Tale av statsråd Kristin Clemet i forbindelse med utdelingen av Gunnar Randers forskningspris på Institutt for energiteknikk 4.april 2003.

Nanoteknologiens muligheter - visjoner og satsing

For kort tid siden ble følgende fastslått i Dagens Næringsliv: "Fremtiden har blitt spådd så lenge at vi har gått lei. Kanskje risikerer vi å bli tatt på sengen når den plutselig kommer?"

New Scientist var inne på samme tanke for et par uker siden. Da ble følgende kommentar gitt til utviklingen knyttet til nanorør: "Alt omkring oss skulle vært endret nå. Det var meningen at vi skulle omgi oss med superraske datamaskiner på størrelse med et støvkorn. Hus i jordskjelvutsatte områder skulle kunne sprette tilbake til sin opprinnelig form etter et jordskjelv. Og det har til og med vært snakk om romheiser bygd av nanorør."

Siden disse tingene ikke har blitt en del av hverdagen vår, har vi kanskje grunn til å være skuffet. Men New Scientist understreker at det ikke på noen måte er tilfellet. Nanorør - som er et aktuelt tema på IFE i dag - har allerede blitt en del av hverdagen vår uten at vi har merket det. De finnes for eksempel i en rekke biler, og de er på vei til å innta en rekke bruksområder. Daglig produseres det 2,5 tonn nanorør på verdensbasis!

Nanoteknologien er en forskningsarena med utrolige muligheter. Det sies at det innen kort tid vil være mulig å skreddersy materialer og dermed gi dem helt bestemte egenskaper.

For å nevne noen av de spennende utviklingsområdene som nå er i ferd med å realiseres:

• Fremstilling av nye materialer til implantater som ikke avvises av menneskekroppen, for eksempel nye hofteledd.
• Mikroprosessorer bygd opp av nanorør. Vi nærmer oss grensen for hvor mye dagens transistorer kan forminskes, men her vil nanorørene gi helt nye muligheter. Det vil ta noe tid før en nanorørbasert PC finnes i nærmeste Elkjøp-butikk, men de tekniske løsningene vil utvilsomt finnes.
• Mulighetene innen energiproduksjon er noe av det mest spennende. Her er det enorme muligheter knyttet til fornybar energi som sol- og vindenergi, og ikke minst til hydrogen som energibærer.
• Hvis man i tillegg klarer å realisere noe jeg foreløpig bare har hørt rykter om
• • nemlig bestikk som holder seg rent av seg selv
  • og selvrensende husfasader der vindusglassene skinner uansettvil det bli vanskelig å være annet enn tilhenger av denne teknologien.

Nanoteknologi internasjonalt

Mer enn 30 land har satt i gang offentlige forskningsprogrammer knyttet til nanoteknologi. De største landene satser bredt, mens de mindre stort sett velger spesialiserte nisjer.

Bakgrunnen for satsingen er en svært lang rekke mulige anvendelser og et enormt økonomisk potensial. De økonomiske anslagene varierer, men enkelte beregninger går så langt som til å anslå en markedsstørrelse på 7000 milliarder norske kroner i årlig omsetning på verdensbasis i 2015. Dette tilsvarer grovt regnet 4,5 ganger Norges BNP eller 2100 operaer i Bjørvika.

Fremskritt knyttet til nanoteknologi vil få svært stor betydning innen nesten alle økonomiske og industrielle sektorer i løpet av de nærmeste tiårene. Områdene man forventer størst økonomisk utbytte fra er

• elektronikk og kommunikasjon
• materialer og prosessering
• og innen de såkalte life sciences eller biofagene

Input-output betraktninger

Ved økt økonomisk satsing på nanoteknologi fra både regjeringer og private investorer, øker også oppmerksomheten knyttet til resultater – både økonomisk og vitenskapelig. Resultatene måles langs flere akser:

• vitenskapelige publikasjoner på verdensbasis: økte fra 1000 publikasjoner i 1990 til 12 000 i 1998 (som er nyeste tilgjengelige statistikk)
• antall patenter: økte fra 100 til 300 årlig i samme periode ved European Patent Office

Dette viser at antall patenter ikke øker like raskt som antall publikasjoner. Men dette er selvsagt naturlig fordi det er nødvendig å bygge opp grunnleggende kunnskap før kunnskapen kan resultere i konkrete – og patenterbare – anvendelser.

Regionale forskjeller

Hvis vi ser nærmere på hvilke felt innen nanoteknologi ulike land spesialiserer seg på, oppdager vi store forskjeller.

• USA peker seg ut fordi landet er aktivt og langt fremme på alle aktuelle områder
• Japan og andre asiatiske land er sterkest innen nanoelektronikk
• mens Vest-Europas styrke er innen medisinsk nanoteknologi

Det er åpenbart at svært sterke aktører satser på dette forskningsfeltet, og det er like åpenbart at det vil være avgjørende å velge riktige nisjer for norsk forskningsinnsats.

Nanoteknologi – formidling og etikk

Nanoteknologi er fremdeles en ukjent vitenskap for allmennheten. De som forbinder noe med teknologien overhodet, assosierer gjerne i retning av science fiction – teknologien oppleves som både skremmende og fascinerende. Og når vi hører om en del mulige anvendelsesområder, er science fiction-assosiasjonen forståelig. Ett eksempel er romheisen av nanorør som Nature presenterte på sin forside for noen år siden.

