Innledning

Sosial- og helsedepartementet sender med dette på høring utkast til forskrift om etablering av tvungent psykisk helsevern. Forskriften er hjemlet i lov 2. juli 1999 nr. 62 om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern ( psykisk helsevernloven ) §§ 3-5, 3-13 og 4-9. Psykisk helsevernloven trer i kraft fra den tid Kongen i statsråd bestemmer jf. § 8-2. Etter planen skal loven tre i kraft 1. januar 2001.

Foreliggende forskriftsutkast regulerer den nærmere fremgangsmåten ved etablering av tvungent psykisk helsevern, herunder om legeundersøkelser, og om begjæringer om videre undersøkelse eller tvungent psykisk helsevern. Forskriften omhandler videre den nærmere fremgangsmåten for den faglig ansvarliges vedtak, samt de tiltak under gjennomføringen som har tilknytning til vilkårene for tvungent psykisk helsevern, eller som medfører endringer i vernet som for eksempel kontrollundersøkelser og overføringer.

Bakgrunn

I henhold til lov 28. april 1961 nr. 2 om psykisk helsevern § 5 kan den som har en alvorlig sinnslidelse innlegges i sykehus uten eget samtykke hvis hans nærmeste eller offentlig myndighet begjærer det, og sykehusets overlege finner at innleggelse på grunn av den sykes sinnstilstand er nødvendig for å hindre at han lider overlast eller at utsikt til helbredelse eller vesentlig bedring forspilles, eller at den syke er til vesentlig fare for seg selv eller andre. Med hjemmel i samme lovs § 3 kan en antatt syk, uten eget samtykke, innlegges til observasjon i inntil tre uker.

Med hjemmel i lov 28. april 1961 nr. 2 om psykisk helsevern § 13 tredje ledd, § 21 første ledd og § 24, er det ved kgl. res. av 22. desember 1978 gitt forskrifter om psykisk helsevern uten den sykes samtykke. Det foreligger også en veiledning til denne forskriften ( Sosialdepartementets rundskriv I-15/92.)

I den nye psykisk helsevernloven oppstilles vilkårene for tvungent psykisk helsevern i § 3-3. De nærmere prosedyrene i tilknytning til etablering av tvungent psykisk helsevern følger av §§ 3-4 – 3-8.

Under Stortingets behandling ble det gjort få endringer i forhold til departementets forslag til ny psykisk helsevernlov. På grunn av forholdet til de generelle pasientrettigheter vedtok Stortinget en klageadgang til fylkeslegen over kommunelegens vedtak om tvungen legeundersøkelse, jf. § 3-5. Av hensyn til den videre undersøkelsen og behandlingen er klagen ikke gitt oppsettende virkning.

Under behandlingen av loven uttalte sosialkomiteens flertall at pasientene og deres behov må stå i fokus innen det psykiske helsevernet, og at dette også må gjenspeiles i lovverket. ( Innst. O. nr. 73 ( 1998-99 ) side 15 )

Departementets vurderinger og forslag

Generelt om forskriftsutkastet

Sammenlignet med gjeldende lov, er den nye psykisk helsevernloven mer detaljert utformet i forhold til regulering av prosedyrer og rutiner i tilknytning til etablering og gjennomføring av tvungent psykisk helsevern. Forskriften vil inneholde en del gjentagelser fra lovteksten, for å gi en tilnærmet samlet fremstilling og utdypning av disse reglene.

Under behandlingen av loven la sosialkomiteen vekt på at pasientene og deres behov må stå i fokus innen det psykiske helsevernet, og at dette også må gjenspeiles i lovverket.

Departementet vil i denne sammenheng fremheve psykisk helsevernlovens bestemmelser om pasientens rett til å uttale seg, jf. § 3-12, og om vern om personlig integritet, jf. § 4-2. Departementet vil videre bemerke at bestemmelser om pasientens stilling, herunder pasientens rett til medvirkning, informasjon, veiledning og krav på å bli hørt, også følger av pasientrettighetsloven. For saksbehandlingen ved vedtak gjelder forvaltningsloven, jf. psykisk helsvernloven § 1-6.

Ved utarbeidelse av forskrifter må departementet foreta en vurdering av i hvilken grad regler som allerede følger av psykisk helsevernloven eller annen lovgivning, skal gjentas i forskriftsteksten. Å trekke ut noe av innholdet fra f. eks pasientrettighetsloven, vil kunne ha den negative konsekvens at forskriften tolkes antitetisk i forhold til det som ikke er gjentatt.

I foreliggende forskriftsutkast har departementet på flere punkter valgt å fremheve pasientens stilling. I forskriftsutkastets § 12 er det blant annet tatt inn en generelle bestemmelse om veiledningsplikt. Departementet vil likevel peke på viktigheten av å se forskriften i sammenheng med de rettigheter pasienten har etter pasientrettighetsloven.

Det meste av innholdet i forskriftsutkastet er hjemlet i lovens § 3- 13 første ledd, som åpner for å gi nærmere forskrifter om hvordan etablering av tvungent psykisk helsevern gjennomføres.

Lovens § 1-3 femte ledd åpner for å gi nærmere regler om hvem som anses for pårørende, den nærmeste og offentlig myndighet. Departementet har tatt inn en bestemmelse om offentlig myndighet som begjærende instans i forskriftutkastets § 5.

Lovens § 3-5 gir hjemmel for å gi forskrift om delegasjon av kommunelegens myndighet til å treffe vedtak om tvungen legeundersøkelse. Departementet foreslår delegasjonsadgangen regulert i foreliggende forskriftsutkast.

Med hjemmel i lovens § 4-9 inneholder forskriftsutkastet også en bestemmelse om det nærmere innholdet av de kontrollundersøkelsene som skal foretas ved institusjonen.

