Innholdsfortegnelse:Vedlegg 1: Ordinære satser for barnetrygd 1946-2000

VEDLEGG 2: Barnetrygden i historisk lys – en oversikt

VEDLEGG 3: Gjeldende forskrifter

HOVEDINNHOLDET I FORSLAGET TIL NY BARNETRYGDLOV

Ved revideringen av barnetrygdloven er det lagt til grunn de samme prinsipper og mål som ved forenklingen av folketrygdloven (Ot. prp. nr. 29 1995-96). Hovedmålsettingen er en enklere lov som er mest mulig forståelig for den enkelte og lettest mulig å praktisere for trygdeetaten. Det er lagt vekt på et enkelt og klart språk i lovteksten og inkorporering av dagens forskrifter i loven.

Som en del av arbeidet med en totalrevidering av barnetrygdlovgivningen har de sentrale problemstillingene i revideringsarbeidet vært drøftet i en egen arbeidsgruppe. Arbeidsgruppen har hatt representanter fra Barne- og familiedepartementet (3), Sosial- og helsedepartementet (1) og Rikstrygdeverket (2).

Dette høringsnotatet behandler sentrale problemstillinger som reiser seg ved utformingen av en ny barnetrygdlov. Notatet går ikke i dybden på alle problemstillinger, men konsentrerer seg om behandlingen av områder der departementet foreslår endringer.

Det er ikke foreslått store materielle endringer, men på enkelte områder er det foreslått forenklinger av regelverket som gir reglene et litt annet innhold enn etter gjeldende rett.

Formålsbestemmelse foreslås innført

Dagens lovgivning har ikke noe uttalt formål bak barnetrygden. Departementet foreslår at en slik bestemmelse innføres i den nye loven.

Loven gjøres mest mulig kjønnsnøytral

Det foreslås at barnetrygdloven skal gjøres mer kjønnsnøytral med hensyn til hvem som har rett til stønad når barnet bor sammen med begge foreldrene. Barnetrygden foreslås utbetalt til den som søker. En slik endring vil være i tråd med lovgivningen på tilgrensende områder.

I og med at barnetrygden for nyfødte som hovedregel tilstås automatisk til barnets mor, vil det fortsatt være moren som i de aller fleste tilfeller mottar barnetrygden. Det vil ikke være noe til hinder for at barnetrygden utbetales til far hvis foreldrene ønsker det.

Nye regler for dispensasjon fra bosattvilkåret ved opphold i utlandet

Det foreslås at retten til barnetrygd ved opphold i utlandet knyttes opp til hvorvidt barnets foreldre er trygdet i Norge etter reglene i folketrygdloven. Alle familier med nær tilknytning til Norge, i form av trygdetilknytning, vil etter dette kunne oppebære rett til barnetrygd under utenlandsopphold. Dagens regelverk gir slike rettigheter bare til utvalgte grupper.

Nytt vurderingstema for rett til barnetrygd for ett barn mer enn det faktiske barnetall – utvidet barnetrygd

Det foreslås forenklinger i regelverket for vurdering av rett til barnetrygd for ett barn mer enn det faktiske barnetall (utvidet barnetrygd). Dette slik at det sentrale vilkåret for rett til utvidet stønad blir at den enslige forsørgeren bor alene med barn uten å kunne dele husholdningsutgiftene med ektefelle eller samboer. Selv om det i forslaget brukes andre begreper enn det som legges til grunn i dagens regelverk, er grunntanken bak reglene den samme. Det er den av barnets foreldre som har barnet boende fast hos seg, og som er enslig forsørger, som skal nyte godt av utvidet barnetrygd.

Særreglene for rett til og disponering av barnetrygd for barn i fosterhjem og institusjon foreslås opphevet

Barne- og familiedepartementet foreslår at samme regler for utbetaling og disponering av barnetrygd skal gjelde for barn i fosterhjem og barnevernsinstitusjon som for barn ellers. Barnetrygd vil da utbetales til barnets fosterforeldre eller til den barnevernsinstitusjon der barnet bor, og barnetrygden vil også for disse barna være et tilskudd til løpende underhold.

Barnetrygd der barnet har delt bosted

Vi foreslår at retten til å dele barnetrygden når barnet har delt bosted skal lovfestes. En forutsetning for deling vil være at det foreligger en avtale mellom barnets foreldre etter reglene i barneloven § 35a der det klart fremgår at barnet skal ha delt bosted. For å få en mest mulig enkel og håndterbar regel foreslås det at det i regi av trygdeetaten kun skal åpnes for en deling med 50 % til hver av foreldrene.

Klage etter forvaltningslovens regler

Departementet foreslår at ordningen med anke over vedtak om barnetrygd til Trygderetten oppheves, og at det isteden innføres en ordning med klage etter forvaltningslovens regler. Dette er en tilsvarende ordning som vi har i kontantstøtteloven og i forhold til barnebidrag etter barneloven kapittel 7.

BAKGRUNNEN FOR FORSLAGET OM EN NY BARNETRYGDLOV

Behovet for en totalrevidering

Dagens barnetrygdlov ble vedtatt i 1946 og har ikke vært gjenstand for noen total gjennomgang siden den gang. I de over 50 år som har gått har loven en rekke ganger vært flikket på ved at nye bestemmelser har blitt tatt inn. Dette har ført til at loven og forskriftene (totalt 5 forskrifter) i høyeste grad har preg av å være et lappverk. Tungt gammelmodig språk og dårlig struktur preger dagens barnetrygdlovgivning.

Lovverket på området er unødvendig omfangsrikt. Loven inneholder til sammen 7 kapitler med totalt 26 paragrafer, og de 5 forskriftene inneholder til sammen 25 paragrafer.

Hovedmålsettingen med revideringen er at vi får en barnetrygdlovgivning som stønadsmottakerne kan forstå. Ved å vektlegge språklig forenkling og oppdatering vil man komme langt i så måte. De fem forskriftene som i dag er gjeldende er i størst mulig utstrekning forsøkt innarbeidet i lovteksten. Dette forenkler forståelsen av regelverket, og gir etter departementets syn en bedre garanti for at regelverket holdes à jour enn det som er tilfellet i dag.

Egen lov eller en del av folketrygdloven

Et hovedprinsipp for arbeidet med totalrevideringen er som nevnt en forenkling etter mønster av arbeidet med ny folketrygdlov. Et spørsmål som er vurdert er om det er hensiktsmessig å inkorporere barnetrygden i folketrygdloven. Forenklingshensyn, både i forhold til brukere og administrasjon, kan tilsi at barnetrygden inkorporeres i folketrygdloven.

Som et utgangspunkt for en slik vurdering ble det konstatert at det ikke er avgjørende materielle eller tekniske hindringer for en inkorporering av barnetrygden i folketrygdloven. På den annen side kan vi heller ikke finne tungtveiende grunner som taler for en inkorporering.

Et formål bak barnetrygden er at den skal virke inntektsutjevnende til fordel for barnefamiliene. Ytelser regulert i Folketrygdloven regulerer i stor utstrekning ytelser til livsopphold. Det særegne formålet bak barnetrygden er et sterkt argument for å beholde og dermed i større grad synliggjøre ordningen i egen lov. Også for kontantstøtte til småbarnsforeldre var ordningens særegne karakter med på å begrunne lovfesting i egen lov.

Barnetrygdens omfang, både hva gjelder dens universelle karakter, antall stønadsmottakere og som utgiftspost i statsbudsjettet, taler for at ordningen beholdes i egen lov.

Det kan også nevnes at både Sverige og Danmark har egne lover om barnetrygd.

Barne- og familiedepartementet foreslår på denne bakgrunn at barnetrygden bør beholdes i egen lov. Dette er også lagt til grunn i revideringsarbeidet.

EN OVERSIKT OVER BARNETRYGDENS HISTORIE

Den tidlige fasen (1890 – 1940)

Barnetrygd var et av flere spørsmål i samfunnsdebatten som rettet seg mot mor og barn helt tilbake til 1890-tallet. Kravet om at det offentlige måtte bidra til dekning av utgiftene til forsørgelse og omsorg for barn ble etter hvert reist fra mange hold.

Etter forslag fra flere grupper nedsatte Stortinget i 1934 en komité som skulle utrede behovet for en barnetrygd.

Barnetrygdkomitéen av 1934 skulle utrede spørsmålet om kontanttrygd til barnefamilier utbetalt til mødrene. Komiteen skulle legge hovedvekt på tre forhold:

1. hvem skulle trygden omfatte?
2. hvor stor skulle trygden være?
3. hvordan skulle trygden finansieres?

Barnetrygdkomitéen ble satt sammen av representanter fra ulike partier og fra statsadministrasjonen. Totalt bestod den av 8 medlemmer, hvorav 3 kvinner. Et flertall i komitéen gikk i 1935 inn for at barnetrygden skulle rette seg mot pliktige medlemmer av syketrygden med en inntekt under en viss grense, og at den skulle finansieres ved hjelp av premieinnbetalinger fra arbeidsgiver. Arbeiderpartiet gikk sterkt imot forslaget om finansieringsform. En relativt samlet kritikk medførte at komitéen i 1937 la frem et nytt forslag. Det nye forslaget gikk ut på en universell barnetrygd. Dette var et nytt prinsipp i norsk sosialpolitikk. Barnetrygden var den første overføringsordningen der det ble tatt til orde for at ingen grupper skulle ekskluderes fra trygdeordningen, og at ordningen ikke skulle være behovsprøvd. Det ble anført tre argumenter for dette:

1. Barnetrygden skulle være noe alle hadde krav på i stedet for å være en ytelse til de fattigste.
2. Ved å gi barnetrygd også til de som betalte mest i skatt, sikret man allmen aksept for barnetrygden.
3. Det vil koste mye å administrere en behovsprøving.

Komiteen vurderte også hvorvidt barnetrygden skulle justeres etter lokale levekostnader, og om den skulle graderes etter mottakers inntektsforhold. Barnetrygdkomiteen gikk inn for at alle skulle få samme beløp uansett inntekt. Innad i komiteen foretrakk flere av medlemmene at barnetrygden skulle være lavere per barn desto flere barn det var i familien. Som begrunnelse for dette ble det eksplisitt anført at man fryktet at trygden ville føre til overbefolkning i de laveste befolkningslag.

Komiteen ble ikke enige om hvordan barnetrygden skulle finansieres. De borgerlige representantene ønsket en finansiering via omsetningsskatten, mens arbeiderpartirepresentantene ønsket en finansiering via en økning av den direkte skatten.

I forbindelse med at komiteen la frem sitt forslag blusset det opp en debatt om barnetrygd burde gis i form av naturalytelser. Selv om barnetrygdkomiteen bare utredet en kontantstøtteordning, betydde ikke det at de var helt imot naturalytelser, men den ønsket at naturalytelser skulle komme som et tillegg til barnetrygden.

Innstillingen i 1937 førte ikke til noen umiddelbar politisk løsning. Komiteen fant at inntekten per familiemedlem økte svakt med barnetallet til og med andre barn, for deretter å flate ut. Inntekten per familiemedlem sank altså med økende barnetall. Dette påvirket familiens ernæringsstandard og bolignivå. Komiteen fryktet at dette ville få samfunnsmessig uheldige konsekvenser i form av reduserte fødselstall. Komiteens flertall mente at innføring av barnetrygd ville være den beste måten å hjelpe barnefamiliene på, og at ordningen burde gjøres generell. Selv om ikke komiteens innstilling førte til noen politisk løsning, ble selve problemstillingen klart definert:

"Er det mulig å gjøre noe for å jamne ut det misforhold som oppstår ved at familieinntekt ikke stiger og synker i forhold til familiestørelse eller forsørgelsesbyrde."

Prinsippet om omfordeling mellom familier med ulik forsørgingsbyrde, ikke omfordeling mellom fattig og rik var altså det sentrale. Barnetrygden skulle være et bidrag til å dekke barnefamilienes forsørgerutgifter. Et nytt prinsipp ble gjennomført i norsk sosialpolitikk i og med innføringen av barnetrygd, nemlig at ingen grupper ble ekskludert fra trygdeordningen, og at ordningen ikke skulle være behovsprøvd.

Problemet med at familiens levestandard var avhengig av familieinntekten, at hvert nye barn betydde økte leveomkostninger mens det ikke fantes inntektsjusteringer i forhold til økende barnetall, skulle vise seg å bli den første store sosialpolitiske oppgave regjering og Storting tok fatt i etter andre verdenskrig.

Krigsårene 1940-1945

Krigsutbruddet satte en stopper for den offentlige debatt om barnetrygd i Norge, men debatten fortsatte i London som var regjeringens tilholdssted under krigen. Den engelske Beveridge-rapporten fra 1942, der et av forslagene var en universell kontant barnetrygd, var en viktig inspirasjonskilde for regjeringen.

Under krigens naziregime hadde man en kort periode på slutten av okkupasjonstiden, en behovsprøvet barnetrygd for barn av visse arbeidstakere. Denne ordningen var for en stor del bygget på barnetrygdkomiteens utkast av 10. desember 1937, men den var knyttet sammen med syketrygden og var begrenset til pliktige medlemmer av syketrygden. Videre ble arbeidsgiverne pålagt å bære omkostningene ved ordningen.

Gerhardsenregjeringens første lovproposisjon – januar 1946

Gerhardsenregjeringen opphevet i 1945 Quislingregjeringens "lov om barneforskott til visse arbeidstakere". Isteden fremmet de en ny proposisjon om barnetrygd basert på barnetrygdkomitéens utredninger.

Sosialdepartementets forslag tok utgangspunkt i komitéens forslag fra 1935 om behovsprøvd barnetrygd, utbetalt til pliktige medlemmer av syketrygden. Ordningen skulle finansieres gjennom premier fra arbeidsgivere. Regjeringen ønsket på sikt en universell barnetrygd, men av økonomiske hensyn ønsket man først å komme de mest vanskeligstilte gruppene til unnsetning. Det ble også vist til at barnefamilienes situasjon var bedret i og med at det var etablert generelle subsidier på en rekke matvarer.

Forslaget var at barnetrygden kun skulle omfatte arbeidstakere med inntekt under 9000,- kroner per år. Gjennomsnittlig industriarbeiderlønn i 1946 var på 5 800,- kroner.

Barnetrygden var planlagt finansiert via arbeidsgiverpremie. Derfor ble det foreslått at selvstendige næringsdrivende herunder bønder og fisker skulle holdes utenfor. En erkjente at barn av fiskere og småbrukere kunne ha samme nytte av en barnetrygd som barn av lønnstakere, men fant at å ta med denne gruppen av barn ville bli for utgiftskrevende.

Proposisjonen møtte umiddelbart protester fra arbeidsgivere, bønder, fiskere m.fl.

Bondepartiet fremmet motforslag der alle grupper var inkludert, og der en felles inntektsgrense på 6000,- per år ble foreslått overfor alle. Regjeringen trakk tilbake Ot. prp. nr. 16 1946 og forberedte et nytt lovforslag.

Gerhardsenregjeringens andre lovproposisjon – august 1946

Det nye forslaget ble lagt frem i august 1946 (Ot. prp. nr. 127 1946). Det ble nå foreslått at alle grupper av familier med barn under 16 år skulle være berettiget til barnetrygd. Det ble ikke begrunnet hvorfor inntektsgrensen ble fjernet utover at merkostnaden med å ikke ha en slik grense på 6 000,- eller 9000,- var liten sett opp mot de administrative merkostnader en inntektsprøving ville føre med seg.

Etter at loven var foredratt i Stortinget foreslo odelstingspresident Smitt Ingebretsen:

"Om det ikke etter ordførerens utførlige redegjørelse for saken, kanskje var den smukkeste og verdigste måte å løse denne sak på om vi nå uten debatt og enstemmig vedtok barnetrygden"

Barnetrygdloven av 1946 ble deretter vedtatt enstemmig.

Hovedpunkter i loven av 1946

Barnetrygden ble innført 1. oktober 1946, og den blir karakterisert som vår første universelle trygdeordning. Helt kort kan hovedpunktene i loven oppsummeres som følger:

Barnetrygd ble gitt med 180,- kroner per år fra og med andre barn. Departementet ønsket å inkludere også det første barnet, men dette ville omtrent fordoble utgiftene (78 mill vs 150 mill).

Enslige forsørgere fikk også barnetrygd for første barn.

Barnetrygden skulle utbetales til moren. Dette ble tolket som en økonomisk godtgjøring for morens arbeid med barneoppfostring, eller i det minste som en symbolsk anerkjennelse.

Barnetrygden ble i den første tiden regnet som skattepliktig inntekt. Den ble derfor finansiert med 7/8 på statens hånd og 1/8 på kommunene i og med at de fikk skatteinntekter.

Departementet presiserte sterkt at barnetrygden ikke hadde som målsetting at det offentlige skulle garantere det økonomiske grunnlag for barns oppvekst; dette burde og skulle være foreldrenes ansvar. Målsetningen var i prinsippet at familiens økonomiske standard ikke skulle synke etter hvert som barnetallet økte. Befolkningsveksten måtte ikke synke som følge av de økonomiske omkostningene ved å ha flere barn.

