Utenriksminister Jan Petersen

Perspektiver for samarbeid i nordområdene

St. Petersburg, 19. april 2004

Kontrolleres mot fremføringen

Ærede forsamling,
Mine damer og herrer.

For meg er det alltid en stor fornøyelse å være her i kulturbyen St. Petersburg – Russlands vindu mot vest. Byen er for Norge en av de viktigste innfallsportene til vårt store naboland. Jeg hadde senest i juni i fjor æren og gleden av å overrekke den norske regjerings gave til byens 300-årsjubileum, og være til stede under de norske kulturdagene. Jeg vil takke for anledningen til å komme hit igjen.

Jeg setter stor pris på at denne konferansen holdes i lokalene til det ærverdige bergverksinstituttet som har utdannet så mange fremtredende fagfolk. Dette gjelder ikke minst geologer og ingeniører i petroleumssektoren som betyr så mye for både Russland og Norge. Jeg er også klar over at denne talerstolen er blitt en av de mest prestisjefylte i Russland.

Forbindelsene mellom Norge og Russland er blitt klart bedre de senere år. Det tosidige samarbeidet mellom våre to land har en rekke berøringspunkter og kontakten er omfattende. Jeg er også svært tilfreds med den lovende utviklingen i Barentssamarbeidet.

Vi samarbeider i stadig flere multilaterale fora. Et godt eksempel er NATO-Russlandrådet som vi fra norsk side legger stor vekt på. Norge har gjennom lang tid arbeidet for å trekke Russland aktivt med i de euro-atlantiske samarbeidsstrukturer. Vi ser derfor med forventning frem til videreutviklingen av samarbeidet i i dette Rådet.

Tilsvarende ønsker vi at Russlands økonomi skal veves inn i internasjonal økonomi. Vi ser frem til at Russland blir med i Verdens Handelsorganisasjon når forutsetningene for et slikt medlemskap er oppfylt.

Norge er opptatt av at det norsk-russiske samarbeidet styrkes ytterligere, både bilateralt og gjennom regionale organisasjoner. Jeg håper derfor at det nye norsk-russiske ekspertforumet, som avholder sin første sesjon her i St. Petersburg i dag, vil bidra til en utvidet og tettere dialog mellom det norske og russiske samfunn.

Når det gjelder norsk nordområdepolitikk vil jeg begynne med å slå fast at grunnlaget fortsatt vil være fred og stabilitet. Grenseoverskridende samarbeid og tillitsbygging vil være de virkemidlene vi vil bruke for å opprettholde nordområdene som et fredelig og stabilt område.

Norge og Russland har lange tradisjoner for å finne fredelige løsninger på grenseoverskridende oppgaver og felles utfordringer. Mange av disse finnes i nord, der våre land og havområder møtes. Som nordboere har vi gode forutsetninger for å beherske nordområdenes spesielle klimatiske og geografiske forhold. Vi har derfor et fordelaktig utgangspunkt for å kunne utnytte vanskelig tilgjengelige, men livsviktige naturressurser.

Utfordringene i nord har også fått større internasjonal oppmerksomhet. Det er det all grunn til å hilse velkommen. For, et bredt internasjonalt samarbeid er en forutsetning dersom vi skal greie å løse de oppgavene vi står overfor.

Jeg vil i formiddag ta utgangspunkt i det samarbeidet som allerede er etablert i nordområdene om blant annet atomsikkerhet, miljøspørsmål og fiskeriforvaltning, og dele med dere noen tanker om hvordan dette kan styrkes. Videre vil jeg forsøke å trekke opp enkelte fremtidige perspektiver for hvordan vårt samkvem kan utbygges på andre felter, blant annet økonomisk, militært og kulturelt.

Ærede forsamling

Fremst av våre felles utfordringer står kampen mot internasjonal terrorisme, spredning av masseødeleggelsesvåpen og alle former for grenseoverskridende, organisert kriminalitet. Disse spørsmålene står øverst på den internasjonale dagsordenen. De angår i høyeste grad også våre nordområder.

