Historisk arkiv

Fosterhjem

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg I

Utgiver: Barne- og familiedepartementet

Q-0836, med endringer gitt i Q-9/00

Barne- og familiedepartementet Oslo, 23. november 1993

Retningslinjer til lov om barneverntjenester av 17. juli 1992

FOSTERHJEM

Med endringer gitt i Q-9/00

Innhold

1. linkintHoveddelkap 1Gjeldende regler om fosterhjem

2. linkintHoveddelkap 2linkintHoveddelkap 2Hva er et fosterhjem i lovens forstand

2.1 Fosterhjem som er vedtatt eller formidlet av barneverntjenesten, jf. barnevernloven § 4-22 første ledd bokstav a)

2.2 Private plasseringer, jf. barnevernloven § 4-22 første ledd bokstav b)

2.3 Fosterhjemsplassering i hht. vedtak om særtiltak for barn med atferdsvansker, jf. § 4-27

2.4 Fosterhjemsplassering hos biologiske foreldre

3. linkintHoveddelkap3linkintHoveddelkap3Nærmere om hva fosterhjemsplasseringen innebærer etter de ulike plasseringsgrunnlag

3.1 Fosterhjemsplassering etter vedtak om omsorgsovertakelse, jf. § § 4-12 og 4-8

3.2 Fosterhjemsplassering etter beslutning om hjelpetiltak, jf. § 4-4 femte ledd, og ved godkjenning av private plasserin ger, jf. § 4-7

4. linkintHoveddelkap4linkintHoveddelkap4Krav til fosterhjem

5. linkintHoveddelkap5linkintHoveddelkap5Barnets rettigheter

6. linkintHoveddelkap6linkintHoveddelkap6Godkjenning av fosterhjem

6.1 Hvilken kommune skal godkjenne fosterhjemmet

6.2 Undersøkelser

6.3 Avtale mellom barneverntjenesten og fosterforeldrene

7. linkintHoveddelkap7linkintHoveddelkap7Opplæring, oppfølging og kontroll av fosterhjem og fosterbarn. Tilsyn.

7.1 Fylkeskommunens ansvar

7.2 Barneverntjenestens ansvar for oppfølging og kontroll

7.3 Tilsyn

8. linkintHoveddelkap8linkintHoveddelkap8Hvordan skaffe fosterhjem

9. linkintHoveddelkap9linkintHoveddelkap9Fosterhjemsgodtgjøring

10. linkintHoveddelkap10linkintHoveddelkap10Opphør av fosterhjemsplassering

1 Gjeldende regler om fosterhjem

Både den nye barnevernloven og forskriftene til loven inneholder regler om fosterhjem.

De mest sentrale lovbestemmelsene og forskriftene gjengis i det følgende:

§ 4-22. Fosterhjem

Med fosterhjem menes i denne lov

a)private hjem som tar i mot barn til oppfostring på grunnlag av barneverntjenestens beslutning om hjelpetiltak etter § 4-4, eller i samband med omsorgsovertakelse etter §4-12 eller § 4-8 annet og tredje ledd,

b)private hjem som skal godkjennes i henhold til § 4-7.

Til fosterforeldre skal det velges personer som har særlig evne til å gi barn et trygt og godt hjem, og som kan løse oppfostringsoppgavene i samsvar med de forutsetningene som er lagt til grunn om oppholdets varighet m.m., jf. § 4-15.

Departementet kan gi forskrifter om hvilke krav som skal stilles ved valg av fosterhjem, om fosterhjemmenes rettigheter og plikter, om barneverntjenestens plikt til veiledning og oppfølging av fosterhjemmene, og om tilsyn med barn i fosterhjem. Barneverntjenesten skal oppnevne tilsynsfører for barn i fosterhjem. Den kommune der fosterhjemmet ligger, har ansvaret for godkjenning og tilsyn av hjemmet.

§ 4-7. Barn som foreldrene selv plasserer utenfor hjemmet

Når et barn blir plassert hos andre på en slik måte at foreldrene ikke kan sies å ha den daglige omsorgen for det, kan barneverntjenesten kreve å godkjenne plasseringsstedet hvis plasseringen varer mer enn to måneder, jf. § 4-22 annet ledd. Grunnlaget for å gjøre et slikt krav gjeldende er det samme som for å gjøre undersøkelser etter § 4-3. Reglene for undersøkelser etter § 4-3 skal også følges i disse tilfeller.

Krav om godkjenning gjelder ikke når barnet er over 15 år, når plasseringen er nødvendig av hensyn til barnets skolegang, eller når barnet blir plassert i en offentlig institusjon på grunn av sin helse og utvikling.

Når barneverntjenesten får opplysning om plassering etter første ledd skal den undersøke om det er behov for hjelpetiltak som kan gi foreldrene grunnlag for å ha barnet hos seg, eller som ellers er ønskelige av hensyn til barnet. Om gjennomføring av undersøkelsen gjelder § 4-3 annet, tredje og fjerde ledd. Undersøkelsen kan unnlates dersom den etter de opplysninger som foreligger, ikke er nødvendig.

§ 4-15. Valg av plasseringssted i det enkelte tilfelle

Innenfor den ramme som er fastsatt i § 4-14 skal stedet for plassering velges ut fra hensynet til barnets egenart og behov for omsorg og opplæring i et stabilt miljø. Det skal tas hensyn til hvor lenge det er trolig at plasseringen vil vare, og til om det er mulig og ønskelig at barnet har samvær og annen kontakt med foreldrene.

I sitt forslag til fylkesnemnda skal barneverntjenesten redegjøre for de synspunkter som bør legges til grunn for valg av plasseringssted i det enkelte tilfelle. I sitt vedtak kan fylkesnemnda stille vilkår når det gjelder plasseringen. Kan barnet ikke plasseres slik det ble forutsatt i forslaget eller vedtaket, skal saken forelegges fylkesnemnda på nytt.

Allerede ved omsorgsovertakelsen skal barneverntjenesten vedta en plan for barnets omsorgssituasjon. Senest to år etter fylkesnemndas vedtak skal barneverntjenesten vedta en plan for barnets framtidige omsorgssituasjon som ikke skal endres uten at forutsetningene for den er falt bort. Denne planen skal forelegges fylkesnemnda til eventuell uttalelse.

§ 4-18. Ansvaret for omsorgen i foreldrenes sted

Når et vedtak etter § 4-12, jf. § 4-8 annet og tredje ledd, blir satt i verk, går omsorgen over på barneverntjenesten. På vegne av barneverntjenesten skal fosterforeldrene eller den institusjon der barnet bor, utøve den daglige omsorg. Barneverntjenesten kan bestemme at fosterforeldrene eller den institusjon der barnet bor, også skal avgjøre andre spørsmål enn de som gjelder den daglige omsorg.