For nærmere kommentarer til de enkelte bestemmelser i forskriften vises det til høringsnotatets kapittel 5. I det følgende omtales enkelte forslag hvor departementet særlig imøteser høringsinstansenes syn.

Delegasjon av kommunelegens vedtak om tvungen legeundersøkelse

Før en begjæring om tvungent psykisk helsevern eller videre undersøkelse (observasjon ) kan fremmes, skal det være foretatt en personlig legeundersøkelse av den det gjelder. Formålet med undersøkelsen er å vurdere om lovens vilkår for tvungent psykisk helsevern er oppfylt.

Hvis vedkommende unndrar seg legeundersøkelse, kan kommunelegen av eget tiltak eller etter begjæring fra offentlig myndighet eller pasientens nærmeste, vedta at tvungen legeundersøkelse skal gjennomføres. I disse tilfellene gis det etter loven hjemmel for at vedkommende kan avhentes og undersøkes med tvang, om nødvendig med bistand fra offentlig myndighet. Legeundersøkelsen bør foretas av en annen lege enn den som treffer vedtaket.

Av hensyn til den praktiske gjennomføringen er det nødvendig å ha ordninger om delegasjon av kommunelegens myndighet til å treffe vedtak om tvungen undersøkelse. Lovens § 3-5 gir på den bakgrunn hjemmel for å gi regler om delegasjon i forskrift.

Ved delegasjon er klare ansvarsforhold viktig. En delegasjonsbestemmelse må derfor sikre at tydelige delegasjonslinjer og oversiktlige ansvarsforhold kan etableres. Det er imidlertid også behov for å finne frem til praktiske løsninger, i dette tilfellet for å medvirke til at en legeundersøkelse kan utføres innen rimelig tid.

Det overliggende hensyn er likevel at delegasjon må være forenlig med forsvarlig saksbehandling. Et sentralt vurderingstema for departementet har derfor vært spørsmålet om hvem som kan foreta en forsvarlig vurdering av om det er grunn til å tro at vilkårene for etablering av tvungent psykisk helsevern er oppfylt. Denne vurderingen bør etter departementets syn foretas av en person som har kjennskap til lovens vilkår for tvungent psykisk helsevern, og som har en realistisk oppfatning av hva en eventuell legeundersøkelse vil kunne frembringe av opplysninger. Departementet antar derfor at lege eller klinisk psykolog vil ha de beste forutsetningene til å kunne vurdere hvorvidt legeundersøkelse bør foretas.

Departementet ser at strenge kompetansekrav, som begrenser adgangen til delegasjon til andre enn leger eller kliniske psykologer, i enkelte tilfeller vil kunne føre til at ingen i praksis vil kunne ivareta kommunelegens oppgaver på dette området. Dette vil særlig kunne være en problemstilling for de minste kommunene.

I utgangspunktet forutsetter delegasjonsmyndighet tilstedeværelse av organsisasjons- og instruksjonsmyndighet. Et naturlig utgangspunkt er derfor at delegasjon kan skje til lege eller klinisk psykolog som står under kommunelegens instruksjonsmyndighet.

Departementet har videre vurdert om kommunelegen kan delegere vedtaksmyndigheten til personer som står utenfor hans eller hennes instruksjonsmyndighet, som for eksempel lege med driftsavtale (fastlegeavtale) med kommunen eller lege i annen kommune.

Kommunen kan ansette leger eller inngå avtale med privatpraktiserende lege med driftsavtale ( fastlegene.) Som arbeidsgiver har kommunen instruksjonsmyndighet overfor den ansatte. Avtalen mellom kommunen og den privatpraktiserende fastsetter rammene for i hvilken grad kommunen kan delegere myndighet til avtalelegen.

Fra merknadene til kommunehelsetjenesteloven § 4-2 i Ot. prp. nr. 36 ( 180-81 ) side 164 siteres:

" Første ledd foreskriver at avtale alltid skal være skriftlig, og i hovedtrekk fastsette rett og plikt mellom partene. Avtalen skal også regulere plikter overfor kommunen med hensyn til omfang og medvirkning i kommunens helsetjeneste for øvrig, f. eks. i helsestasjonsvirksomhet."

Når det gjelder delegasjon over kommunegrensene, viser departementet til kommunehelsetjenesteloven § 1-5, hvor det forutsettes at det skal kunne etableres samarbeid over kommunegrensene.

På denne bakgrunn foreslår departementet i § 3 fjerde ledd at kommunelegen kan delegere sin myndighet etter loven til leger eller kliniske psykologer som står under vedkommende kommuneleges instruksjonsmyndighet, samt andre leger eller kliniske psykologer som den aktuelle kommune har samarbeidsavtale med.

Innholdet av videre undersøkelse ( observasjon )

Den faglig ansvarlige kan treffe vedtak om videre undersøkelse dersom det er tvil om vilkårene for tvungent psykisk helsevern er tilstede. I motsetning til dagens psykisk helsevernlov er formålet med undersøkelsen eksplisitt uttalt i lovteksten, jf. § 3-6.

Etter gjeldende rett kan slik observasjon ha en varighet på 3 uker. I den nye psykisk helsevernloven § 3-8 tredje ledd, er denne tiden kortet ned til 10 dager. Under behandlingen av loven uttalte sosialkomiteensflertall at de var enig i at maksimumstiden for undersøkelsen ble kortet ned, under forutsetning av at undersøkelsen dermed må gis prioritet, og at muligheten for å forskyve undersøkelsen til utgangen av maksimumstiden dermed reduseres ( Innst. O. nr. 73 ( 1998-99 ) side 23.)

Departementet har i forskriftsutkastets § 8 presisert at den videre undersøkelsen ikke skal ha lengre varighet enn det som er strengt nødvendig for å bringe på det rene om vilkårene for tvungent psykisk helsevern er oppfylt.

