
Men de amerikanske forventninger
når det gjelder både økonomisk og militær bistand er også store, så
store at det kan bli vanskelig for europeerne å innfri dem.
Et hovedproblem for de vestlige
land er at behovet for militære ressurser av høy kvalitet er langt
større enn hva vi samlet rår over. Vi må huske på at det er de
samme styrkene vi trekker på enten det gjelder NATO-operasjoner i
Bosnia eller Kosovo, EU-operasjoner i Makedonia aller Kongo, eller
amerikanske operasjoner i Afghanistan eller Irak.
Det forsterker behovet for en
løpende og grundig avveining av hvor vi setter inn våre begrensede
ressurser, både militære og sivile. De økonomiske realitetene
tilsier at innsats ett sted vil begrense våre muligheter for å være
med andre steder.
I utgangspunktet bør vi prioritere
FN- og NATO samt EU-operasjoner. Likevel vil vi stå overfor
vanskelige dilemmaer. Vi vil fortsatt ønske å delta i viktige
operasjoner. Men vi må ikke spre oss for tynt.
USAs utenrikspolitikk har et
utpreget globalt utsyn. Dette er ikke noe nytt. Men det er en ny
dimensjon at USA nå også i større grad velger sine partnere
globalt.
Det er et klart skille mellom oss
som allierte og dem som inngår i koalisjoner av villige. De er
ikke, som NATO-medlemmene, bundet til solidaritet over tid gjennom
en forpliktende traktat. De kan heller ikke tilby styrker som er
like samtrente med amerikanerne som våre styrker er.
Men for USA er dette skillet nå
mindre viktig. De er opptatt av å få jobben gjort. De spør om og
tar i mot hjelp der de kan få den. Likevel tror jeg det er ganske
klart at de europeiske allierte har en særskilt plass hos
amerikanerne, både politisk og som samarbeidspartnere. For selv om
det kan være uenighet i sak, slik tilfellet var over nødvendigheten
av krigen i Irak, ligger det et sterkt verdifellesskap i bunnen,
ikke minst felles politiske og demokratiske tradisjoner.
Dette fellesskapet er sterkere enn
mange tror. Jeg mener det vil overleve vår ulike tilnærming og vårt
ulike utsyn i Irak-saken. Men det krever en innsats - også fra vår
side. Derfor er en styrket transatlantisk dialog så viktig. Og her
står NATO sentralt. Vi må vise amerikanerne at det tjener deres
interesser å møte de nye sikkerhetstruslene innenfor rammen av
NATO.
For å lykkes i kampen mot
internasjonal terrorisme må vi bruke en rekke tiltak av militær og
ikke-militær karakter. Den overordnede rammen for denne kampen er
FN, men også organisasjoner som NATO og EU. Norge deltar aktivt i
disse felles anstrengelsene. Vi stiller oss også positive til nye
inititativ som for eksempel det såkalte Prolifiration Security
Initiative (PSI), som blant annet går ut på gjennomføre
inspeksjoner av skip i internasjonalt farvann. Som en av verdens
største skipsfartsnasjoner er det naturlig at vi er med i dette
arbeidet. Vi har derfor anmodet de nåværende PSI-landene om å bli
tilsluttet dette initiativet.
Mine damer og herrer,
På denne siden av Atlanterhavet har
mange EU-land trukket den slutning at EUs felles tilnærming til
utenriks- og sikkerhetspolitikken må styrkes. Det vil gi EU de
beste muligheter til å påvirke utviklingen, og til å utøve
innflytelse på amerikansk tenkning og politikk.
Riktignok er EUs militære ressurser
små sammenlignet med amerikanernes. Men EU er i ferd med å styrke
sin evne til krisehåndtering. EU-landene legger stor vekt på å
anvende en lang rekke virkemidler på en koordinert måte.
Utkastet til sikkerhetsstrategi for
EU, som jeg synes er et meget godt utgangspunkt, peker nettopp på
dette. Utkastet bringer EUs trusselvurdering nærmere både den
amerikanske og allierte trusselvurderingen. Det er også positivt at
behovet for transatlantisk partnerskap er understreket. Og utkastet
reflekterer en mer realistisk holdning til bruk av militær
makt.