Fylkesnemnda kan bestemme at foreldrene skal ha bestemmelsesrett i spørsmål som ikke gjelder den daglige omsorg.

Forskrift om fosterhjem og tilsyn med barn i fosterhjem

Forskrift av 21. des. 1992 fastsatt av Barne- og familiedepartementet i medhold av lov av 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester § 4-22 tredje ledd.

§ 1

Fosterhjem, jf. barnevernloven § 4-22 a) og b), skal godkjennes av barneverntjenesten i den kommune der fosterhjemmet ligger. Fosterhjemsplassering i henhold til § 4-22 a) kan ikke foretas før fosterhjemmet er godkjent.

Fosterhjemskommunen og omsorgskommunen kan avtale at omsorgskommunen skal godkjenne fosterhjemmet. Avtalen skal være skriftlig.

§ 2

Før godkjenning av fosterhjem skal barneverntjenesten undersøke fosterhjemmet, jf. barnevernloven § 4-22 annet ledd.

Barneverntjenesten skal også innhente opplysninger om fosterfamiliens helsetilstand.

§ 3

Barneverntjenesten og fosterforeldrene skal inngå skriftlig avtale om henholdsvis fosterforeldrenes og barneverntjenestens plikter og rettigheter. Når fosterhjemsplassering foretas etter vedtak om omsorgsovertakelse, jf. barnevernloven §§ 4-12 og 4-8, skal avtale inngås i henhold til skjema utarbeidet av Barne- og familiedepartementet.

§ 4

Fylkeskommunen har ansvaret for at fosterhjemmet får nødvendig opplæring og generell veiledning.

Omsorgskommunen har ansvaret for oppfølging og kontroll av barnets situasjon i fosterhjemmet, jf. barnevernloven § 8-4 annet ledd, og har ansvaret for å gi fosterforeldrene nødvendig råd og veiledning i forbindelse med plasseringen av det enkelte barn så lenge plasseringen varer.

§ 5

Barneverntjenesten i fosterhjemskommunen har ansvaret for at det blir ført tilsyn med barn i fosterhjem. Tilsyn skal utføres til barnet fyller 18 år. Fosterhjemskommunen og omsorgskommunen kan likevel avtale at omsorgskommunen skal ha ansvaret for tilsyn med barnet. Avtalen skal være skriftlig. Blir det inngått avtale som nevnt plikter omsorgskommunens barneverntjeneste likevel å melde fra til barneverntjenesten i den kommune der fosterhjemmet ligger om misforhold i fosterhjemmet.

Barneverntjenesten skal oppnevne en særskilt tilsynsfører til å føre tilsyn med barnet. Det bør legges vekt på å finne frem til en person som barnet har, eller kan få nødvendig tillit til, og som har særlige forutsetninger for å kunne utføre tilsynsoppgaven i forhold til det enkelte barn. Tilsynsføreren skal ha en uavhengig funksjon i forhold til barneverntjenesten og fosterforeldrene, men skal samarbeide med barneverntjenesten til beste for barnet. Både barnet og fosterfamilien skal gis melding om hvem som skal være tilsynsfører for barnet.

§ 6

Formålet med tilsynet skal være å føre kontroll med at barnet får tilfredsstillende omsorg i fosterhjemmet. Tilsynsfører har rett til å få adgang til fosterhjemmet så ofte som forholdene i det enkelte tilfelle gjør det nødvendig. Tilsynet skal tilrettelegges slik at barnet kan ta opp eventuelle problemer med tilsynsfører uten at fosterforeldrene er tilstede.

§ 7

Det skal føres tilsyn med barn i fosterhjem så ofte som forholdene i det enkelte tilfelle gjør det nødvendig, men minst 4 ganger pr. år. Det skal utarbeides rapport om tilsynet etter hvert besøk i fosterhjemmet. Dersom tilsynskommunen ikke har omsorgsansvaret for barnet, skal rapporten sendes i kopi til omsorgskommunens barneverntjeneste.

§ 8

Denne forskrift trer i kraft 1. januar 1993.

2 Hva er et fosterhjem i lovens forstand

Hva som menes med begrepet fosterhjem i barnevernlovens forstand fremgår av § 4-22 første ledd bokstavene a) og b).

2.1 Fosterhjem som er vedtatt eller formidlet av barneverntjenesten, jf. barnevernloven § 4-22 første ledd bokstav a)

§ 4-22 første ledd bokstav a) er begrenset til å gjelde plasseringer som foretas som omsorgstiltak fra barneverntjenestens side, dvs. når private hjem tar i mot barn til oppfostring etter barneverntjenestens beslutning om hjelpetiltak etter § 4-4 femte ledd eller i forbindelse med plassering av barn etter vedtak om omsorgsovertakelse etter lovens §§ 4-8 og 4-12. Lovens definisjon dekker et vidt spekter, fra f.eks. "besteforeldrehjem" til de mer "profesjonelle" fosterhjemmene som nærmer seg institusjonen i innhold og organsisering. Weekend-fosterhjem, besøkshjem eller andre typer avlastningshjem faller imidlertid utenom fosterhjemsdefinisjonen fordi barnet i disse tilfellene ikke kan sies å være plassert til "oppfostring".

2.2 Private plasseringer, jf. barnevernloven § 4-22 første ledd bokstav b)

§ 4-22 første ledd bokstav b) omfatter de tilfelle hvor foreldre plasserer barnet utenfor hjemmet av eget tiltak, dvs. uten at barneverntjenesten har besluttet eller vedtatt plasseringen. I utgangspunktet faller slike private plasseringer utenfor lovens fosterhjemsbegrep. Lovens hovedregel er at når foreldre plasserer sine barn til oppfostring hos andre er dette barneverntjenesten uvedkommende, og plasseringen anses ikke som en fosterhjemsplassering i barnevernlovens forstand. Enkelte tilfelle av slike private plasseringer vil likevel falle inn under fosterhjemsbegrepet. Når vilkårene i § 4-7 er til stede, kan nemlig barneverntjenesten kreve å undersøke plasseringsstedet med tanke på eventuell godkjenning.

Etter § 4-7 kan barneverntjenesten kreve å godkjenne plasseringsstedet når 1) barnet er plassert på en slik måte at foreldrene ikke kan sies å ha den daglige omsorgen for det og 2) plasseringen varer mer enn 2 måneder og 3) vilkårene i lovens § 4-3 er til stede, dvs. at barneverntjenesten må ha rimelig grunn til å anta at det foreligger forhold som kan gi grunnlag for tiltak etter loven (f.eks at barnet har et særlig behov for et hjelpetiltak etter § 4-4). Selv om disse tre vilkårene er tilstede, gjelder likevel ikke godkjenningskravet når barnet er over 15 år, når plasseringen er nødvendig på grunn av barnets skolegang, eller når barnet blir plassert i en offentlig institusjon på grunn av sin helse og utvikling.