Ikke minst må atomutfordringene i Nordvest-Russland også sees i et globalt sikkerhetsperspektiv. De er både miljøspørsmål og ikke-spredningsspørsmål.

Radioaktivt og spaltbart materiale vil kunne bli brukt til terrorformål, for eksempel til såkalte "skitne bomber". På Kolahalvøya finnes verdens største konsentrasjon av atomreaktorer. Mange av dem representerer en spredningsrisiko.

Langs Kolakysten har vi allerede opplevd tyverier fra fyrlykter som drives av høyradioaktive strontiumbatterier. I dette ligger også en spredningsfare ved at denne typen materiale kan komme i hendene på uvedkommende. Hittil har tyvene nøyd seg med å fjerne verdifullt metall fra lyktene. Men vi har ingen garanti for at de neste gang ikke får fatt i radioaktivt materiale.

Et gjensidig samarbeid om kjernefysisk sikkerhet og håndtering av radioaktivt avfall er derfor et meget viktig element i de norsk-russiske forbindelsene. Sammen må vi gjøre vårt ytterste for å forhindre at masseødeleggelsesvåpen faller i hendene på terrorister. Vi legger også avgjørende vekt på det brede internasjonale samarbeidet som er vokst frem om disse spørsmålene, der Norge og Russland yter aktive bidrag.

Det er oppløftende å oppleve økt internasjonal oppmerksomhet om disse utfordringene. Særlig er EU, USA og Canada aktive. Dette er viktig. Bare gjennom en bred internasjonal innsats vil vi kunne oppnå ønskede resultater.

Det er 11. september 2001 som har bidratt sterkest til at det internasjonale samfunn i økende grad er blitt klar over den potensielt nære sammenhengen mellom terrorisme og lagre av kjernefysiske våpen og -materiale. G8-landenes "Globale Partnerskap mot spredning av masseødeleggelsesvåpen og -materiale" ble derfor lansert i 2002 som et ledd i kampen mot internasjonal terrorisme.

For Norge var det svært viktig å ta del i dette arbeidet fra første stund. Norge var det første landet utenfor G8 som påtok seg oppgaver gjennom partnerskapsinitiativet. Opphugging av atomubåter og sikring av nukleært materiale i Nordvest-Russland er blant de oppgavene som G8 prioriterer, og som Norge deltar aktivt i. De siste 10 årene har Norge bevilget mer enn 125 millioner dollar til atomsikkerhetstiltak i Nordvest-Russland.

En annen hovedutfordring i arbeidet for bedret atomsikkerhet er å forhindre radioaktiv forurensning. Frykten for radioaktiv forurensning er svært utbredt. Det skal lite til før markedene for fisk og sjømat reagerer dersom det skjer utslipp eller oppstår rykter om forurensning. For ikke å snakke om de menneskelige tragediene som vil kunne følge i kjølvannet av slik forurensing.

Fra norsk side vil vi derfor prioritere arbeidet med å kartlegge risiko og dokumentere nivåene av menneskeskapt radioaktivitet i miljøet. Jeg er glad for at man på russisk side også er opptatt av disse spørsmålene.

Sammen bør vi kunne løse mange av utfordringene når det gjelder ikke-spredning og atomforurensning i løpet av det nærmeste tiåret. Men det vil kreve gjensidig forståelse og tillit på områder der mistenksomhet og lukkethet tidligere dominerte. Stikkordet er samarbeid – både det tosidige og gjennom engasjering av det internasjonale samfunn.

Oppgavene er mange og tiltakene både kostbare og kompliserte. Samarbeidet om konsekvensutredninger bør intensiveres, for sikre et best mulig grunnlag for beslutninger om videre prioriteringer.

Det gjelder også de prioriteringer som må gjøres når det gjelder bærekraftig forvaltning og miljøvern i nordlige havområder. Også disse hensyn har fått økt oppmerksomhet i samarbeidet mellom Norge og Russland og i det regionale og sirkumpolære samarbeidet. Dette er en naturlig konsekvens av at Arktis i stor grad omfatter sårbare hav- og kystområder. Svært mye av ressursene og naturverdiene er da også knyttet til det marine miljøet.