Etter departementets vurdering vil den nye loven bedre enn gjeldende lov kunne medvirke til at den videre undersøkelsen ( observasjonen ) ikke brukes i situasjoner, eller til tiltak, som faller utenfor lovens formål. Departementet vil vise til den nye psykisk helsevernloven § 3-2 om grunnleggende krav til behandling og omsorg under tvungent psykisk helsevern. Hensynet bak denne bestemmelsen er blant annet å hindre psykisk helsevern i "oppbevaringsøyemed." Selv om § 3-2 etter ordlyden ikke får direkte anvendelse ved vedtak om videre undersøkelse, vil de bakenforliggende hensyn gjelde tilsvarende.

Departementet har videre vurdert om det kan eller bør stilles nærmere krav til innholdet av den videre undersøkelsen, men har konkludert med at det vanskelig kan oppstilles en uttømmende liste over hvilke tiltak som skal eller bør igangsettes for å gjennomføre en tilfredsstillende observasjon.

I løpet av observasjonstiden skal det utredes om det foreligger en alvorlig sinnslidelse, og om det foreligger et tilleggsvilkår som gir hjemmel til etablering av tvungent psykisk helsevern, jf § 3-3. Undersøkelsen vil innebære at lege, psykolog og annet personell vurderer pasientens mentale og fysiske tilstand. Undersøkelsen vil videre omfatte observasjon av pasientens atferd, f. eks pasientens verbale ytringer og meddelelser ( eventuelt manglende meddelelse ) av tanker og ideer, interaksjoner med andre personer, ivaretagelse av personlig hygiene og utseende osv. Det dreier seg med andre ord om en generell observasjon og vurdering av pasienten for å bringe på det rene om pasientens oppfyller vilkårene for tvungent psykisk helsevern.

Det er viktig at de undersøkelser som er gjort og metoder som er brukt for å gi observasjonen et kvalifisert innhold blir godt dokumentert. Dette vil blant annet ha betydning for kontrollkommisjonens behandling av en klage. I forskriftsutkastets § 8 annet ledd foreslås derfor en bestemmelse om at slike opplysninger skal nedtegnes og inntas i pasientens journal.

Overføringer

Hvilke overføringer omfattes ?

I henhold til den nye psykisk helsevernloven §§ 4-10 og 5-4 kan vedtak om overføringer til opphold i eller til andre tiltak under ansvar av institusjon som nevnt i § 3-1 påklages til kontrollkommisjonen. Dette er nytt i forhold til gjeldende rett.

Departementet ser det slik at det kan være behov for å tydeliggjøre hva som menes med en overføring i denne sammenheng, og foreslår derfor en egen bestemmelse i forskriftens § 10 hvor bestemmelsen presiseres til å gjelde overføringer mellom lovens to former for tvungent psykisk helsevern, samt overføringer til døgnopphold i en annen institusjon. Dermed tydeliggjøres at bestemmelsen som hovedregel ikke omfatter overføringer mellom avdelinger innen samme institusjon.

Etter det departementet erfarer er imidlertid bruken av betegnelsene institusjon og avdeling såvidt uensartet at en streng fortolkning av forskriftsteksten i noen tilfeller vil kunne gi et urimelig resultat. Som et eksempel kan her nevnes at et psykiatrisk sykehus kan ha tilknyttede "avdelinger" som har beliggenhet langt fra sykehuset, og som også organisasjonsmessig kan ha karakter av å være en egen "institusjon." Hensynet til pasienten taler for at det er spørsmålet om det ved overføringen skjer en forflytning ut av institusjonens område som bør være avgjørende for om overføringen skal falle inn under lovens § 4-10. Bestemmelsen bør på den bakgrunn tolkes fleksibelt, og ta høyde for at det innen spesialisthelsetjenesten er ulikheter med hensyn til organisering og bruk av betegnelser.

Hvem kan treffe vedtaket ?

Ved overføringer som skjer under gjennomføring av dom på tvungent psykisk helsevern skal vedtaket treffes av den faglig ansvarlige for vedtak, jf. den nye psykisk helsevernloven § 5-4, jf. § 5-3 annet ledd. I lovens § 4-10, som omhandler overføringer generelt, stilles det imidlertid ikke nærmere krav til hvem som skal kunne treffe vedtaket. Departementet har vurdert om kompetansen til å treffe slike overføringsvedtak tilsvarende som ved gjennomføring av dom på tvungent psykisk helsevern, bør legges til den faglig ansvarlige for vedtak.

En overføring kan etter forholdene være begrunnet i behandlingsmessige, ressursmessige, eller geografiske hensyn. Departementet vurderer det derfor slik at det bør ligge innenfor den enkelte institusjons organisasjons- og styringsfrihet å avgjøre hvem som skal treffe slike vedtak.

Må det ved overføring også treffes nytt vedtak om tvungent psykisk helsevern ?

Etter departementets oppfatning er det viktig å finne frem til overføringsrutiner som sikrer pasientens rettsikkerhet, og som tar hensyn til fornuftig bruk av tid og ressurser ved institusjonene. Det er en fare for at svært formalistiske overføringsrutiner kan legge for mye beslag på ledende fagpersonells tid.

Departementet har på denne bakgrunn vurdert om det i forskriften bør stilles krav om at det ved overføringer skal treffes nytt vedtak om tvungent psykisk helsevern. I forhold til gjeldende rett er departementets oppfatning at det ved overføring fra et "overlegeansvnitt" til et annet skal pasienten utskrives og nytt tvangsvedtak treffes. Denne forståelsen må ses på bakgrunn av at gjeldende lov og forskrifter ( forskrift 3. november 1978 om ansvarsforhold m.v i institusjoner innen psykisk helsevern) hvorav følger at avdelingsoverlegen i tillegg til å være beslutningstaker ved tvangsinnleggelser, også har et generelt faglig ansvar ( behandlingsansvar ). Situasjonen etter den nye loven vil bli noe annerledes fordi det faglige ansvar for bestemte vedtak ikke nødvendigvis må innehas av den samme person som har det overordnete faglige ansvaret. Et skifte av faglig ansvarlig for vedtak kan dessuten også skje uavhengig av om pasienten overføres.