Når vilkårene i § 4-7 første ledd er til stede skal barneverntjenesten undersøke plasseringstedet. Barneverntjenesten skal først og fremst undersøke om det er behov for hjelpetiltak som kan gi foreldrene mulighet til å ta seg av barnet selv. Dersom dette ikke er mulig, slik at barnet fortsatt må bo utenfor hjemmet, skal barneverntjenesten undersøke om plasseringsstedet tilfredsstiller kravene til fosterhjem. Det skal i utgangspunktet stilles de samme kravene til disse fosterhjemmene som til fosterhjem som benyttes etter vedtak om omsorgsovertakelse eller beslutning om hjelpetiltak, se nærmere under pkt. 4. Tilfredsstiller plasseringsstedet disse kravene skal barneverntjenesten godkjenne plasseringsstedet som fosterhjem. Dette gjelder uavhengig av om fosterhjemmet får betaling eller ikke. Dersom plasseringsstedet ikke tilfredsstiller kravene, kan plasseringsstedet ikke godkjennes. I disse tilfellene må barneverntjenesten finne frem til andre tiltak som kan ivareta barnets behov. Man kan f.eks. tenke seg at barneverntjenesten prøver å få foreldrene til å samarbeide om en frivillig plassering i et annet fosterhjem etter § 4-4 femte ledd, eller at det treffes vedtak om omsorgsovertakelse etter § 4-12 dersom vilkårene er til stede.

2.3 Fosterhjemsplassering i hht. vedtak om særtiltak for barn med atferdsvansker, jf. § 4-27

Når det er truffet vedtak om særtiltak for barn med atferdsvansker etter §§ 4-24 og 4-26, kan barnet plasseres i fosterhjem som har særlige forutsetninger for å kunne løse de problemer som foreligger, jf. § 4-27. Slik plassering kan bare skje dersom dette er bestemt i fylkeskommunens plan. Fosterhjem som benyttes etter vedtak om særtiltak for barn med atferdsvansker anses i henhold til § 4-22 ikke som fosterhjem. Disse fosterhjemmene er å anse som institusjoner ved anvendelsen av § 4-24 og § 4-26. Lovens bestemmelser om fosterhjem kommer derfor ikke til anvendelse for disse fosterhjemmene, og de er heller ikke omhandlet i dette rundskrivet.

2.4 Fosterhjemsplassering hos biologiske foreldre

I forbindelse med Stortingets behandling av den nye barnevernloven, ga Forbruker- og administrasjonskomiteen i Innst. O. nr. 80 (1991-92) uttrykk for at den mente det var urimelig at barnet, i tilfelle av omsorgssvikt hos den ene av foreldrene, ikke kunne plasseres hos den andre av foreldrene når denne anses å kunne gi barnet forsvarlig omsorg. På denne bakgrunn er det nå åpnet for at barneverntjenesten og/ eller fylkesnemnda i visse tilfelle kan fosterhjemsplassere barnet hos den ene av foreldrene i påvente av en avgjørelse av spørsmålet om daglig omsorg etter reglene i barneloven, når den andre av foreldrene blir fratatt omsorgen for barnet.

Ved fosterhjemsplasseringer hos biologiske foreldre vil de retningslinjer som er omhandlet i dette rundskriv, i utgangspunktet komme til anvendelse. Det er imidlertid i tillegg gitt særlige retningslinjer for denne type fosterhjemsplasseringer, det vises til eget skriv om fosterhjemsplassering hos biologiske foreldre. (Q-0835)

3 Nærmere om hva fosterhjemsplasseringen innebærer etter de ulike plasseringsgrunnlag

3.1 Fosterhjemsplassering etter vedtak om omsorgsovertakelse, jf. § § 4-12 og 4-8

Når barnet plasseres i fosterhjem etter vedtak om omsorgsovertakelse, skal fosterforeldrene utøve den daglige omsorgen for barnet på vegne av barneverntjenesten, jf. bvnl. § 4-18. Barneverntjenesten kan bestemme at fosterforeldrene også skal avgjøre spørsmål som ikke direkte gjelder den daglige omsorg og som ellers ligger under barneverntjenestens avgjørelsemyndighet, f.eks. om barnet skal gå i barnehage o.l. Barneverntjenesten kan imidlertid ikke overlate til fosterforeldrene å ta avgjørelser som ligger under foreldreansvaret dersom foreldrene fortsatt har foreldreansvaret for barnet.

I forbindelse med vedtakelsen av den nye barnevernloven, besluttet Stortinget å opprettholde skillet mellom omsorgsovertakelse og fratakelse av foreldreansvar. Dette innebærer at foreldrene har et restansvar for barnet etter at det er truffet vedtak om omsorgsovertakelse. Omsorgsovertakelsen innebærer allikevel en sterk begrensning i foreldreansvaret. Forbruker- og administrasjonskomiteen uttalte i Innst. O. nr. 80 (1992-93) at problemet med hva som gjenstår av foreldreansvaret etter at det er truffet vedtak om omsorgsovertakelse, må løses ved at dette defineres i tråd med den praksis som har utviklet seg på området. Hva det begrensede foreldreansvaret konkret består i etter at det er truffet vedtak om omsorgsovertakelse, voldte imidlertid en del tvil i praksis også etter den tidligere barnevernloven. Det er derfor fortsatt visse uklarheter knyttet til dette spørsmålet. Forbruker- og administrasjonskomiteen la imidlertid til grunn at vesentlige spørsmål som valg av skole, utdanning og religion skal høre under foreldreansvaret.

Kompetansen til å samtykke til innleggelse i institusjon etter § 4-26 er nå knyttet til foreldreansvaret. Dette innebærer at dersom foreldrene ikke er fratatt foreldreansvaret for barnet, er det disse ( i tillegg til barnet når barnet er under 15 år) som må samtykke til innleggelse i institusjon selv om barneverntjenesten har overtatt omsorgen for barnet.

Når det gjelder barnets religiøse oppdragelse er det forutsatt i lovens forarbeider at dette spørsmålet må løses gjennom valg av plasseringssted for barnet, jf. nærmere om dette under pkt. 4. Når det gjelder kirkelige handlinger, f.eks. dåp og konfirmasjon, hører slike beslutninger under foreldreansvaret.

Når det gjelder utdanning, oppstår sjelden spørsmål av betydning før 15-års alder, og da har barnet selvbestemmelsesrett for denne type spørsmål.

Stortinget har sett det som viktig at skillet mellom omsorgsovertakelse og fratakelse av foreldreansvar opprettholdes. Dette taler for at når det er tvil om hvorvidt konkrete spørsmål skal avgjøres av barneverntjenesten eller barnets foreldre, bør tvilen normalt komme foreldrene til gode. Dersom barneverntjenesten mener barnets foreldre utøver foreldreansvaret på en for barnet uheldig måte, bør det heller vurderes om foreldreansvaret skal fratas foreldrene etter § 4-20.