EUs arbeid med sikkerhetsstrategien
viser at vi nå er i ferd med å få en samforståelse over Atlanteren
om at trusselen fra internasjonal terrorisme er den største
utfordringen for internasjonal fred og sikkerhet. At EU er i ferd
med å nærme seg USA når det gjelder det globale trusselbildet er en
helt avgjørende forutsetning for å møte disse truslene mest mulig
effektivt.
Men samtidig synliggjøres det også
at EUs tilnærming skiller seg fra USAs på vesentlige punkter. Det
gjelder særlig den vekt EU legger på forebygging av konflikter med
ikke-militære midler og forpliktende internasjonalt samarbeid.
Det er positivt at EU utformer en
slik strategi. Men det er viktig at strategien blir videreutviklet
i dialog med USA og NATO. I så fall vil det kunne bli et nyttig
bidrag til bedring av de transatlantiske forbindelser.
Det er også positivt at EU legger
opp til å kunne påta seg flere typer oppgaver innenfor
krisehåndtering. Det er utvilsomt nok å gjøre på dette feltet for
alle som ønsker å bidra. Og jeg tror et aktivt EU kan bidra til å
øke de europeiske landenes evne til krisehåndtering.
Vi har alltid ment at EUs
sikkerhets- og forsvarspolitiske ambisjoner best kan ivaretas i
nært samarbeid med NATO. Derfor var vi fornøyd med at NATO og EU i
vår kom frem til en avtale nettopp om dette. Den såkalte Berlin
Pluss pakken legger jo opp til at EU kan trekke på NATOs
ressurser.
I utkastet til ny "grunnlov" for
EU, det såkalte Konventet, foreslås et tettere og mer forpliktende
forsvarssamarbeid mellom de EU-land som ønsker dette og som stiller
visse krav til kapasiteter. Sentrale EU-land ønsker også å styrke
EUs evner til å planlegge og gjennomføre selvstendige operasjoner.
Ulike forslag drøftes i EU-kretsen, blant annet oppretting av et
europeisk militært hovedkvarter.
Det vil være galt å anse ESDP som
en motvekt til USA og NATO. Når alt kommer til alt, er jo de aller
fleste EU-land våre europeiske allierte. Vi arbeider, i likhet med
et stort flertall av våre europeiske allierte, for at NATOs og EUs
utvikling av militære ressurser utfyller hverandre. Dette gjelder
ikke minst for de to reaksjonsstyrkene som nå etableres i
henholdsvis EU og NATO.
Så langt det er mulig må det unngås
at det bygges opp parallelle strukturer og kapabiliteter. Det som
trengs er militære styrker som kan utplasseres og ikke flere
hovedkvarter. Det er ressurssløsing og vil på sikt kunne undergrave
NATO. Samtidig må vi realistisk erkjenne at EU etter å ha
gjennomført en egen militær operasjon i Kongo, også i fremtiden vil
gjennomføre operasjoner uavhengig av NATO. Men det er viktig at EU
i slike tilfeller viser maksimal åpenhet og individuell vurdering,
ikke bare overfor NATO men også overfor individuelle NATO-land som
ikke er med i EU.
Fleksibilitet og pragmatisme er i
EUs egen interesse. Det vil sette land som Norge i stand til å
fortsette å yte relevante bidrag til EUs operasjoner. Norge har
utmerket seg positivt med hensyn til politiopplæring og reform av
justissektoren. Dette kan vi bygge videre på.
Vår holdning til EU vil på mange
måter avgjøre hvordan EU forholder seg til oss. Fremfor alt er det
viktig at vi på norsk side ser i øynene hvilken retning utviklingen
tar. EU kommer til å spille en stadig viktigere rolle på det
sikkerhets- og forsvarspolitiske området fremover.