Tiden fra 1946 og frem til 2000 - sentrale revisjoner

Den første lovrevisjonen - 1951

Den første satsøkningen av barnetrygden kom i 1951. Satsen ble økt fra 180,- per år til 240,- per år. Satsen var fremdeles den samme for de barna som utløste barnetrygd uavhengig av hvor mange barn det var i barneflokken. Dette innebar for eksempel at andre barn i en tobarnsfamilie fikk samme beløp som åttende barn i en åttebarnsfamilie. KrF tok derfor til orde for søskenprofil. De hevdet at det var ett- og tobarnsfamiliene som hadde blitt prioritert etter krigen, og at en videreføring av systemet med flate satser ville medføre at Norge fikk et familiemønster med ett og tobarnsfamilier, noe som ville føre til stagnasjon i form av nedgang i folketallet og mindre arbeidskraft. Partiet foreslo derfor tillegg i barnetrygden fra og med 3 barn, og for barn over 8 år (en form for behovsprøving, ikke ut fra inntekt, men ut fra antall barn og barnas alder) Arbeiderpartiet var uenig i forslaget. De la vekt på stordriftsfordelenene i de store familiene.

Reduksjonen i prissubsidiene får virkning for barnetrygden - 1958

I 1958 fikk vi betydelige reduksjoner i prissubsidiene. Dette ble kompensert ved at barnetrygden økte til 360 kroner per barn per år. Samme år fremla Familie- og forbrukerdepartementet en utredning som viste sammenhengen mellom barnetallet og familienes levestandard. Utredningen konkluderte med at første og andre barn reduserte familiens levestandard langt sterkere (hhv med 20 % og 11%) enn søsken som kom i tillegg. Femte og sjette barn reduserte levestandarden med bare 5 % og 3 %. Den kumulative effekten av store barnekull ga likevel dramatiske endringer i levestandard. Arbeiderpartiet og de øvrige partiene ga nå prinsipiell tilslutning til KrFs forslag om søskengraderte satser, men det tok enda noen år før søskengradering ble innført (1963).

Skatteplikten bortfalt i 1958. Det ble pekt på at barnetrygden måtte anses som en faktor i utjevningen mellom forsørgere og ikke-forsørgere, og dermed som en påbygging til skattelovens bestemmelser om inntektsfradrag for forsørgerbyrde.

I 1958 var man inne på tanken om å lette forsørgerbyrden i mangebarnsfamilier gjennom skattesystemet. Kommuneskatten slo ulikt ut i og med at kommunene i ulik grad ga fradrag til barnefamilier i kommuneskatten. Den kommunale medfinansieringen av barnetrygden ble ikke opphevet før i 1963.

Lovrevisjonen i 1962/63

Søskengraderte satser ble innført i 1963 i forbindelse med en økning i barnetrygdsatsene. I perioden fra 1963 og fram til 2000, har det uttalte prinsippet bak barnetrygden vært at familiens behov, målt ved antall barn, skal styre tildelingen av barnetrygd. Det nye synspunktet ble uten unntak akseptert ved behandlingen i Odelstinget sommeren 1962.

Skatteomleggingen i 1970 – barnetrygd for første barn m. m.

KrF tok opp spørsmålet om barnetrygd for første barn i forbindelse med revisjonen av barnetrygdsatsene allerede i 1951 . Argumentet var at dette var en forutsetning for at ordningen skulle kunne kalles universell. Ap valgte å prioritere annerledes i og med at dette var en svært kostbar reform. Bare KrF stemte for forslaget. Saken kom opp på 1960 tallet med SF som forslagsstiller. Sosialistenes begrunnelse for å foreslå å innføre barnetrygd fra og med første barn, hadde en rent økonomisk begrunnelse, mens KrF på 1950-tallet i stor grad anførte moralske vurderinger. Senere ble det foreslått flere ganger, men ble ikke vedtatt før i 1970 i forbindelse med omleggingen av skatten til momssystemet.

Ved skatteomleggingen i 1970 fikk barnetrygden økt betydning som virkemiddel for å ivareta hensynet til forsørging av barn. For å kompensere bortfallet av klassefradrag og innføringen av merverdiavgiften, ble barnetrygden økt kraftig, og det ble altså innført barnetrygd for første barn.

Flerbarnsprofilen i barnetrygden ble forsterket i perioden fra 1970 til 1976.

Perioden 1980 – 1989

Fra 1. januar 1983 ble barnetrygdloven endret slik at stønaden falt bort ved utgangen av den måneden barnet fylte 16 år. Før dette tidspunkt opphørte barnetrygden ved utgangen av det kalenderår barnet fylte 16 år.

Fra 1. januar 1984 fastsatte Stortinget egne satser for rett til utvidet barnetrygd til enslige forsørgere. Tidligere ble det gitt stønad for ett barn mer enn det faktiske barnetall. Med virkning fra 1. januar 1987 ble det igjen gitt utvidet stønad slik at denne skulle tilsvare stønad for ett barn mer enn det faktiske barnetall, samme regel som før 1984.

Fra 1.januar 1989 ble det innført et tillegg i barnetrygden, det såkalte Finnmarkstillegget. Tillegget gjelder for stønadsmottakere som er bosatt i Finnmark eller i utvalgte kommuner i Nord Troms : Kvænangen, Kåfjord, Lyngen, Nordreisa, Skjervøy, Storfjord og Karlsøy.

I 1989 overtok Forbruker- og administrasjonsdepartemnetet (senere omdøpt til Barne- og familiedepartementet) administrasjonen av barnetrygdloven fra Sosial- og helsedepartementet.

Perioden 1990 – 2000

I 1991 ble det innført et tillegg i barnetrygden for barn opp til 3 år. Ordningen kan sees som et kompromiss etter at regjeringen Syses forslag om kontantstøtte for barn under 3 år ble trukket tilbake da Ap overtok regjeringsmakten høsten 1990. Begrunnelsen for å innføre et slikt småbarnstillegg var at mange småbarnsfamilier har en stram økonomi. Tillegget skal lette presset fra høy foreldrebetaling for barnehageplass, ekstra transportutgifter o.a.

Barnetrygd for barn bosatt på Svalbard ble innført i 1993.

Fra 1994 ble småbarnstillegget for 0-åringer fjernet. Begrunnelsen var utvidelse av stønadsperioden for lønnet fødselspermisjon som trådte i kraft i 1993. Stønadsperioden for fødselspenger ble da utvidet til 42 uker med 100% lønnskompensasjon alternativt 52 uker med 80% lønnskompensasjon.

Enslige forsørgeres rett til utvidet barnetrygd ble strammet inn i 1994. Enslige forsørgere som lever i et stabilt samboerforhold mister retten til utvidet barnetrygd for sine særkullsbarn.

EØS-avtalen ble underskrevet i 1994. Personkretsen for hvem som har rett til norsk barnetrygd ble med dette utvidet, samtidig som også nordmenn fikk rettigheter i øvrige EØS-land, jf. forordning 1408/71 (Rådsforordning (EØF) nr 1408/71 om anvendelse av trygdeordninger på arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og deres familiemedlemmer som flytter innenfor Fellesskapet). En EØS-borger som skal være omfattet av norsk lovgivning etter bestemmelsene i forordningen, vil i utgangspunktet oppfylle bosattvilkåret i barnetrygdloven uansett i hvilket EØS-land vedkommende eller hans familie faktisk er bosatt, og vil kunne ha krav på barnetrygd utbetalt i bostedslandet dersom de øvrige vilkår er oppfylt.

Som et ledd i styrkingen av enslige forsørgeres økonomi ble det i forbindelse med behandlingen av Velferdsmeldingen innført et ekstra småbarnstillegg i barnetrygden til forsørgere som fyller vilkårene for rett til utvidet barnetrygd og full overgangsstønad . Tillegget ble innført med virkning fra 1. januar 1998 i forbindelse med omleggingen av stønadsordningene for enslige forsørgere. Det gis ett tillegg per forsørger med barn i alderen 0-3 år .

Automatisk barnetrygd for nyfødte ble innført med virkning fra 1. september 1998. Det vil si at foreldrene i de fleste tilfeller ikke behøver å søke om barnetrygd.

Satsstrukturen i barnetrygden ble endret fra 1. januar 1999. Det ble vedtatt at det skulle være en sats for første og andre barn, og en for tredje barn og hvert av de påfølgende barn.

Med virkning fra 1. mai 2000 ble barnetrygden utvidet til 18 år. Dette ble finansieres ved at satsene for alle andre aldersgrupper reduseres noe. Satsene ble endret allerede med virkning fra 1. januar 2000.

Med virkning fra 1. juli 2000 ble stønadsperioden for barnetrygd forkortet med en måned. Dette slik at barnetrygden ytes til og med måneden før barnet fyller 18 år. Tidligere ble barnetrygden utbetalt til og med den måneden barnet fylte 18 år.

I perioden 1995 - 2000 har ikke barnetrygden blitt prisjustert.

I budsjettet for 2001 foreslår Regjeringen å avvikle de søskengraderte satsene, samt å innlemme forsørgerfradraget i skatt i barnetrygden.

FORMÅLET MED BARNETRYGDEN

Et sentralt formål med barnetrygden er at den skal bidra til å dekke utgifter i forbindelse med det å ha barn. Barnetrygden skal dessuten virke omfordelende mellom familier med og uten barn med sikte på å utjamne inntektsforskjeller til fordel for barnefamiliene.

Den utvidede barnetrygden til enslige forsørgere skal bidra til å dekke merkostnader en enslig mor eller far har som følge av at vedkommende bor alene med barnet i en egen husholdning.

Dagens barnetrygdlov har ingen formålsbestemmelse. Departementet foreslår at det i den nye barnetrygdloven tas inn en egen bestemmelse om formålet bak barnetrygden og formålet bak det tillegget enslige forsørgere mottar i form av barnetrygd for ett barn mer enn det faktiske barnetall (utvidet barnetrygd). Formålsbestemmelsen gir uttrykk for hva en ønsker å oppnå med barnetrygden. Bestemmelsen har ikke selvstendig innhold i den forstand at den isolert sett gir rettigheter eller pålegger plikter.

VILKÅR FOR RETT TIL BARNETRYGD

Aldersvilkåret

Helt fra barnetrygden ble vedtatt i 1946 og frem til 1. mai 2000 ble det gitt barnetrygd for barn under 16 år. Med virkning fra 1. mai 2000 utbetales barnetrygden fram til barnet fyller 18 år. Barnetrygden utbetales med virkning fra måneden etter fødsel til og med måneden før barnet fyller 18 år.

Aldersvilkåret i barnetrygden har alltid vært absolutt, dvs at den øvre aldersgrense gjelder unntaksfritt. Dette foreslås videreført i den nye loven.

Omsorgsvilkåret – Hvem som har rett til barnetrygd

Gjeldende rett

Barnetrygd utbetales til den som forsørger barnet. Det er den som har den faktiske daglige omsorgen for barnet som regnes som forsørger i barnetrygdlovens forstand. Hvis barnet bor sammen med begge sine foreldre vil begge regnes som forsørger i forhold til barnetrygden. Barnetrygd utbetales i slike tilfeller til barnets mor.

Dersom foreldrene praktiserer delt bosted for barnet, vil begge foreldrene kunne være berettiget til barnetrygd for den tiden de har barnet boende hos seg.

Gjeldende barnetrygdlov har ingen regler om de tilfeller der barnet har delt bosted, men etter praksis åpnes det opp for at en forelder kan få utbetalt barnetrygd hvis han/hun har barnet hos seg i minst 40 prosent av totaltiden.

Det er i dag lagt til grunn i praksis at barnetrygden kan deles dersom det er godtgjort at den ene av foreldrene har barnet hos seg i minst 40 prosent av totaltiden. I praksis betyr dette at barnetrygden kan deles 50-50, 60-40 eller 55-45. Er omsorgen delt slik at den ene av foreldrene har mindre enn 40 prosent av omsorgen, utbetales hele stønaden til den som har den største delen av omsorgen.

Forslag til nye regler

Departementet foreslår at det er den barnet bor fast hos som skal ha rett til barnetrygd. Dette vil i realiteten være samme regel som vi har i dag i de tilfeller der barnet bor sammen med begge sine foreldre. Den nye begrepsbruken vil være tråd med reglene i barneloven og i kontantstøtteloven.

I de tilfeller der barnet har delt bosted foreslår vi at vilkåret for at begge foreldrene skal ha rett til barnetrygd skjerpes. Det foreslås innført et vilkår for rett til barnetrygd at foreldrene har avtalt delt bosted for barnet etter reglene i barneloven § 35a og at barnet skal bo halvparten av totaltiden hos hver av foreldrene. I de tilfeller der barnet bor mer en halvparten av tiden hos en av foreldrene betales hele barnetrygden til denne. Foreldrene står fritt til å avtale annen fordeling av barnetrygden seg imellom.

Vilkår om bosetting i Norge for at det skal foreligge rett til barnetrygd

Hovedtrekkene i gjeldende rett

5.3.1.1 Oversikt over aktuelle bestemmelser i dagens barnetrygdlovgivning.

Bosattvilkåret fremgår av barnetrygdloven § 1 første ledd første punkt. Innholdet i vilkåret er nærmere presisert i egen forskrift av 23. desember 1988, heretter kalt bosattforskriften. Det er også gitt egen forskrift om unntak fra bosattvilkåret. Forskriften er av 21. februar 1969, og betegnes i det følgende som utenlandsforskriften. Det er gitt utfyllende retningslinjer til utenlandsforskriften. Disse er av 23. juni 1975, og vil i det følgende bli betegnet som retningslinjene.

De to forskriftene og retningslinjene har vært gjenstand for senere endringer (gjeldende forskrifter og retningslinjer følger som vedlegg til høringsnotatet).

5.3.1.2 Nærmere om barnetrygdlovens bosattbegrep

Det er et vilkår for rett til barnetrygd at barnet er bosatt i riket. Barnetrygdloven sier ingenting om hva som rent konkret skal være innholdet i bosattbegrepet. Bosattbestemmelsen i barnetrygdloven hadde følgende ordlyd ved vedtagelsen i 1946 (§ 1):

"Den som forsørger barn under 16 år som er bosatt her i riket, har rett til barnetrygd etter denne lov. Barnetrygd ytes bare dersom en av foreldrene er norsk statsborger"

I lovens forarbeider ( Ot. prp. nr. 127 1945-46) ) står det blant annet følgende i merknadene til § 1:

"Da det er et vilkår for rett til barnetrygd at barnet er bosatt her i riket, vil norske statsborgere som er bosatt i utlandet og har barnet hos seg falle utenfor loven så lenge barnet bor i utlandet. Når det gjelder tjenestemenn i utenriksetaten vil disse som regel under tjeneste i utlandet få tillegg til sin lønn hvis de har barn å forsørge. Det er ikke rimelig at de da også får tilskudd av en barnetrygd som vesentlig betales av staten. For andre norske som er bosatt i utlandet vil det være vanskelig å føre kontroll med de opplysninger som blir gitt og om vilkårene for barnetrygd er til stede. Hertil kommer at de i alminnelighet ikke betaler skatt her i landet. En finner derfor å burde unnta også disse fra retten til barnetrygd."

Bosattregelen åpnet i utgangspunktet ikke for unntak fra bosattvilkåret.

5.3.1.3 Nærmere om "bosattforskriften"

Uklarheter med hensyn til innholdet i begrepet bosatt førte til at vi i 1988 fikk en egen bosattforskrift. Før 1988 fantes det ikke noen konkrete holdepunkter i lov eller forskrift om hva som skulle være innholdet i bosattbegrepet. I Ot. prp. nr. 12 (1968-69) er det redegjort for praksis på dette punkt før lovendringen.

"Under midlertidig fravær i utlandet har imidlertid loven vært praktisert slik at barnet fortsatt har vært ansett som bosatt her…….. Dersom fraværet ved utreisen har vært antatt å bli av lengre varighet enn ett år, har spørsmålet om å yte barnetrygdstønad under utenlandsopphold vært forelagt Rikstrygdeverket til avgjørelse."

Bosattforskriften gir en nærmere beskrivelse av innholdet i bosattbegrepet.

Hovedregelen etter bosattforskriften er at barnet er å regne som bosatt når:

1. Barnet blir født i Norge, og moren har vært eller skal være i landet i minst 12 måneder (moren må være å regne som bosatt), eller
2. Barnet kommer fra utlandet og skal oppholde seg i Norge i minst 12 måneder (barnet må fylle bosattvilkåret).

I tillegg har vi særregler for asylsøkere, tilfeller der barnet fødes under morens utenlandsopphold (som i utgangspunktet ikke må overstige 12 måneder). Det er også særregler for de tilfeller der et barn blir adoptert etter norsk lov under adoptivforeldrenes utenlandsopphold. I disse tilfellene regnes barnet som bosatt her ved adopsjonen. For utenlandske barn som blir adoptert av personer som er bosatt i Norge, inntrer vanligvis retten til barnetrygd fra og med måneden etter at barnet er kommet til Norge. Etter bosattforskriften § 2 nr. 2 bokstav c anses imidlertid et slikt adoptivbarn som bosatt i Norge i tidsrom hvor adoptivforeldrene dokumenterer å ha betalt fullt underhold for barnet før det er kommet til Norge, men ikke for lengre tid tilbake enn 12 måneder regnet fra ankomsten.