Det bilaterale samarbeidet om fiskeriforvaltning i nord har lange tradisjoner. Dette samarbeidet er tuftet på en felles interesse av å forvalte en verdifull felles ressurs på beste måte. Gjensidig tillit er bygget opp gjennom et årelangt samarbeid.

Likevel gjenstår det viktige problemområder hvor Norge og Russland har interesse av å finne frem til smidige og gjensidig tilfredsstillende løsninger. Jeg tenker spesielt på behovet for felles innsats når det gjelder å utøve den nødvendige kontroll for systematisk å avdekke overfiske og ulovlig fiske.

Vi ser også frem til ytterligere forenklinger i de russiske prosedyrene for behandling av forskningstoktsøknader.

Våre to land har et felles mål om å beskytte sårbare nordområder, rike fiskeriressurser og det arktiske miljø. Den økte skipsfarten til og fra Nordvest-Russland langs norskekysten representerer også en utfordring. Denne trafikken vil kunne bli enda mer omfattende dersom for eksempel planene om økt oljeutskipningskapasitet fra Murmansk realiseres. Vi må derfor gjøre alt vi kan for å redusere og forebygge risikoen for ulykker og forurensing.

I Norge ser vi nå på ulike tiltak for å redusere en slik risiko. Et norsk-russisk samarbeid om sjøsikkerhet og oljevernberedskap er helt nødvendig i en slik sammenheng. Jeg er glad for at et konkret samarbeid på dette feltet er kommet godt i gang.

Også på miljøområdet må nordområdene sees i et globalt perspektiv. Blant annet har arktisk forskning vist seg å være spesielt nyttig for å kunne følge med på den globale miljø- og klimautviklingen. Polarforskning står sentralt i norsk forskningspolitikk. Svalbard som arena for internasjonalt forsknings- og utdanningssamarbeid er en viktig del av norsk nordområdepolitikk.

Norge er opptatt av å legge til rette for et bredt internasjonalt forskningssamarbeid på Svalbard og å videreutvikle Svalbard som et internasjonalt senter for arktisk forskning. I Longyearbyen og Ny Ålesund er det skapt utdannings- og forskningsmiljøer med bred internasjonal deltakelse. Den russiske beslutningen om å gjenoppta forskningsaktiviteten i Barentsburg er gledelig. Potensialet for en videreutvikling av norsk-russisk samarbeid om polarforskning er betydelig. Russisk deltakelse i forskningsmiljøet i Ny Ålesund ville være et nyttig første skritt.

Fred og stabilitet i nordområdene er en forutsetning for denne viktige forskningen. Dette betinger at Norge konsekvent og fast håndhever vår suverenitet på Svalbard og jurisdiksjon i havområdene.

Den internasjonale respekten for norsk suverenitet samt forpliktelsene i Svalbardtraktaten må videreføres. Traktaten er av fundamental betydning for øygruppen.

Samtidig vil vi fra norsk side samarbeide langsiktig med Russland for å bidra til opprettholdelse av den russisk bosetningen på Svalbard. Fortsatt russisk næringsvirksomhet på øygruppen er naturlig og viktig, og må derfor videreføres og utvikles.

Ærede forsamling.

På norsk side er vi nå igang med å gjennomgå grunnlaget og perspektivene for norsk nordområdepolitikk. Siktemålet er å sette et fornyet og helhetlig fokus på nordområdene.

Jeg utnevnte for ett år siden et ekspertutvalg som skulle drøfte de aktuelle problemstillingene og legge frem en rapport som utgangspunkt for Regjeringens videre arbeid. Utvalgets leder, Polarinstituttets direktør Olav Orheim, er med oss her i dag. Utvalget avga sin rapport i desember 2003. Neste skritt vil være fremleggelse av en Stortingsmelding om Regjeringens nordområdepolitikk.

I meldingen vil vi blant annet fremheve det regionale og sirkumpolære samarbeidet som et viktig virkemiddel for å realisere våre målsettinger i nord. Den generelle utviklingen internasjonalt går i retning av stadig nye økonomiske drivkrefter, teknologiske landevinninger og ny kunnskap. Dette både nødvendiggjør og legger til rette for styrket samarbeid, også i nordområdene.