Departementet vil også fremheve at vilkårene for tvungent psykisk helsevern, jf. lovens § 3-3 og spørsmålet om institusjonen er i stand til å tilby pasienten tilfredsstillende behandling og omsorg, jf. lovens § 3-2, fortløpende skal vurderes. Det vil ved en overføring være naturlig at den nye faglig ansvarlige på selvstendig grunnlag vurderer disse vilkårene. Dette gjelder også i forhold til andre gjeldende vedtak etter psykisk helsevernloven, f. eks. et vedtak om behandling uten eget samtykke med legemidler.

Departementet finner det på denne bakgrunn ikke hensiktsmessig å oppstille et krav om at det ved overføringer alltid må treffes et nytt tvangsvedtak.

Departementet har videre vurdert om gjenpart av et vedtak om overføring rutinemessig skal sendes kontrollkommisjonen. Departementet vurderer det imidlertid slik at pasientens rettsikkerhet er tilstrekkelig ivaretatt gjennom reglene om klage, og gjennom kontrollkommisjonens generelle kontrollvirksomhet, jf. også departementets utkast til forskrift om kontrollkommisjonens virksomhet ( høringsnotat 7 ). I de tilfeller overføringen medfører at pasienten kommer inn under en ny kontrollkommisjons område, bør det ved den mottagende institusjonen være rutiner som sikrer at kontrollkommisjonen underrettes.

Økonomiske og administrative konsekvenser

I Ot.prp. nr 11 ( 1998-99 ) blir det redegjort for de økonomiske og administrative konsekvensene av den nye psykisk helsevernloven. Under behandlingen av loven i Stortinget ble det innført klageadgang på kommunelegens vedtak om tvungen legeundersøkelse, jf. lovens § 3-5 og forskriftsutkastets § 2. Behandlingen av slike klager vil medføre noe merarbeid for ved fylkeslegene.

Forskriftsutkastet er for øvrig i stor grad en videreføring og formalisering av gjeldende praksis vedrørende etablering av tvungent psykisk helsevern, og vil i beskjeden grad medføre økonomiske eller administrative konsekvenser som ikke følger direkte av loven.

Merknader til de enkelte bestemmelser

Til § 1 Virkeområde

Bestemmelsen gir en fortegnelse over de forhold vedrørende etablering av tvungent psykisk helsevern som omhandles i forskriften.

Til § 2 Legeundersøkelse

Formålet med legeundersøkelsen, jf. psykisk helsevernloven § 3-4, er å bringe på det rene om lovens vilkår for tvungent psykisk helsevern er oppfylt. Hvis legen etter undersøkelsen konkluderer med at det er grunnlag for videre undersøkelse eller tvungent psykisk helsevern skal han gi en skriftlig uttalelse, som i tillegg til begjæringen, skal sendes/følge med til institusjonen. I tråd med de generelle krav til dokumentasjon skal legen, uavhengig av utfallet av undersøkelsen, nedtegne sine observasjoner, funn og tiltak. Det vises her til helsepersonelloven §§ 39 flg.

Tredjeledd: I de tilfeller hvor legeundersøkelsen kommer i stand uten at kommunelegen har truffet særskilt vedtak, jf. forskriftsutkastet § 3, oppstiller ikke loven nærmere regler for hvem som skal eller kan ta initiativet til undersøkelsen. Legeundersøkelsen kan derfor etter forholdene komme i stand ved at vedkommende selv oppsøker lege, eller ved at vedkommende f. eks. bringes til lege av sine pårørende eller andre. Departementet har vurdert om det bør oppstilles nærmere krav om hvem som skal kunne ta initiativ til en slik legeundersøkelse, men har ikke funnet dette formålstjenlig. Det er imidlertid viktig at opplysninger om hvordan legeundersøkelsen er kommet i stand fremkommer av legens skriftlige redegjørelse.

Fjerde ledd: Bestemmelsen må ses i sammenheng med de alminnelige taushetspliktsregler, jf. helsepersonelloven kap. 5. Bestemmelsen innebærer derfor ikke en videre opplysningsadgang enn det som ellers ville følge av taushetspliktsreglene.

Til § 3 Vedtak om tvungen legeundersøkelse

Førsteledd: Et vilkår for tvungen undersøkelse, jf. psykisk helsevernloven § 3-5, er at den det gjelder "unndrar seg." Det vil her dreie seg om situasjoner hvor pasienten i ord eller handling tydelig motsetter seg en undersøkelse. Det følger av loven at kommunelege i disse tilfellene kan treffe vedtak om tvungen legeundersøkelse "ved behov." I forskriftsutkastet er dette presisert ved begrepet "grunn til å tro," som innebærer at kommunelegens vurderingstema vil være om det foreligger sannsynlighetsovervekt for at vilkårene for tvungent psykisk helsevern er oppfylt.

Annet ledd: Bestemmelsen er i samsvar med psykisk helsevernloven § 3-12. I saker om tvungen legeundersøkelse kan forhåndsvarsling i noen tilfeller være medvirkende til at undersøkelsen ikke kan gjennomføres. Det vises til forvaltningsloven § 16 tredje ledd, som oppstiller nærmere bestemmelser om situasjoner hvor forhåndsvarsling kan unnlates.

