Kontrolleres mot fremføring
Kjære alle sammen,
Velkommen til årets
fattigdomskonferanse.
Dere har i år valgt et tema vi
svært gjerne snakker om, nemlig den viktige rollen det sivile
samfunn spiller i kampen mot fattigdom.
Som dere sikkert vet, var
Utviklingsministeren forrige uke på reise i Tanzania og Kenya
sammen med Statsministeren. Et av de sterkeste inntrykkene
derfra var nettopp dette: hvilken sentral rolle det sivile
samfunn har. For eksempel i Mathare-slummen i Nairobi, der de møtte
Susan, HIV-positiv og tidligere prostituert, som nå, sammen med tre
tidligere ”kolleger” på gata, tjente penger på å sy om klær.
De møtte et par hardbarka karer som tidligere hadde tilhørt
nabolagets verste kriminelle, men som nå hadde dratt i gang en
vellykket skraphandelvirksomhet, der skrot gjenoppsto som sykler og
maskineri. De møtte Beatrice, som solgte fisk. Det skaffet nok
penger til å forsørge de tolv foreldreløse barnebarna. Ikke
noen overflod, men nok til et anstendig liv.
Felles for alle disse var at de
hadde fått drahjelp fra en organisasjon som, støttet av Norge,
hjelper fattige til å få penger til egen næringsvirksomhet. Bare
denne ene organisasjonen, i Kenya, hadde 80 000 medlemmer. Små
midler, men stort resultat. Et eksempel på godt og effektivt
samarbeid mellom det offentlige og det sivile samfunn, med enorme
ringvirkninger på grasrota. Mange av dere har liknende historier å
fortelle. Slikt samarbeid må vi ha mer av om vi skal nå de mål vi
har satt oss.
For verdenssamfunnet har satt seg
ambisiøse mål i kampen mot fattigdommen. Tusenårsmålene, vår
felles dugnad som ble vedtatt av FN ved tusenårsskiftet,
forutsetter at vi setter alle kluter til fram mot 2015. Og
”alle kluter”, det er mye mer enn det offentlige.
Myndighetene i Nord og i Sør har forpliktet seg til å gjøre hva de
kan for å nå målene, men det offentlige hverken kan eller skal ta
seg av alt som må til. Det sivile samfunn – organisasjoner,
grupper, kirker, aktivister – må være med. De må både utfylle
og utfordre det offentlige. Bare da kan vi ha håp om å komme
dit vi vil i 2015.
I Stortingsmeldingen
”Felles kamp mot fattigdom”, som i disse dager behandles
på Stortinget, har Regjeringen viet mye plass til nettopp dette:
hvordan det sivile samfunn best mulig kan bidra til at verden får
bukt med fattigdommen.
Samarbeidet med privat sektor og
sivile samfunnsaktører er en av de fire frontene vi har sagt vi vil
prioritere i vårt internasjonale utviklingsarbeid.
1. Internasjonalt rammeverk, 2.
Giverreform, 3. Styresettreform, 4. Samarbeid med sivilt samfunn og
privat næringsliv.
Mye må gjøres, men det er viktig å
huske at
selv om vi greier å reformere det internasjonale
handelssystemet,
selv om vi greier å rydde opp i det vi kaller
”giversirkuset”,
selv om utviklingslandene rydder i eget hus og sikrer godt
styresett – ja, så vil ikke dette være nok til å utrydde den
ekstreme fattigdommen. Offentlige midler kan aldri sørge for alt
til alle, de må utfylles av private bidrag og frivillige
initiativ.
I dag går en tredjedel av Norges
bilaterale innsats via frivillige organisasjoner og sivile
samfunnsaktører – ja, faktisk mer enn den rene stat-til-stat
bistanden. Ingen andre giverland kanaliserer så mye av sin
støtte gjennom frivillige organisasjoner. Det viser at vi
legger vekt på det sivile samfunns rolle i utviklingssamarbeidet -
fordi det virker.
