Økt handel er ikke et mål i seg selv. Likevel er handel en
nødvendig forutsetning for utvikling. Et sterkt globalt avtaleverk
er av stor betydning for at u-landene skal kunne dra nytte av de
muligheter globaliseringen gir for økonomisk og sosial
utvikling.
Under overskriften ”Global
gigablemme” i Klassekampen 21. oktober tar Maria Reinertsen til
orde for å ”droppe diskusjonen om hvem som er mest for og imot
globalisering og heller bruke kreftene til spørsmålet om under
hvilke regler globaliseringen skal foregå”. Det er et utgangspunkt
som det er all grunn til å ønske velkommen.
Artikkelens bidrag til en slik
debatt skjemmes imidlertid av at den ukritisk gjengir tvilsomme
fakta og karikerte myter om blant annet Verdens handelsorganisasjon
(WTO). Å slå hull på gamle myter er ikke lett. Da synes det å være
mye lettere å sparke inn åpne dører. En av disse dørene er
artikkelens ”avsløring” av at ”frihandel alene langt fra er nok til
å få til å få økonomien til å blomstre”. Nå er det ikke klart hvem
det skyggebokses med i dette tilfellet. Det kan i hvert fall ikke
være den sittende regjering. Ikke kjenner vi til mange andre heller
som vil hevde at frihandel alene er tilstrekkelig.
Forfatteren tar forbehold om at den
fremviste figuren neppe er noe bevis på at høy toll er bra for
økonomisk vekst. Det er bra. For å vise at reduserte barrierer er
positivt for den økonomiske utviklingen, holder det å vise
til historien. Et eksempel er de tragiske konsekvensene av
mellomkrigstidens proteksjonisme. Et annet er hvordan nedbyggingen
av handelsbarrierer etter 2. verdenskrig bidro til å løfte
mennesker ut av fattigdom. Japan, fulgt av ”tigrene” i Sørøst-Asia
og senere Kina, India og stadig flere andre land, har gitt opp en
innadvendt politikk til fordel for å delta i det globale økonomiske
samkvemmet. Derimot kan historien ikke fremvise gode eksempler på
land som har klart å dra seg selv etter håret fra fattigdom til
velstand i isolasjon fra omverdenen.
Er dette det samme som å hevde at
verdens fattigdomsproblem blir løst, bare alle land fjerner alle
barrierer og reguleringer? Selvfølgelig ikke. Historiens lærdom er
likevel god ballast når dagens og morgendagens utfordringer skal
møtes. Verdens fattigdom
er vår tids største utfordring.
Ettersom årsakene til fattigdom er mange, må den bekjempes på flere
fronter:
Den første fronten er knyttet til
u-landenes ansvar for egen utvikling gjennom å sørge for en
fungerende rettsstat, markedsøkonomi, sosial fordelingspolitikk og
demokrati. Dette innebærer at vi må kreve mer, blant annet med
hensyn til godt styresett og kamp mot korrupsjon. Her må vi
samtidig finne en balanse mellom suverenitet og
kondisjonalitet.
Den andre fronten handler om å
gjøre bistanden mer effektiv og målrettet. Bistanden må blant annet
styrke de nasjonale strategier for fattigdomsreduksjon. Bedre
koordinering mellom ulike givere er også viktig.
Den tredje fronten er knyttet til
det sivile samfunn, som danner grunnlag for et samfunn preget av
respekt for menneskerettigheter og demokrati. Næringslivet er også
en del av det sivile samfunn, og trenger rammebetingelser som gjør
det lønnsomt å skape arbeidsplasser og produktiv virksomhet.
Den fjerde fronten er det globale
partnerskap for å tilpasse globale rammebetingelser til de fattige
lands behov. Det er nettopp dette som er hovedtema for den pågående
forhandlingsrunden i WTO. Felles for alle globale utfordringer er
at de bare kan møtes gjennom et forpliktende internasjonalt
samarbeid.
De fleste er enige i at fattigdom
har mange årsaker, og at kampen må føres på flere fronter. Samtidig
er det mange synspunkter på
hvordan denne kampen skal
føres.En saklig debatt blir imidlertid vanskelig dersom
synspunktene baserer seg på karikerte myter som det bildet
Reinertsen tegner av WTO. Et av de viktigste mellomstatlige
instrumentene for å legge grunnlaget for økonomisk og sosial
utvikling og stabilitet blir beskrevet som en organisasjon som
blant annet ”stikker kjepper i hjulene” for u-landenes muligheter
til å bedre livet til innbyggerne sine. Felles for de mange
påstandene som fremføres er at de ikke er begrunnet med faktuell
informasjon.
Dersom disse mytene hadde noen rot
i virkeligheten, hvorfor strømmer da u-landene til WTO, og hvorfor
engasjerer de seg så konstruktivt og aktivt i WTOs arbeid? For de
over 100 u-landene som nå er medlem av organisasjonen, og de mange
som har søkt om å bli medlem, representerer ikke WTO noen trussel,
men et verdifullt forum som de har sluttet seg til av egen fri
vilje. De har innsett at et åpent, forutsigbart og regelbasert
handelssystem har stor betydning for sysselsetting, verdiskapning
og velferd, og gir små og mellomstore land beskyttelse mot
vilkårlighet og proteksjonisme.
Er så WTO helt perfekt og uten
behov for forbedringer? Selvfølgelig ikke. Dagens WTO og dens
regelverk er et resultat av over 50 års kompromisser mellom et
økende antall medlemsland. Det vil alltid være rom for
forbedringer. Det er nettopp derfor vi forhandler. Og noe av det
viktigste vi forhandler om er hvordan det globale handelssystemet
kan forbedres for i større grad å ta hensyn til det faktum at
flertallet av medlemslandene i dag er u-land.
Regjeringen legger stor vekt på at
u-landenes interesser ivaretas i forhandlingene, og at det tas
spesielt hensyn til de minst utviklede landene. Sommerens vedtak i
WTOs Hovedråd av et rammeverk med føringer for de videre
forhandlingene, hadde ikke vært mulig uten en aktiv medvirkning fra
enkeltland og grupper av u-land. I Genève ble u-landenes interesser
ivaretatt både gjennom de generelle retningslinjene, og gjennom
særordninger. På den ene siden vil u-landene få bedre markedsadgang
for sine varer og tjenester gjennom den generelle liberaliseringen.
For det andre vil de få en større mulighet enn industriland til å
opprettholde beskyttelsen av egne markeder. I tillegg vil u-landene
få lenger tid til å gjennomføre en ny WTO-avtale. Det forutsettes
også at WTOs faglige bistand og kompetansehevende tiltak skal
økes.
Selv om forhandlingene avdekket at
u-landene ikke er noen homogen gruppe, er inntrykket at de fleste
u-land mener det rammeverket som ble vedtatt i sommer tar
u-landenes interesser på alvor. Det er mange som ønsker å delta i
debatten om WTO. Det er bra. Dersom man i tillegg evner å legge
karikerte myter til side, kan det bli en nyttig og konstruktiv
debatt.