Tredjeledd: Kommunelegen kan treffe vedtak om tvungen legeundersøkelse etter eget initiativ, eller etter begjæring fra offentlig myndighet eller vedkommendes nærmeste. Loven oppstiller ikke særlige formkrav til begjæringen. Hensynet til notoritet omkring avgjørelsen vil etter departementets oppfatning ivaretas av kommunelegens vedtak i saken. Vedtaket skal være skriftlig og begrunnet, og skal også inneholde opplysninger om hvem som eventuelt har fremsatt begjæringen.

Fjerde ledd: Ordlyden "lege eller klinisk psykolog som er underlagt kommunelegens instruksjonsmyndighet" betyr at delegasjon primært kan skje til kommunalt ansatte. Ordlyden vil også kunne omfatte leger eller kliniske psykologer som er tilknyttet kommunehelsetjenesten gjennom avtale om driftstilskudd ( fastlegeavtale ), jf. kommunehelsetjenesteloven § 4-2. I de tilfeller det er inngått avtale med annen kommune vil delegasjon også kunne skje over kommunegrensene.

Til § 4 Begjæring om videre undersøkelse ( observasjon ) eller tvungent psykisk helsevern

Førsteledd: For at den faglig ansvarlige for vedtak skal ha mulighet for å vurdere om begjæringen er fremsatt av rette vedkommende, må det klart fremgå opplysninger om tutors rolle i forhold til pasienten. Det bør m.a.o. fremgå at vedkommende er en person som i henhold til loven kan fremme slik begjæring, jf psykisk helsevernloven § 1-3 og § 5 i forskriften her. Det presiseres i forskriften at vedkommende må ha kjennskap til saken og pasientens situasjon. Pasientens nærmeste vil ha kjennskap til pasientens situasjon på grunnlag av daglig omgang. For offentlig myndighet vil det kreves en viss kunnskap om pasientens nærmere bakgrunn og konkrete situasjon. Den som fremmer begjæringen må på denne bakgrunn ha mulighet til å gjøre seg kjent med resultatet av legeundersøkelsen, dvs. om lovens vilkår anses oppfylt. Innsyn i legeopplysningene vil imidlertid alltid være begrenset av taushetsplikten.

Annetledd: Fordi det etter forholdene vil kunne være slik at mottagende lege ikke nødvendigvis er den faglig ansvarlige for vedtak, bør konvolutten med legeopplysningene stiles til "vakthavende lege."

Til § 5 Om offentlig myndighet som begjærende instans

Offentlig myndighet er i den nye psykisk helsevernloven gitt primæransvaret for begjæringer om videre undersøkelse og tvungent psykisk helsevern. I lovens § 1-3 defineres begrepet offentlig myndighet til kommunelegen eller dennes stedfortreder, sosialtjenesten, politiet eller ansvarlig fengselsmyndighet.

Hvilken offentlig myndighet som vil være rette instans i det enkelte tilfelle vil være avhengig av den konkrete situasjon. Forskriftsutkastets § 5 er en presisering av lovens § 1-3, ved at det gis nærmere retningslinjer for hvilken offentlig myndighet som vil være rette vedkommende til å fremme en begjæring. Det forutsettes i alle tilfeller at vedkommende myndighet har kjennskap til den antatt syke. Dette er en viktig for at ordningen skal ha den ønskede rettssikkerhetsmessige verdi.

Bestemmelsens bokstav c omhandler politiet som begjærende instans. Hvem i politiet som er tillagt denne myndigheten vil reguleres av politiets egne instrukser. Etter gjeldende praksis er dette vanligvis en politijurist.

Til § 6 Vedtak om videre undersøkelse eller tvungent psykisk helsevern

Førsteledd: Bestemmelsen er en konkretisering av forvaltningslovens krav om forsvarlig utredning, kfr. fvl. § 17. Den faglig ansvarlige skal kontrollere at både de materielle og prosessuelle krav er oppfylt. I tillegg til den undersøkelse som er foretatt av lege i forbindelse med begjæringen, skal det i henhold til psykisk helsevernloven § 3-8 femte ledd foretas en "personlig legeundersøkelse" av pasienten ved institusjonen. Undersøkelsen kan foretas av den faglig ansvarlige for vedtak selv i de tilfeller han eller hun er lege.

Annetledd: For at faglig ansvarlig for vedtak skal kunne påse at begjæringen er fremsatt av den som er nærmest til det, er det en forutsetning at det av begjæringen klart fremkommer opplysninger om tutors stilling og relasjon til pasienten, jf. forskriftsutkastets § 4 om begjæringen. På grunn av at pasientens tilstand og situasjon kan ha endret seg er det viktig at begjæringen og legeopplysningene ikke ligger for langt tilbake i tid. Etter gjeldende rett kan ikke slike opplysninger være eldre enn 15 dager. Departementet har i forskriftsutkastet kortet denne tiden ned til 10 dager. I gjeldene rett er det i tillegg til hovedregelen en unntaksbestemmelse om at i de tilfeller det i følge legeopplysningene foreligger en kronisk tilstand kan legeopplysningene og begjæringen ligge inntil 30 dager tilbake i tid. Departementet foreslår ikke en videreføring av denne regelen.

Tredjeledd: Det følger av lovens § 3-12 at den saken direkte gjelder skal gis anledning til å uttale seg. Den faglig ansvarlige for vedtak skal ta hensyn til vedkommendes syn på spørsmålet om etablering av tvungent psykisk helsevern. Disse synspunktene skal tillegges vekt under den helhetsvurdering som skal foretas, jf lovens § 3-3 tredje ledd, hvor det blant annet står at det skal legges særlig vekt på hvor stor belastning det tvangsmessige inngrepet vil medføre for vedkommende. Det skal videre tas hensyn til uttalelser om ved hvilken institusjon vernet skal etableres. Tilsvarende har også pasientens nærmeste og offentlig myndighet "som er direkte engasjert i saken" uttalerett. Den nærmeste vil i denne sammenhengen være den som pasienten utpeker, jf. hovedregelen i lovens § 1-3. Det vises for øvrig til forvaltningsloven § 16 tredje ledd, som regulerer når forhåndsvarsling kan unnlates.