For oss er det likevel avgjørende
at NATOs rolle ikke svekkes. Kollektivt forsvar må fortsatt
forbeholdes NATO. NATOs rolle som konsultasjonsforum må
opprettholdes. Vi ønsker ikke en situasjon der de reelle
drøftelsene over Atlanterhavet foregår direkte mellom EU og USA
fremfor i NATO. Det vil gjøre det langt vanskeligere for
"utenforlandet" Norge å få gjennomslag for våre synspunkter
Et tett og nært samarbeid mellom EU
og NATO er helt nødvendig for å kunne møte truslene fra terrorisme
og masseødeleggelsesvåpen på en effektiv måte. Vi kan utfylle
hverandre. Men vi må ha en jevnere byrdefordeling. Vi kan ikke
forvente at amerikanerne skal ta alle skarpe oppdrag og vi
europeere kun komme inn i ettertid. Vi må begge være villige til å
stille opp når det trengs. Vi må begge lære av hverandre.
Sterkere transatlantisk samarbeid
trenger absolutt ikke å være noen motsetning til et styrket Europa.
Tvert imot. Begge deler er gjensidig forsterkende, dersom vi
utnytter mulighetene.
Mine damer og herrer
Det er oppløftende at de allierte i
de siste månedene har vært villige til å påta seg dette ansvaret.
NATOs støtte til Polens engasjement i Irak og overtakelse av
kommandoen for den internasjonale stabiliseringsstyrken i
Afghanistan, ISAF, er et uttrykk nettopp for det. Disse
beslutningene viser vilje til å se fremover og bruke Alliansen til
å løse nye oppgaver.
Håndteringen av Irak-konflikten
førte til splittelse og motsetninger mellom nære Allierte både over
Atlanteren og innad i Europa. I fravær av et klart FN-mandat kunne
Norge ikke støtte krigen.
Men vi ønsker ikke nå å vende det
irakiske folk ryggen. Det er bare en vei fremover. Vi må få på
plass et sivilt irakisk styre så raskt som mulig. Dette kan vi bare
klare ved å bringe sikkerhetssituasjonen under kontroll og
stabilisere landet.
Det internasjonale samfunnet må
derfor bidra til å bringe under kontroll de kreftene som
motarbeider en slik utvikling, og nærmest daglig gjennomfører nye
bombeaksjoner – ofte mot sivile installasjoner.
Vi støtter opp om utviklingen av et
demokratisk, stabilt og fredelig Irak. Vi har tatt et valg:
- derfor deltar vi i stabiliseringsstyrken
- derfor konsentrerer vi oss om humanitære oppgaver, som er
rammen for vår deltakelse
Vår innsats i Irak er høyt
verdsatt. De norske soldatene har så langt uskadeliggjort over 6000
eksplosiver og dermed reddet mange liv. De har reparert
elektrisitetsnettet. De har bygget broer. De har gjort et viktig
arbeid til beste for den irakiske sivilbefolkningen.
Det er som jeg sa avgjørende at
sikkerhetssituasjonen i Irak bedres. De stadige angrepene mot
koalisjonsstyrker og sivilbefolkningen forsinker gjenoppbyggingen.
De har også medført at FN og frivillige organisasjoner har måttet
redusere sitt nærvær betydelig. Dette er meget uheldig.
Vi er i ferd med å havne i en ond
sirkel, der mangel på fremgang og resultater for det irakiske folk
øker motstanden mot irakiske myndigheter og koalisjonsstyrkene og
gjør sikkerhetssituasjonen enda verre. Dette må vi unngå.
Derfor er det behov for forsterket
innsats – innen sikkerhetssektoren, men også når det gjelder
oppbygging av irakiske institusjoner som bl.a. politi, grensevakter
og rettsvesen. Her må irakerne selv trekkes mer med. Det er en
forutsetning for at demokratiet kan slå rot.
En nøye gjennomtenkt timeplan må her utarbeides. Men det er
like viktig å definere hvor vi vil. Erfaringer fra andre vanstyrte
og totalitære land, viser at for rask overføring av reell
suverenitet, kan befeste, snarere enn å fjerne, de verste sidene
ved det gamle regimet.