Etter barnevernloven § 4-19 kan fylkesnemnda, som treffer vedtak om omsorgsovertakelse, regulere omfanget av samvær mellom barnet og foreldrene og evt. andre som det er ønskelig at barnet skal ha samvær med. Fylkesnemnda kan også vedta at det ikke skal være samvær mellom barnet og foreldrene, og at barnet skal plasseres i et fosterhjem hvor adressen holdes skjult for foreldrene. Fylkesnemnda kan overlate til barneverntjenesten å regulere den nærmere gjennomføringen av evt. samvær.

Barneverntjenesten kan også etablere samværsordninger selv om samvær ikke er fastsatt av fylkesnemnda, og/eller utvide samværsordninger som allerede er fastsatt av fylkesnemnda. Dette gjelder imidlertid bare når samvær ikke er i strid med klare forutsetninger i fylkesnemndas vedtak. Barneverntjenesten kan imidlertid ikke begrense eller stanse samvær som er fastsatt av fylkesnemnda.

Samvær mellom barnet og de biologiske foreldre skal utformes ut fra barneverntjenestens og/ eller fylkesnemndas vurdering av hva som er best for barnet. I den grad det tas sikte på å etablere samværsordninger som i stor grad involverer fosterforeldrene, f.eks. ved at barnet skal ha samvær med foreldrene i fosterforeldrenes hjem, bør barneverntjenesten drøfte den nærmere gjennomføringen av samværsordningen med fosterforeldrene før den settes i verk.

Etter barnevernloven § 4-15 skal barneverntjenesten allerede ved omsorgsovertakelsen vedta en plan for barnets omsorgsituasjon. Fosterhjemmet skal velges ut fra barnets egenart og situasjon, og det skal tas hensyn til hvor lenge plasseringen vil vare og om barnet skal ha samvær og annen kontakt med foreldrene under plasseringen. Det er ikke forutsatt at fylkesnemnda skal ta stilling til valg av fosterhjem i det enkelte tilfelle, men det er ikke noe i veien for at fylkesnemnda gjør dette. Forutsetningen må imidlertid være at fosterhjemmet forøvrig tilfredsstiller kravene for å bli godkjent som fosterhjem og kan godkjennes på vanlig måte, jf. nærmere om dette under pkt. 6.

Etter § 4-15 skal barneverntjenesten i tillegg til en foreløpig plan som nevnt ovenfor, vedta en plan for barnets fremtidige omsorgssituasjon som ikke skal endres uten at forutsetningene for den er falt bort. Denne planen skal foreligge senest to år etter fylkesnemndas vedtak om omsorgsovertakelse og skal forelegges fylkesnemnda til evt. uttalelse. I Innst. O.nr. 80 (1991-92) uttaler Forbruker- og administrasjonskomiteen at en slik plan skal bidra til å fjerne noe av den usikkerhet som er tilstede ved en del fosterhjemsforhold. Snarest mulig, og senest to år etter fylkesnemndas vedtak, skal altså barneverntjenesten utarbeide en plan over barnets fremtidige omsorgsbehov, herunder om det tas sikte på en langvarig plassering av barnet eller om det tas sikte på tilbakeføring til biologiske foreldre. Planen vil imidlertid aldri kunne være bindende. Det følger av § 4-16 at når det er truffet vedtak om omsorgsovertakelse plikter barneverntjenesten fortløpende å følge barnets og foreldrenes utvikling nøye. Dersom vilkårene for tilbakeføring av barnet er til stede etter lovens § 4-21 (jf. nærmere om dette under pkt. 10), må barnet tilbakeføres, selv om barneverntjenesten på et tidligere tidspunkt forutsatte noe annet. I disse tilfellene vil nettopp forutsetningene for planen være bortfalt.

3.2 Fosterhjemsplassering etter beslutning om hjelpetiltak, jf. § 4-4 femte ledd, og ved godkjenning av private plasseringer, jf. § 4-7

Når barnet plasseres i fosterhjem etter vedtak om hjelpetiltak, og når barneverntjenesten godkjenner en privat plassering, innebærer dette at fosterforeldrene utøver den daglige omsorgen for barnet på vegne av barnets foreldre, og ikke på vegne av barneverntjensten som etter vedtak om omsorgsovertakelse. Slike fosterhjemsplasseringer forutsetter frivillighet fra foreldrenes side, og barneverntjenesten kan ikke regulere foreldrenes bestemmelserett over barnet. Barneverntjenesten kan f.eks. ikke regulere omfanget av samvær mellom barnet og foreldrene, og foreldrene kan i utgangspunktet når som helst kreve at barnet skal flytte hjem igjen. Det kan heller ikke inngås avtaler som begrenser foreldrenes rettigheter etter loven. Fra hovedregelen om at foreldrene når som helst kan flytte barnet hjem igjen, gjelder imidlertid enkelte unntak som er nærmere omhandlet i §§ 4-8 og 4-9. Etter § 4-8 første ledd kan fylkesnemnda, når barnet er plassert av foreldrene eller med deres samtykke, vedta at barnet for en tid av opptil 2 mnd. ikke skal flyttes. Slikt flytteforbud kan bare vedtas når foreldrene vil flytte barnet uten rimelig grunn eller dersom flyttingen kan være til skade for barnet. Barneverntjenesten kan etter § 4-9 treffe foreløpig vedtak om forbud mot flytting av barnet, dersom barnet kan bli vesentlig skadelidende om ikke vedtaket treffes straks.

Fylkesnemnda kan videre treffe vedtak om omsorgsovertakelse dersom vilkårene for omsorgsovertakelse vil være til stede dersom barnet flytter hjem til foreldrene igjen, jf. § 4-8 annet ledd. Vedtak om omsorgsovertakelse kan også treffes dersom fosterhjemsplasseringen har vart mer enn 2 år, og barnet har fått så nær tilknytning til sine nye omsorgspersoner at flytting fra fosterhjemmet kan føre til alvorlige problemer for barnet. Vedtak om omsorgsovertakelse på dette grunnlaget kan treffes selv om det i og for seg ikke er noe i veien med foreldrenes omsorgsevne, jf. § 4-8 tredje ledd.

Når barneverntjenesten beslutter fosterhjemsplassering som hjelpetiltak etter § 4-4 femte ledd og når barneverntjenesten vurderer godkjenning av en privat plassering, bør barneverntjenesten gjøre foreldrene kjent med adgangen til å fatte vedtak som nevnt ovenfor.