Fjerde ledd: Departementet foreslår her en bestemmelse som innebærer at den faglig ansvarlige for vedtak må ta stilling til spørsmålet om tvungent psykisk helsevern senest innen 24 timer etter at pasientens ankomst. Bestemmelsen er ny i forhold til gjeldende rett.

Femteledd: Underretning må skje innenfor taushetspliktens grenser. Dette gjelder både i forhold til pasientens nærmeste eller andre som har fremsatt begjæringen. Etter forholdene kan det være to av pasientens nærmeste som skal underrettes. Dette vil være i de tilfeller hvor pasientens nærmeste har vært tutor i henhold til lovens § 1-3 tredje ledd, men hvor pasienten etter etableringen har valgt en annen som sin nærmeste, jf. lovens § 1-3 annet ledd.

Det følger av lovens § 3-10 første ledd at kontrollkommisjonen skal underrettes om opprettelse av tvungent psykisk helsevern. Dette skal også omfatte videre undersøkelse. Kontrollkommisjonen skal også få kopi av underlagsdokumentene, d.v.s. legeopplysningene og begjæringen fra offentlig myndighet og den nærmeste. Vedtak om avslag på begjæring om videre undersøkelse eller tvungent psykisk helsevern behøves bare å sendes til kontrollkommisjonen ved en eventuell klage.

Til § 7 Øyeblikkelighjelp

Bestemmelsen slår fast at kravet til skriftlighet ved legeopplysninger og begjæring kan fravikes i øyeblikkelig hjelp situasjoner. Skriftlige dokumenter skal i slike situasjoner foreligge innen første virkedag.

Til § 8 Nærmere om videre undersøkelse

Med bestemmelsen synliggjøres blant annet at det ved etablering av videre undersøkelse ( observasjon ) stilles nærmere krav til denne undersøkelsens kvalitative innhold. En dokumentasjon av hvilke nærmere undersøkelser som er foretatt, og undersøkelsesmetoder som er benyttet vil også gjøre det lettere for kontrollkommisjonen og vurdere om lovens vilkår kan anses oppfylt. Det vises til de generelle merknader under punkt 3.3.

Til § 9 Kontrollundersøkelser

Innenfor dagens psykiske helsevern skal det i henhold til forskrift 19. august 1977 foretas regelmessige kontrollundersøkelser av pasienter som holdes tilbake i psykiatrisk institusjon i medhold av lov om psykisk helsevern § 6, jf. § 5. Pasientene skal i henhold til forskriften undersøkes minst en gang hver sjette måned.

I den nye psykisk helsevernloven § 4-9 er denne ordningen videreført, men regelen er skjerpet i forhold til gjeldende rett, ved at undersøkelsen skal foretas minst hver tredje måned.

For helhetens skyld er hovedregelen om kontrollundersøkelser gjentatt i forskriftsutkastet. Formålet med undersøkelsene er at det skal vurderes om vilkårene for opprettholdelse av tvungent psykisk helsevern, jf. psykisk helsevernloven § 3-3, samt de grunnleggende kravene etter § 3-2 fremdeles er tilstede.

I henhold til forskriftsutkastets tredje ledd skal resultatet av kontrollundersøkelsen sendes kontrollkommisjonen i kopi. I henhold til lovens § 3-10 annet ledd skal også kontrollkommisjonen, når det er gått tre måneder, av eget tiltak vurdere behovet for tvungent psykisk helsevern. Kontrollkommisjonene kan da bruke den vurdering som er foretatt i forbindelse med kontrollundersøkelsen, jf § 4-9, som bakgrunn. Kontrollkommisjonen vil med dette også kunne følge med på om kontrollundersøkelsene ved institusjonen blir foretatt i henhold til lovens krav.

Departementet vil imidlertid bemerke at det uavhengig av slike kontrollundersøkelser, skal foretas en kontinuerlig vurdering av om pasienten oppfyller vilkårene for tvungent psykisk helsevern. En henvisning til psykisk helsevernloven § 3-9 første ledd er derfor inntatt i forskriftsutkastet.

Til § 10 Vedtak om overføringer

I henhold psykisk helsevernloven § 4-10 kan et vedtak om overføring påklages. Forskriftsutkastets § 10 definerer overføringer i denne sammenheng som overføringer mellom de former for tvungent psykisk helsevern som nevnt i psykisk helsevernloven § 3-1. Det vil si overføring fra tvungent psykisk helsevern som døgnopphold, til slikt vern uten døgnopphold, og vice versa. Videre vil overføringer fra en døgninstitusjon til en annen omfattes. Overføringer mellom avdelinger innen samme institusjon faller i utgangspunktet utenfor denne bestemmelsen. I slike tilfeller vil det derfor heller ikke være formell klageadgang. Det vises for øvrig til drøftelsene under pkt 3.4.

I henhold til psykisk helsevernloven § 4-10 annet ledd har en klage til kontrollkommisjonen oppsettende virkning.

I annet ledd oppstilles en regel om at vedtaket skal nedtegnes og inntas i pasientens journal. Bestemmelsen kan utledes av den generelle plikt til dokumentasjon, jf. helsepersonelloven kap 8. Av hensyn til oppfølging av pasienten, samt av hensyn til pasientens rettsikkerhet er det viktig at det ved overføringer til andre institusjoner foreligger utfyllende overføringsdokumenter, herunder journalmateriale og aktuelle begjæringer.