En ny Sikkerhetsrådsresolusjon som
gir FN en mer sentral plass, vil gjøre det lettere for flere land å
bidra. Men selv med en ny FN-resolusjonen tror jeg det vil bli en
vanskelig oppgave å få styrket den internasjonale deltakelsen i
Irak – særlig mht. stabiliseringsstyrker. De seneste signaler fra
flere potensielle bidragsytende land, er ikke særlig positive i så
måte.
Ivaretakelsen av sikkerheten I Irak
er en avgjørende forutsetning for å lykkes med dette og for å legge
grunnlaget for en stabil politisk og økonomisk utvikling. Oppgavene
er omfattende og krever en samlet internasjonal opptreden. Norge
vil ta sin del også av dette ansvaret.
Det er viktig at det internasjonale
samfunn lykkes i Irak. Men vi må heller ikke glemme at vi fortsatt
står foran enorme oppgaver i Afghanistan. Det er ingen tvil om at
NATO her har påtatt seg en meget vanskelig oppgave. Og når vi først
har tatt på oss denne oppgaven er vi nødt til å lykkes. På mange
måter avhenger NATOs fremtid av hvordan den makter å løse oppgavene
i Afghanistan.
Bare ved å lykkes med å skape et
stabilt Afghanistan, kan vi forhindre at terrorister igjen
planlegger terrorangrep fra landet.
Fem faktorer må være på plass for
at vi skal lykkes i Afghanistan:
- For det første må NATOs medlemsland utvise den nødvendige
politiske viljen til å bidra. Dette gjelder både militære bidrag og
bistand til gjenoppbygging og utvikling.
- For det andre må afghanerne selv ha eierskap til prosessen.
Dette fordrer tett samarbeid mellom NATO og andre aktører, og en
plan for overføring av ansvaret til afghanske myndigheter.
- For det tredje må NATO bevege seg utenfor Kabul. Det er
positivt at det foreligger prinsippiell alliert enighet om å utvide
ISAFs mandat utover den afghanske hovedstaden. Men forholdet til
den amerikansk-ledede Operation Enduring Freedom må også
avklares.
- For det fjerde må det defineres nærmere hvilke oppgaver NATO
skal løse og hvilke som må løses av andre aktører. Vi må se på
hvilken rolle NATO kan spille for eksempel med hensyn til
velgerregistrering og valgovervåking, sikkerhetssektorreform og
gjenoppbygging.
- For det femte må nabolandene trekkes med. De må oppfordres til
å spille en konstruktiv rolle. Forholdet til Pakistan er særlig
viktig, men også til Iran, til Russland og landene i Sentral-Asia.
Vi må i NATO se på mulighetene for å utnytte partnersamarbeidet med
disse landene bedre. Vi må fremme prosjekter og samarbeid som vil
tjene utviklingen i Afghanistan. Jeg tenker særlig på samarbeid om
grensesikkerhet, ikke minst for å komme den sterkt økende
narkotikatrafikken til livs.
Vi har på norsk side gitt
betydelige bidrag til Afghanistan, både militære og humanitære. Det
vil vi fortsette å gjøre. Fra neste år er Afghanistan utpekt til
samarbeidsland, noe som vil øke den langsiktige bistanden.
På militær side vil vi prioritere
bidrag til ISAF nå som dette er en NATO-ledet operasjon. Samtidig
ser vi på muligheten for å bidra til de såkalte Provincinal
Reconstruction Teams (PRTs).
Vi må være åpne for tilsvarende
operasjoner også i andre områder. I første rekke tenker jeg på
muligheten for en styrket NATO-rolle i Irak. Det forutsetter
imidlertid som nevnt at det folkerettslige grunnlaget er
avklart.
Jeg har tidligere tatt til orde for
at vi også må være åpne for at NATO ha en funksjon i forbindelse
med en eventuell fredsløsning i konflikten mellom Israel og
palestinerne. Dessverre synes ikke utsiktene til en slik
fredsløsning særlig gode for tiden. Men NATO må være beredt, dersom
det skulle bli aktuelt.
Skal Alliansen kunne møte
morgendagens utfordringer, må styrkene kunne operere utenfor
hjemlandet. På norsk side arbeider vi med å forberede våre bidrag
til den allierte reaksjonsstyrken, som skal stå klar fra 2006. Vi
vil stille den nye Telemarksbataljonen til rådighet for denne
styrken.