5.3.1.4 Utenlandsforskriften og retningslinjene

Utenlandsforskriften ble gitt i 1969 og hadde som formål å modifisere den skarpe regelen som fulgte av barnetrygdloven § 1. Samtidig som hjemmelen for utenlandsforskriften kom inn i § 1, ble statsborgerskapsvilkåret i daværende § 1 andre ledd fjernet.

Bakgrunnen for en lovendring som åpnet for en egen forskrift som modifiserte bosattvilkåret overfor visse grupper som før utenlandsoppholdet var bosatt i Norge, fremgår av Ot. prp. nr. 12 (1968-69), der det blant annet heter:

"Hvis en familie med barn forlater landet i den hensikt å bosette seg i utlandet, faller retten til stønad bort. Under midlertidig fravær i utlandet har imidlertid loven vært praktisert slik at barnet fortsatt har vært ansett som bosatt her……...Departementet er av den oppfatning at det i en rekke tilfelle vil være ønskelig å kunne utbetale barnetrygdstønad under opphold i utlandet, også utover det som hittil har vært praktisert av Rikstrygdeverket. Under den nåværende samfunnsutvikling med økende samkvem landene imellom med utveksling av studenter, forskere og industrifolk, og med utsendelse av personell til utviklingslandene og av misjonærer fra forskjellige kristne organisasjoner, er det naturlig at mange familier med barn kommer til å oppholde seg i utlandet i et begrenset antall år. Tilknytningen til Norge vil allikevel være sterk. Departementet vil derfor foreslå at barnetrygdlovens § 1 endres slik at den gir hjemmel for å yte barnetrygdstønad under midlertidig fravær fra landet på nærmere fastlagte vilkår."

Når et utenlandsopphold skal vare lenger enn 12 måneder, regnes som hovedregel ikke barnet lenger for å være bosatt i riket. Utenlandsforskriften oppstiller enkelte unntak fra denne hovedregelen.

For at det overhode skal være aktuelt å vurdere et forhold opp mot utenlandsforskriften, må to grunnforutsetninger være oppfylte:

1. barnet må være å regne som bosatt i riket.
2. utenlandsoppholdet må være midlertidig.

Dersom disse grunnforutsetningene er oppfylte, vurderes det hvorvidt ett av inngangsvilkårene i forskriftens § 1 bokstavene a - d er oppfylt. For å omfattes av unntaksreglene må barnetrygdmottakeren:

1. Oppholde seg i utlandet på oppdrag fra norsk offentlig myndighet (for eksempel ansatte i utenrikstjenesten, forsvaret eller NORAD).
2. Arbeide i utlandet for humanitær eller filantropisk virksomhet (for eksempel misjonærer og ansatt i Røde kors).
3. Studere ved utenlandsk universitet eller høyskole, eller
4. Det må foreligge andre særlige grunner.

Selv om det etter utenlandsforskriften må dreie seg om et midlertidig utenlandsopphold, er praksis på området svært lempelig. For eksempel vil misjonærer beholde barnetrygden selv om de oppholder seg utenlands under hele barnets oppvekst, forutsatt at de fyller vilkårene i utenlandsforskriften.

Hvis en person omfattes av den bestemte personkretsen i bokstav a-d, blir neste trinn i vurderingen hvorvidt familien enten skatter til Norge for minst 70 % av samlet inntekt (lønnsinntekter, kapitalinntekter mv.), eller om de samlet sett har en inntekt som på årsbasis ikke overstiger 4 G. Hvis en familie skatter til Norge for minst 70 % av inntekten, regnes det som "særlig grunn" jf forskriften § 1 bokstav d. I disse tilfellene er det ikke noe krav om at de tilhører den personkrets som er særskilt nevnt i forskriftens bokstav a, b og c. Regelen om skattetilknytning i form av at familien skatter til Norge for minst 70 % av inntekten følger ikke direkte av utenlandsforskriften, men av langvarig administrativ praksis.

5.3.1.5 Retningslinjene til bosattforskriften

Ovennevnte 70 % regel og innholdet i rimelighetsvurderingen følger ikke av forskriftens ordlyd, men av forvaltningspraksis som er stadfestet av Trygderetten.

Retningslinjene skal gjelde ved vurderingen av "brutto inntekt omregnet til årsinntekt" i henhold til utenlandsforskriften § 2 andre ledd.

Ved vurderingen av inntekt i relasjon til regelen i forskriften § 2 andre ledd (4 G), kommer de særlige retningslinjene til anvendelse.

Retningslinjene gir detaljert anvisning på hvilke inntekter som tas med ved inntekstberegningen, og hvilke poster som det skal ses bort fra (botillegg m.v). Ved vurdering av 4 G grensen kommer statens satser for kostgodtgjørelse ved opphold i utlandet inn som korrigerende element, ved at grensen oppjusteres i høykostland i tråd med disse satsene.

Bosattvilkåret i forhold til EØS-avtalens regler

Utgangspunktet ved vurderingen av om det foreligger rett til norsk barnetrygd, er at de nasjonale vilkårene i barnetrygdloven må være oppfylte. Dette utgangspunktet må imidlertid fravikes der det er nødvendig av hensyn til EØS-avtalens regler. Først og fremst er det her snakk om reglene i trygdeforordningen (EØF) nr. 14089/71, jf. forskrift av 25. april 1997 om inkorporasjon av trygdeforordningene i EØS-avtalen.

Etter forordning EØF 1408/71 artikkel 73 har en arbeidstaker fra en EØS-stat rett til familieytelser fra arbeidslandet selv om familiemedlemmene er bosatt på en annen medlemsstats område. Dette betyr at en person som er omfattet av norsk lovgivning etter forordningens avdeling II, har rett til barnetrygd fra Norge, uansett hvor i EØS-området personen selv og familien er bosatt.

Regelverket i andre nordiske land

5.3.3.1 Danmark

Danmark har en relativt ny barnetrygdlovgivning (1987), og opererer med flere typer av barnetrygdytelser. Reglene er samlet i to lover:

• Lov om en børnefamilieydelse (1987)

• Lov om Børnetilskud (1987)

Lov om en børnefamilieydelse omhandler den generelle barnetrygden som utbetales til barn under 18 år.

Et av 4 hovedvilkår for rett til "børnefamilieydelse", er at barnet har hjemsted i Danmark. I forarbeidene til denne bestemmelsen står det bl.a følgende:

"I et vist omfang medfører EF-regler om social sikring og internasjonale socialforsikringsoverenskomster, at sociale ydelser skal utbetales til ikke herboende personer. Bortsett fra sådanne tilfælde er hovedregelen, at sosiale ydelser kun udbetales for herværende personer. Det er derfor foreslået, at udbetalinger af børnefamilieydelsen er betinget af, at det pågjeldende barn har bosted her i landet…

Et barn anses normalt for at have hjemsted der forældrene bor. Har forældrene fast bopæl her, vil barnet normalt have hjemsted her, selv om det oppholder sig på ferie eller kortere uddannelse i utlandet. Er forældrene udlændinge, vil det normalt være en forudsætning for, at barnet kan anses for at have hjemsted her, at det tidligere har haft opphold hos forældrene her, og at forbindelsen med forældrene er bevaret."

Dansk lovgivning operer altså med andre regler enn vi har i Norge når det gjelder de tilfeller der bare barnet oppholder seg i utlandet. Det foreligger ikke rett til barnetrygd fra Norge i de tilfeller der forsørgeren er bosatt i Norge mens barnet er bosatt i utlandet.

Danmark operer grovt sett med det samme bosattvilkåret som i Norge, bortsett fra at Danmark ikke har noen dispensasjonsadgang fra bosattvilkåret ved utenlandsopphold tilsvarende den vi har i vår utenlandsforskrift.

5.3.3.2 Sverige

Av den svenske loven om "almänna barnbidrag" § 1 fremgår det at det er et vilkår for rett til denne ytelsen at barnet er svensk statsborger, og er bosatt i Sverige. Ytelsen gis også for barn som ikke er svensk statsborger dersom barnet eller en av foreldrene har hatt opphold i Sverige i minst 6 måneder forut for kravfremsettelse.

Retten til stønad bortfaller hvis utenlandsoppholdet skal vare i over 6 måneder. Barnet regnes i et slikt tilfelle ikke lenger som bosatt i riket.

I § 1 tredje ledd, 2 pkt, har svenskene en bestemmelse som ligner på vår utenlandsforskrift, men med et enklere vurderingstema. Ved midlertidig utenlandsopphold (maksimalt 3 år) beholder statlige ansatte, som jobber for svenske myndigheter i utlandet, retten til barnetrygd for barn som de tar med seg ut av landet. Tilsvarende gjelder utsendte arbeidstakere fra den svenske kirken, andre trossamfunn og ideelle organisasjoner som bedriver bistandsvirksomhet.

Viktige forskjeller i forhold til vår utenlandsforskrift er at svenskene ikke foretar noen inntektsprøving eller noen vurdering av skattemessig tilknytning til landet overfor de gruppene som kan få dispensasjon fra bostedsvilkåret.

Forslag til nye regler for når man regnes som bosatt og når dispensasjon kan gis

Forslag til nye regler baserer seg på at vi fremdeles skal ha et bosattvilkår for rett til barnetrygd.

5.3.4.1 Selve bosattvilkåret. Når bosatt?

Hovedelementene i dagens bosattforskrift kan etter vår mening tas inn som en egen bosattregel i loven. Regelen kan utformes etter mønster av kontantstøtteloven § 2, men med en dispensasjonsordning ved midlertidige utenlandsopphold (se nedenfor under forslag til dispensasjonsregler). Lovens bosattbestemmelse bør være mest mulig uttømmende.

Når det gjelder dagens særregler for asylsøkere, barn som fødes i utlandet og utenlandsadopsjoner foreslås følgende:

1. Asylsøkere: Dagens særregler beholdes og tas inn i loven. Dette vil si at barn som har søkt asyl i Norge og barn av personer som har søkt asyl her, tidligst anses som bosatt i riket fra og med den kalendermåneden det er truffet vedtak om å gi asyl eller å gi oppholdstillatelse i Norge.
2. Fødsel i utlandet: Det tas inn en presisering i loven om at barnet regnes som bosatt hvis det fødes i utlandet under morens utenlandsopphold. Barnetrygden gjøres avhengig av at en av foreldrene er medlem i folketrygden.
3. Adopsjonstilfellene: Barnetrygden er ikke ment å dekke utgifter til utenlandsadopsjon. Særreglene for denne gruppen foreslås opphevet.

Det foreslås at ett fravær på inntil 12 måneder ikke får betydning for statusen som bosatt. Flere opphold i utlandet i mer enn seks måneder per år i to eller flere påfølgende år fører til at vedkommende ikke lenger regnes som bosatt. Dette er en regel tilsvarende den vi i dag har i folketrygdloven § 2-1 fjerde ledd.

Etter mønster av folketrygdloven § 2-1 tredje ledd foreslås det innført en ny bestemmelse om at det er et vilkår for rett til barnetrygd at barnet og den barnet bor fast hos har lovlig opphold i Norge. Det forutsettes altså at det foreligger oppholdstillatelse eller annen hjemmel for oppholdet.

5.3.4.2 Dispensasjonsreglene i utenlandsforskriften

Mye taler etter departementets mening for en vesentlig forenkling av dagens regelverk. Det aller enkleste vil være at bosattvilkåret skal gjelde overfor alle grupper uten noen form for unntak (foruten de som følger av bi- eller multilaterale avtaler). En slik unntaksfri regel hadde vi i Norge frem til 1969. Danmark har valgt en unntaksfri bosattregel i sin barnetrygdlovgivning. Et unntaksfritt vilkår om bosetting i Norge vil ramme de grupper som i dag nyter godt av unntaksreglene. Departementet foreslår derfor at det også i den nye barnetrygdloven skal være mulig å dispensere fra bosattvilkåret.

Vi foreslår en generell tilknytningsregel, noe som etter departementets syn gir en mer rettferdig og klart definert regel enn det som er tilfellet i dagens lovgivning.

Dagens dispensasjonsregler er nært knyttet opp til en vurdering av hva søkeren tjener, og til skattemessig tilknytning til Norge. Det legges ingen vekt på hvorvidt søkeren har trygdemessig tilknytning til Norge. Vi foreslår at dagens regler (som i stor grad er basert på inntektsvurdering/inntektsgrenser eller skattemessig tilknytning) oppheves, og at det isteden foretas en vurdering av trygdemessig tilknytning til Norge under utenlandsoppholdet etter reglene i folketrygdloven § 2-5 (pliktig trygdet) og § 2-8 (frivillig trygdet).

Konsekvensen for ulike grupper av å innføre et trygdetvilkår for rett til barnetrygd ved utenlandsopphold

5.3.5.1 Nærmere om pliktig og frivillig medlemskap i trygden

Det er to mulige former for trygdetilknytning ved utenlandsopphold. Enkelte grupper vil automatisk være trygdet ved at de er pliktig medlem av trygden etter reglene i folketrygdloven § 2-5. Etter dagens regler er det ikke slik at alle som er pliktige medlemmer av trygden omfattes av utenlandsforskriften, og dermed har rett til barnetrygd. Etter det nye forslaget vil alle som er pliktige medlemmer under utenlandsopphold fylle bosattvilkåret. Eksempler på grupper som er pliktig trygdet er personer som er ansatte i den norske stats tjeneste i utlandet, studenter som studerer ute med støtte fra Statens lånekasse for utdanning og militært personell stasjonert i utlandet.

Vi foreslår at også de som har frivillig medlemsskap i folketrygden skal kunne få rett til barnetrygd under utenlandsopphold. Det er to grunnvilkår som begge må være oppfylte for at det skal kunne gis frivillig medlemskap i trygden. Søkeren må ha vært medlem i folketrygden i minst tre av de siste fem kalenderårene før søknadstidspunktet, og søkeren må ha nær tilknytning til det norske samfunnet. Kravet om å ha vært medlem i folketrygden i minst tre av de siste fem kalenderår, gjelder ikke barn under 18 år som opptas etter § 2-8 fjerde ledd som forsørgede familiemedlemmer. Forsørget ektefelle må imidlertid fylle dette vilkåret for å kunne bli medlem.

Det er generelt lettere å få medlemskap med rettigheter etter pensjonskapitlene enn stønad ved helsetjenester.

Prisen for frivillig medlemskap i trygden er i utgangspunktet relativt høy, men i de fleste tilfeller er det arbeidsgiver som betaler trygdeavgiften for de utsendte. Det er også via egen forskrift gitt regler som sikrer blant annet misjonærer trygdedekning etter et lavt avgiftsgrunnlag. Forskriften gir et lavere avgiftsgrunnlag hvis: "vedkommende er sendt av norsk misjonsselskap/menighet for å drive humanitært eller filantropisk arbeid i utviklingsland i den vesentlige del av sin yrkesaktive alder, under spesielle forhold og med spesielle lønnsbetingelser". Satsene for misjonærer er ifølge egen forskrift:

• Sykedelen 3 %
• Pensjonsdelen 6,3 %
• Full dekning (sykedel og pensjonsdel) 9,3 %

I tillegg er det en regel om at avgift ikke skal betales for inntekt under kroner 21 400.

I og med at alle former for trygdedekning skal kunne utløse rett til barnetrygd, vil for eksempel en misjonær med en bruttoinntekt på kroner 100 000 per år kunne beholde retten til barnetrygd ved utenlandsopphold ved å være medlem av sykedelen av folketrygden. Dette vil koste kroner 3000,- per år (3%).

Nedenfor følger en kort redegjørelse for hvordan et trygdetvilkår vil slå ut overfor den personkretsen som etter dagens regler kan nyte godt av dispensasjonsreglene i utenlandsforskriften.

5.3.5.2 Nærmere om hvordan de nye reglene vil slå ut for utvalgte grupper

Personer som oppholder seg i utlandet på oppdrag fra norsk offentlig myndighet.

Denne gruppen kommer inn under folketrygdloven § 2-5 som pliktig trygdet med full trygdedekning. Et vilkår om medlemskap i trygden vil virke utvidende i forhold til dagens regler i og med at også norsk statsborger som er arbeidstaker hos en person nevnt i bokstav a i dagens utenlandsforskrift er pliktig trygdet. Dette kan for eksempel gjelde for "au pair" hos en norsk arbeidstaker i den norske stats tjeneste.

Personer som arbeider i humanitær eller filantropisk virksomhet i utlandet.

Enkelte av de som i dag kommer inn under "humanitær eller filantropisk virksomhet" vil være pliktig trygdet etter § 2-5. Dette gjelder for eksempel fredskorpsdeltakere og eksperter som tjenestegjør i utviklingsland.

Misjonærene vil vanligvis ikke være pliktig trygdet etter § 2-5, men kan søke frivillig medlemsskap etter § 2-8. Det antas at disse vil kunne komme inn under § 2-8 andre ledd.

