Statssekretær Kim Traavik

Europa i endring: utfordringer og muligheter for Norge

Østlandssamarbeidets seminar om internasjonalt samarbeid, Sandvika, 15. april 2004

Europa har de siste årene vært og er fortsatt i nærmest kontinuerlig endring. Det gjør Norges stilling mer kompleks. Utfordringene blir flere og svarene mindre entydige.

Idag står global stabilitet og utvikling samt bekjempelse av terrorisme i sentrum for det internasjonale samfunnets oppmerksomhet, og også vår.

Bombeattentatene i Madrid for en drøy måned siden viste at kampen mot internasjonal terrorisme langt fra er vunnet. Det dreier seg uten tvil om den alvorligste trussel demokratiske land står overfor.

Dette første større terrorangrepet i Vest-Europa var samtidig en ny påminnelse om at terrorismen er et globalt problem. Vi har ingen holdepunkter for at trusselen mot Norge er spesielt høy eller at den har tiltatt i den senere tid.

Men det som skjedde i Madrid og etterfølgende begivenheter i og utenfor Spania er en bekreftelse på noe vi har visst lenge: Ingen er usårbare, alle kan bli rammet. Terrorister kan slå til når som helst og hvor som helst, også i Norge.

Derfor må også vi være årvåkne. Derfor må også vi ta aktivt del i den verdensomspennende kampen mot internasjonal terrorisme og bestrebelsene på å hindre spredning av masseødeleggelses-våpen.

Utvidelsen av NATO med sju nye medlemsland for fjorten dager siden og utvidelsen av EU med ti nye medlemsland om drøyt to uker er naturligvis milepeler i Europas politiske og økonomiske utvikling. Europas samling er i ferd med å bli en realitet.

NATO-utvidelsen er nok en bekreftelse på at alliansen er i stand til å fornye seg i forhold til en ny verden. NATO forblir en garanti for Norges og andre medlemslands sikerhet. Politisk er Alliansen også uerstattelig som livslinje mellom Europa og USA.

Men også NATO har måttet tilpasse seg endrede sikkerhetspolitiske rammebetingelser og et nytt trusselbilde. De siste årene har det pågått systematiske bestrebelser på å gjøre Alliansen bedre skikket til å møte nye utfordringer knyttet til kampen mot internasjonal terrorisme og spredning av masseødeleggelsesvåpen.

Og de nye truslene må møtes der de oppstår, også utenfor Alliansens europeiske kjerneområde. NATO har påtatt seg ansvaret for sikkerhet og stabilitet i Afghanistan. Gjenoppbyggingen av et krigsherjet samfunn avhenger av det. Og vi må forhindre at Afghanistan pånytt blir et fristed for internasjonal terrorisme. Denne type oppdrag vil bli en stadig viktigere del av NATO-samarbeidet.

Samtidig er EU-utvidelsen og utviklingen av det europeiske sikkerhets- og forsvarssamarbeidet også en bekreftelse på at Europa er i ferd med å bli en tyngre og mer selvbevisst partner for USA. Det er etter vårt syn en god ting. Men det er viktig at forholdet mellom EU og USA baseres på partnerskap, og ikke konkurranse.

Den europeiske samlingsprosess er ikke over. NATOs dører står fortsatt åpne. Og om få år vil EU også omfatte Romania og Bulgaria samt etterhvert Kroatia, Makedonia og andre land på Vest-Balkan, kanskje også Tyrkia. Allerede idag kan vi se for oss et EU med i overkant av 30 medlemsland og opp imot 600 millioner innbyggere.

Utvidelsen blir slik sett en stadfestelse av EUs sentrale og voksende betydning som gravitasjonsfelt og drivkraft i vår del av verden. I årene som kommer vil vi stå overfor et EU med enda større tyngde, politisk såvel som økonomisk.

Vi vil stå overfor et EU som er mer sammensatt og uensartet, men samtidig mer selvbevisst. Og EU blir ikke bare større i geografisk forstand. Samarbeidet utvides også stadig, både i dybden og bredden.

Jeg tror likevel ikke at utvidelsen og den pågående traktatreformen vil føre til at EU endrer seg fundamentalt.

Det spesielle med EU i forhold til andre internasjonale organisasjoner er jo at klare overnasjonale elementer kombineres og balanseres med sterke mellomstatlige trekk.