Reaksjonsstyrken vil stå helt
sentralt for NATOs arbeid med å møte nye trusler fra terrorisme og
masseødeleggelsesvåpen. Vi må avklare nærmere hvordan styrken skal
anvendes. Politisk kontroll over bruk av styrken er
grunnleggende.
Disse spørsmålene vil stå sentralt
på NATOs toppmøte i Istanbul neste år. Andre spørsmål som vi fra
norsk side er særlig opptatt av frem til toppmøtet er:
- Fortsatt "åpen dør" politikk. Vi vil fortsatt legge vekt på at
land skal kunne slutte seg til Alliansen dersom de oppfyller
forutsetningene for dette.
- Vi ønsker å trekke landene på Balkan mer med. Både
Bosnia-Hercegovina og Serbia-Montenegro må tilbys tettere samarbeid
med NATO. Vi må støtte opp om deres reformarbeid.
- Vekt på at NATO styrker det politiske og militære samarbeidet
med partnerlandene. Vi ønsker at NATO skal legge større vekt
landene i Sentral-Asia og Kaukasus.
- Vi ønsker å videreutvikle NATOs samarbeid med Russland, blant
annet om atomsikkerhet
- Vi vil arbeide for et styrket samarbeid mellom EU og NATO
Mine damer og herrer,
For et lite land som Norge kan vår
trygghet og våre nasjonale interesser bare sikres gjennom
multilateralt samarbeid. Derfor vil vi arbeide for multilaterale
løsninger der det er mulig. Jeg har i kveld konsentrert meg om det
transatlantiske og det europeiske perspektivet i vår
sikkerhetspolitikk. Men jeg vil understreke at vår
sikkerhetspolitikk også har en global dimensjon, representert ved
FN.
Vi må tilpasse FN til dagens
utfordringer, og sørge for at FN tjener alle medlemsland. Vi må
avklare nærmere hva FN kan og hva FN ikke kan gjøre. Dette er ikke
minst en aktuell problemstilling i Irak der vi fra norsk side
ønsker at FN skal spille en mer sentral rolle. Vi må sikre oss at
de oppgaver FN får i Irak er realistiske og oppnåelige.
FN må gjøres relevant også for de
som kan la seg friste til å gå utenom Verdensorganisasjonen. Vi må
gjøre FN i stand til å handle når handling kreves. Og vi må sørge
for at FN får ressurser til å følge opp de oppdrag organisasjonen
gis.
FN vil ikke være effektivt uten at
medlemslandene stiller opp. FN vil ikke være effektivt uten at
stormaktene er med. Dette gjelder ikke minst USA. Jeg er selv
overbevist om at USA har langt mer å tjene på å bruke FN – og
arbeide innenfor organisasjonen – enn å gå sine egne veier.
Vi lever i interessante og
spennende tider. Endringene som nå skjer rundt oss innleder på
mange måter en ny tid. En tid der helt grunnleggende spørsmål om
trusler, nasjonale interesser, globalt ansvar og internasjonalt
samarbeid stilles på nytt. Her trenger vi mer enn noensinne en god
og løpende debatt med alle miljøer - ikke minst de militære.
Norge vil fortsatt arbeide aktivt
for å møte de utenrikspolitiske utfordringer vi står overfor. Vi
vil fortsatt stille opp både med ideer, med militære og sivile
bidrag, og med humanitær og økonomisk støtte. Vi vil arbeide for
fredelige bilegging av konflikter der det er mulig. Samtidig vil vi
stille opp militært når det kreves.
Vi står overfor store og vanskelige
oppgaver. Vår sikkerhetspolitiske tilnærming må derfor forankres i
samarbeid både i Europa og over Atlanteren. Vi sier med andre ord
som Ole Brumm: "Ja takk, begge deler". Ikke fordi vi er kravstore
eller naive. Men fordi dette er det beste vernet vi kan sette opp
mot vår tids sikkerhetstrusler.
Takk for oppmerksomheten.