Det vil kunne bli noe strengere krav overfor denne gruppen enn det som er tilfelle etter dagens praksis. For de med inntekter over 4 G (p.t 187 800,-), og som vurderes ut fra vilkåret om skattemessig tilknytning vil reglene bli lempeligere.

Studenter ved utenlandsk universitet eller høyskole

Dersom søkeren er norsk statsborger vil vedkommende være pliktig trygdet etter folketrygdloven § 2-5 bokstav i, dersom vedkommende studerer i utlandet med lån eller stipend fra statens lånekasse for utdanning. Studentens ektefelle og barn er ikke pliktig trygdet etter § 2-5 bokstav i. Disse gis normalt medlemskap etter § 2-8 andre ledd (særlige grunner).

Så lenge det ikke vil være andre krav enn medlemsskap (pliktig eller frivillig) vil flere kunne komme inn enn tidligere, da det ikke skal foretas noen inntektsvurdering. Studenter som studerer ved andre utdanningsinstitusjoner enn universitet eller høyskoler og studenter som ikke er heltidsstudenter, vil kunne søke om frivillig medlemskap. Dette vil være en utvidelse i forhold til dagens regler.

Særlige grunner

I dag er det hovedsakelig to grupper som kommer inn under denne bestemmelsen. Det er de som oppholder seg i utlandet av helsemessige årsaker og de som fyller vilkåret i den tidligere omtalte 70 % - regelen (skattepliktig til Norge).

Når det gjelder de som oppholder seg i utlandet av helsemessige årsaker, vil disse ikke være pliktig trygdet etter § 2-5, men det vil være mulig å gi frivillig opptak etter § 2-8 annet ledd.

Når det gjelder gruppen som i dag i utgangspunktet ikke fyller vilkårene i utenlandsforskriftens § 2 nr. 2 bokstavene a, b eller c, men kommer inn under bokstav d -særlige grunner - fordi de betaler skatt til Norge av minst 70% av sin totalinntekt og dermed fyller vilkårene i forskriftens § 2 første ledd, vil enkelte som i dag får barnetrygd kunne falle utenfor. For en som arbeider i utlandet for utenlandsk arbeidsgiver er utgangspunktet at vilkårene for pliktig opptak i trygden (etter § 2-8 andre ledd) ikke foreligger. Dersom virksomheten har tilknytning til norske interesser, kan likevel opptak innvilges etter en nærmere vurdering. Et viktig moment er at det er norske eierandeler eller på annen måte konkret tilknytning mellom selskapet og norske interesser, for eksempel utstyr til skipsfarten eller import/eksport av varer og tjenester til og fra Norge. Vi antar at enkelte av de som i dag beholder retten til barnetrygd under utenlandsopphold på grunn av 70%-reglen (skatteplikten) vil kunne bli dekket opp av denne bestemmelsen.

Oppsummering og vurdering

Sammenfatningsvis kan vi si at vi ved å innføre et generelt trygdetvilkår vil oppnå at flere grupper med nær tilknytning til Norge vil kunne få barnetrygd under utenlandsopphold. For enkelte av de gruppene som i dag nyter godt av utenlandsforskriftens regler vil det bli noe strengere regler.

Etter dagens regler er det en uensartet gruppe som nyter godt av dispensasjonsreglene i utenlandsforskriften. Hvilke grupper som er med eller ikke bygger mer på gammel tradisjon enn på en logisk begrunnelse. Etter vår mening bør et sentralt element i vurderingen av om dispensasjon bør gis være i hvilken grad søkeren har tilknytning til Norge. Medlemskap i trygden er slik vi ser det et godt egnet objektivt vilkår for rett til barnetrygd ved utenlandsopphold.

Vi foreslår at det innføres et alternativt trygdetvilkår. Det vil si at personer som ikke lenger fyller vilkåret om bosetting i Norge (de må ha vært å regne som bosatte før de reiser utenlands), kan få rett til fortsatt barnetrygd/ev. barnetrygd for nye barn hvis de er trygdet i Norge i henhold til reglene i folketrygdloven. Det foreslås at det skal være tilstrekkelig med medlemskap på enten helsedel eller pensjonsdel. En slik omlegging av regelverket vil føre til at enkelte grupper som i dag nyter godt av utenlandsforskriftens regler vil måtte betale litt for å kunne motta barnetrygd ved utenlandsopphold. Som følge av særreglene om lavere avgiftsgrunnlag for misjonærer, samt at flere grupper nå på like vilkår kan få rett til barnetrygd under utenlandsopphold, mener vi likevel at de reglene som foreslås er mer rettferdige og målrettede enn dagens regler.

VILKÅR FOR RETT TIL UTVIDET BARNETRYGD

Retten til utvidet barnetrygd

Utvidet barnetrygd til enslige forsørgere har siden 1946 eksistert i ulike former. Den utvidede stønaden har som formål å bidra til å dekke merkostnader en enslig mor eller far har som følge av at vedkommende bor alene med barnet uten å kunne dele husholdningsutgiftene med ektefelle eller samboer.

I perioden 1946-1969 var enslige forsørgere tilgodesett ved at de også fikk barnetrygd for det første barnet. Med unntak av perioden 1983 –1986, da enslige forsørgere mottok et eget tillegg i barnetrygden, har enslige forsørgere fra 1970 fått utbetalt barnetrygd for ett barn mer enn det faktiske barnetallet. Betegnelsen utvidet barnetrygd foreslås innarbeidet i forslaget til ny barnetrygdlov.

Utvidet barnetrygd har mye til felles med folketrygdens stønadsordninger til enslig mor eller far, jf. folketrygdloven kapittel 15.

Spørsmålet er om reglene i barnetrygdloven på dette punktet kan forenkles, og om det bør foretas en harmonisering av vilkår og begreper i forhold til reglene i folketrygdloven. Alternativet er å utforme andre vilkår for rett til utvidet barnetrygd enn de vilkår som stilles for rett til stønad til enslig mor eller far etter folketrygdloven. Departementet har valgt å foreslå nye vilkår for rett til utvidet barnetrygd fremfor en harmonisering med begrepene i folketrygdloven.

Gjeldende rett

6.1.1.1 Innledning

Det gis i det følgende en gjennomgang og sammenlikning av bestemmelsene om retten til utvidet barnetrygd (barnetrygdloven § 2 andre ledd) og retten til stønad i egenskap av enslig mor eller far (folketrygdloven § 15-5 jf § 1-5 ). De to lovgivningene opererer i stor grad med de samme begreper når det gjelder vilkår for rett til ytelsene, men det er ikke slik at likheten i begrepsbruk betyr at begrepene/vilkårene tolkes likt.

Verken barnetrygdloven eller lovens forarbeider gir klare holdepunkter for hvilke prinsipper som skal legges til grunn ved vurderingen av hvorvidt vilkårene for rett til utvidet stønad er oppfylt. Gjeldende rettstilstand er for en stor del et resultat av vurderinger foretatt i det praktiske arbeid med regelverket foretatt av trygdeetaten. Trygderettens avgjørelser har også hatt betydning for utformingen av gjeldende rett. I og med at gjeldende rett er et produkt av vurderingene i en lang rekke enkeltsaker, er rettstilstanden svært uoversiktlig.

6.1.1.2 Barnetrygdlovens § 2 andre ledd - Krav til sivilstatus og aleneomsorg

En forelder som er alene om omsorgen for barn har rett til utvidet barnetrygd når han/hun er enten :

enke/enkemann,

skilt,

separert (ved bevilling eller dom) eller

ugift og ikke lever sammen med den andre av barnets foreldre.

I tillegg til kravet knyttet til sivilstatus er utvidet barnetrygd avhengig av at vilkåret om aleneomsorg er oppfylt. Loven opererer kun med en "lever sammen" vurdering i forhold til ugifte (bokstav c) , men i praksis foretas det en "lever sammen" vurdering også i de tilfeller der barnets foreldre er skilte eller separerte.

6.1.1.3 Nærmere om vilkåret om at barnets foreldre ikke skal leve sammen

Ved anvendelsen av § 2 andre ledd er fremgangsmåten altså at det først klarlegges om sivilstatusvilkåret er oppfylt, herunder at ugifte foreldre ikke lever sammen, deretter vurderes det om vedkommende er alene om omsorgen.

Som nevnt er det bare i forhold til ugifte at lovteksten direkte gir anvisning på en "lever sammen"- vurdering. Overfor skilte og separerte foreldre legges det forutsetningsvis til grunn at disse ikke "lever sammen" i barnetrygdlovens forstand. Foreligger det derimot opplysninger om at disse foreldrene allikevel lever sammen, foretas det ifølge praksis en "lever sammen"- vurdering også i disse tilfellene.

Den nærmere vurdering av om foreldrene lever sammen foretas konkret i hvert enkelte tilfelle. Under vurderingen vil det etter praksis være av vesentlig betydning om den ene av foreldrene har sin faste bopel i samme leilighet eller hus som barnet og den annen av foreldrene.

6.1.1.4 Kravet til aleneomsorg

På samme måte som ved vurderingen av "lever sammen" - vilkåret, er det heller ingen legaldefinisjon som presiserer innholdet i aleneomsorgsvilkåret. Lovforarbeidene er også tause med hensyn til hvordan uttrykket skal forstås.

Etter praksis er det imidlertid klart at den av foreldrene som er alene om den daglige faktiske omsorgen for barnet fyller dette vilkåret. Hvordan den økonomiske forsørgelsen er fordelt foreldrene i mellom er uten betydning i denne sammenheng. Begrepet er tolket slik at personer som er gift med hverandre som hovedregel ikke kan anses for å være alene om omsorgen for fellesbarn. Dette medfører for eksempel at det ikke foreligger rett til utvidet barnetrygd der den ene av ektefellene er langvarig innlagt på institusjon som følge av sykdom eller skade. Opprinnelig fulgte det av særlige retningslinjer at utvidet barnetrygd blant annet kunne gis i tilfeller der den ene av ektefellene var langvarig innlagt på institusjon som følge av sykdom. I 1970 ble særbestemmelser om utvidet barnetrygd regulert i egen forskrift. Ved innføringen av forskriften ble ikke denne særlige gruppen tatt med. Grunnen til dette er at forsørgere som oppholder seg på institusjon får kompensasjon gjennom andre ordninger. Barnetrygden er ikke ment å skulle kompensere økonomisk for bortfall av forsørger. Det er det andre trygdeytelser som skal kompensere for. Folketrygdlovens regler om rett til uførepensjon og reglene om egenbetaling ved institusjonsopphold skal sikre at denne gruppen familier gis støtte til underhold av barn.

Vurderingen av om vedkommende er alene om omsorgen foretas i utgangspunktet i forhold til den andre av barnets foreldre. Ved nære boforhold er i henhold til praksis ingen av foreldrene alene om omsorgen for barnet.

Barnetrygdloven gir ingen anvisning på hvilke konsekvenser nære boforhold får for retten til utvidet stønad. Ut fra avgjørelser fattet av Trygderetten og Rikstrygdeverket har det utkrystallisert seg en praksis. Hvis foreldrene bor i samme hus eller leilighet er hovedregelen at det ikke foreligger aleneomsorg. Den underliggende tankegangen er at det under slike boforhold må antas at foreldrene deler på den faktiske omsorgen slik at ingen har aleneomsorgen. I prinsippet skal det imidlertid foretas en konkret vurdering også i slike situasjoner; unntak kan gjøres hvis det sannsynliggjøres at den ene av foreldrene faktisk er alene om omsorgen for barnet.

I de tilfeller der det foreligger delt bosted åpnes det som nevnt i punkt 9.3.2 for at begge foreldre kan ha rett til barnetrygd. Hver av foreldrene vil da kunne motta utvidet stønad (de deler i så fall en utvidet stønad). Det foreligger rett til barnetrygd hvis det kan godtgjøres at barnet bor hos mor eller far i minst 40 prosent av totaltiden. Aleneomsorg i barnetrygdlovens forstand forutsetter i henhold til praksis fra Trygderetten at foreldrene ikke utøver omsorgen for barnet i samme tidsrom. I tillegg må vilkårene om sivilstatus/samlivsstatus være oppfylt. Trygderetten har, i en sak hvor barnet etter avtale skulle bo vekselsvis en uke hos hver av foreldrene, uttalt at det ikke er avgjørende for anvendelsen av vilkåret alene om omsorgen, hvor lang tid vedkommende er alene om omsorgen. I tillegg til de ovennevnte forutsetninger la retten til grunn at det avgjørende for om vedkommende i lovens forstand er alene om omsorgen er at den av foreldrene som har barnet hos seg, faktisk er alene om omsorgen når barnet oppholder seg hos vedkommende.

Folketrygdlovens bestemmelser om stønad til enslig forsørger (gjeldende rett)

Kravene til sivilstand for at det skal foreligge rett til stønad fra folketrygden i egenskap av enslig mor eller far fremgår av folketrygdloven § 15-4. Vi går ikke nærmere inn på denne bestemmelsen her.

Også for stønad som enslig forsørger etter folketrygdloven er hovedvilkårene at vedkommende er alene om omsorgen og ikke lever sammen med en person han eller hun har barn med eller er skilt eller separert fra, jfr § 15-5 henholdsvis første og tredje ledd.

6.1.2.1 Vilkåret om at barnets foreldre ikke lever sammen

Etter § 15-5 tredje ledd foreligger det ikke stønadsrett dersom medlemmet lever sammen med en person hun eller han har barn med, er skilt eller separert fra, eller har levd sammen med i 12 av de siste 18 månedene.

Uttrykket "lever sammen" er også brukt i frtl. § 1-5 tredje ledd. Uttrykket er her gitt en begrenset betydning i samsvar med definisjonen i fjerde ledd om hvem som skal regnes som samboerpar. Denne definisjonen skal legges til grunn i hele folketrygdloven, dermed også ved anvendelsen av § 15-5. Som nevnt anses barnets foreldre for å leve sammen, etter § 1-5, dersom de "bor i samme hus". Årsaken til at foreldrene har bosatt deg slik, eller forholdet mellom dem, er uten betydning i denne sammenheng. To personer som vanligvis har felles bolig anses for å leve sammen dersom de av praktiske årsaker er midlertidig adskilt, jfr § 1-5 fjerde ledd siste punkt.

Det antas imidlertid i praksis at uttrykket "lever sammen" i § 15-5 må tolkes selvstendig og dermed kan ha en videre betydning enn definisjonen gitt i § 1-5. Dette innebærer for det første at også andre boforhold enn de som er nevnt i § 1-5 kan føre til at stønadsretten bortfaller. Begrepet "lever sammen" gir uttrykk for at også andre momenter enn tilknytning til samme bolig kan få betydning for hvorvidt foreldrene anses for å leve sammen. At det ikke er absolutt brudd i forholdet mellom foreldrene, slik at de fremdeles har en viss personlig tilknytning, er ikke nok til å anse dem for å leve sammen. Etter praksis anses videre foreldrene for å leve sammen dersom de har et forhold tilbake i tid, de har helt konkrete fremtidsplaner (skal gifte seg, bygger hus, venter på leilighet o.l), og de har et aktuelt fellesskap og samvær som ligger nær opp til den botilknytning som alene fører til at de anses for å bo sammen.

Etter § 15-5 fjerde ledd kan en enslig mor miste retten til stønad hvis barnets far ikke er kjent og hun lever sammen en mann som ikke kan utelukkes å være faren.

6.1.2.2 Vilkåret om aleneomsorg

Folketrygdloven §15-5 presiserer i annet ledd dette vilkåret: "En mor eller far har aleneomsorgen for et barn når vedkommende varig har klart mer av den daglige omsorgen enn den andre av foreldrene."

Det er altså den daglige, faktiske omsorgen som er avgjørende. Felles foreldreansvar og fordelingen av utgifter er heller ikke i denne sammenheng avgjørende.

Delt omsorg gir ikke rett til stønad etter folketrygdloven kapittel 15. Dette fremgår av kravet "klart mer av den daglige omsorgen", jfr. Ot. prp. nr. 6 1992/93. Det er tilfellene med lik eller tilnærmet lik omsorgsfordeling man har ønsket å ramme med denne formuleringen. Vilkåret for rett til stønad vil være oppfylt ved vanlig samværsrett etter barneloven. I nevnte proposisjon heter det videre at formuleringen innebærer en liberalisering av tidligere praksis hvoretter man måtte ha minst 2/3 av omsorgen for å få stønad som enslig forsørger. Ved samvær ut over "vanlig samvær" kreves det imidlertid konkrete opplysninger for å avgjøre om lovens vilkår er oppfylt.

Vilkåret om at omsorgen også må være varig, innebærer at det ikke foreligger stønadsrett dersom foreldrene skifter på å ha aleneomsorgen i like lange eller tilnærmet like lange perioder. I praksis er det imidlertid lagt til grunn at dersom foreldrene har aleneomsorgen i perioder på minst seks måneder hver, er vilkåret til varighet oppfylt.