Jeg sikter her for eksempel til klimaendringer og andre miljøutfordringer i Arktis. Men ikke minst tenker jeg på de perspektiver som mulighetene for utnyttelse i stor målestokk av olje- og gassressursene åpner.

Ærede forsamling

Fra norsk side ønsker vi at de regionale rådene i nord opprettholdes, og at deres virksomhet utfyller hverandre. For å oppnå dette, går vi inn for en sterkere koordinering av de ulike rådenes arbeid.

Norge ønsker en styrking av Arktisk Råds håndtering av miljø- og klimaspørsmål, prinsippene for bærekraftig utvikling og urfolksspørsmål.

Vi ser med forventning frem til det forestående russiske formannskapet i Arktisk Råd. Rådets omfattende utredning om konsekvenser av klimaendringer for naturmiljøet i Arktis må følges opp. Allerede i dag vet vi at virkningene er følbare. Det skaper utfordringer som alle de arktiske randstatene enkeltvis og som gruppe må ta tak i. På ministermøtet i Reykjavik i november bør det etter vårt syn gjøres konkrete politiske vedtak om oppfølging av utredningen.

Arbeidet med urfolksspørsmål har fått en stadig mer fremstående plass i det internasjonale samarbeidet. Disse spørsmålene står sentralt i de samarbeidsfora der nordområdespørsmål diskuteres. Den sterke urfolksdeltagelsen i Arktisk Råd er unik i internasjonal sammenheng. Urfolkene er også en svært viktig del av Barentssamarbeidet.

Barentssamarbeidet har siden det ble etablert i 1993 spilt en svært viktig rolle i omdanningen av våre nordlige naboregioner til en ny samarbeidsarena. Norge setter stor pris på det sterke russiske engasjementet i Barentssamarbeidet. Samarbeidet har vært vellykket på en rekke områder, så som utdanning, helse, urfolkssamarbeid og kultur.

Men det er først og fremst på grasrotplanet Barentssamarbeidet har sin styrke. I folk-til-folk samarbeidet er det regionale nivå på en unik måte den drivende kraft. Kombinasjonen av lokal forankring og sentral støtte er på mange måter nøkkelen til Barentssamarbeidets suksess.

Fra norsk side vil vi i vår formannskapsperiode aktivt arbeide for å styrke samarbeidet når det gjelder justissamarbeid, nød- og redningstjenestesamarbeid, helse, utdanning samt næringslivssamarbeid. Jeg har god tro på at vi skal klare å bringe disse sakene fremover under formannskapet.

Innen justissektoren legger vi særlig vekt på å bekjempe menneskehandel i regionen.

Redningsøvelsen "Barents Rescue" i Finnmark i 2005 vil være en viktig milepæl for å styrke det praktiske samarbeidet mellom våre lands redningstjenester.

Innen utdanningssektoren er målsetningen at studenter skal gis muligheter til å studere i hele Barentsregionen. La meg i denne sammenheng nevne det gode samarbeidet mellom Nordland fylke og Leningrad oblast som har gitt mange russiske studenter tilbud om studier i økonomisk-administrative fag ved Høyskolen i Bodø.

Gjennom å styrke mulighetene for dagens studenter til å utdanne seg i andre land, bygger vi også opp sterke mellommenneskelige bånd. Dette er i seg selv et viktig bidrag for økt forståelse mellom våre samfunn og den nye generasjon av fremtidige ledere. Vi vet alle at nære personlige kontakter spiller en sentral rolle både innenfor næringslivet og i samfunnslivet for øvrig. Slike personlige bånd etableres ofte i studietiden.

Vi vil også arbeide for gjensidig anerkjennelse av eksamenspapirer og utdanningskompetanse under den alleuropeiske Bologna-prosessen. Siktemålet må være at utdanning i ett av landene i Barentsregionen, kan gi arbeidsmuligheter i de øvrige.