Slik jeg ser det, har
organisasjoner og frivillige flere nøkkelroller å spille:
- Som
aktører ute i felten, som leverandører av tjenester og
nødhjelp.
- Som
talerør for de fattige, både i utviklingsland og i den
vestlige verden.
- Som
”vaktbikkjer” overfor myndighetene i fattige land – og
oss.
Som aktører i felten, som
tjenesteleverandører, er NGOer uvurderlige samarbeidspartnere for
myndighetene. Men det er viktig at alle, organisasjonene inkludert,
opererer innenfor felles rammer. Stikkord her er giverreform,
samordning, utviklingslandene i førersetet for egen utvikling.
Samtidig ønsker vi, slik det er
varslet i forslag til budsjett for 2005, å trekke et klarere skille
mellom den søknadsbaserte støtten til norske organisasjoner,
finansiert over den egne bevilgningen til sivilt samfunn, og det vi
kaller strategiske partnerskap. Strategiske partnerskap (tidligere
kalt oppdragsbaserte prosjekter) vil være aktuelt der slike
partnerskap er nødvendig for å styrke innsatsen innen prioriterte
områder. Her vil organisasjoner med kompetanse innenfor egne
fagfelt kunne få oppdrag fra oss. Dette vil finansieres over
Regionbevilgningen.
Som talerør kan det sivile
samfunn fungere som en megafon for de som sjelden høres, sørge for
at de svake og fattiges rettigheter tas hensyn til der avgjørelsene
tas og tvinge verden til å finne tilfredsstillende løsninger.
Som “vaktbikkjer” vil NGOer,
media og andre i utviklingslandene kunne varsle, både nasjonalt og
internasjonalt, når realitetene ikke samsvarer med retorikken – når
løfter ikke holdes, når menneskerettigheter brytes, når
urettferdighet og uansvarlighet rammer de svake.
Og sist, men ikke minst: Det sivile
samfunn i hele sin bredde er med på å spre informasjon og
engasjement for kampen mot fattigdom og arbeidet for å nå
Tusenårsmålene. Budskapet må være at vi alle kan og må være
med på denne fellesdugnaden – og at vi da faktisk har gode
muligheter for å lykkes. Våre bidrag teller. Ditt bidrag
teller.
Norske myndigheter har gode
erfaringer med samarbeidet med det sivile samfunn. Det betyr
også at vi har høye forventninger. Vi vet at vi sammen kan
utrette svært mye for svært mange. Det forutsetter imidlertid
at vi alle, både på myndighetssiden og i det sivile samfunn, bruker
ressursene slik at det blir best mulig resultater for dem dette
gjelder: verdens fattige.
Et dynamisk sivilt samfunn er mer
enn et viktig instrument i kampen mot fattigdom - det er et mål i
seg selv. Det gjelder både her hjemme hos oss, og i
utviklingslandene. Politikere, både i Nord og i Sør, trenger
krefter som kan utfylle og utfordre, som kan korrigere og påvirke,
som kan holde oss i ørene og som kan dytte på.
Det sivile samfunn kan spille en
avgjørende rolle for å fremme godt styresett, en demokratisk
utvikling og respekt for menneskerettighetene. I tillegg
er
det sivile samfunn ofte mer
nyskapende enn staten. De er friere til å gå nye veier,
eksperimentere, fange opp trender raskt. Det er kortere vei fra
observasjon til handling. Nytenkning kan settes ut i livet og
testes. Ideer kan utforskes og utnyttes raskere enn om de må
passere offentlige kanaler. Først senere blir det offentlig
politikk eller business ut av det.
Viktig i Sør – viktig i Nord.
I Norge har et levende og bredt
sivilt samfunn lagt mye av grunnlaget for det samfunnet vi har i
dag. Staten og det sivile samfunn har påvirket hverandre i
det vi kan kalle en dynamisk utviklingsprosess. Det er hva vi
ønsker å se også i utviklingsland, og det må være vårt utgangspunkt
i støtten til det sivile samfunn.