Forholdet til nære boforhold er nærmere regulert i § 15-5 andre ledd andre setning : "Ingen av foreldrene anses å ha aleneomsorgen for barnet ved boforhold som nevnt i § 1-5 fjerde ledd, eller ved andre nære boforhold". Det forekommer tilfeller hvor barnet i hovedsak bor hos en av foreldrene, men hvor foreldrene bor så nær hverandre at det ikke er mulig å konstatere om søkeren kan anses for å være alene om omsorgen. Som oftest har også foreldrene bosatt seg slik nettopp fordi de skal ha muligheten til å dele omsorgen for barnet. Barna går fritt mellom foreldrene eller oppholder seg hos foreldrene uten nærmere avtale om samvær. Det er derfor inntatt en bestemmelse i paragrafens andre ledd som slår fast at ingen av foreldrene anses for å være alene om omsorgen ved nære boforhold. I slike tilfeller er det lagt til grunn at begge foreldrene bidrar med avlastning m.v. på samme måte som i en vanlig familiesituasjon, og at eventuelle avtaler om samvær ikke lar seg gjennomføre i praksis.

Henvisningen til ftrl. § 1-5 fjerde ledd innebærer at vilkåret om aleneomsorg ikke anses oppfylt dersom foreldrene bor sammen, selv om de bor i hver sin del av et hus. Det samme gjelder når de bor i hver sin boenhet, dersom huset ikke har mer enn fire selvstendige og klart adskilte boenheter.

Den praktiske forskjellen mellom forståelsen av sentrale begreper på de to områdene

Av redegjørelsen ovenfor fremgår det at forståelsen av begrepene "alene om omsorgen" og "lever sammen" ikke er den samme i saker vedrørende rett til utvidet barnetrygd etter barnetrygdloven som i saker om stønad til enslig mor eller far etter folketrygdloven. Denne forskjellen kan illustreres via et praktisk eksempel:

Per og Kari har to barn sammen. Selv om Per og Kari blir separert og senere skilt, blir begge boende i det som tidligere var felles bolig. Fellesboligen blir oppdelt i to separate leiligheter med hver sin separate inngang. Det blir videre avtalt at Per skal betale husleie til Kari som står som eier av boligen. Per arbeider på oljeplattform i Nordsjøen og arbeider turnus med 4 ukers arbeid etterfulgt av 4 ukers fritid. Både Per og Kari har nye kjærester, men det er ikke snakk om samboerskap. Det er heller ikke nye barn med i bildet. Per og Kari inngår en avtale om omsorgen for barna og Pers samværsrett. Det avtales at Kari skal ha den daglige omsorgen for barna, mens Per -i de periodene han er hjemme- skal ha barna mest mulig. Kari setter frem krav om utvidet barnetrygd og stønad til enslig forsørger etter folketrygdloven.

I denne situasjonen som her beskrives vil det etter praksis være slik at Per og Kari i forhold til barnetrygdregelverket ikke anses for å leve sammen. Vilkåret om aleneomsorg vil derimot ikke være oppfylt. I forhold til ytelser etter folketrygdloven kapittel 15 vil man anse at Per og Kari lever sammen, men ikke bestride at Kari er alene om omsorgen for barna. Kari vil ikke ha rett til verken utvidet barnetrygd eller stønad til enslig mor eller far. Begrunnelsen for avslagene vil derimot være ulik.

Det kan også oppstå situasjoner der søkeren vil ha rett til utvidet barnetrygd, men ikke rett til stønad etter folketrygdloven kapittel 15. Vi kan illustrere også en slik situasjon ved hjelp av et eksempel:

Marte og Peder er samboere og har ett barn sammen. Marte har i tillegg ett særkullsbarn fra et tidligere forhold. Marte og Peder bestemmer seg for å flytte fra hverandre. Peder flytter inn i kjellerleiligheten. Marte har den daglige omsorgen både for sitt særkullsbarn, og for barnet hun har med Peder.

I denne situasjonen vil Marte ha krav på utvidet barnetrygd for sitt særkullsbarn. Bortfallsregelen i barnetrygdloven § 2 fjerde ledd bokstav c kommer ikke lenger til anvendelse i og med at Marte ikke lenger kan sies å leve i et ekteskapslignende forhold i en felles husholdning med Peder. Marte vil derimot ikke ha krav på ytelser etter folketrygdloven kapittel 15. Dette som følge av nære boforhold i forhold til Peder som er faren til ett av barna jf folketrygdloven § 15-5 andre og tredje ledd.

Vurdering

6.1.4.1 Ytelsenes formål og karakter

Innholdet i begrepene alene om omsorgen og lever sammen varierer altså noe alt etter om de vurderes i forhold til stønad til enslig mor eller far etter folketrygdloven eller utvidet barnetrygd etter barnetrygdloven.

Både barnetrygdloven § 2 andre ledd og folketrygdloven § 15-5 omfatter ytelser rettet mot enslige forsørgere. For den videre diskusjonen kan det derfor være nyttig å klarlegge det nærmere formålet med ytelsene.

Barnetrygden er en kontantoverføring som skal bidra til å kompensere merutgifter som skyldes barneomsorg.

Etter formålsbestemmelsen i folketrygdloven § 15-1 er formålet med stønad til enslige forsørgere å sikre inntekt og å gi midlertidig hjelp til selvhjelp slik at de kan bli i stand til å forsørge seg selv ved eget arbeid. Ytelsen er altså en stønad til livsopphold som skal kompensere for manglende mulighet for å delta i inntektsgivende arbeid.

Selv om begge ytelsene er rettet mot enslige forsørgere har de altså forskjellig karakter. Barnetrygd skal være med å lette den økonomiske byrden ved å ha barn, mens stønad til enslig mor eller far skal sikre en basal evne til selvforsørgelse. Etter departementets syn vil det kunne være praktiske tilfeller der det ut fra formålet bak utvidet barnetrygd bør ytes utvidet barnetrygd, men der det ut fra formålet bak folketrygdens ytelser til enslig forsørger ikke bør gis slik støtte. Denne forskjellen bør etter BFDs mening komme til utrykk i lovgivningen.

Hvis dagens begreper skal beholdes er det eneste alternativet slik vi ser det å legge folketrygdens begrepsforståelse til grunn. Dette er etter BFDs mening uheldig ut fra at formålet bak ytelsene er forskjellig. Regelen i folketrygdloven § 1-5 fjerde ledd er f.eks en regel som etter vårt syn ikke uten videre harmonerer med formålet med utvidet barnetrygd.

6.1.4.2 Nærmere om problemet med gjeldende rett

Et av hovedproblemene med dagens regelverk og praktiseringen av dette, er slik vi ser det den uklare situasjonen som råder i de tilfeller der det er nære boforhold mellom barnets foreldre. Dette illustreres også av eksempelet ovenfor.

Årsaken til problemene skyldes ikke minst uklarhet omkring tolkningen/forståelsen av begrepene "lever sammen" og "alene om omsorgen". Begrepene er på ingen måte selvforklarende, og det har vel forekommet tilfeller der gode praktiske løsninger - ikke minst sett ut fra barnets beste- ikke har blitt godtatt ved vurdering av rett til utvidet stønad. Dette er også en logisk følge av at aleneomsorg er det sentrale vurderingstemaet etter dagens regelverk. Spørsmålet er om en annen tilnærmingsmåte/et annet vurderingstema vil kunne bidra til et enklere og mer rettferdig regelverk. Dette samtidig som den samme personkretsen som støtten er ment for, nemlig de enslige forsørgerne, er de som skal nyte godt av utvidet barnetrygd også i fremtiden.

Barne- og familiedepartementet har kommet til at det er mest hensiktsmessig å utforme nye vilkår for rett til utvidet barnetrygd fremfor å stadfeste at folketrygdlovens definisjon av "lever sammen" og "alene om omsorgen". Det ut fra barnetrygdens formål og hensynet til et mest mulig lettfattelig og rettferdig regelverk.

Forslag til nye regler for rett til utvidet barnetrygd

Departementet foreslår at det innføres et nytt vilkår for rett til utvidet barnetrygd. Vi ønsker å definere et klarere formål bak utvidet stønad enn det som er tilfellet etter gjeldende rett. Vi foreslår at formålet bak ordningen med utvidet barnetrygd bør være at barnetrygden for ett barn mer enn det faktiske barnetallet, skal bidra til å dekke de merkostnadene en enslig forsørger har som følge av at vedkommende bor alene med barnet i en egen husholdning. Dette formålet bør etter departementets mening gjenspeiles i vilkårene for rett til utvidet barnetrygd.

Forslaget åpner for rett til utvidet stønad i de tilfeller der en omsorgsperson reelt sett er etablert i egen husholdning sammen med barnet. Det avgjørende blir da at foreldrene har flyttet fra hverandre, eller aldri har bodd sammen, og har etablert hver sin husholdning.

Felles for det nye forslaget og dagens regler er at utvidet barnetrygd skal komme enslige forsørgere til gode. Dette kommer til uttrykk via et mer eller mindre eksplisitt sivilstatuskrav. Sivilstatuskravets funksjon er å avgjøre hvilken situasjon som må foreligge mellom foreldrene (formelt og/ eller reelt) for at utvidet barnetrygd skal kunne tilstås.

Selv om det i det nye forslaget brukes andre begreper enn det som legges til grunn i dagens regelverk, er grunntanken bak reglene den samme. Det er den av barnets foreldre som har barnet boende fast hos seg, og som regnes som enslig forsørger som skal nyte godt av den utvidede barnetrygden.

I de tilfeller der det er avtalt delt bosted for barnet etter samlivsbrudd, foreslås det at vilkårene for rett til utvidet stønad kun skal vurderes i forhold til hver enkelt av barnets foreldre i de tilfeller der det foreligger avtale etter barneloven § 35a, og der barnet bor halvparten av totaltiden hos hver av dem. Dette er i tråd med forslaget om at et grunnvilkår for rett til barnetrygd overhode er at søkeren har barnet bosatt hos seg minst 50 % av totaltiden.

Med utgangspunkt i formålet bak den utvidede barnetrygden- kompensasjon for merutgifter som påløper når en person bor alene sammen med barn uten å kunne dele husholdningsutgifter med ektefelle eller samboer- er det naturlig å legge vekt på den økonomiske siden av omsorgen. Dette er også i tråd med de hensyn som lå bak innføringen av dagens bortfallsregler i barnetrygdloven § 2 fjerde ledd.

Gifte og samboere forutsettes å ha felles husholdningsøkonomi. Det sentrale vilkår for rett til utvidet stønad kan da være at foreldrene har flyttet fra hverandre, eventuelt aldri har bodd sammen, og har hver sin husholdning. Det vil derfor kunne foreligge rett til utvidet barnetrygd selv om foreldrene bor i nærheten av hverandre for eksempel ved at de bor i hver sin leilighet i samme bygning eller blokk. Hvis man avskjærer de tilfeller der foreldrene bor i samme boenhet, samt krever at søkeren må dokumentere at vilkårene er oppfylt, burde mulighetene for omgåelse av regelverket være små. Vi vil slippe å måtte vurdere foreldrenes forhold utover hvordan de bor i forhold til hverandre, og vi slipper å måtte gå inn på en konkret vurdering av hvor barnet til en hver tid befinner seg. Begrepene "felles husholdning" og "samme boenhet" defineres ikke i forslaget til ny lovtekst. En grundig redegjørelse for meningsinnholdet i lovens forarbeider bør etter vår mening være tilstrekkelig.

I de aller fleste tilfeller vil det ikke være noe problem å fastslå hvorvidt barnets foreldre er etablert i hver sin boenhet. Det mest vanlige er at en av foreldrene etter brudd flytter til annet hus eller annen leilighet. Avgrensningsproblemer vil oppstå der for eksempel det som tidligere var felles bolig deles opp til flere boenheter. Foreldrene bosetter seg i hver sin etasje og lignende. I disse tilfellene må trygdekontoret kunne kreve at foreldrene dokumenterer at de bor i en egen boenhet i forhold til retten til utvidet barnetrygd. De må kunne dokumentere at det foreligger en ny utgiftsprofil. Dokumentasjon på dette kan for eksempel gå ut på at det fremlegges kvitteringer fra telefonselskap (eget telefonabonnement), NRK (egen TV-lisens), Posten, Folkeregisteret (melding om flytting), aviser m.m, og at summen av dokumentasjon må sannsynliggjøre at vedkommende har etablert en ny husholdning. Departementet foreslår at det innføres et vilkår om at det er stønadsmottaker som skal dokumentere/sannsynliggjøre at vilkårene for rett til utvidet stønad er oppfylte. Tanken bak en slik bestemmelse er at søkeren skal kunne sannsynliggjøre/godtgjøre overfor trygdeetaten at han/hun rent faktisk bor sammen med barnet i en egen husholdning adskilt fra den andre av barnets foreldre. En slik regel er etter vår mening i tråd med tilsvarende regel i folketrygdloven § 21-3.

Det foreslås også at det tas inn en presisering om at midlertidig atskillelse som følge av arbeid, utdanning mv. ikke utløser rett til utvidet stønad. Tilsvarende vil gjelde de tilfeller der den ene ektefellen er varig innlagt på institusjon. Egen husholdning er i seg selv ikke nok så lenge foreldrene fremdeles må sies å være et par. For at rett til utvidet barnetrygd skal foreligge, må det godtgjøres at det har funnet sted samlivsbrudd.

I dagens lovgivning er det gitt regler om at det i helt spesielle tilfeller kan gis utvidet barnetrygd ved aleneomsorg selv om barnets foreldre er gift. Dette er ment som snevre unntaksregler.

Særreglene for tilfeller der den ene ektefellen har opphold i fengsel med dom på minst 1 år eller befinner seg i godkjent kursted for alkohol e.l, og de tilfeller der barnet trenger ekstra omsorg på grunn av langvarig sykdom, er knyttet opp mot en meget streng inntektsvurdering. Rett til utvidet barnetrygd ved barns sykdom forutsetter at foreldrene samlet ikke har inntekt som er høyere enn summen av full grunnpensjon (1 G) med barnetillegg (30 % av G) og ektefelletillegg (50% av G). Inntektsgrensen er derfor per 1. juli 2000 kroner 88 362,-. I tillegg er det et vilkår om at det ikke må foreligge rett til ytelser etter folketrygdloven kapittel 6 (grunnstønad og hjelpestønad) eller kapittel 10 (ytelser under medisinsk rehabilitering). I praksis er vilkårene så strenge at det knapt kan tenkes tilfeller som omfattes av regelen. Departementet ser ingen grunn til å opprettholde en særregel som ikke har praktisk betydning.

Reglene i forskriftens bokstav c (fengsel m.m) regulerer tilfeller som etter vår mening ligger utenfor de situasjoner som den utvidede barnetrygden er ment å skulle dekke. Det foreslås derfor at denne regelen oppheves. Disse reglene har også liten praktisk betydning som følge av den svært strenge behovsprøvingsregelen i forskriftens § 3.

Særreglene i forskriften til § 2 andre ledd bokstav a (faktisk separasjon), bokstav b (forsvunnet ektefelle) og bokstav e (midlertidig separasjon) foreslås beholdt og skrevet inn i lovteksten.

Regler for opphør/bortfall av retten til utvidet barnetrygd

Gjeldende rett

Reglene om bortfall av retten til utvidet barnetrygd følger av barnetrygdloven § 2 fjerde ledd bokstav a til c.

Enslige forsørgere som mottar utvidet barnetrygd for sine særkullsbarn, mister retten til utvidet barnetrygd hvis de gifter seg eller inngår partnerskap. Dette gjelder selv om ekteskapet inngås med en som ikke er barnets far eller mor.

Retten faller videre bort ved samboerskap, uten fellesbarn, med en varighet på ett år eller mer i løpet av de siste 18 måneder. Vilkåret prøves en gang per år (per 1. november) ved at stønadsmottaker gir opplysninger om samlivsstatus via et egenerklæringsskjema. Det er i utgangspunktet stønadsmottakeren selv som vurderer hvorvidt samboerforholdet er ekteskapslignende eller ikke. For samboere som bor i et stabilt ekteskapslignende forhold i en felles husholdning, bortfaller retten til utvidet barnetrygd som hovedregel med virkning fra 1. januar året etter at egenerklæringen er avgitt

Den tredje bortfallregelen følger av § 2 fjerde ledd bokstav c, og gjelder samboere som får barn sammen, og som mottar utvidet barnetrygd for særkullsbarn. Retten til utvidet barnetrygd faller bort fra måneden etter at fellesbarnet er født, ev. fra måneden etter at barnets foreldre flytter sammen.

Bortfallsregelen i § 2 fjerde ledd gjelder ikke tilfeller der barnetrygd er innvilget etter særregelen om varig sykt barn i § 2 bokstav d i forskrift om tilståelse av barnetrygd for ett barn mer enn det faktiske barnetall. Denne særregelen kommer bare til anvendelse for tilfeller der det ikke gis ytelser etter folketrygdloven kapittel 6 (grunnstønad og hjelpestønad) eller kapittel 10 (ytelser under medisinsk rehabilitering). I tillegg kreves det at sykdommen medfører betydelige ekstrautgifter. I tillegg til at disse vilkårene må være oppfylt foretas det en streng behovsprøving ut fra inntekt.