Innen kunnskapsoverføring har vi også et annet vellykket norsk-russisk samarbeidsprosjekt å vise til, nemlig det såkalte "President-initiativet". I Norge har Næringslivets Hovedorganisasjon og Kommunenes Sentralforbund under denne ordningen i 5 år drevet et program for kompetanseheving overfor russiske næringslivsledere og offentlig ansatte i Nordvest-Russland. Vi er svært fornøyd med resultatene av dette programmet, som på en konkret måte bidrar til å etablere nettverk og utveksle erfaringer.

Men når det gjelder næringslivssamarbeidet i Barentsregionen generelt, må vi med hånden på hjertet kunne si at resultatene burde vært bedre. Målet om en felles næringsregion i nord står imidlertid ved lag. For å nå dette målet må de gjenværende hindringer for utenlandske investeringer i Russland overvinnes. De økonomiske reformer Russland nå gjennomfører, er vesentlige for å stimulere til vekst og nyetableringer og skape forutsigbare og trygge rammebetingelser.

Jeg håper at det norsk-russiske næringslivsforumet, som ble etablert i fjor, vil stimulere til økt kontakt og styrkede forbindelser på det økonomiske området. Også det nylig etablerte norsk-russiske handelskammer har en viktig rolle i utviklingen av våre økonomiske forbindelser.

Et bedre utviklet norsk-russisk næringssamarbeid i nord vil være kontakt- og tillitsskapende. Like viktig vil det være som et viktig element for å sikre fremtidig økonomisk vekst i regionen. En positiv økonomisk utvikling vil trygge grunnlaget for bosetting på begge sider av grensen. Den samme målsetningen vil vi fremme ved en langsiktig og bærekraftig utnyttelse av nordområdenes store og verdifulle naturressurser. Ikke minst representerer energisektoren et kraftig potensiale for begge land og for regionen som sådan.

Ærede forsamling

Utnyttelse av olje- og gassressursene på kontinentalsokkelen i Barentshavet har fått stadig sterkere aktualitet i de senere år. Nordområdene, og da i hovedsak Nord-Russland, Barents- og Karahavet, antas å inneholde en fjerdedel av verdens uoppdagede petroleumsressurser. På norsk sokkel ble spørsmålet aktualisert i forbindelse med utbyggingen av gassfeltet Snøhvit, som ligger i Barentshavet ca. 150 kilometer nordvest for Hammerfest.

Norge har gjennom de siste 40 år hatt en betydelig petroleumsaktivitet på norsk sokkel. Norske selskaper og myndigheter har opparbeidet seg internasjonal spisskompetanse på en rekke områder knyttet til olje- og gassutvinning. Dette er en erfaring det er viktig å ta med seg videre når vi nå står foran utbyggingsprosjekter både på norsk og russisk side i de nordlige havområder.

Vi etablerte allerede for 40 år siden samarbeide med internasjonale oljeselskaper om utvinning av petroleumsressursene på norsk sokkel. Dette samarbeidet har vært avgjørende både for utviklingen av norsk oljeindustri og de gode økonomiske resultater vi har oppnådd. Det har også bidratt til en effektiv ressursforvaltning som er viktig for nasjonale mål om verdiskaping.

Russiske selskaper kan konkurrere om oppdrag på norsk sokkel på lik linje med andre utenlandske selskaper. På samme måte ønsker Norge større innpass for den høyt kvalifiserte norske olje- og leverandørindustri i russisk petroleumssektor.

Russland og Norge er Europas største og blant verdens fire største eksportører av olje og gass. Energi er derfor en naturlig og viktig faktor i forholdet mellom våre to land. Nettopp våre to lands store produsentinteresser understreker betydningen og nytten av dialog. Vi legger derfor stor vekt på å videreføre og styrke den bilaterale energidialogen som ble etablert allerede i 1992 og understreket i felleserklæringen fra president Putins besøk i Norge i 2002.