Slik sett er EU en hybrid – et blandingssystem. Det foreliggende utkast til forfatningstraktat vil ikke rokke vesentlig ved dette. Medlemslandene vil gjennom Rådet fortsatt være den dominerende drivkraft i EU.

Hvordan vil så de nye medlemslandenes inntreden påvirke EU-samarbeidet? Det har vært påpekt, under henvisning bl.a. til Irak-konflikten, at mange av dem står for en amerikansk-orientert linje i utenriks- og sikkerhetspolitikken. Det er i og for seg riktig, og kan i hvertfall til å begynne med bidra til å forskyve tyngdepunktet i EU i "atlantisk" retning på disse områdene.

Men samtidig er det grunn til å regne med at de nye medlemslandene i mange andre sammenhenger vil legge til grunn utpreget "europeiske"holdninger. Den vidtrekkende EU-tilpasning de har måttet gjennomføre som ledd i forberedelsene til medlemskap tilsier det. Og som store mottakere av overføringer fra de rikere medlemslandene vil de også ha en sterk egeninteresse i et solidarisk EU med sterke felles institusjoner.

I første omgang vil det nok skape utforfringer for EU at så mange og ulike nye land nå kommer med. Med 25 medlemsland og en voksende saksportefølje blir EU betydelig vanskeligere å styre effektivt og demokratisk. Samtidig vil forskjellene mellom rike og fattige land kunne bli en påkjenning for det interne samhold. Utvidelsen vil nok også kunne sette handlekraften og solidariteten på prøve.

Det var for å møte denne utfordringen at man i 2001 satte i gang arbeidet med oppdatere og forenkle EUs traktater. Det såkalte konventet foreslo i fjor sommer intet mindre enn en europeisk grunnlov - en helt omarbeidet EU-traktat med mange og viktige endringer.

Det er som kjent ennå ikke nådd enighet om forfatningstraktaten. Men alt tyder nå på at det vil lykkes innen EU-toppmøtet 17.-18. juni. Men deretter skal forfatnings- traktaten godkjennes i folkeavstemninger i en rekke medlemsland. Og folkeavstemninger er som kjent risikable foretagender.

I norsk europadebatt hevdes det ofte at EUs traktatreform vil føre til at de store medlemslandene styrker sin stilling på bekostning av de små. Det er en unyansert fremstilling. Gjeldende EU-traktater favoriserer i betydelig grad de små medlemslandene. Forslaget til forfatningstraktat endrer ikke i vesentlig grad dette bildet.

Riktignok foreslås det at kvalifisert flertall for fremtiden skal utgjøres av et flertall av medlemslandene som tilsammen må utgjøre minst 60 % av EUs samlede befolkning. Befolknings-kriteriet kan hevdes å favorisere de store.

Men på den annen side betyr jo kravet om at minst 13 av EUs 25 medlemsland land må stille seg bak en beslutning at de seks store EU-landene behøver støtte fra minst sju små land for å få gjennomslag. Av de ti nye medlemslandene er alle bortsett fra Polen små.

Uansett er dette en nokså kunstig problemstilling. Det hører til de absolutte sjeldenheter at de politiske skillelinjer i EU går mellom små og store land.

Historisk, økonomisk og politisk, gjennom EØS- og Schengen-avtalen og annet samarbeid, er Norge - også dere på regionalt og lokalt nivå - sterkt innvevd i EUs virksomhet. Og Norge er jo en integrert del av Europa selv om vi ikke er medlem av EU.

Nordmenn er europeere, vår kultur er grunnleggende europeisk, våre naboer, de fleste av våre allierte og våre viktigste markeder er europeiske. La meg for ordens skyld minne om at 70% av norsk eksport går til EUs indre marked.

Da blir det jo et tankekors at EU, den eneste europeiske organisasjonen av betydning der Norge ikke er medlem, i stadig økende grad er gravitasjonsfeltet i Europa og drivkraften i det europeiske samarbeidet. Det grunnleggende problem er dette:

Et EU som vokser i bredden og dybden blir en stadig viktigere premissleverandør for oss, men våre muligheter for å påvirke beslutningsprosessene i EU svekkes. Det vil bli en stadig større utfordring å få oppmerksomhet om norske interesser og samarbeidsordninger, inklusive EØS-avtalen.

Det er ikke så rart. EU er viktigere for oss enn vi er for EU. Og EØS er viktigere for oss enn for EU. Allerede idag er interessen for og kunnskapene om EØS-avtalen meget begrensede i EU.