Forslag til nye regler

Det er ikke behov for store endringer i og med at dagens bortfallsregel er basert på en form for husholdningsvurdering allerede. Systemet med egenerklæringer foreslås beholdt. Dagens system med at stønadsmottakerne gir en egenerklæring om samlivsstatus i november måned hvert år foreslås beholdt. Dersom det framgår av opplysningene i egenerklæringen at vedkommende lever i et ekteskapslignende forhold i en felles husholdning og har levd slik i minst 12 av de siste 18 månedene, skal den utvidede barnetrygden stanses fra 1. januar påfølgende år.

Som en følge av forslaget om at barnetrygd ikke lenger skal kunne tilstås på grunnlag av sykdom, foreslås det også at det særlige unntaket fra bortfallsregelen for denne gruppen i § 2 femte ledd oppheves.

BARNETRYGDENS STØRRELSE OG DE ULOVFESTEDE TILLEGGENE I BARNETRYGDEN

Innledning

Det er Stortinget som hvert år fastsetter satsene for barnetrygd, jf. barnetrygdloven § 2 første ledd.

Småbarnstillegget, det ekstra småbarnstillegget, finnmarkstillegget og de søskengraderte satsene er tillegg i barnetrygden som ikke følger direkte av barnetrygdlovens regler. Tilleggene er hjemlet i årlig budsjettvedtak (St. prp. nr. 1. Kap 845 - Barnetrygd).

Et viktig hensyn som taler for en lovfesting er hensynet til regelverkets tilgjengelighet. Det som taler mot en lovfesting kan være at tilleggene da får et mer varig preg. Det vil kunne være vanskeligere å fjerne dem hvis det skulle være ønskelig.

Nedenfor følger en kort redegjørelse for de ulike tilleggene. Alle hjemmelssitatene, med unntak av de søskengraderte satsene, er hentet fra St. prp. nr. 1 Barne- og familiedepartementet 2000-2001.

Finnmarkstillegget

"For stønadsmottakere bosatt i Finnmark og Nord – Troms (Karlsøy, Kvænangen, Kåfjord, Lyngen, Nordreisa, Skjervøy og Storfjord) ytes et tillegg i barnetrygden på kr 3 792 per barn per år, det såkalte finnmarkstillegget"

Da Stortinget 5. desember 1988 fastsatte satsene for barnetrygd fra 1. januar 1989, ble det vedtatt et tillegg i stønadssatsene med kroner 200 per måned per barn for stønadsmottakere som fikk utbetalt barnetrygd fra et trygdekontor i Finnmark fylke og i kommunene i Nord Troms (Karlsøy, Kvænangen, Kåfjord, Lyngen, Nordreisa, Skjervøy og Storfjord). Ordningen fikk virkning fra 1. januar 1989. Tillegget kan bare utbetales av trygdekontorene i Finnmark og de nevnte trygdekontorer i Troms fylke. Det finnes ikke noe klart uttalt formål bak tillegget, men ekstra utgifter til klær som følge av de klimatiske forhold i landsdelen og behovet for tiltak som stimulerer bosettingen kan være argumenter for et eget tillegg i barnetrygden for barn bosatt i Finnmark og Nord-Troms.

På bakgrunn av de betydelige næringsmessige problemene, den store arbeidsledigheten, fremtidsutsiktene i fiskerinæringen og faren for stor nettoutflytting fra Nord - Troms og Finnmark foreslo Regjeringen i 1990 å opprette egen tiltakssone i Nord - Troms og Finnmark (St. prp nr 64 1989-90). Enkelte av tiltakene, bl.a. finnmarkstillegget i barnetrygden var da allerede etablert. Like fullt regnes finnmarkstillegget som et av virkemidlene i tiltakssonen. Noe av siktemålet med tiltakssonen var å få til en gradvis vridning av bruken av virkemidler fra selektive ordninger til generelle ordninger. En del av tiltakene ble nedfelt i egne lovbestemmelser. Eksempler på dette er reglene i § 1 i lov om særskilt inntektsfradrag i Finnmark og Nord –Troms, og § 1 i distriktsskatteloven om særlige skatteregler til fremme av distriktsutbygging.

Trygderetten har kommet med kritikk av hjemmelsgrunnlaget for finnmarkstillegget i barnetrygden i forbindelse med klagesaker vedrørende rett til finnmarkstillegget. Trygderetten uttaler bl.a. følgende i ankesak 3751/92:

"Bostedstillegget ble innført ved et stortingsvedtak, det er ikke hjemlet i barnetrygdloven. Situasjonen blir dermed den at meldeplikten i § 13 , som i praksis har vært uten virkning, hovedsakelig synes å få anvendelse for forhold utenfor det området den er ment å dekke. Retten finner dette uheldig for tillitsforholdet mellom trygdekontoret og stønadsmottaker."

Trygderetten påpeker altså det uheldige i at stønadsmotakernes rett til finnmarkstillegget gjøres avhengig av reglene om meldeplikt i barnetrygdloven der det kreves at det meldes fra om flyttingen direkte til trygdekontoret. Dette selv om tillegget ikke er direkte hjemlet i barnetrygdloven, og manglende melding i andre situasjoner ikke har den konsekvens at søkeren går glipp av stønad. Situasjonen kan illustreres ved et eksempel.

En familie flytter til Finnmark 15. februar 2000. De melder fra om flyttingen til folkeregisteret, men melder ikke fra om flyttingen til trygdekontoret før de setter fram krav om finnmarkstillegg 1. april 2000.

Vilkårene for rett til støtte vil i dette tilfelle ikke anses å foreligge før 1. april. Tillegget utbetales med virkning fra måneden etter, dvs fra mai 2000.

De reglene som trygdeetaten legger til grunn ved vurderingen av om det foreligger rett til finnmarkstillegget følger ikke direkte av noe klart definert rettsgrunnlag. Grunnlaget for stønadsmottakernes rettigheter og plikter i forhold til tilleggene følger ikke direkte av lovbestemmelser, noe som i seg selv kan være betenkelig ut fra et rettsikkerhetssynspunkt. Stønadsmottakernes meldeplikt mv. følger av barnetrygdlovens regler selv om vilkårene for rett til tilleggene ikke fremgår direkte av barnetrygdloven.

Finnmarkstillegget har også etterhvert fått et preg av å være en ytelse som regnes som en etablert del av barnetrygden. Dette taler slik vi ser det for en lovfesting. I forbindelse med en lovfesting bør også vilkårene for retten til tillegget gjøres klarere.

Småbarnstillegget i barnetrygden

"For hvert stønadsberettigede barn mellom 1 og 3 år ytes det ett tillegg i barnetrygden, det såkalte småbarnstillegget, på kr 7 884 per år. Tillegget ytes fra og med måneden etter at barnet fyller 1 år og til og med den måned barnet fyller 3 år."

Fordi mange småbarnsfamilier har en stram økonomi som følge av blant annet utgifter til barnepass, ekstra transportutgifter o.a. ble det i 1991 innført et småbarnstillegg i barnetrygden for barn under 3 år. Frem til 31. desember 1994 ble tillegget gitt for barn i alderen 0 – 3 år. I forbindelse med utvidelse av retten til fødselspenger, ble det med virkning fra 1. januar 1994 gjort endringer i regelverket slik at småbarnstillegget nå gis for barn i alderen 1- 3 år.

Selv om småbarnstillegget etter hvert har fått preg av å være en etablert del av barnetrygden, er tillegget nært knyttet opp til fastsettelsen av de beløp som barnetrygden består av og som Stortinget i medhold av barnetrygdloven § 2 første ledd fastsetter i budsjettet hvert år. Småbarnstillegget er et generelt tillegg i den forstand at det eneste vilkåret for rett til støtte er at barnet er i alderen 1-3 år. Departementet ser på bakgrunn av dette ikke store betenkeligheter ved at småbarnstillegget fremdeles hjemles i budsjettet.

Det ekstra småbarnstillegget i barnetrygden

"Enslige forsørgere som fyller vilkårene for rett til utvidet barnetrygd etter barnetrygdloven og full overgangsstønad etter folketrygdloven, og som har barn i alderen 0-3 år har rett til ekstra småbarnstillegg på kr 7 884 per år. Dette tillegget gis per enslig forsørger, uavhengig av hvor mange barn i alderen 0-3 år vedkommende faktisk forsørger."

Som et ledd i styrkingen av enslige forsørgeres økonomi ble det i forbindelse med behandlingen av Velferdsmeldingen (St. meld. nr. 35 (1994-95)) vedtatt at enslige forsørgere som fyller vilkårene for rett til utvidet barnetrygd og som mottar uredusert overgangsstønad, skal gis ett ekstra småbarnstillegg i barnetrygden. Forslaget i Velferdsmeldingen innebar at enslige forsørgere med barn mellom 1 og 3 år skulle få et ekstra småbarnstillegg. Stortinget vedtok imidlertid at tillegget skulle gis til enslige forsørgere med barn fra 0 til 3 år. Det blir gitt ett ekstra småbarnstillegg per enslig forsørger, uavhengig av hvor mange barn under 3 år vedkommende faktisk forsørger.

Det ekstra småbarnstillegget skiller seg fra barnetrygdytelser ellers ved at det er behovsprøvd. Det gis til de "fattigste" enslige forsørgerne med barn under 3 år. Ytelsen som sådan har derfor etter departementets mening mer til felles med ytelser til enslig mor eller far etter folketrygdloven kapittel 15 enn barnetrygdytelser etter barnetrygdloven. Barne- og familiedepartementet vil i samråd med Sosial- og helsedepartementet vurdere om det ekstra småbarnstillegget bør overføres til folketrygden og til folketrygdlovens ytelser til enslig mor eller far (ftrl. kap. 15).

Søskengraderte satser

I budsjettforslaget for 2000 – 2001 foreslår Regjeringen at ordningen med søskengraderte satser i barnetrygden avvikles fra 1. januar 2001.

Søskengraderte satser ble innført i 1963 i forbindelse med en økning i barnetrygdsatsene. Etter 1963 var det uttalte prinsippet bak barnetrygden at familiens behov, målt ved antallet barn, skulle styre tildelingen av barnetrygd. Det nye synspunktet ble uten unntak akseptert ved behandlingen i Odelstinget sommeren 1962.

Med virkning fra 1. januar 1999 ble søskengraderingen lagt om slik at det ble innført to satser, mot tidligere fem. Begrunnelsen for endringen var at økende satser for hvert barn ikke uten videre er i samsvar med utgiftsprofilen i familier med flere barn. Dette er også begrunnelsen for forslaget om å avvikle de søskengraderte satsene fra 1. januar 2001.

BARNETRYGD FOR BARN I FOSTERHJEM OG PÅ INSTITUSJON

Innledning

Sosialdepartementet har 13. september 1977, med hjemmel i barnetrygdloven § 1 første ledd tredje punktum, fastsatt forskrifter om hvem som skal ha retten til stønad for barn som ikke blir oppfostret hos sine foreldre eller adoptivforeldre. Forskriften regulerer rett til, utbetaling og disponering av barnetrygd både for barn i institusjon og i fosterhjem. Selv om forskriften er fastsatt i 1977, bygger den direkte på et gammelt regelverk fra 1953. Regelverket er med andre ord tilpasset en annen tid, noe ordlyden i forskriften gir klare signaler om.

Ved utgangen av 1997 var det registrert nær 4 750 barn under omsorg. Av disse var vel 4000 plassert i fosterhjem, 350 i barne- og ungdomshjem og vel 300 i andre omsorgstiltak.

Grovt sett regulerer forskriften to hovedtyper av tilfeller. Den regulerer først og fremst utbetaling og disponering av barnetrygd for barn som er under barnevernets omsorg i medhold av reglene i barnevernloven. Forskriften regulerer også de tilfeller der barnets foreldre fremdeles har foreldreansvaret for barnet, men der barnet som følge av handikap eller spesielle behov bor borte fra foreldrehjemmet i lange perioder på grunn av skolegang eller behandling.

Regelverket på området bør etter departementets mening moderniseres og forenkles. Forskriften er vanskelig tilgjengelig. Tilbakemeldinger tyder på at regelverket i stor utstrekning ikke anvendes som forutsatt når det gjelder fosterbarn under barnevernets omsorg.

Overfor de familiene der foreldrene har foreldreansvaret, men der barnet bor borte fra hjemmet på grunn av stort pleie- eller behandlingsbehov, volder også regelverket problemer. Nye former for spesialskoler og behandlingsopplegg fører til at barn i større utstrekning enn tidligere bor hjemme hos sine foreldre i helger og ferier. Foreldrene har ofte store utgifter til transport, utstyr mv. som følge av dette. I og med at dagens regler fører til at foreldrene må ha barnet hjemme minst 50 % av totaltiden for å få utbetalt barnetrygden rammes disse familiene hardt rent økonomisk.

Nærmere om utbetaling og disponering av barnetrygd for barn under barnevernets omsorg

Barnetrygd for barn i fosterhjem og institusjon – gjeldende rett

Etter gjeldende regelverk legges det opp til at barnetrygden for fosterbarn og barn i institusjon skal nyttes til ekstraordinære utlegg og til oppsparing på egen konto. Til større utbetalinger må fosterforeldrene innhente samtykke fra barnets tilsynsfører eller, dersom barnet er plassert i institusjon, fra tilsynsansvarlig for institusjonen. De oppsparte midlene er ment å komme barnet til nytte senere, for eksempel til utdanning. Så vel fosterforeldre som institusjoner må føre regnskap for bruken av barnetrygden.

Etter dagens regelverk er det lagt opp til at barnetrygden ikke skal gå til dekning av løpende utgifter, småinnkjøp av forskjellig art etc.

Fosterforeldrene og institusjonen er forpliktet til å føre eget regnskap over bruken av barnetrygdmidlene som utbetales for barnet. Dette er en regel som ikke alltid følges opp i praksis i fosterforhold. Grunnen til dette er nok først og fremst at regelverket er lite kjent blant fosterforeldre.

Hvis barnet tilbakeføres til sine biologiske foreldre før det er fylt 18 år, skal foreldrene som hovedregel overta rådighet over barnetrygdkontoen. Det er i disse tilfellene ingen garanti for at pengene direkte eller indirekte kommer barnet til gode, og at de ikke forbrukes av barnets biologiske foreldre i strid med barnetrygdens formål. Riktignok sies det i forskriftens pkt. 6 at pengene ikke skal overføres hvis det kan antas at de ikke vil bli forvaltet på forsvarlig måte, men det er tvilsomt om man vil komme til en slik konklusjon når man først har kommet til at foreldrene igjen kan ta hånd om barnet. Det er heller ingen garanti for at eventuelle oppsparte midler går til utdanning i de tilfellene der det er barnet selv som får disposisjonsrett over eventuelle midler når det fyller 18 år. Det finnes ikke noe regelverk eller noen form for kontroll med hva barnet velger å bruke pengene til.

Vurdering

Spørsmålet blir etter dette om ikke barnetrygden også for fosterbarn og institusjonsbarn bør brukes til løpende forsørgelse i henhold til intensjonene bak barnetrygdordningen.

8.2.2.1 Barn i fosterhjem

Det som tradisjonelt har vært anført som argument for sparing av barnetrygden er at fosterbarn befinner seg i en utsatt situasjon i det øyeblikk de fyller 18 år. De vil sjelden ha noe familiebånd til sin fosterfamilie som tilsvarer det de fleste andre i denne aldersgruppen har til sine biologiske foreldre eller adoptivforeldre. Ofte vil et barns biologiske foreldre /adoptivforeldre i større eller mindre grad bidra til underhold av barnet mens det er under utdanning også etter fylte 18 år. Dette er nok mer sjeldent i fosterforhold.

Etter Barne- og familiedepartementets syn bør ikke barnetrygden ha noe virkeområde utover den aldersgruppen den utbetales for. Selv om mange fosterbarn og institusjonsbarn befinner seg i en utsatt situasjon når de må stå på egne ben, kan ikke dette være et hensyn som barnetrygden skal settes til å ivareta.

I følge tilbakemeldinger departementet har fått i form av enkelthenvendelser virker det som om det er svært varierende hvorvidt fosterbarn har penger på sparekonto når de fyller 18 år. Dette fordi kriteriene for når og hvor mye penger som eventuelt skal spares er uklare. Fordelen med oppsparte midler som forskriften legger opp til gjør seg derfor i praksis bare gjeldende i begrenset utstrekning. Det er etter departementets mening svært uheldig at det skapes en forventning hos fosterbarnet om at det skal være oppsparte midler på konto når det fyller 18 år. Det at det ikke finnes slike midler betyr heller ikke uten videre at barnetrygden er brukt i strid med regelverket. Bruken er også ofte umulig å rekonstruere på grunn av mangelfull regnskapsførsel.

Det kan etter departementets mening stilles spørsmål ved at barnetrygden som følge av dette får en annen funksjon overfor fosterbarn enn for andre barn. Noe av formålet med plasseringen av barn i et fosterhjem er at det etableres en ordning som er mest mulig lik et vanlig familieforhold. Følgelig bør barnetrygden kunne forbrukes fortløpende i henhold til intensjonene bak barnetrygdordningen.