En overføring fra tvungent psykisk helsevern ved døgnopphold i institusjon til slikt vern uten døgnopphold, vil ofte kreve et samarbeid mellom spesialisthelsetjensten og kommunehelsetjenesten. Den individuelle planen, jf. psykisk helsevernloven § 4-1 vil være et viktig instrument i så måte.

Ved overføringer som skjer under gjennomføring av dom til tvungent psykisk helsevern skal vedtaket treffes av den faglig ansvarlige for vedtak, jf. psykisk helsevernloven § 5-4, jf. 5-3 annet ledd. Psykisk helsevernloven § 4-10 regulerer imidlertid ikke spørsmålet om hvem som skal treffe vedtak om overføringer, og departementet ønsker heller ikke i foreliggende forskrift å regulere dette. Det vises til drøftelsene under pkt 3.4.

Til § 11 Opphør av tvungent psykisk helsevern

Bestemmelsen oppstiller de ulike grunnlag for opphør av tvungent psykisk helsevern.

Til § 12 Veiledningsplikt

Bestemmelsen er en konkretisering av forvaltningslovens bestemmelser om veiledning og informasjon.

Utkast til forskrift om etablering av tvungent psykisk helsevern

Fastsatt av Sosial- og helsedepartementet med hjemmel i lov 2. juli 1999 nr. 62 om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern ( psykisk helsevernloven ) § 3-13, 1-3, 3-5 og 4-9.

§ 1 Virkeområde

Denne forskrift regulerer hvordan etablering av tvunget psykisk helsevern gjennomføres, herunder:

a) legeundersøkelse for å bringe på det rene om en person trenger psykisk helsevern (lovens §§ 3-4 og 3-5 )

b ) begjæringer om videre undersøkelse og tvunget psykisk helsevern (lovens §§ 1-3, 3-6 og 3-7 )

c ) vedtak om videre undersøkelse og tvunget psykisk helsevern ( lovens § 3-8 )

4. kontrollundersøkelser ( lovens § 4-9 )
5. vedtak om overføringer til opphold i eller til andre tiltak under ansvar av institusjon ( lovens § 4-10 )

§ 2 Legeundersøkelse

Legeundersøkelse i henhold til psykisk helsevernlovens §§ 3-4 eller 3-5 kan foretas av lege eller turnuskandidat med rett til å utøve legevirksomhet i Norge.

Legen skal på grunnlag av den personlige undersøkelsen gi råd og veiledning om de skritt han mener bør tas. Finner legen grunnlag for videre undersøkelse eller tvunget psykisk helsevern, skal han gi en skriftlig uttalelse om dette.

Uttalelsen skal gi opplysninger om:

1. hvem som har tatt initiativ til legeundersøkelsen,
2. tidspunktet for undersøkelsen,
3. de observasjoner av medisinsk eller annen art som er gjort, herunder om det antas å foreligge en alvorlig sinnslidelse og
4. hvilket grunnlag som anses å være tilstede for å etablere videre undersøkelse eller tvunget psykisk helsevern, jf. lovens § 3-3.

Den som har tatt initiativ til legeundersøkelsen skal informeres om resultatet av observasjonene. Vedkommende har ikke krav på å få innsyn i de skriftlige legeopplysningene.

§ 3 Vedtak om tvungen legeundersøkelse

Hvis den antatt syke unndrar seg undersøkelse som nevnt i § 2 i forskriften her, kan kommunelegen etter de nærmere vilkår i psykisk helsevernloven § 3-5, vedta tvungen legeundersøkelse hvis det foreligger grunn til å tro at vilkårene for etablering av tvunget psykisk helsevern er tilstede.

Før vedtak treffes skal den som ønskes undersøkt gis anledning til å uttale seg om spørsmålet, jf psykisk helsevernloven § 3-12. Hvis uttalelse fra den som ønskes undersøkt ikke blir innhentet, skal årsaken til dette fremgå av vedtaket. Vedkommendes nærmeste og eventuelt offentlig myndighet som er direkte engasjert i saken har også rett til å uttale seg.

Kommunelegens vedtak i saken, skal være skriftlig og gi opplysninger om hvem som eventuelt har fremsatt begjæringen og gitt uttalelse i saken. Den saken gjelder skal informeres om adgangen til å påklage vedtaket til fylkeslegen, jf psykisk helsevernloven § 3-5 annet ledd.

Kommunelegen kan delegere sin myndighet til å treffe vedtak om tvungen legeundersøkelse til lege eller klinisk psykolog som er underlagt kommunelegens instruksjonsmyndighet. Delegasjon kan også skje til lege eller klinisk psykolog som den aktuelle kommune har avtale med.

§ 4 Begjæring om videre undersøkelse ( observasjon ) eller tvunget psykisk helsevern

Begjæring om videre undersøkelse eller tvunget psykisk helsevern jf. psykisk helsevernloven §§ 3-6 og 3-7, kan fremsettes av offentlig myndighet eller den nærmeste. Den som fremsetter begjæringen må ha kjennskap til saken og pasientens situasjon.

Begjæringen skal være skriftlig, datert og adressert til den aktuelle institusjon. Opplysninger fra legeundersøkelsen jf. § 2, skal legges ved i lukket konvolutt, eller sendes direkte fra den lege som har foretatt undersøkelsen.

§ 5 Om offentlig myndighet som begjærende instans

Offentlig myndighets begjæring om videre undersøkelse eller tvungent psykisk helsevern, jf. § 4 i forskriften her, kan fremsettes av

1. kommunelegen eller dennes stedfortreder,
2. sosialtjenesten hvor den på forhånd har hatt kontakt med den antatt syke, og hvor den syke forkommer på en slik måte at det er alvorlig fare for hans eller hennes liv eller helse,
3. politiet dersom den antatt syke allerede er i politiets varetekt, eller det dreier seg om å avverge vesentlig fare for vedkommendes eller andres liv eller helse, eller når politiets bistand er nødvendig for å få han eller henne under tvungent psykisk helsevern,
4. ansvarlig fengselsmyndighet når den antatt syke er innsatt i anstalt under fengselsvesenet.

