Fredag 1. november 2002- av Kristin Clemet

Minnesmerket for Benjamin Hermansen er til minne om et uendelig verdifullt liv som fikk en altfor tidlig og brå slutt. Familien og vennene mistet en umistelig sønn og kamerat for snart to år siden.

Samtidig er minnesmerket mye mer enn dette. Statuen av Benjamin skal minne oss om noe som gjelder oss alle: kampen mot rasisme, nynazisme, fremmedfrykt og hat. Derfor er dagen i dag så viktig.

"Jeg har en drøm." Disse ordene brukte Den berømte Martin Luther King da han talte i Washington for menneskerettigheter og mot rasisme og diskriminering. "Jeg har en drøm om at en dag vil dette landet våkne opp og gjøre grunnlovens ord til virkelighet: At alle mennesker er skapt like."

Disse ordene ble sagt for nesten 40 år siden i USA. De var viktige den gangen, og de er like viktige for oss her i Norge i dag. "Alle mennesker er skapt like". Likevel opplever mennesker å bli diskriminert på grunn av hudfarge, nasjonalitet, tro og kultur. For oss alle er det selvsagt at vi må bekjempe den alvorlige og voldelige rasismen som skjedde her den 26. januar i 2001. Som Martin Luther King har jeg en drøm om at vi skal vinne den kampen.

Mangel på kunnskap om andre, mangel på respekt og intoleranse skaper barrierer mellom mennesker. Dersom dette blir satt i system, kan slike mangler føre til at det vokser frem regimer som undertrykker andre og krenker menneskerettigheten. Nazismen var et slikt regime. Vi må aldri akseptere systemer som undertrykker medmennesker.

Mangelen på kunnskap, respekt og toleranse begynner hos hvert enkelt menneske. Vi kjenner det igjen i hverdagen som hensynsløshet, utfrysing, mobbing og rasisme. Derfor må vi ikke glemme hverdagsrasismen, som ikke er så synlig, men som rammer så mange flere.

For noen dager siden var det et intervju i Aftenposten med fire studenter med pakistansk bakgrunn. En av dem sa: "Står vi likt med en etnisk nordmann i kampen om en jobb, så taper vi på grunn av navnet, hudfargen eller begge deler. Sånn er det bare. Derfor må vi ha litt mer utdannelse." Disse fire kjente hverdagsrasismen så godt at de til og med visste hvordan de vil møte den i fremtiden.

Minnesmerket over Benjamin er en huskelapp for oss, en påminnelse om at kampen mot rasisme er en kamp som ikke er slutt. Rasismen blir ikke borte når vi holder markeringer som denne. Men denne dagen gir oss inspirasjon i kampen mot rasisme. Denne kampen må vi utkjempe hver dag, og vi må aldri tenke at det ikke angår oss.

Benjamin Hermansen ble drept natten til den 27. januar. Den 27. januar var også datoen for frigjøringen av Auschwitz i 1945. Den norske jøden Herman Sachnowitz ble sammen med faren, fire brødre og en søster sendt med slaveskipet "Donau" til Stettin og videre til konsentrasjonsleiren Auschwitz i Polen. Han var en av de få norske jødene som overlevde konsentrasjonsleirens helvete. I boken "Det angår også deg" beskriver han sine opplevelser. Tittelen "Det angår også deg" kan på mange måter stå som motto for vår egen innsats mot rasisme, nynazisme og fremmedhat.

Derfor lover det godt for en bedre fremtid når jeg ser alle dere unge som er samlet i dag. Dere viser at dere bryr dere, at dette angår også dere. Da skal dere vite at dere ikke står alene. Den 6. februar i år markerte 70.000 Oslo-elever minnet Benjamin Hermansens død. Budskapet var: Vi vil ha en trygg skole uten vold og rasisme!

Kanskje er det vi voksne som har mest å lære. Kanskje er det vi som må se på dere unge for å forandre de fordommene vi har inne i oss og skape et Norge fritt for rasisme. Den 11 år gamle Hedda Himle Skandsen sa det slik da hun holdt appell til Oslo-elevene:

"Vi som er elever i dag, har et langt liv foran oss. Derfor har vi også et stort ansvar for å sørge for at vi er gode forbilder for dem som er yngre enn oss - men også for dem som er eldre enn oss."

Heddas skole, Kringsjå, var valgt ut blant de 175 Oslo-skolene som sted for hovedmarkeringen av årsdagen for Benjamin Hermansens begravelse.

Hvor går veien videre? Når vi skal bekjempe rasismen, må vi svare med handlekraft. Vi må svare med omtanke og ettertanke. Vi må svare med praktisk handling i det daglige.

Jeg ser for meg at kampen mot rasisme må foregå i tre trinn:

• For det første må flest mulig få kunnskap om hva rasisme er. Det er kunnskap som er første skritt på veien til frihet – frihet til å leve sammen som likeverdige mennesker.
• For det andre må vi forstå hvorfor rasisme, fremmedfrykt og hat oppstår. Hva er det med hver enkelt av oss som gjør det mulig? Hvilke forhold i samfunnet gjør det mulig?
• For det tredje må vi arbeide mot rasisme. Kunnskap og innsikt er godt å ha, men det hjelper ikke hvis vi ikke handler rett. Vi må ikke si som Peer Gynt: "Tenke det, ønske det, ville det med – men å gjøre det, nei det vil jeg ikke". Vi må gjøre det!

Til slutt vil understreke at arbeidet mot rasisme også er et arbeid for menneskeverd for alle. Vi må derfor ikke la oss presse til å ta i bruk rasistenes egne virkemidler som vold, hat og rasisme.

I sin tale da han mottok Nobels fredspris i 1964, sa Martin Luther King det slik:

"Ikke-vold er svaret på det avgjørende politiske og moralske spørsmålet i vår tid. Menneskene må overvinne undertrykkelse og vold uten å selv ty til vold og undertrykkelse. Sivilisasjon og vold er det motsatte av hverandre. Før eller senere vil folkene i verden oppdage denne veien for å leve sammen i brorskap og fred."

Det er denne veien mot en verden med likeverd, brorskap og fred og uten rasisme, som minnesmerket over Benjamin Hermansen skal stå som en veiviser for.