Næringsøkonomisk møter vi i dag de største problemene på de to områdene som er unntatt fra EØS-avtalen, nemlig handel med fisk og landbruksvarer. Etter en klage fra finske produsenter har Europakommisjonen nylig innført 19,9 prosent tilleggsavgift på eksport av norsk regnbueørret til EU-landene. Det betyr i praksis at norske eksportører ikke lenger er konkurransedyktige i EU-markedet.

Og kort etter ørretsaken fremmet en gruppe skotske produsenter krav om restriksjoner på import av oppdrettslaks til EU. Kommisjonen undersøker nå om det er grunnlag for å innføre beskyttelsestiltak. Selv om også chilensk og færøysk laks kan bli rammet, er dette en trussel først og fremst mot norsk oppdrettsnæring, som har en dominerende stilling i EU-markedet.

Sanksjonstrusselen mot norsk lakseeksport er prinsipielt alvorlig fordi det ikke foreligger noe saklig grunnlag for å innføre beskyttelsestiltak. Og den er økonomisk alvorlig fordi oppdrettslaks er en meget betydelig norsk eksportnæring.

Vi er trygge på at vi har en meget god sak i forhold til WTO-regelverket. Tilsvarende har de skotske oppdretterne en svært dårlig sak. Derfor har vi et berettiget håp om at det skal la seg gjøre å forhindre at det innføres beskyttelsestiltak.

Men helt sikre kan vi ikke være. Det øves et sterkt politisk press på Kommisjonen fra britisk og irsk side. Og erfaringsmessig er det i slike saker ikke nok å ha rett, man må også få rett. Men skulle det bli innført beskyttelsestiltak, har vi overfor EU gjort det klart at det vil være aktuelt å bringe saken inn for WTO.

Ørret- og lakse-sakene illustrerer det grunnleggende poeng at EØS-avtalen ikke sikrer hele det norske næringslivet tilfredsstillende adgang til EU-markedet. Det er m.a.o. ikke slik at med EØS-avtalen har alle økonomiske argumenter for medlemskap falt bort. En av Norges viktigste eksportnæringer utfordres mer eller mindre kontinuerlig fordi vi mangler reell innflytelse i Brussel.

EU-utvidelsen innebærer at også EØS utvides med ti nye land. Vi kan nå konstatere at EØS-utvidelsen for alle praktiske formål vil skje samtidig med EU-utvidelsen, dvs. 1. mai. Og det var viktig for oss. Hvis ikke ville det kunne lagt vanskeligheter i veien for norsk eksport til det indre marked.

Den avtale om utvidelse av EØS vi forhandlet frem i fjor har en betydelig prislapp. Gjennom de to nye EØS-finansieringsordningene skal Norge årlig bidra med 226,8 millioner euro, dvs. nesten 2 milliarder kroner med dagens kurs. Dette er en tidobling av overføringene gjennom den nåværende EØS-finansieringsordning. Blant EU-landene vil bare Luxembourgs per capita bidrag til de nye medlemslandene være høyere enn det norske.

Også vi må naturligvis vise solidaritet og bidra til nedbygging av velferdskløfter i Europa. Slik fremmer vi stabilitet og bærekraftig vekst i vår del av verden. Det nyter vi selv godt av.

Jeg kan likevel forstå at beløpets størrelse av enkelte sees som et uttrykk for de maktpolitiske realiteter i EØS-samarbeidet. EU-siden gjorde det under forhandlingene klart at EØS-samarbeidets fremtid avhang av et fra EU-synsvinkel tilfredsstillende nivå på bidragene fra Norge og de andre EØS/EFTA-landene. Slik sett hadde vi ikke så mye valg.

Midlene under finansieringsordningene vil gå til de minst velstående landene i det utvidede EØS-området. Målsettingen er å bidra til sosial og økonomisk utjevning og en rask integrering av de nye medlemslandene i det indre marked. Det er jo også i vår interesse.

Finansieringsordningene er mottakerstyrte. Det er myndighetene i mottakerlandene som er ansvarlige for å prioritere og gjennomføre tiltak under ordningene. Og bruken av midlene må være i samsvar med EØS-reglene for offentlige innkjøp og statsstøtte.