4 Krav til fosterhjem

Utgangspunktet for hvilke krav som skal stilles til fosterhjem fremgår av § 4-22 annet ledd. § 4-22 gjelder uavhengig av om grunnlaget for fosterhjemsplasseringen er vedtak om omsorgsovertakelse, beslutning om hjelpetiltak eller en privat plassering. Etter denne bestemmelsen skal det for det første foretas en generell vurdering av fosterforeldrenes egnethet og dernest en konkret vurdering av om nettopp disse fosterforeldrene er egnet til å være fosterforeldre for det barnet plasseringen gjelder. Når det gjelder den generelle vurderingen, heter det i bestemmelsen at det skal velges personer som har særlig evne til å gi barn et trygt og godt hjem. Når det gjelder den konkrete vurderingen, skal barneverntjenesten vurdere om fosterforeldrene har de nødvendige forutsetninger for å løse oppfostringsoppgavene i samsvar med de forutsetninger som er lagt til grunn om oppholdes varighet m.m. Det må altså foretas en individuell vurdering av om fosterforeldrene har de nødvendige kvalifikasjoner i forhold til det aktuelle barnets behov. Det at fosterforeldrene har de nødvendige kvalifikasjoner til å makte oppfostringsoppgavene i forhold til ett barn, behøver ikke nødvendigvis bety at de har de nødvendige kvalifikasjoner i forhold til et annet barn med andre behov.

Ut over kravet om særlig evne til å gi barn et trygt og godt hjem, er det hverken i loven eller forskriften oppstilt ytterligere generelle krav til fosterforeldre. Men "særlig evne til å gi barn et trygt og godt hjem" innebærer at fosterforeldrene må ha en stabil livssituasjon, og interesse, evne, tid og overskudd til å ta seg av et barn som ikke er deres eget. Det må stilles krav om at fosterforeldrene har alminnelig god økonomi og alminnelig god helse. I tillegg må det oppstilles krav om at boligen og fosterfamiliens sosiale nettverk er slik at barnet gis mulighet til livsutfoldelse både i og utenfor hjemmet.

Fosterhjem bør i utgangspunktet danne en familieenhet. Dette innebærer ikke at hjem som består av en enslig person skal utelukkes som fosterhjem. Mange fosterbarn vil ha behov for mer enn en voksenperson, og som regel vil det gi større trygghet å ha to fosterforeldre. Dette må imidlertid vurderes i hvert enkelt tilfelle. Barnets eventuelle behov for to personer og eventuell tilknytning mellom barnet og den voksne bør tillegges vekt.

Ved valg av fosterhjem skal omsorgsevnen og ikke seksuell orientering være avgjørende. Det innebærer at homofile og lesbiske familier kan godkjennes som fosterforeldre. I de tilfellene der adopsjon er aktuelt på sikt, bør ikke homofile og lesbiske familier benyttes som fosterhjem. Dette skyldes at homofile og lesbiske par i dag ikke har anledning til å adoptere.

Det bør normalt ikke være større eller mindre aldersforskjell mellom barnet og fosterforeldrene enn at disse kunne vært barnets biologiske foreldre. Dette kravet bør imidlertid ikke være til hinder for at unge fosterforeldre i gitte situasjoner kan være fosterforeldre for ungdom. Dette kravet bør heller ikke være til hinder for at besteforeldre kan være fosterforeldre for barnet, dersom forholdene forøvrig tilsier en slik løsning.

For de fleste barn vil det være positivt å vokse opp i en familie med flere barn. Dette kan være både andre fosterbarn og/eller fosterforeldrenes biologiske barn. Hvor mange barn det bør være i fosterfamilien må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle avhengig av det enkelte barns behov.

Når fosterhjemsplasseringen skjer etter vedtak om omsorgsovertakelse, følger det av § 4-15 at stedet for plassering skal velges ut fra hensynet til barnets egenart og behov for omsorg og opplæring i et stabilt miljø. Dette innebærer at barnet bør plasseres i et miljø der barnet kan bevare og videreutvikle sin egen identitet f.eks. når det gjelder spørsmål som etnisitet og religion. Der det er mulig bør barnet fortrinnsvis plasseres i et fosterhjem som har samme etniske og religiøse tilhørighet som barnet selv og barnets familie, selvsagt forutsatt at fosterhjemmet forøvrig tilfredsstiller de kravene som ut fra barnets behov bør stilles til fosterfamilien i det enkelte tilfelle. Det heter videre i bestemmelsen at det skal tas hensyn til hvor lenge det er trolig at plasseringen vil vare, og til om det er mulig eller ønskelig at barnet har samvær og annen kontakt med foreldrene. Dette innebærer at barneverntjenesten både må vurdere fosterhjemmets geografiske beliggenhet i forhold til foreldrenes hjemsted, og fosterforeldrenes evne og vilje til å samarbeide om fastsatte samværsordninger dersom barnet skal ha samvær med foreldrene.

§ 4-15 gjelder direkte bare når det er truffet vedtak om omsorgsovertakelse. Men det er helt klart at prinsippet i bestemmelsen må komme til anvendelse også når plasseringsgrunnlaget er beslutning om hjelpetiltak og ved vurdering av godkjenning av en privat plassering. I de sistnevnte tilfelle forutsetter imidlertid plasseringen frivillighet fra biologiske foreldres side, slik at slike problemstillinger sjelden vil komme på spissen. Det er likevel viktig at barneverntjenesten anvender prinsippet også i disse tilfellene. Foreldrene kan føle seg mer eller mindre presset til å samarbeide om frivillige ordninger for å unngå mer inngripende tiltak, som f.eks. vedtak om omsorgsovertakelse. Hensynet til barnet tilsier at fosterhjemsplasseringen etableres slik at den ivaretar barnets behov for kontakt med foreldrene, uavhengig av hva foreldrene ellers samtykker til.

I utgangspunktet må det altså stilles de samme kravene til fosterhjem som benyttes etter 1) vedtak om omsorgsovertakelse, 2) beslutning om hjelpetiltak etter § 4-4 femte ledd og 3) ved godkjenning av private plasseringer. Det er imidlertid klart at både grunnlagene og formålene ofte er såvidt forskjellige, at det i mange tilfelle kan være gode grunner for å stille forskjellige krav til fosterhjem i de ulike kategorier. Fosterhjemsplasseringer etter vedtak om omsorgsovertakelse forutsetter ofte at fosterhjemmet skal være et erstatningshjem for barnet, og fosterhjemsoppholdet blir ofte av en viss varighet - noen ganger til barnet er voksen. Fosterhjemsplasseringer etter vedtak om hjelpetiltak i henhold til § 4-4 femte ledd kan bære mer preg av avlastning for en kortere periode, og fosterforeldrene overtar ikke foreldrenes rolle i samme grad som etter vedtak om omsorgsovertakelse. Når det gjelder spørsmål om godkjenning av private plasseringer kommer disse i en særstilling. I disse tilfellene bor barnet allerede i fosterhjemmet når godkjenningsspørsmålet kommer opp, og ofte er dette hos nære slektninger som barnet allerede har tilknytning til. I og med at barneverntjenesten ikke har adgang til å regulere innholdet i fosterhjemsplasseringen på samme måte når det gjelder frivillige og private plasseringer som når plasseringen er foretatt etter vedtak om omsorgsovertakelse, forutsetter frivillige plasseringer utstrakt samarbeid mellom fosterforeldrene og de biologiske foreldrene. Dette vil i de fleste tilfelle også være tilfelle for fosterhjem som benyttes etter vedtak om omsorgsovertakelse, men i det sistnevnte tilfelle vil barneverntjenesten i mye større grad være et bindeledd mellom partene.