Støtten som kanaliseres gjennom
norske organisasjoner må bidra til at deres partnere i sør kan
fylle rollen som endringsagenter. Bidrag til kompetanseutvikling,
organisering, kunnskapsutveksling og entreprenørvirksomhet, blir
viktige virkemidler. Samarbeidet
skal gi en merverdi ut over den
rene overføringen av penger. Dette gjelder i og for seg like mye
enten samarbeidet er fokusert på tjenesteyting eller
menneskerettighetsarbeid.
Når vi bidrar med slik støtte, er
det en viktig forutsetning at organisasjonene ikke bare har god
kunnskap om sine partnere og deres arbeid, men også sammenhengen de
arbeider i.
Det sivile samfunn er bærere av de
samme styrkene og svakhetene som en ser i samfunnet der de
arbeider. Det kan være autoritære trekk, hierarkisk
organisering eller synet på kvinners stilling i samfunnet. Det
ligger en stor utfordring i å identifisere gode samarbeidspartnere
- de som både har legitimitet i befolkningen, kan mobilisere og som
vet å innrette sitt arbeid slik at det fremmer utvikling.
Vi ser eksempler på organisasjoner,
ofte bybaserte, som har utviklet stor grad av profesjonalitet og
som retter sin virksomhet effektivt mot makteliten og akademiske
miljøer. Faren med denne profesjonaliseringen og dette
fokuset, kan være at de på veien kan ha mistet legitimitet og
representativitet i forhold til de gruppene de kjemper for.
Vi ser også eksempler på
organisasjoner som ønsker å være en kritisk røst, men som unngår
enhver kontakt med myndighetene. De definerer seg gjerne på utsiden
og bidrar til å opprettholde avstanden mellom stat og sivilt
samfunn. I Indonesia for eksempel, har en studie pekt på at det er
mange organisasjoner som kritiserer myndighetene for korrupsjon,
men ikke vil være med på konkrete samarbeidsprosjekter med staten.
Resultatet er at organisasjonene ikke oppnår gjennomslagskraft i de
kretsene hvor beslutninger fattes. Men det finnes fantastiske
eksempler på organisasjoner og bevegelser som makter den vanskelige
balansegangen og
får gjennomslag.
Men - i mange tilfeller er det gode
grunner til at et samarbeid med myndighetene er uaktuelt. Vi må
likevel opprettholde et kritisk søkelys på samspillet mellom stat
og sivilt samfunn, og fokusere på det aller viktigste: hvordan
oppnår vi best mulig resultater for flest mulig fattige
mennesker?
For de organisasjonene som
samarbeider om tjenesteytende tiltak, for eksempel innen helse
eller utdanning, er det et ufravikelig krav at innsatsen ses i lys
av overordnede nasjonale strategier eller
utviklingsplaner/sektorplaner. Siktemålet må være at finansieringen
av den tjenesteytende virksomheten gradvis overtas av
utviklingslandene selv. Det er resultatet over tid som
teller. Innsatsen må være bærekraftig og lokalt
eid. ”Best mulig for flest mulig” – det må være både
vårt utgangspunkt og vår målestokk.
Nylig ferdigstilte vi det såkalte
”Strategisk rammeverk for Utviklingspolitikkens bidrag til
fredsbygging - Norges rolle”
Også i fredsbyggende innsats er det
samspillet mellom stat, privat sektor og sivilt som er ”motoren”
bak utvikling. Rammeverket understreker nødvendigheten av en
helhetlig tilnærming. Sivile samfunnsaktører må – sammen med
multilaterale, bilaterale, og privat sektor – samordne sine
aktiviteter, harmonisere sine prosedyrer, og unngå å bidra til å
bygge opp parallelle strukturer som undergraver nasjonale
prioriteringer og vanskeliggjør reelt nasjonalt eierskap.