Norske myndigheter kan m.a.o. ikke pålegge mottakerlandene å trekke inn norske interessenter. Likevel bør det være gode muligheter for at midlene også kan komme norsk næringsliv, frivillige organisasjoner og regionale/lokale myndigheter til gode.

På en rekke relevante områder har norske aktører kompetanse som vil være ettertraktet i mottakerlandene.

Norske regionale og lokale myndigheter har f.eks. betydelig insikt og erfaring når det gjelder iverksettelse av EU-regelverk på regionalt og lokalt nivå. Lokal forvaltning og selvstyre er også områder der norske aktører har mye å bidra med. Flere av mottakerlandene har indikert at de vil gi høy prioritet til regional og lokal utvikling. Det gir et godt utgangspunkt.

Fordi finansieringsordningene er mottakerstyrte må imidlertid de som er interesserte i å komme i betraktning gå aktivt ut , bygge nettverk og søke samarbeidspartnere i mottakerlandene. Det er en avgjørende forutsetning for å skape etterspørsel etter norsk ekspertise og kompetanse.

Myndighetene skal naturligvis hjelpe til, ved å spre informasjon om hva norske aktører kan bidra med; ved å skape møteplasser for å formidle informasjon om aktuelle prosjekter og programmer; og ved å tilskynde mottakerlandene til å involvere sine egne næringsliv, sivile samfunn og regionale/lokale myndigheter.

For Norge utgjør videreutviklingen av en selvstendig forsvars-- og sikkerhetspolitikk i det utvidede EU både en utfordring og en mulighet. Utfordringen er å unngå at dette samarbeidet undergraver NATOs betydning og å unngå unødig duplisering av arbeidsoppgaver.

EUs økende samarbeid om bekjempelse av terrorisme innebærer tilsvarende utfordringer og muligheter. Vi støtter slikt europeisk samarbeid og vil gjerne både bidra og delta. Schengen-samarbeidet, som knytter Norge til viktige deler av EUs samarbeid om justis- og innenrikspolitikken, gir oss en god mulighet her. Det samme gjelder vår tilknytningsavtale med Europol.

Utfordringen på sikt er at EU utvikler sitt justissamarbeid videre på områder der verken Schengen-avtalen eller andre avtaler gir Norge tilfredsstillende tilgang til samarbeid som uansett er i vår interesse og som berører oss direkte.

Dette er et generelt problem. Et viktig trekk ved EUs utvikling er at man legger større vekt på sektorovergripende prosesser og initiativ. Fordi vår tilknytning til det indre marked og Schengen-samarbeidet bygger på sektoravtaler, innebærer dette utfordringer for Norge.

I framtiden, særlig når forslaget til ny forfatningstraktat trer i kraft, vil det trolig bli mer uklart hvilke EU-rettsakter som er EØS- og Schengen-relevante. Dette kan medføre praktiske utfordringer og bety at våre samarbeidsavtaler vil dekke en synkende andel av den EU-aktivitet som uansett berører oss.

Hva skal vi gjøre med det? Dessverre finnes det ingen mirakelløsninger. Bortsett fra medlemskap er det ingen annen tilknytningsform som vil gi oss bedre muligheter for å ivareta våre interesser enn den nåværende. Den såkalte sveitsiske løsningen, som det har vært en del mediaomtale av i det siste, er ikke en farbar vei.

Oppsigelse av EØS-avtalen og forhandlinger om et sett sektoravtaler etter sveitsisk mønster ville innebære hasardspill med grunnleggende norske økonomiske interesser, rent bortsett fra at det er nokså utenkelig at EU ville gå med på dette.

Og om EU mot formodning skulle være villig til det, ville det trolig utløse tøffe motkrav fra EUs side, særlig på det institusjonelle området og når det gjelder norsk landbruks- og fiskeripolitikk.

En søknad om norsk EU-medlemskap er ikke aktuell politikk i inneværende stortingsperiode. Da gjenstår det å utnytte maksimalt de muligheter som ligger i vår nåværende tilknyttningsform. Regjeringens Europa-politiske plattform utgjør et veikart for hvordan det kan gjøres i praksis. Her har også regionale og lokale myndighter en viktig rolle å spille.

Vi ønsker et tettest mulig samarbeid med Unionen, både av hensyn til nasjonale interesser, og fordi vi ønsker solidarisk å bidra til politisk, økonomisk og sosial utvikling i vår del av verden. Det er også vårt ansvar og det er også i vår interesse.