På den annen side kan det også innenfor de samme kategoriene være store forskjeller mht. formål med plasseringen, varighet osv. (Noen omsorgsovertakelser forutsettes å bli langvarige, mens andre forutsettes å bli kortvarige.) Og det er nettopp formålet med plasseringen i det enkelte tilfelle som må være grunnlaget for hvilke krav som skal stilles til fosterforeldrene, uavhengig av plasseringsgrunnlaget. Dette kan f.eks. bety at et barn som forutsettes å ha mye samvær med sine biologiske foreldre må plasseres i et fosterhjem som ligger så nær foreldrehjemmet som mulig, og fosterhjemmet må ha evne og vilje til å samarbeide mod biologiske foreldre om samværsordningen. I andre tilfelle kan barnet ha spesielle behov som tilsier at fosterforeldrene har kvalifikasjoner utover det som er vanlig, f.eks. relevant utdanning eller spesiell flerkulturell kompetanse.

5 Barnets rettigheter

Etter barnevernloven § 6-3 skal barn som har fylt 12 år alltid få si sin mening før det blir truffet vedtak om bl.a. fosterhjemsplassering, og det skal legges vekt på hva barnet mener. Når barnet er over 15 år og forstår hva saken gjelder, er barnet selvstendig part i saken.

Bestemmelsen innebærer at barnet også må få si sin mening om valg av fosterhjem. Selv om det skal legges vekt på hva barnet mener, innebærer dette selvsagt ikke at det nødvendigvis skal legges avgjørende vekt på barnets egen oppfatning av dette spørsmålet. Situasjonen vil ofte være slik at barnet ikke fullt ut kan overskue konsekvensene av sine valg, og barnets uttrykte mening kan ofte være preget av foreldrenes eller andre nære omsorgspersoners oppfatning av spørsmålet. Barneverntjenesten må velge fosterhjemmet ut fra hva som totalt sett er den beste løsningen for barnet, og i denne vurderingen skal barnets egen mening vektlegges. Hvor stor vekt det skal legges på barnets mening vil måtte avhenge av situasjonen i det enkelte tilfelle. Når barnet er under 12 år skal det informeres og tas med på råd når barnets utvikling, modning og sakens art tilsier det.

6 Godkjenning av fosterhjem

6.1 Hvilken kommune skal godkjenne fosterhjemmet

Fosterhjem skal i henhold til lovens § 4-22 siste ledd godkjennes av den kommune der fosterhjemmet ligger. I henhold til forskriftenes § 1 annet ledd kan imidlertid fosterhjemskommunen og omsorgskommunen avtale at omsorgskommunen skal godkjenne fosterhjemmet. En slik avtale skal i så fall være skriftlig.

Godkjenningen skal foretas i forhold til det enkelte barn. Det er altså ikke tilstrekkelig for anbringelse i fosterhjem at fosterhjemmet generelt fyller kravene til fosterhjem.

Fosterhjemsplasseringer etter vedtak om omsorgsovertakelse og beslutning om hjelpetiltak, jf. bvnl. § 4-22 første ledd bokstav a), kan ikke foretas før fosterhjemmet er godkjent.

6.2 Undersøkelser

I henhold til forskriftens § 2 kan ikke fosterhjemmet godkjennes før barneverntjenesten har undersøkt fosterhjemmet. Undersøkelsen skal ha til formål å avdekke om fosterhjemmet har de nødvendige forutsetninger for å ta i mot det enkelte barn og ivareta dette barnets behov. Undersøkelser som nevnt kan likevel foretas før det foreligger konkrete planer om plassering av et enkelt barn. Den endelige godkjenningen av fosterhjemmet kan allikevel ikke foretas før barneverntjenesten har vurdert resultatet av undersøkelsen i forhold til det enkelte barns behov. Dersom det er mulig, bør fosterforeldrene og barnet få treffe hverandre før endelig avgjørelse om godkjenningsspørsmålet tas. Særlig for noe eldre barn kan det ellers være vanskelig å vite om fosterhjemmet er det rette for barnet.

Det bør skrives rapport om undersøkelsen der det redegjøres for barneverntjenestens inntrykk og vurdering av fosterhjemmet.

Som ledd i undersøkelsen skal det også innhentes opplysninger om fosterfamiliens helsetilstand. Dette bør gjøres ved at fosterforeldrene bes om å legge frem helseattest.

Som nevnt under pkt. 6.1., kan fosterhjemsplasseringer etter vedtak om omsorgsovertakelse og beslutning om hjelpetiltak, jf. bvnl. § 4-22 første ledd bokstav a), ikke foretas før fosterhjemmet er undersøkt og godkjent av barneverntjenesten.

6.3 Avtale mellom barneverntjenesten og fosterforeldrene

Ved fosterhjemsplasseringer etter vedtak om omsorgsovertakelse skal det inngås skriftlig avtale direkte mellom barneverntjenesten og fosterforeldrene på skjema utarbeidet av Barne- og familiedepartementet, jf. forskriftens § 3. Avtalen bør inngås og undertegnes, både av barneverntjenesten og fosterforeldrene, før plasseringen finner sted. Formålet med forskriftens § 3 er å sikre at barneverntjenesten selv ivaretar sine forpliktelser overfor fosterhjemmene. Barne- og familiedepartementet mener det er uheldig dersom barneverntjenesten overlater det oppfølgingsansvaret overfor fosterhjemmene som følger av avtalen, til andre.

Også ved fosterhjemsplassering etter beslutning om hjelpetiltak, jf. § 4-4 femte ledd, eller når en privat plassering blir godkjent som fosterhjem, jf. § 4-7, skal det inngås skriftlig avtale mellom barneverntjenesten og fosterforeldrene om partenes rettigheter og plikter. I disse tilfellene vil det først og fremst være aktuelt å avtale fosterforeldrenes plikter overfor barnet og barneverntjenestens forpliktelser overfor barnet og fosterforeldrene, herunder om godtgjøring og annen oppfølging fra barneverntjenestens side. Ved denne avtaleinngåelsen er det viktig at også barnets foreldre trekkes inn mht avtalens innhold. Som omtalt under pkt. 3.2. utøver fosterforeldrene i disse tilfellene den daglige omsorgen for barnet på vegne av barnets foreldre, og ikke på vegne av barneverntjenesten. Det er derfor viktig at barneverntjenesten søker å bidra til at det også inngås en avtale mellom fosterforeldrene og barnets foreldre om forhold av betydning ved den enkelte plassering, f.eks. om foreldrenes samvær med barnet.