§ 6 Vedtak om videre undersøkelse eller tvunget psykisk helsevern

Den faglig ansvarlige for vedtak, jf. psykisk helsevernloven § 1-4, treffer vedtak om videre undersøkelse eller tvunget psykisk helsevern på bakgrunn av den fremsatte begjæring, skriftlig uttalelse fra lege, samt ny legeundersøkelse av pasienten ved institusjonen.

Den faglig ansvarlige for vedtak skal påse at begjæringen er fremmet av den som er nærmest til det, jf. psykisk helsevernlovens §§ 3-6 og 3-7, jf. § 1-3, samt at det foreligger legeopplysninger. Begjæringen og legeopplysningene skal ikke ligge lenger tilbake i tid enn 10 dager før vedtak treffes.

Det skal tas hensyn til uttalelser fra den person saken gjelder og den nærmeste og offentlig myndighet, jf. psykisk helsevernloven § 3-12. Hvis uttalelse ikke innhentes skal årsaken til dette journalføres.

Vedtaket skal treffes snarest og senest innen 24 timer etter pasienten ankomst til institusjonen.

Vedtak om videre undersøkelse eller tvungent psykisk helsevern, eventuelt avslag på begjæring om dette, skal nedtegnes og inntas i pasientens journal. Underretning om vedtak, herunder avslag, og begrunnelsen for dette skal gis pasienten, hans eller hennes nærmeste, samt den som har fremsatt begjæringen. Det skal samtidig informeres om adgangen til å klage til kontrollkommisjonen. Gjenpart av vedtak om videre undersøkelse eller tvungent psykisk helsevern og de dokumenter vedtaket bygger på skal sendes kontrollkommisjonen.

§ 7 Øyeblikkelig hjelp

Ved øyeblikkelig hjelp kan pasienten mottas på grunnlag av muntlig begjæring og muntlig uttalelse fra lege under forutsetning av at opplysningene vil foreligge skriftlig senest første virkedag etter vedtaket.

§ 8 Nærmere om videre undersøkelse ( observasjon )

Videre undersøkelse skal ikke ha lengre varighet enn det som er strengt nødvendig for å bringe på det rene om vilkårene for tvungent psykisk helsevern er oppfylt.

Opplysninger om hvilke undersøkelser som er gjort, og hvilke observasjonsmetoder som er brukt skal nedtegnes og inntas i pasientens journal.

§ 9 Kontrollundersøkelser

Den faglig ansvarlige for vedtak skal fortløpende vurdere om vilkårene for tvungent psykisk helsevern fremdeles er tilstede, jf. psykisk helsevernloven § 3-9 første ledd.

Den faglig ansvarlige for vedtak, skal sørge for at det minst en gang hver tredje måned ved undersøkelse vurderes om de grunnleggende krav og vilkår etter psykisk helsevernloven §§ 3-2 og 3-3 fremdeles er tilstede, jf psykisk helsevernloven § 4-10.

Resultatet av kontrollundersøkelsen skal inntas i pasientens journal og sendes kontrollkommisjonen i kopi.

§ 10 Vedtak om overføringer

Ved overføring mellom de former for tvungent psykisk helsevern som nevnt i psykisk helsvernloven § 3-1 eller ved overføring til annen døgninstitusjon, jf. psykisk helsevernloven § 4-10, skal det treffes særskilt vedtak.

Vedtaket skal nedtegnes og inntas i pasientens journal.

Den person saken gjelder og hans eller hennes nærmeste skal straks underrettes om vedtaket og begrunnelsen for dette.Det skal samtidig orienteres om adgangen til klage til kontrollkommisjonen.

Bestemmelsen her gjelder tilsvarende ved overføringer etter psykisk helsevernloven § 5-4. Dette likevel slik at vedtakene skal treffes av den faglig ansvarlige for vedtak, og at påtalemyndigheten skal underrettes om vedtaket.

§ 11 Vedtak om opphør av videre undersøkelse eller tvunget psykisk helsevern

Videre undersøkelse eller tvunget psykisk helsevern opphører ved:

1. den faglig ansvarliges vedtak etter begjæring av pasienten selv eller hans eller hennes nærmeste, jf. psykisk helsvernloven § 3-9 tredje ledd

b) den faglig ansvarliges vedtak etter eget initiativ, jf. psykisk helsevernloven § 3-9 annet ledd

c ) kontrollkommisjonens vedtak etter klage, jf. psykisk helsevernloven § 6-4, jf §3-9 fjerde ledd

d) dom for opphevelse av kontrollkommisjonens vedtak om opprettholdelse av tvunget psykisk helsevern jf. psykisk helsevernloven § 7-1 og tvistemålloven kap. 33.

Vedtak om opphør av videre undersøkelse eller tvungent psykisk helsevern skal nedtegnes i pasientens journal.

Tvungent psykisk helsevern opphører etter ett år hvis ikke kontrollkommisjonen samtykker i forlengelse av vernet.

§ 12 Veiledningsplikt

Institusjonen plikter å sørge for at den person saken gjelder og dennes nærmeste får nødvendig informasjon om sine rettigheter, herunder adgangen til å klage til kontrollkommisjonen og bistand til dette, om rett til advokat eller annen fullmektig, om adgangen til å kreve dokumentinnsyn mv.

§ 13 Ikrafttredelse

Disse forskrifter trer i kraft 1. januar 2001. Samtidig oppheves tidligere forskrifter av 22. desember 1978 nr. 7 om psykisk helsevern uten den sykes samtykke.