På samme måte som i det øvrige
utviklingssamarbeidet er det viktig at innsatsen bygger på solide
analyser av land og aktører. Ikke alle aktører i det sivile samfunn
er i utgangspunktet innstilt på en fredelig og positiv utgang på en
konflikt, og det er viktig å holde seg unna de som heller er ute
etter å fremme egne interesser enn å bidra til en positiv
utvikling.
Denne typen innsats er avhengig av
gode kanaler og partnere. Norske organisasjoner har ved flere
anledninger vist seg å kunne fylle en slik rolle, basert på solid
kunnskap om lokale og nasjonale forhold, og den tillit de og deres
samarbeidsorganisasjoner nyter lokalt i befolkningen.
På denne måten er det mulig å nå
fram med støtte til både tjenesteyting og forsoningstiltak på det
lokale plan, og legge grunnlag for den nasjonale
fredsbyggingsprosessen. Men: Det at staten selv ikke kan ta ansvar
for tjenesteyting i en postkonfliktsituasjon, betyr ikke at nye
organisasjoner bør etableres for dette formålet. Nettopp i denne
situasjonen er det svært viktig å bygge på etablerte strukturer som
har støtte i lokalbefolkningen.
Vi har også sett at aktører i det
sivile samfunn har kontakter og nettverk både horisontalt og
vertikalt i de aktuelle landene. Slik kan de også spille en
avgjørende rolle i forsoningsarbeidet.
Arbeidet med gjenoppbygging og
kapasitetsbygging må skje parallelt, og viktigst av alt:
Tilnærmingen må være inkluderende. Dette kan i noen tilfeller
innebære at en er nødt til å samarbeide med mindre konstruktive
grupper - for å oppnå det en ønsker på sikt. Ellers kan
vi risikere å stå igjen med Svarteper – å bidra til å opprettholde
gamle motsetninger eller å skape nye.
Det er ikke bare i
fredsbyggingsarbeidet at spørsmålet om utilsiktede konsekvenser er
relevant. Et problem vi tar opp i meldingen, er når
bistandsfinansierte organisasjoner utkonkurrerer lokalt baserte
institusjoner, det være seg departementer eller andre offentlige
aktører, i kampen om godt kvalifisert arbeidskraft. Det er åpenbart
at på denne måten kan bistand bidra til å undergrave heller enn å
bygge opp under en bærekraftig utvikling, noe som er meget
alvorlig. I Afghanistan ser vi nå alarmerende eksempler på
dette.
Hvordan kan en få til det motsatte
– at dyktige medarbeidere går inn på myndighetssiden, i
gjenoppbyggingen av landet, slik vi også har sett eksempler på? Det
er en utfordring.
Jeg er glad for at dere under denne
konferansen har satt denne problemstillingen på dagsordenen og vil
ta spørsmålet opp til debatt. Jeg har ingen enkle løsninger,
men jeg vil peke på behovet for noe jeg har vært inne på
tidligere:
Samordning.
Det kan ikke lenger være slik at
bistandsaktører, det være seg multilaterale, bilaterale eller
frivillige organisasjoner, holder på for seg selv, hver på sitt
sted, hver med sitt prosjekt og flagget på toppen. Vi er nødt til å
samordne oss, koordinere og sørge for at problemer blir løst på en
best mulig måte.
Dette gjelder både i
postkonflikt-situasjoner og i langsiktig bistand.
Samarbeidslandene vil være de
første til å skrive under på at en slik endring er nødvendig -
daglig plaget som de er med uendelige rapporteringskrav, endeløse
møteserier og plikter som spiser opp knapp
administrasjonskapasitet.
Samordning er det sentrale for å
oppnå nettopp det vi snakket om tidligere: mest mulig for
flest mulig. Da kan vi ikke sløse med ressursene eller bruke
kreftene på å konkurrere med hverandre. Vi vil ha så mange som
mulig med på laget i kampen mot fattigdommen - men laget må være
samspilt.