7 Opplæring, oppfølging og kontroll av fosterhjem og fosterbarn. Tilsyn.

7.1 Fylkeskommunens ansvar

Fylkeskommunen har i tillegg til ansvaret for å rekruttere fosterhjem (se pkt. 8), også ansvaret for generell veiledning og opplæring av fosterforeldre. Fylkeskommunens ansvar er avgrenset mot kommunens ansvar, som har ansvaret for opplæring og veiledning av fosterforeldrene i forhold til det enkelte barn. Fylkeskommunens ansvar for fosterhjemmene omfatter for det første ansvaret for opplæring og veiledning av blivende eller nye fosterforeldre, men fylkeskommunen har også et ansvar for generell skolering og opprusting av mer erfarne fosterforeldre. Fylkeskommunen bør ivareta sitt ansvar for opplæring og veiledning ved å avholde kurs o.l. for fosterforeldre. Kurs- og opplæringstilbudet bør også omfatte opplæring som tar sikte på å sette fosterforeldrene i stand til å møte barn med mer spesielle behov, herunder i form av veiledning i forhold til ulike etniske grupper.

7.2 Barneverntjenestens ansvar for oppfølging og kontroll

Når barnet er plassert i fosterhjem etter vedtak om omsorgsovertakelse eller etter beslutning om hjelpetiltak, plikter barneverntjenesten å følge barnets utvikling nøye, og har ansvaret for oppfølging og kontroll av barnets situasjon i fosterhjemmet. Det vises til lovens §§ 4-5, 4-16 og forskriftens § 4. Barneverntjenesten skal også gi fosterforeldrene nødvendig råd og veiledning i forbindelse med det enkelte barn. Denne delen av fosterhjemsarbeidet er kanskje den aller viktigste. En forutsetning for at fosterhjemsplasseringen skal fungere etter sitt formål er at barneverntjenesten gir barnet og fosterforeldrene den hjelp de har behov for. Denne oppfølgingen er det den kommune som har truffet vedtaket om plasseringen som har ansvaret for, dersom ansvaret for saken ikke senere er overført til en annen kommune. Det er hverken i loven eller i forskriftene angitt nærmere hvordan denne oppfølgingen skal skje. Det følger imidlertid av avtaleskjemaet at barneverntjenesten skal besøke fosterhjemmet minst 4 ganger i løpet av det første året dersom fosterforeldrene ønsker det, og senere minst 2 ganger pr. år. Besøkshyppigheten må for øvrig avpasses situasjonen i det enkelte tilfelle. Uavhengig av besøkshyppigheten er det imidlertid viktig at barneverntjenesten holder seg orientert om barnets og fosterfamiliens situasjon og behov til enhver tid. Ved siden av besøk i fosterhjemmet, skal dette bl.a. skje gjennom løpende kontakt med barnets tilsynsfører.

Selv om oppfølgingsansvaret i forhold til det enkelte fosterhjem etter loven er et kommunalt ansvar, er det ingenting i veien for at kommunen og fylkeskommunen avtaler at fylkeskommunen, på vegne av barneverntjenesten, påtar seg et ansvar for denne oppfølgingen.

7.3 Tilsyn

Etter lovens § 4-22 femte ledd har barneverntjenesten i den kommune der fosterhjemmet ligger ansvaret for at det blir ført tilsyn med alle barn i fosterhjem. Dersom barnet er fosterhjemsplassert i en annen kommune enn den som har fattet vedtak eller beslutning om plasseringen, kan kommunene allikevel avtale at "omsorgskommunen" utfører tilsynet, jf. forskriftens § 5. En slik avtale skal i så fall være skriftlig. Plikten til å føre tilsyn gjelder både når fosterhjemsplasseringen har skjedd etter vedtak om omsorgsovertakelse eller beslutning om hjelpetiltak, jf. barnevernloven § 4-22 første ledd bokstav a), og når en privat plassering i ettertid blir godkjent og faller inn under fosterhjemsdefinisjonen i § 4-22 første ledd bokstav b). Tilsyn skal utføres til barnet fyller 18 år. Det er altså ikke noe krav om at barneverntjenesten skal føre tilsyn med ungdom som bor i fosterhjem utover fylte 18

Etter lovens § 4-22 fjerde ledd skal tilsyn med barn i fosterhjem utføres ved at barneverntjenesten oppnevner tilsynsfører for barnet. Til tilsynsførere bør det benyttes personer som barnet allerede har, eller kan få nødvendig tillit til, og som har særlige forutsetninger for å kunne utføre tilsynsoppgaven i forhold til det enkelte barn. Før det oppnevnes tilsynsførere for noe større barn bør barnet få si sin mening om valg av tilsynsfører.

Tilsynsføreren skal være administrativt knyttet til barneverntjenesten. Innenfor disse rammene er det allikevel viktig at tilsynsføreren kan ha en mest mulig uavhengig rolle i forhold til barneverntjenesten. Kravet om uavhengig rolle innebærer at det som hovedregel ikke kan oppnevnes tilsynsførere som er ansatt i barneverntjenesten i tilsyns- eller omsorgskommunen. Dette er presisert av Forbruker- og administrasjonskomiteen i Innst. O.nr. 36 (1992-93). Det kan imidlertid gjøres unntak fra denne regelen dersom forhold i den enkelte sak tilsier at den beste løsningen for barnet er at en ansatt i barneverntjenesten oppnevnes som tilsynsfører. Dette kan f.eks. være tilfelle dersom barnet og/eller foreldrene ønsker en slik løsning fordi partene har et tillitsforhold til saksbehandler eller andre ansatte i barneverntjenesten, eller dersom det ikke er mulig å rekruttere andre tilsynsførere som har de kvalifikasjoner som er nødvendige i det enkelte tilfelle.

Formålet med tilsynet skal være å føre kontroll med at barnet får tilfredsstillende omsorg i fosterhjemmet, og med om de forutsetninger som ble lagt til grunn for vedtaket eller beslutningen om plasseringen blir fulgt opp i fosterhjemmet. Videre skal tilsynsføreren være en person barnet skal kunne ta opp evt. problemer med, f.eks. problemer knyttet til fosterhjemsplasseringen og/ eller problemer barnet måtte ha i forhold til barneverntjenesten. Tilsynsføreren må derfor i størst mulig grad ha en uavhengig funksjon også i forhold til fosterforeldrene. Venner eller bekjente av fosterfamilien bør ut fra dette ikke oppnevnes som tilsynsførere for barnet.

Tilsynet skal legges opp slik at tilsynsføreren kan snakke med barnet uten at fosterforeldrene samtidig er til stede.

