Kulturminister Åse Kleveland

Premiering av barne- og ungdomslitteratur og tegneserier utkommet i 1995

Det Norske Teatret 23. april 1996

Barnet og dikteren har en felles språklig interesse. Begge prøver de grensene for det som er "pent", "sant" og "korrekt" - barnet for å erobre og beherske språket, dikteren for å utvide det.

Norge har en lang tradisjon for en barne- og ungdomslitteratur som møter denne språkutforskende trangen hos den oppvoksende slekt med sin utvidende bevissthet. De siste 25 årene har vi dessuten opplevd en særlig gledelig bredde i litteraturen for barn og unge, innenfor velkjente sjangrer som romanen, novellen, diktet og bildeboka så vel som i mer eksperimentelle blandingsformer. De unge leserne har også vist at de setter pris på denne litteraturen - det er et faktum at norsk barne- og ungdomslitteratur topper litteraturstati- stikken både når det gjelder salgstall og utlån i biblioteket. Og den nyter stor anseelse i utlandet, noe som blir tydelig illustrert ved at hver tredje norske barne- og ungdomsbok de siste fem årene har blitt oversatt til minst ett fremmed språk.

Det er altså all grunn til å feire barne- og ungdomslitteraturen vår, både de bøkene og tegneseriene som mottar velfortjente priser i dag og det mangfoldet de er representanter for. Det er en litteratur som er moderne, som gir uttrykk for livsfølelsen i vår egen tid, og framfor alt: Den er av høy kvalitet som LITTERATUR. De gode bøkene for barn og unge er dermed gode bøker også for voksne. De er utviklet innenfor en ung horisont, gjennom språklige undersøkelser som bare er mulige innenfor en slik horisont.

Mange forfattere har pekt på at barnelitteraturen åpner for en ny kunstnerisk frihet. Et berømt eksempel er engelske C.S. Lewis som i essayet "On Three Ways of Writing for Children" framhever at for ham er barneboka den beste kunstform for det han har å si. Vår norske Alf Prøysen, som gjennom sitt barnelitterære arbeid bl.a. skapte de fantastiske fortellingene om Teskjekjerringa, kunne trolig sagt det samme - eller kanskje han sa det, på sin underfundige måte, i den sjarmerende

"Lillebrors vise": "Det kan bare Lillebror, og bare bare han...". Den gode barnelitteraturen handler om noe som er felles for barn og voksne, formidlet med all den kunstferdighet den voksne er i stand til å mobilisere.

For barn og unge er det en menneskerett å få sin livssituasjon uttrykt i litteraturen. Staten har her vært seg sitt ansvar bevisst, og bidrar bl.a. gjennom Norsk kulturråds innkjøps- ordning til at de nye barne- og ungdomsbøkene ikke bare blir distribuert til folkebiblioteker, men også til landets skolebiblioteker. Denne ordningen er med på å sikre at forlagene kan ivareta bredden i litteraturen og satse mer på det nyskapende. I denne sammenhengen er det også naturlig å nevne den nyopprettede innkjøpsordningen for faglitteratur for barn, som gjør det mulig å utvikle seriøs sakprosa på et lenge forsømt område. Likevel må ingen statlige støtteordninger bli en sovepute verken for kommunene eller forlagene, men en stimulans til å ta sin del av ansvaret for å gi barn og ungdom den varierte og utfordrende litteraturen de har rett på.

De statlige virkemidlene for å styrke barne- og ungdomslitteraturen omfatter en rekke tiltak, hvorav de ulike innkjøpsordningene og produkjsonsstøtten i Norsk kulturråd er av de mest omfattende. Vi er også opptatt av at formidlingen til barn og unge stadig utvikles både i form og innhold. Donald Duck leses av 26 % av alle nordmenn over 9 år. Sammenlagt leses ulike tegneserieblad av 33% av befolkningen. Et forsvinnende lite antall av slike serieblader er norske eller nordiske. Vi er derfor glade for å kunne medvirke til at slike serier kan utvikles. Tegneseriene er et inkluderende multimedium som har evnen til å nå mange målgrupper. Og, i den anledning vi nå er samlet, er det viktig å understreke at tegneserien også kan være et litterært og kunstnerisk uttrykk av høy kvalitet.

En levende barne- og ungdomslitteratur gir viktige impulser til språkutviklingen, både som nødvendig ledd i skolens morsmålsundervisning og som fritidslesning. Den er et godt instrument for begrepslæring og utvidelse av ordforrådet, den styrker evnen til abstraksjon og innlevelse, og ikke minst: Den tar hele tiden vare på det urolige i språket. Slik hjelper den de unge til å finne egne ord for det de ser og tenker - og gir dem mot til å danne nye ord der de gamle ikke strekker til.

Det sier seg selv, men det selvsagte bør av og til sies: Litteratur er en kunst av ord. Og det har vist seg at ordet består - trass i massiv og økende konkurranse fra bilde-media gjennom hele vårt århundre, og trass i at lydnivået i det moderne samfunnet har økt faretruende. I likhet med en vellykket utbryterartist har ordet alltid kommet seg unna og funnet fram til et mellomrom stort nok til å gjøre sitt nærvær gjeldende. For ordet er både bilde og lyd, både rytme og mening, det kan lyde gjennom rommet, eller det kan folde seg lydløst ut på en flate. De som kan denne kunsten, har som oppgave å berge ordet, vårt mest menings- skapende kunstmateriale, fra å bli marginalisert i den offentlige kommunikasjonen - og til nå har de klart oppgaven bra.

Den største faren for ordet kommer altså ikke fra vårt multimedia-samfunn i og for seg, men fra språket selv. Eller rettere: Fra oss som bruker språket. Det språket vi omgir oss med til daglig, i aviser, radio, fjernsyn og dataprogram, er som regel et FERDIG språk, et språk som alltid ligger på etterskudd, et språk som blir tatt for gitt. Det er dette språket vi oftest bryter ut i når vi snakker og skriver, særlig i offentlige sammenhenger. Opp mot dette setter den gode litteraturen et motspråk, og den gjør det offentlig og med myndighet. I littera- turen blir det skapt et rom for det uventede, det rebelske, det vakre - den støtter oss i vår skepsis, vår undring, vår nysgjerrighet, vår trass, vårt håp og vår trang til skjønnhet.

Et berømt og minneverdig eksempel på en forfatters heroiske forsøk på riste språket ut av den sløve bedageligheten, er den amerikanske modernisten Gertrude Steins verselinje fra tidlig i vårt århundre der hun vil gjøre poesiens mye omtalte rose synlig på ny: "rose is a rose is a rose is a rose". Ja, så enkelt kan det gjøres - men det krever en god forfatters innsikt og mot.

Det er usynlig det litteraturen blir til av. Helt til det blir gjort synlig. Ved en anledning som dette er det særlig grunn til å takke de gode norske barne- og ungdomsbokforfatterne for det de hele tiden arbeider med å gjøre synlig for oss. Prisene i dag går til noen få, og det er selvsagt umulig å gi dem alle den honnør de fortjener. Men vi kan ha et håp om at prisene til de utvalgte her i dag vil skape en større oppmerksomhet omkring dagens og morgen- dagens norske barne- og ungdomslitteratur.