La meg avslutningsvis si noe om
norske bistandsorganisasjoner spesielt. Dere spør i
invitasjonen til denne konferansen om det er ”
fare for at norske bistandsorganisasjoner kan bli for proffe,
for sentraliserte og for like hverandre på bekostning av mangfold,
frivillighet og folkelig forankring”?
Det er et trekk ved utviklingen at
frivillige organisasjoner som er aktive i utviklingssamarbeidet går
i retning av økt profesjonalisering. Dette er en naturlig utvikling
både i lys av den lange erfaringen en del bistandsorganisasjoner
etterhvert har opparbeidet seg, og i lys av stadig strengere
kvalitetskrav. Omfanget av samarbeidet, særlig når det gjelder de
store organisasjonene med samarbeidsavtaler, tilsier også en slik
utvikling. Men vi ser også en økende grad av spesialisering og
profesjonalisering blant mindre bistandsaktører.
En stor del av bistandsbudsjettet
kanaliseres gjennom frivillige organisasjoner. Krav til
måloppnåelse og resultater skal være de samme som for annen
bistand. Slikt sett er dette en ønsket og nødvendig utvikling.
Samtidig ser vi endringer når det
gjelder organisasjonsmønstre og hvordan folkelig engasjement kommer
til uttrykk. Dette er en del av det generelle samfunnsbildet. Den
appell en organisasjon har og det folkelige engasjementet den
bygger på, kan ikke alltid måles i antall medlemmer.
At økt profesjonalitet nødvendigvis
må gå på bekostning av folkelig forankring i og engasjement, er jeg
ikke så sikker på. Det kommer jo an på hvordan en legger opp
arbeidet. Jeg har for eksempel ikke not imot - tvert om! - de
organisasjoner som er små og smale her hjemme, men som har bredt
forankrede partnere på grasrota der slaget mot fattigdommen faktisk
står.
Det jeg imidlertid er veldig sikker
på, er at vi behøver et variert mangfold.
Utviklingssamarbeidet dreier seg om
å bekjempe fattigdom og skape endring. Enten organisasjonene har
sin hovedaktivitet knyttet til tjenesteleveranser eller
rettighetsarbeid, er det deres oppgave å bidra med kompetanse og
erfaring som styrker lokale partnere og setter dem i
stand til å ta ansvaret for egen utvikling.
Det er blant annet
dette utvalget for vurdering av de frivillige
organisasjonenes virksomhet skal se på – hvis Stortinget gir sin
tilslutning.
Så blir spørsmålet: Hvilken
merverdi er det vi kan tilføre samarbeidet?
Det kan være faglig
spisskompetanse, men det kan også være erfaringer knyttet til
organisasjonsarbeid i Norge som kan overføres til
søsterorganisasjoner eller likeartede aktører i sør. Derfor vil
Regjeringen stimulere til et bredt samarbeid mellom aktører
innenfor hele det spekteret som et mangfoldig sivilt samfunn bør
omfatte, det være seg fagforeninger, funksjonshemmedes
organisasjoner, kirkesamfunn, kooperativ-organisasjoner eller
kommuner.
Offentlig og sivilt samfunn trenger
hverandre og utfyller hverandre. Hvis vi har godt samarbeid –
koordinering – samordnet innsats: Da kan vi greie å få 2 + 2 til å
bli mer enn 4. Da mener jeg vi har det som skal til for å nå i mål
til 2015. Vi må stå på, vi må motivere hverandre, og vi må utnytte
alle de mangfoldige og mektige kreftene som skjuler seg blant
frivillige i det sivile samfunn.
For vi vet at frivillige kan
utrette det utrolige. Husk bare: Noas Ark ble bygget av
frivillige – mens Titanic ble bygget av de faglærte...
Lykke til med konferansen, og lykke
til med innsatsen for Tusenårsmålene.