Tilsynet skal utføres ved besøk i fosterhjemmet så ofte som forholdene i det enkelte tilfelle gjør det nødvendig, men allikevel slik at tilsynsføreren besøker fosterbarnet minst 4 ganger pr. år. Tilsynsføreren har rett til å få adgang til fosterhjemmet så ofte han/ hun finner det nødvendig.

Tilsynsføreren skal utarbeide skriftlig rapport etter hvert besøk i fosterhjemmet.

Rapporten skal sendes både tilsynskommunen og omsorgskommunen.

Både fosterforeldrene og barnet skal ha melding om hvem som er oppnevnt som tilsynsfører for barnet.

Utgiftene til tilsyn skal dekkes av den kommune som har omsorgsansvaret for barnet. Det vises til rundskriv Q-820 TRE om Betalingsordninger i barnevernet.

8 Hvordan skaffe fosterhjem

Etter barnevernlovens § 2-2 tredje ledd har fylkeskommunen ansvaret for rekruttering og formidling av fosterhjem. Fylkeskommunen har ansvaret for å rekruttere fosterhjem som dekker ulike plasseringsbehov, herunder fosterhjem som kan benyttes etter beslutning om hjelpetiltak og fosterhjem som kan benyttes etter vedtak om omsorgsovertakelse. Fylkeskommunen har også ansvaret for å utrede og dekke behovet for fosterhjem med tanke på barn som har særlige behov, slik som f.eks. barn fra fremmede kulturer ofte vil ha.

Det er imidlertid ingenting i veien for at kommunen selv skaffer fosterhjem, f.eks. gjennom annonser i pressen.

Formidling av fosterhjem er etter barnevernloven en offentlig oppgave. Dersom private skal drive slik formidlingsvirksomhet er det nødvendig med bevilling fra departementet. Overtredelse av dette forbudet medfører straffansvar, jf. barnevernloven § 4-23.

I denne forbindelse vises også til henholdsvis pkt. 6.1. og 6.3. hvor det fremgår at fosterhjemmet skal godkjennes av barneverntjenesten, og at det skal inngås en skriftlig avtale direkte mellom barneverntjensten og fosterforeldrene, før fosterhjemsplassering foretas.

9 Fosterhjemsgodtgjøring

Fosterhjemsgodtgjøringen fastsettes i avtale mellom barneverntjenesten og fosterhjemmet i det enkelte tilfelle. Når grunnlaget for fosterhjemsstatusen er en privat plassering etter lovens § 4-7 vil det normalt ikke være grunnlag for å yte fosterhjemsgodtgjøring. I disse tilfellene er ikke plasseringen foretatt som et ledd i et tiltak fra barneverntjenesten, og evt. godtgjøring til fosterhjemmet må skje fra foreldrenes side. Det er likevel ingenting i veien for at barneverntjenesten etter en konkret vurdering yter hel eller delvis godtgjøring også i disse tilfellene. Ved omsorgsovertakelse har Kommunenes Sentralforbund fastsatt veiledende satser for fosterhjemsgodtgjøringen. Ved fosterhjemsplasseringer etter beslutning om hjelpetiltak etter § 4-4 femte ledd er det viktig at størrelsen på godtgjøringen er inntatt i avtalen mellom barneverntjenesten og fosterhjemmet.

Også evt. forsterkningstiltak skal fastsettes i avtale mellom barneverntjenesten og fosterforeldrene. Forsterkningen kan skje ved økt godtgjøring eller ved andre typer tiltak i eller utenfor fosterhjemmet, f.eks. avlastning eller oppnevnelse av støttekontakt for barnet.

10 Opphør av fosterhjemsplassering

Fosterhjemsoppholdet kan opphøre ved at omsorgen for barnet oppheves, ved at barneverntjenesten vedtar å flytte barnet, eller ved at fosterforeldrene sier opp fosterhjemsavtalen med barneverntjenesten.

Et vedtak om omsorgsovertakelse faller bort når barnet fyller 18 år. 18-årsgrensen faller sammen med myndighetsalderen og tidspunktet for opphør av foreldreansvaret. Etter lovens § 1-3 kan allikevel tiltak som er iverksatt før fylte 18 år opprettholdes inntil fylte 20 år, dersom barnet selv samtykker. Det er derfor ingenting i veien for at barnet kan bo i fosterhjemmet inntil fylte 20 år, dersom dette er ønskelig av hensyn til barnet, selv om vedtak om omsorgsovertakelse bortfaller når barnet fyller 18 år. Av hensyn til barnet, bør barneverntjenesten i god tid før barnet fyller 18 år, ta stilling til hva som bør skje med barnet etter fylte 18 år.

Etter § 4-21 skal vedtak om omsorgsovertakelse oppheves når foreldrene kan gi barnet forsvarlig omsorg. Omsorgsovertakelsen skal likevel ikke oppheves dersom barnet har knyttet seg så nært til fosterforeldrene at det kan føre til alvorlige problemer for barnet om det blir flyttet tilbake til foreldrene. Barnets fosterforeldre anses ikke som part i sak om opphevelse av omsorg, men de har rett til å uttale seg før et vedtak om omsorgsovertakelse oppheves. Barneverntjenesten skal innhente fosterforeldrenes uttalelse som ledd i saksforberedelsen for fylkesnemnda. Dersom barnet har vært i fosterhjemmet i lengre tid bør barneverntjenesten også vurdere om fosterforeldrene skal føres som vitner for fylkesnemnda.

Etter § 4-17 kan barneverntjenesten bare flytte barnet fra fosterhjemmet dersom endrede forhold gjør det nødvendig, eller dersom flytting må anses å være til barnets beste. En vesentlig del av de situasjoner som gjør flytting av barn nødvendig, reguleres ikke av denne bestemmelsen. Dette gjelder de tilfelle der fosterforeldrene av ulike årsaker sier opp fosterhjemsavtalen, og tilfelle der omsorgsvedtaket oppheves og barnet skal tilbakeføres til sine biologiske foreldre.

Bestemmelsen kommer heller ikke til anvendelse for flytting av barnet som skyldes at fosterforeldrene skifter bopel. På den annen side kan det forhold at fosterforeldrene flytter, være en bristende forutsetning som innebærer at barneverntjenesten må vurdere å flytte barnet til nye fosterforeldre etter § 4-17. Dette kan f.eks. være tilfelle der fosterforeldrene flytter til et sted som vanskeliggjør biologiske foreldres mulighet til samvær med barnet.

Barneverntjenestens vedtak om flytting etter § 4-17 kan påklages til fylkesnemnda.

Fosterforeldrene regnes ikke automatisk som parter i sak om flytting etter § 4-17. Også i disse tilfellene må fosterforeldrenes eventuelle partsrettigheter vurderes konkret i det enkelte tilfelle. Tilknytningen mellom barnet og fosterforeldrene, og varigheten av fosterhjemsplasseringen vil være sentrale momenter ved denne vurderingen