I den norsk-russiske felleserklæringen fra november 2002 legger Norge og Russland også vesentlig vekt på snarlig inngåelse av en avtale om avgrensning av kontinentalsokkel og 200-milssoner i Barentshavet. Bare en utvetydig definisjon av de respektive jurisdiksjonsområder gjennom en avgrensningslinje for kontinentalsokkelen vil gi den nødvendige klarhet for relevante aktører.

Det er samtidig viktig å poengtere at en jurisdiksjonslinje ikke vil ha noen betydning for sjømilitær virksomhet. Denne vil forbli juridisk uberørt av en avgrensning, og reguleres uansett av det åpne havs friheter.

Ærede forsamling

La meg i forlengelsen av spørsmålet om sjømilitær virksomhet knytte noen kommentarer til nordområdenes militærstrategiske betydning. Den har selvsagt gjennomgått en drastisk endring som følge av de politiske omveltningene som har pågått de siste ti - femten årene.

Både på norsk og russisk side har de stående militære styrkene blitt betydelig redusert som følge av den nye internasjonale situasjonen. I Finnmark har det norske forsvaret ca. 750 mann stående, inkludert grensevakten. På russisk side av grensen er styrketallet vesentlig større, over 5000 mann. Likevel tror jeg tiden for lengst har kommet til å slå endelig fast at dette ikke bør være grunn til bekymring for noen av oss.

Med sikte på forberedelser på felles utfordringer ved deltakelse i internasjonale militæroperasjoner har Norge fått økt betydning som et unikt øvings- og treningsområde. Dette har åpnet for øvelser også i Nord-Norge relatert til Partnerskap for Fred, hvor PfP-partnere, inkludert Russland og de NATO-allierte, har mulighet for å delta.

Omfanget av disse øvelsene er foreløpig lite. I fjor omfattet de under 600 utenlandske deltakere. Men viktigheten av slike felles øvelser i krevende klimatisk miljø har vi blant annet sett i forbindelse med de NATO-ledede operasjonene på Balkan.

Spørsmålet om felles trening har allerede vært diskutert av våre to lands forsvarsministre. Jeg er glad for at vi i år vil starte planleggingen av en felles øvelse i 2005 for deltagelse i fredsbevarende operasjoner.

Den kalde krigens slutt har åpnet for felles muligheter som var stengt i årtier. Men vi må aldri glemme at forbindelsene mellom Norge og Russland går langt tilbake i historien. Jeg imøteser derfor med stor forventning åpningen av den norsk-russiske kulturhistoriske fellesutstillingen "Norge-Russland. Naboer gjennom 1000 år" i Oslo i juni. Jeg ser frem til å kunne ønske utenriksminister Lavrov velkommen til Norge i den forbindelse.

Utstillingen vil deretter bli flyttet hit til St. Petersburg, hvor den åpner i februar 2005, og hvor den vil stå sentralt under feiringen av hundreårsjubileet for opprettelsen av diplomatiske forbindelser mellom Norge og Russland, i Russlands gamle hovedstad.

Arbeidet med å lage en slik bredt anlagt bilateral kulturhistorisk utstilling har i høy grad bidratt til å styrke de kulturelle båndene. Eksisterende relasjoner er videreutviklet. Nye kontakter mellom norske og russiske institusjoner, forskningsmiljøer, kunstnere og kulturpersoner er etablert.

Ærede forsamling

Videreutvikling av samarbeidet med Russland vil fortsatt være en av de overordnede målsetninger i norsk utenrikspolitikk. Vi ønsker flere og tettere bånd både på det politiske, økonomiske, industrielle, kulturelle og militære området – såvel som folk-til-folk. Her vil problemstillingene knyttet til nordområdene stå i en særstilling.

I formiddag har det vært viktig for meg å peke på det verdifulle samarbeidet som allerede er etablert, men også på de mange muligheter som fremdeles ikke er utnyttet. Dessuten har jeg forsøkt å rette søkelyset på nordområdenes globale betydning.

Mye er oppnådd i løpet av kort tid, men det gjenstår også utfordringer. Vår erfaring er at gode resultater oppnås gjennom langsiktig, målbevisst og konsekvent arbeid, basert på åpenhet, tillit og forutsigbarhet.

Takk for oppmerksomheten.