Spørsmål fra Stortinget

Stor salamander i Oslo

Spørsmål nr 14 fra stortingsrepresentant Odd Einar Dørum

"Staten har ansvar for å påse at Norge overholder sine forpliktelser overfor Bern-konvensjonen. Stor salamander er en totalfredet art Bern-konvensjonen vurderer som særlig bevaringsverdig. Likevel er staten ved fylkesmannen i Oslo og Akershus i ferd med å tillate å fylle igjen og ødelegge én av kun tre dammer med bestand av stor salamander i Oslo.

Hva vil Regjeringen gjøre for å redde bestanden av stor salamander i Møllesvingen 20 i Oslo og unngå at Norge bryter Bern-konvensjonen?"

Statsråd Siri Bjerkes svar på spørsmål nr 14 fra representant Odd Einar Dørum

Møllesvingen i Oslo ble regulert til boligformål i 1981. I september i fjor ga Oslo kommune rammetillatelse for utbygging. Utbyggingen inkluderer drenering og utfylling med planering av en dam. Søknaden er i samsvar med reguleringsplanen, og det kreves derfor ikke dispensasjon.

Kommunen har gjennom undersøkelser sist på 80-tallet påvist stor og liten salamander i dammen. Vedtaket er påklagd av Naturvernforbundet i Oslo og Akershus og ventes avgjort av fylkesmannen i løpet av mars måned.

Stor og liten salamander er oppført på den norske rødlisten. Stor salamander er klassifisert som direkte truet, det vil si den strengeste kategorien, og liten salamander som sårbar. Artene er oppført på Bern-konvensjonens lister som blant annet innebærer forpliktelse til å frede artene og sikre deres leveområder.

Bern-konvensjonens forpliktelse om å sikre leveområder betyr at lokaliteter som er viktige for å sikre artens langsiktige overlevelse i landet ivaretas. Dette innebærer særlige tiltak for i sikre disse lokalitetene. Hovedutbredelse for stor salamander i Norge er på Vestlandet, men også deler av Østlandet er viktig for arten. For å ivareta Norges viktigste område ble Geitaknottane naturreservat i Hordaland opprettet i 1997. Dette er også et av de viktigste enkeltområder for arten i Europa.

Enkeltlokaliteter med mindre forekomster vil også ha vesentlig verdi. Det innebærer ikke automatisk vern av enhver lokalitet med forekomst av en truet eller sårbar art. Intensjonen i Bern-konvensjonen er å sikre bestandens overlevelse i landet over tid. Tiltak i enkeltlokaliteter som nasjonalt sett ikke har vesentlig betydning for artens totale overlevelse, kan derfor ikke uten videre anses å være i strid med konvensjonen.

Prinsippet i plan- og bygningsloven er at det er kommunestyrene som har ansvaret for at planleggingen ikke kommer i konflikt med viktige regionale eller nasjonale interesser.

Med hjemmel i plan- og bygningslovens § 27-2 kan Miljøverndepartementet av eget tiltak oppheve planen eller gjøre de endringer som finnes påkrevd dersom planen strider mot nasjonale interesser.

Jeg vil nå avvente fylkesmannens behandling av klagesaken. Jeg vil imidlertid understreke at jeg er svært opptatt av at sårbare naturtyper ofte bygges ned bit for bit, og at summen av dette kan virke negativt for mangfoldet i norsk natur. Regjeringen vil derfor om kort tid legge fram en egen stortingsmelding om biologisk mangfold. I denne meldingen vil det blant annet bli lagt vekt på å styrke arbeidet med kartlegging og overvåking som grunnlag for forvaltningstiltak i kommunene. Meldingen vil også klargjøre nasjonale interesser og gi føringer for det videre arbeid med å ivareta biologisk mangfold. Jeg kan også opplyse om at regjeringen vil ta initiativ til en helhetlig gjennomgang av lovverket på dette området. Spørsmålet om automatisk vern av lokaliteter som er viktige for truede og sårbare arter vil også bli vurdert.