Jeg går ut i fra at vi er enige om at nanoteknologi og materialforskning vil være av uvurderlig betydning både økonomisk og vitenskapelig i årene som kommer. Derfor er det viktig at forståelig, tillitvekkende og gjerne spennende informasjon spres – og at den spres vidt. Det er viktig at folk flest, som høyst sannsynlig vil få en mer og mer nanoteknologisk hverdag, har et realistisk forhold til teknologien.

Enkelte ildsjeler i media har satt nanoteknologi på dagsorden fra tid til annen. For eksempel hadde Aftenposten en god artikkelserie for en stund siden. Forskningsrådets magasin for 6-12-åringer, Nysgjerrigper, hadde i årets første nummer artikkelen "Nano for liten og nano for stor", og det viser vel tydelig at informasjon kan spres til alle grupper av befolkningen.

Men vi trenger mer, for vi ser at det nytter: En lærer fortalte at i forbindelse med ordningen som kalles "Skolen og Elevens Valg" fikk elevene velge aktivitet én uke ut i fra interesse. Mange benyttet anledningen til full fordypning i snowboardteknikk. Men ikke Christian – han valgte nanoteknologi…

Det er flere grunner til å oppfordre alle med kunnskap på dette feltet, til å prioritere formidling høyt:

• For det første bør vi ha en befolkning som blir informert om teknologien parallelt med at utviklingen foregår, og ikke bare i ettertid. Her er det en stor jobb å gjøre. En velrennomert avis gav – riktignok spøkefullt – denne definisjonen av nanoteknologi for en ukes tid siden: "Nanoteknologi er veldig små dingser". Det har de selvsagt rett i, men man kan kanskje håpe på et noe høyere presisjonsnivå?

• For det andre er det avgjørende å legge grunnlaget for videre rekruttering til feltet. Regjeringen vektlegger dette, blant annet gjennom den nylig lanserte Strategiplanen for realfag. IFE er åpenbart opptatt av de samme spørsmålene, og i disse dager arrangerer instituttet en fysikkonkurranse for elever i videregående skole. Bruk den fremtidsrettede forskningen innen nanoteknologi til å fange elevenes interesse!
• For det tredje er det viktig at etiske problemstillinger knyttet til den nye teknologien blir drøftet i åpne fora og at allmennheten inviteres inn i diskusjonene. Dette kan gjøres på en rekke måter. Bioteknologinemndas lekfolkskonferanser har vist at de etiske sidene selv ved faglig kompliserte problemstillinger kan drøftes konstruktivt av lekfolk som mottar god informasjon.

Det amerikanske, offentlige nanoteknologiprogrammet (National Nanotechnology Initiative) har identifisert etikk som et av de viktigste innsatsområdene, og i Norge har Den nasjonale forskningsetiske komité vist interesse for nanoteknologi som et felt som bør vies oppmerksomhet.

I denne ukes nummer av New Scientist peker man på mulig forurensningsfare og helserisiko forbundet med nanoteknologi. Dette er en påminner om at en fullstendig risikofri teknologi neppe finnes.

• Sist, men ikke minst, er det selvsagt viktig å informere og overbevise de folkevalgte om dette fagfeltets betydning. Våg å være visjonære! La beslutningstakere se mulighetene, skap begeistring!

Regjeringens satsing på nye materialer

Vi må erkjenne at andre land hittil har satset mer og over lenger tid. Men nå har vi for første gang fått en konkret satsing i årets budsjett.

Regjeringens ønske om å styrke dette forskningsfeltet kom klart til uttrykk i en økning i bevilgningene på 30 mill. friske kroner. I budsjetteksten ble det understreket at disse skulle gå til tverrfaglig forskningsinnsats innen nye materialer, med særlig vekt på funksjonelle materialer.

Disse 30 millionene kommer i tillegg til de 108 mill. kroner som Forskningsrådet har satt av til sin NANOMAT-satsing for perioden 2002-2006 fra avkastningen fra Forskningsfondet.

Gjennom opprettelsen av FUNMAT-samarbeidet har sentrale institusjoner vist at også de prioriterer dette viktige fagfeltet. IFE, SINTEF, NTNU og Universitetet i Oslo er initiativtakere til FUNMAT. Disse institusjonene fortjener honnør for arbeidet de har lagt ned for å fremme materialforskning og nanoteknologi som sentrale satsingsområder. Arbeidet for å samle de beste kreftene og for å koordinere innsatsen, er helt i tråd med Regjeringens arbeid for økt forskningskvalitet.

Tirsdag denne uken kom Forskningsrådets utlysning av NANOMAT-midler for 2003. Her er en vesentlig del – 35-45 mill. kroner – avsatt til etablering av teknologiplattformer og/eller videreutvikling av nasjonalt koordinerte forskergrupper. Det andre prioriterte området er forskerprosjekter (tidligere frie prosjekter) som er tilgodesett med 10-20 mill. kroner. Søknadsfristen er 2. mai!

Konklusjonen må være at Institutt for energiteknikk antakelig er blant Norges mest spennende og fremtidsrettede arbeidsplasser for tiden. Vi håper dere vil holde både politikere og resten av befolkningen orientert om resultatene etter hvert som de kommer!