Barnetrygd er en kontantoverføring som skal bidra til å kompensere merutgifter som skyldes forsørgeransvar for barn. Barnetrygden har helt fra den ble innført vært ment som et bidrag til løpende forsørging av barn. Det strider etter departementets mening mot selve grunntanken bak barnetrygden at den skal spares på egen konto. Likhet mellom biologiske barn og fosterbarn, dvs. selve familiesituasjonen, tilsier også etter vår mening at pengene ikke bør spares på egen konto for å dekke behov i en annen livsfase.

Dagens ordning med at barnetrygden for fosterbarnet skal spares på egen konto har også uheldige utslag overfor enslige forsørgere som også har fosterbarn. Har fosterforeldre egne barn i tillegg til fosterbarnet skal barnetrygden etter dagens regler legges sammen og deles på antall barn. Dersom oppfostreren er enslig forsørger vil en slik fordeling av barnetrygden innebære at den enslige forsørgeren vil disponere en lavere barnetrygdsats for sitt biologiske barn enn om hun ikke hadde tatt imot et fosterbarn. For mange oppleves det urimelig at man skal tape penger på å ta imot et fosterbarn. Denne problematikken vil ikke lenger være aktuell hvis kravet om å holde fosterbarnets barnetrygd adskilt fra barnetrygden til egne barn oppheves.

Man kan spørre seg om det er mulig å føre god nok kontroll med barnetrygdutbetalingene hvis det legges opp til at både regnskapsplikten og plikten til å holde barnetrygden for fosterbarn adskilt på egen konto oppheves. En form for kontroll som uansett må være til stede er vurderingen av fosterforeldrenes egnethet. Hvorvidt barnetrygdmidlene disponeres på riktig måte vil kunne være et naturlig element i en slik vurdering.

Hvis tankegangen om at barnetrygd for fosterbarn i størst mulig grad skal disponeres på lik linje med barnetrygd for egne barn skal rendyrkes, bør regnskapsplikten etter departementets mening oppheves.

Det vil kunne medføre dobbeltdekning hvis fosterforeldre fritt skal kunne disponere barnetrygden. De får allerede dekket sine utgifter via fosterhjemsgodtgjørelsen. Til forskjell fra vanlige familieforhold har/tar ikke fosterforeldrene noe økonomisk ansvar for barnet når fosterforholdet opphører. For å forhindre at omleggingen av barnetrygdutbetalingene for fosterbarn medfører at fosterforeldrene får dekket samme utgifter både i form av fosterhjemsgodtgjørelse og barnetrygd, foreslår departementet at det foretas en gjennomgang av systemet med fosterhjemsgodtgjørelse. Dette slik at de totale overføringene til fosterforeldre i form av fosterhjemsgodtgjørelse og barnetrygd sees under ett.

8.2.2.2 Barn i institusjon

Etter departementet mening bør barnetrygden gå til løpende dekning av utgifter til lommepenger og innkjøp av gjenstander til barnets personlige bruk som det ikke påligger institusjonen å dekke. Det kan for eksempel være innkjøp av TV, stereoanlegg, datautstyr, sportsutstyr ol.

Et annet alternativ kan være at barnetrygd ikke utbetales for barn som har opphold i institusjon (dette prinsippet er gjennomført i Danmark). Det ville da være institusjonen som har ansvar for at barnet får det det trenger av lommepenger mv. Etter departementets mening vil det med en slik ordning være fare for at barnet får mindre lommepenger mv. enn det de får etter dagens regler. Dessuten vil det være et brudd på grunnprinsippet om at barnetrygd skal utbetales for alle barn i aktuell alder.

Barnet bor borte fra foreldrehjemmet på grunn av stort pleie/behandlingsbehov

Gjeldende rett

Forskriften om hvem som skal ha rett til barnetrygd for barn som ikke blir oppfostret hos sine foreldre eller adoptivforeldre, regulerer også tilfeller der barnets foreldre fremdeles har foreldreansvaret for barnet, men der barnet som følge av handikap eller spesielle behov bor borte fra foreldrehjemmet i lange perioder på grunn av skolegang eller behandling.

Slik regelverket i dag fungerer blir hele barnetrygden overført til institusjonen hvis barnet oppholder seg der i minst 6 måneder. Som følge av de senere års institusjonsreformer har vi etterhvert fått mange tilfeller der barna er mye hjemme. I disse tilfellene utbetales i dag hele barnetrygden til den aktuelle bolig/institusjon hvis oppholdet overstiger 6 måneder, uten hensyn til om stat, kommune eller barnets foreldre delvis bærer utgiftene til barnets underhold. Bare hvis barnets foreldre fullt ut bærer utgiftene til barnets underhold, kan trygden utbetales til foreldrene.

Vurdering

Det kan virke svært urimelig for foreldre som fremdeles har foreldreansvaret for barnet, men der barnet som følge av handikap eller spesielle behov bor borte fra foreldrehjemmet i perioder på grunn av skolegang eller behandling, å bli fratatt barnetrygden. De vil ofte ha til dels store utgifter i forbindelse med at barna er hjemme. Disse utgiftene kommer i tillegg til at foreldrene må dekke barnets utgifter til klær mv. Ofte vil foreldrene også ha utgifter til tekniske hjelpemidler og til spesialinnredning av boligen. De vil også kunne ha store utgifter til reise for å hente og bringe barnet.

Departementet har tidligere fått henvendelser fra foreldre som har barn i spesialskoler. Dette er skoler med spesialpedagogisk innhold som har et botilbud gjennom skoleuken. Skolene følger vanlig skolerute mht ferier, og skolene praktiserer hjemreiser for elevene noe forskjellig. Vanligvis reiser elevene hjem i feriene, men de fleste skolene har et tilbud til elever som av ulike grunner ikke kan reise hjem. Skoleåret består av omlag 185 skoledager og de elevene som reiser hjem i alle ferier, helger og fridager er derfor hjemme så godt som halve året. Etter dagens regelverk skal hele barnetrygden utbetales til boligen/institusjonen hvis institusjonsoppholdet skal overstige 6 måneder. En stor del av barna det her er snakk om har aleneforeldre, oftest enslig mor. Hvis en aleneforsørger har ett barn, og dette barnet oppholder seg på institusjon minst 6 måneder vil hun miste retten både til ordinær og til utvidet barnetrygd.

For barn som helt eller delvis oppfostres utenfor hjemmet vil det være behov for midler til å dekke ekstraordinære utlegg som faller utenfor det som institusjonen kan påta seg. Hvordan vil dette forholde seg hvis institusjonen ikke lenger mottar barnetrygd for disse barna? Det tenkes i denne forbindelse særlig på anskaffelse av sykkel, stereoanlegg ol. Hvis praksis legges om slik at barnets foreldre i større grad enn i dag vil kunne beholde barnetrygden i denne typen av tilfeller, er det etter vår mening naturlig at slike utgifter dekkes av barnets foreldre på lik linje med det som ville vært naturlig hvis barnet hadde bodd hjemme hele tiden.

Forslag til nye regler

Barne- og familiedepartementet foreslår at dagens forskrift om hvem som skal ha retten til barnetrygd for barn som ikke blir oppfostret hos sine foreldre eller adoptivforeldre oppheves, og at det ikke lages nye særregler for denne gruppen barn. Samme regler for utbetaling og disponering av barnetrygd vil da gjelde for barn i fosterhjem og barnevernsinstitusjon som for barn ellers. Barnetrygd utbetales til barnets fosterforeldre eller til den barnevernsinstitusjon der barnet bor. Barnetrygden skal også for disse barna være et tilskudd til løpende underhold.

Når det gjelder de tilfeller der foreldrene fremdeles har foreldreansvaret for barnet, men der det bor borte i perioder på grunn av barnets spesielle behov, foreslår vi at foreldrene i større grad enn i dag bør kunne få beholde barnetrygden. Et vilkår bør være at barnet tilbringer relativt mye tid hjemme. Bare i de tilfellene der barnet har tilnærmet permanent opphold i boligen/boformen, bør etter vår mening barnetrygden institusjonen og ikke til barnets foreldre. Som et utgangspunkt foreslås det at hele barnetrygden utbetales til barnets foreldre hvis barnet i gjennomsnitt er hjemme like mye eller mer enn de er på institusjon. Helgebesøk, ferier og eventuelle dagbesøk regnes da med i gjennomsnittet. Det foreslås ikke noen særlig bestemmelse i barnetrygdloven for de tilfeller der barnet bor borte fra foreldrehjemmet i perioder på grunn av skolegang eller pleiebehov. Departementet foreslår derimot at barnas foreldre i disse tilfeller skal kunne beholde barnetrygden hvis de oppholder seg like mye eller mer i foreldrehjemmet enn på institusjonen. Det foreslås at de nærmere detaljene i hvordan denne type saker skal løses i praksis reguleres i en egen forskrift gitt av Barne- og familiedepartementet.

Det er registrert i overkant av 400 tilfelle per år der barnetrygden utbetales til institusjon. Man må anta at en god del av disse sakene har sin bakgrunn i vedtak om endelig omsorgsovertakelse, eller midlertidig omsorgsovertakelse med varighet på over 6 mnd. Dette indikerer at det ikke vil få store konsekvenser for institusjonene at praksis legges om i retning av at barnas foreldre i større grad enn i dag skal kunne beholde barnetrygden når barnet oppholder seg mye hjemme.

FORVALTNINGSORDNING: BEHANDLING AV SØKNAD OM BARNETRYGD, UTBETALING M.M.

Forvaltning

Departementet foreslår at det fremdeles skal være trygdeetaten som skal forvalte barnetrygden og at det er det lokale trygdekontor som skal foreta den løpende saksbehandlingen. Det vil da være trygdekontoret som vurderer hvorvidt lovens vilkår er oppfylt og foretar utbetalingen. Det foreslås at saker om barnetrygd skal behandles i henhold til forvaltningslovens regler når ikke noe annet fremgår spesielt. Dette er også praksis etter dagens lovgivning.

Hovedregelen om at barnetrygd tilstås automatisk

Barnetrygd for nyfødte barn tilstås automatisk på grunnlag av folkeregisteropplysninger. Foreldre trenger derfor i de fleste tilfeller ikke å sette frem krav om barnetrygd for nyfødte. Hovedregelen blir derfor at det ikke er nødvendig å framsette søknad om barnetrygd. I de tilfeller der barnetrygd ikke kan tilstås automatisk, må søknad om barnetrygd fremsettes skriftlig på eget skjema fastsatt av Rikstrygdeverket. Et eksempel på at søknad må fremsettes er førstegangskrav om utvidet barnetrygd. De opplysninger søkeren gir i søknaden må som følge av dette være mest mulig uttømmende i den forstand at de kan være tilstrekkelige til at trygdekontoret kan prøve om lovens vilkår er oppfylte. Det foreslås ingen endringer i disse reglene.

Hvem som skal søke om barnetrygd i de tilfeller der søknad er påkrevet og hvem som skal få stønaden utbetalt

Barnet bor sammen med begge foreldrene

9.3.1.1 Gjeldende rett

I de tilfeller det må søkes om barnetrygd, følger det av barnetrygdloven § 8 at det er den som forsørger barnet som skal søke. Har begge foreldrene omsorgen for barnet, søker en av dem. Hovedregelen er at barnetrygden skal utbetales av trygdekontoret til moren.

Tilfeller der barnet har delt bosted – delt omsorg tilfellene - reguleres ikke direkte av barnetrygdloven, men har funnet sin løsning i praksis. Regelverket på dette området bør etter vår mening forenkles og nedfelles i barnetrygdloven.

9.3.1.1 Forslag til nye regler

I dag er det som hovedregel barnets mor som har rett til barnetrygd for barnet, jf. §11. Det er hun som framsetter krav om barnetrygd hvis hun har den faktiske daglige omsorgen for barnet. Selv om andre fremsetter krav om barnetrygd (for eksempel barnets far), utbetales barnetrygden til mor. Departementet foreslår en mer kjønnsnøytral utforming av bestemmelsene. Departementet foreslår at det innføres en regel om at det er den som barnet bor fast hos som skal kunne søke om barnetrygd. Dette er i tråd med reglene i kontantstøtteloven og reglene i barneloven. Det nærmere innhold i begrepet fast bosted fremgår av lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre kapittel 5. I de fleste tilfeller vil barnet bo fast sammen med begge foreldrene. I disse tilfellene er det likegyldig hvem som søker. Foreldrene kan følgelig selv velge hvem som skal søke.

I praksis vil ikke en omlegging av regelverket på dette området føre til store endringer. Fremdeles vil det i de aller fleste tilfeller være barnets mor som får barnetrygden utbetalt. Dette ikke minst som følge av at automatisk tilståelse av barnetrygd for nyfødte tar utgangspunkt i at stønaden skal utbetales til mor. Det legges også opp til at det i konfliktsituasjoner – for eksempel hvis foreldrene bor sammen og begge søker- skal være moren som får barnetrygden utbetalt. Fordelen med en mer kjønnsnøytral utforming av regelverket på dette området er at den nye ordlyden er i tråd med lovgivningen på området ellers. Dessuten vil det være lettere for barnets foreldre å bestemme at for eksempel faren skal få trygden utbetalt. Dette er i utgangspunktet ikke så enkelt etter dagens regler.

Barnet har delt bosted

9.3.2.1 Gjeldende rett

Det er den som har den faktiske daglige omsorgen for barnet som anses som forsørger. Hvis barnets foreldre er skilt eller separert utbetales stønaden til den av foreldrene som barnet bor fast hos

Hovedregelen for utbetaling av barnetrygd er at stønaden utbetales til en stønadsmottaker. Dersom foreldrene praktiserer en ordning med delt bosted for barnet og ikke selv kommer til enighet om fordelingen av barnetrygden seg imellom, kan trygdekontoret dele barnetrygden og utbetale til begge foreldrene. Dette skjer enten ved at de står som stønadsmottakere hver sin periode eller at trygden blir delt forholdsmessig mellom dem ved at de begge står som stønadsmottakere.

Regelverket for barnetrygd ved delt omsorg/delt bosted er altså ikke regulert av barnetrygdlovgivningen, men følger av administrativ praksis. Etter en prinsipiell avgjørelse av Trygderetten i 1984 (nr. 940/83) er det lagt til grunn at det kan åpnes for en delt utbetaling i regi av trygdeetaten. Opprinnelig ble det kun åpnet opp for deling med en halvpart på hver av foreldrene. Senere ble det på bakgrunn av en konkret rimelighetsvurdering i en konkret sak også åpnet for deling 60-40. Ved delt bosted skal altså størrelsen på barnetrygden vurderes ut fra to variabler. For det første ut fra hvor stor andel av omsorgen hver av foreldrene har, deretter ut fra hva slags type stønad hver av foreldrene utløser. Dette kan vi illustrere ved et eksempel:

Mor og far har to fellesbarn på 5 og 8 år. De er skilt og har avtalt delt bosted for barnet slik at barna bor 1 måned hos far og deretter 1 måned hos mor. Mor er gift på nytt.

I denne situasjonen vil far ha rett til 50 % av en utvidet barnetrygd, mens mor vil ha rett til 50 % av en ordinær barnetrygd.

Foreligger det en situasjon der barnet bor mindre enn 40% av totaltiden hos den ene av foreldrene, utbetales hele stønaden til den som har den største delen av omsorgen.

9.3.2.2 Problemer med gjeldende regelverk

Spørsmålet om barnetrygden kan deles er først og fremst knyttet til hvorvidt en av foreldrene klarer å godtgjøre at barnet bor hos vedkommende i minst 40% av totaltiden. Et slikt vurderingstema skaper i praksis til dels store problemer for trygdeetaten. Ofte vil barnets foreldre være sterkt uenige seg imellom hvordan omsorgen rent faktisk fordeles. Bare rent unntaksvis foreligger det noen klar samværsavtale som sier noe om hvor mange prosent hver enkelt av foreldrene skal ha barnet hos seg. Trygdekontoret må som følge av dette innhente opplysninger fra begge foreldrene (opplysninger som svært ofte er motstridende), og regne etter hvor mange dager samvær foreldrene har.

Det at slike løse samværsavtaler kan variere over tid alt etter hvilke ferier og helligdager som barnet skal tilbringe hos hver av foreldrene kompliserer bildet ytterligere. Andre problemer som oppstår er hvordan dagene skal telles. Skal man regne med halve dager og kvarte dager eller bare se på hele dager? Og hvem skal for eksempel få godskrevet tid som barnet tilbringer i barnehage?

Det er etter vår mening behov for klare og forutsigbare regler som kan nedfelles i den nye barnetrygdloven.

9.3.2.3 Forslag til nye regler

Hvis barnet bor fast sammen med den ene av foreldrene, foreslås det at det er denne som fremsetter søknad om barnetrygd. Har foreldrene inngått avtale om delt bosted etter barneloven § 35a og ønsker delt utbetaling av barnetrygd, foreslås det at begge foreldrene må søke. En forutsetning for at det i regi av trygdeetaten skal foretas delt utbetaling bør være at det foreligger en klar avtale om delt bosted etter barneloven § 35a. Det vil si at det i en avtale mellom barnets foreldre fremgår klart at barnet skal ha delt bosted, og hvor lenge barnet på årsbasis skal bo hos hver av sine foreldre. For å få en mest mulig enkel og håndterbar regel foreslås det at trygdeetaten, når de blir bedt om det, bør kunne foreta en deling 50 % til hver av foreldrene.

En slik regel er i tråd med reglene i kontantstøtteloven § 9 andre ledd. Foreldrene vil derimot fritt, på eget initiativ, kunne avtale andre løsninger seg imellom. Utbetalingen vil i disse tilfeller kun utbetales til en foreldrene. De må da selv foreta en eventuell fordeling seg imellom.

Frist for når det må søkes og forholdet til etterbetaling

Barnetrygd kan etterbetales med virkning inntil 3 år tilbake i tid. Grensen på 3 år er absolutt. Krav som er eldre enn 3 år anses for å være foreldet. Det er den måneden kravet er mottatt av trygdekontoret som danner utgangspunktet for beregningen av fristen.

Det foreslås at regelen om etterbetaling maksimalt 3 år tilbake i tid videreføres i den nye barnetrygdloven.

Feilutbetalingssaker

Departementet foreslår at feilutbetalingssaker skal behandles på samme måte som slike saker behandles etter dagens regler. En egen feilutbetalingsregel bør komme til uttrykk i loven.

Tilbakekreving vil kunne skje når en stønadsmottaker har mottatt barnetrygd i strid med redelighet og god tro. I de tilfeller stønadsmottaker vet at beløpet er utbetalt ved en feil fra trygdekontorets side, vil det åpenbart stride mot redelighet og god tro å motta beløpet, og trygdeetaten vil kunne kreve det tilbake i medhold av bestemmelsen om tilbakekreving av feilutbetalt ytelse. Det samme vil gjelde når feilen er så åpenbar at stønadsmottakeren burde vite at noe er galt.

Tilbakekreving vil da også kunne skje dersom stønadsmottakeren har gitt mangelfulle eller misvisende opplysninger til trygdekontoret. Når stønadsmottaker er klar over at opplysningene er feilaktige, eller når han med vilje unnlater å gi de opplysninger som vedkommende plikter, er dette åpenbart. Situasjoner der stønadsmottaker burde ha forstått at han ga feil opplysninger, eller har unnlatt å gi nødvendige opplysninger, rammes også. Stønadsmottakeren har altså en viss aktsomhetsplikt. Hvis selve utbetalingen gir grunn til mistanke om at det er gjort feil, kan man innenfor rimelighetens grenser også kreve at stønadsmottaker undersøker saken nærmere.

Også i tilfeller der stønadsmottaker ikke på noen måte kan lastes for feilutbetalingen eller for å ha mottatt og beholdt beløpet, foreslås det at det kan kreves tilbakebetaling. Forutsetningen for dette er at slik tilbakebetaling ikke vil virke urimelig. Dessuten kan ikke hele beløpet kreves tilbake. Det er bare berikelsen som kan kreves tilbakebetalt. Dette innebærer at det kun er den fordelen som stønadsmottakeren har i behold, som kan kreves tilbake.

Regler om anke eller klage

I tråd med regelverket i kontantstøtteloven og reglene for fastsettelse av barnebidrag etter barneloven kapittel 7, foreslås det at det også på barnetrygdens område skal være forvaltningslovens klageregler som skal gjelde. Ved en eventuell klage over vedtak om barnetrygd, vil det da være fylkestrygdekontoret som er klageinstans. I saker der Folketrygdkontoret for utenlandssaker behandler søknaden, vil det være Rikstrygdeverket som er klageinstans. Vedtak fattet av fylkestrygdekontor eller Rikstrygdeverket i klageomgangen vil være endelig.

Gjeldende rett

I dag er vedtak i barnetrygdsaker gjenstand for anke til Trygderetten. Dette følger av barnetrygdloven § 15 som viser til folketrygdloven § 21-12. Anke over trygdekontorets vedtak i førsteinnstans vil i andreinstans prøves av fylkestrygdekontoret og i sisteinstans av Trygderetten.

Forslag om at forvaltningslovens klageregler skal gjelde

Departementet stiller spørsmål ved om en full ankeprøving lar seg forsvare i barnetrygdsaker. Står det merarbeid som en slik ankeordning medfører for trygdeetaten og Trygderetten i stil med den rettssikkerhetsgevinst man må sies å ha ved en slik treinstansprøving ?

Det blir oversendt få ankesaker vedrørende barnetrygd til Trygderetten. Omgjøringsprosenten er også lav. Et argument som taler for en full ankebehandling er at barnetrygdsakene ofte henger nært sammen med saker vedrørende stønad til enslig mor eller far etter folketrygdloven kapittel 15. Slike saker skal i henhold til folketrygdloven § 21-12 være gjenstand for anke til Trygderetten. Koblingen mellom barnetrygdsakene og sakene etter folketrygdloven kapittel 15 blir mindre tydelig hvis det innføres andre vilkår for rett til utvidet barnetrygd enn for rett til stønad for enslig mor eller far etter folketrygdloven. Dessuten har stønadene etter ftrl. kap. 15 preg av å være stønad til livsopphold, mens barnetrygden er tilskudd til dekning av utgifter. Dette tilsier etter vår mening at det er lettere å forsvare at stønad til enslig mor eller far etter folketrygden gjøres til gjenstand for en ankebehandling etter lov om anke til Trygderetten, mens barnetrygd påklages etter reglene i forvaltningsloven på lik linje med for eksempel kontantstøtte og barnebidrag.

Det foreslås derfor at vedtak om barnetrygd skal være å regne som et enkeltvedtak etter forvaltningslovens regler. Reglene om klage og omgjøring i forvaltningsloven kapittel VI vil da gjelde fullt ut. Alle vedtak om retten til barnetrygd og størrelsen på denne kan derfor påklages innen 3 uker etter at søkeren har mottatt underretning om vedtaket. Trygdekontoret ser på saken på ny og vurderer omgjøring av sitt vedtak, før den oversendes fylkestrygdekontoret for avgjørelse i klageomgangen. I de tilfeller der det er Folketrygdkontoret for utenlandssaker som behandler saken, er det Rikstrygdeverket som er klageinstans. Vedtaket kan da ikke påklages videre etter at fylkestrygdekontor eller Rikstrygdeverket har fattet vedtak i klageomgangen. Dette følger av forvaltningsloven § 28 første ledd siste punktum.

FORHOLDET TIL EØS-AVTALENS REGLER

Generelt om forholdet mellom barnetrygdloven og EØS-avtalens regler

Rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 (heretter kalt forordningen) avdeling III, kapittel 7 og 8 gir regler om koordinering av familieytelser innenfor EØS-området. Det finnes også viktige regler i forhold til barnetrygden i Rådsforordning (EØF) nr. 574/72 (heretter kalt gjennomføringsforordningen) avdeling II, og i avdeling IV, kapittel 7 vedrørende familieytelser og kapittel 8 vedrørende ytelser til barn av pensjonister og foreldreløse barn. Forskjellige trygdeytelser skal koordineres med henblikk på å unngå at de personene som er omfattet av forordningen, mister retten til ervervede rettigheter når de benytter seg av sin rett til å forflytte seg over landegrensene. Reglene skal også sikre at arbeidstakere m.fl. får rett til å tre inn i nye trygdesystemer/trygdeordninger ved flytting til et annet EØS-land.

Formålet med forordningen og gjennomføringsforordningen er altså å koordinere ytelser og ikke å harmonisere de enkelte medlemslands trygdeytelser, eller regulere nivået på ytelsene. Norsk barnetrygd er definert som "barnetrygd" etter artikkel 1 bokstav u, punkt ii, og er omfattet av forordningens saklige anvendelsesområde, jf artikkel 4 nr. 1 bokstav h.

Barnetrygd er å regne som familieytelser i relasjon til forordningens regler. EØS-reglene skal anvendes sammen med den norske lovgivningen som omhandler barnetrygd. Det er tale om regler som supplerer de norske reglene, og på enkelte områder fraviker reglene i nasjonal rett når det gjelder vilkår for rett til ytelsene og for utbetaling av ytelsene.

Særlig om behovet for en feilutbetalingsbestemmelse

I forbindelse med bytte av primært ansvarlig land kan det oppstå feilutbetalinger. For at disse pengene skal kunne kreves tilbake fordres et klart hjemmelsgrunnlag. Det er derfor behov for en egen bestemmelse i barnetrygdloven som regulerer disse tilfellene. En generell bestemmelse tilsvarende den vi i dag har i ftrl. § 22-15 kan være en god mal. I tillegg må bestemmelsen åpne for tilbakekreving i internasjonale forhold.

REGLER OM FINANSIERING OG ADMINISTRASJON

Departementet foreslår at dagens regler på dette området beholdes, men at bestemmelsene oppdateres rent språklig.

ØKONOMISKE OG ADMINISTRATIVE KONSEKVENSER

Et utkast til høringsnotat er forelagt Rikstrygdeverket for beregning av økonomiske og administrative kostnader ved innføring av ny barnetrygdlov.

Når det gjelder forslaget om å knytte retten til barnetrygd opp til hvorvidt barnets foreldre er trygdet i Norge etter reglene i folketrygdloven, med mindre noe annet følger av bi- eller multilaterale avtaler, uttaler Rikstrygdeverket følgende:

"Anslaget er beregnet uten å ta høyde for adferdsendringer i forhold til eventuell økning i antall frivillig medlemskap i folketrygden som følge av endringer i barnetrygdloven. Kvalifisert gjetning gir at om lag 2 300 barn under 18 år oppholder seg utenlands hvor forsørgeren er pliktig eller frivillig medlem i folketrygden. Om lag 25% av disse vil etter vår vurdering utgjøre den nye gruppen som ikke tidligere var berettiget til barnetrygd. Vi antar at opptil halvparten av disse har opphold av kortere varighet enn 12 måneder. Vi vil derfor anslå at de økonomiske merkostnadene vil beløpe seg til om lag 3-5 millioner kroner per år".

Om forslaget om en omleggingen av regelverket for rett til utvidet barnetrygd sier Rikstrygdeverket:

"Vi kan ikke se annet enn at denne forenklingen i regelverket for utvidet barnetrygd vil gi utslag/endringer kun for en håndfull enslige forsørgere slik at merkostnadene her er minimale"

Rikstrygdeverket kan ikke se at de øvrige forslagene til materielle endringer vil kunne få budsjettmessige konsekvenser av betydning.

Når det gjelder de administrative konsekvensene for trygdeetaten i forbindelse med innføring av ny barnetrygdlov, kan ikke Rikstrygdeverket se at en revidering av barnetrygdloven, ut fra de prinsippene som det er redegjort for i høringsnotatet, vil medføre administrative merkostnader av betydning.

FORSLAG TIL NY BARNETRYGDLOV

Kapittel 1. Formålet med barnetrygden

§ 1 Formål

Barnetrygden skal bidra til å dekke utgifter knyttet til forsørgelse av barn.

Barnetrygd for ett barn mer enn det faktiske barnetall (utvidet barnetrygd) skal bidra til å dekke merutgifter en enslig mor eller far har som følge av at vedkommende bor alene med barnet i en egen husholdning.

Kapittel 2.Vilkår for rett til barnetrygd

§ 2 Hvem som har rett til barnetrygd

Barnetrygd ytes til den som har barn under 18 år boende fast hos seg. Barnet må være bosatt i riket etter bestemmelsene i § 3.

Retten til barnetrygd er betinget av at barnet ikke har inngått ekteskap etter lov 4. juli 1991 nr. 47 om ekteskap eller registrert partnerskap etter lov 30. april 1993 nr. 40 om registrert partnerskap. Likestilt er utenlandsk ekteskap eller partnerskap som anerkjennes i Norge.

Loven gjelder for barn som oppholder seg på Svalbard og som er medlem av folketrygden etter folketrygdloven § 2-3.

Departementet gir forskrifter om hvem som har rett til barnetrygd i de tilfeller der barnet som følge av handikap eller spesielle behov bor borte fra foreldrehjemmet i lange perioder på grunn av skolegang eller behandling.

§ 3 Bosetting i riket m.m.

Et barn anses som bosatt i riket når barnet

1. fødes i riket og moren ved fødselen har oppholdt seg eller skal oppholde seg i riket i mer enn 12 måneder,

skal oppholde seg i riket i mer enn 12 måneder, eller

fødes eller adopteres under morens utenlandsopphold, dersom en av foreldrene er bosatt i riket eller fyller vilkårene om medlemskap i folketrygden etter § 4.

Ved midlertidig fravær fra Norge som ikke er ment å vare mer enn 12 måneder, regnes barnet fortsatt som bosatt her. Dette gjelder likevel ikke dersom vedkommende skal oppholde seg eller har oppholdt seg i utlandet mer enn seks måneder per år i to eller flere påfølgende år.

Barn som har søkt om asyl i Norge, eller som er barn av personer som har søkt om asyl her, anses tidligst som bosatt i riket fra og med den kalendermåneden det er truffet vedtak om å gi asyl eller om å gi oppholdstillatelse i Norge.

§ 4 Krav om medlemskap i folketrygden for rett til barnetrygd for personer utenfor Norge

Ved utenlandsopphold som fører til at vilkårene i § 3 ikke lenger er oppfylt, gis det rett til barnetrygd i de tilfellene der både barnet og den barnet bor fast hos under utenlandsoppholdet er medlemmer i folketrygden etter folketrygdloven § 2-5 eller §2-8.

Oppholder barnet seg i utlandet sammen med begge sine foreldre, må barnet og begge foreldrene være medlemmer i folketrygden som nevnt i første ledd.

Departementet kan gi forskrifter om dispensasjon fra reglene i denne paragrafen.

§ 5 Lovlig opphold i Norge

Det er et vilkår for rett til barnetrygd at barnet og den barnet bor fast hos har lovlig opphold i Norge.

§ 6 Barn av arbeidstaker ved utenlandsk representasjon eller annen administrativ tjenestegren.

Det gis ikke barnetrygd for barn som har fast bosted hos arbeidstaker ved utenlandsk representasjon eller annen administrativ tjenestegren her i riket, med mindre vedkommende arbeidstaker er norsk statsborger eller er fast bosatt her og betaler skatt til Norge av sin arbeidsinntekt.

Det gis likevel barnetrygd for barn av ektefelle eller samboer til utsendt arbeidstaker ved utenlandsk representasjon eller annen administrativ tjenestegren her i riket når ektefellen eller samboeren helt eller delvis forsørger barnet og betaler skatt i Norge av sin årlige arbeidsinntekt som overstiger to ganger folketrygdens grunnbeløp.

§ 7 Unntak ved rettigheter i utenlandske trygdeordninger m.m.

Departementet gir forskrifter med nærmere bestemmelser om unntak fra retten til barnetrygd for barn i tilfeller hvor det foreligger tilfredsstillende dekning fra utlandet.

Kapittel 3. Barnetrygd for ett barn mer enn det faktiske barnetall (utvidet barnetrygd)

§ 8 Vilkår for rett til utvidet barnetrygd.

For å få rett til barnetrygd for ett barn mer enn det faktiske barnetallet (utvidet barnetrygd) må vilkårene i kapittel 2 være oppfylt.

Utvidet barnetrygd ytes i de tilfeller der barnets foreldre er ugift, skilt, separert eller gjenlevende og ikke lever sammen i en felles husholdning. Det ytes ikke utvidet barnetrygd dersom søkeren bor i samme boenhet som den andre av barnets foreldre.

Utvidet barnetrygd kan likevel ytes i tilfeller der foreldrene er gift, hvis den som setter fram krav godtgjør

a) at samlivet mellom ektefellene har vært hevet i minst 6 måneder (faktisk separasjon),

b) at den ene ektefellen har vært forsvunnet i minst 6 måneder. Tilsvarende gjelder for forsvunnet samboer eller partner, eller

c) at ektefellene er midlertidig separert ved kjennelse etter ekteskapsloven § 92.

Det ytes ikke utvidet barnetrygd i tilfeller der barnas foreldre vanligvis bor sammen, men der de midlertidig er atskilt som følge av arbeid, utdannelse e.l.

Bestemmelsen i denne paragrafen gjelder tilsvarende for annen omsorgsperson som barnet bor fast hos og som har rett til barnetrygd etter kapittel 3.

§ 9 Bortfall av retten til utvidet barnetrygd

Rett til utvidet barnetrygd for særkullsbarn etter § 8 faller bort dersom stønadsmottakeren

a) inngår ekteskap,

b) lever i et ekteskapslignende forhold i en felles husholdning uten felles barn og har levd slik i minst 12 av de siste 18 måneder, eller

c) har eller får felles barn med en person som han/hun lever sammen med i et ekteskapslignende forhold i en felles husholdning.

Kapittel 4. Barnetrygdens størrelse og utbetaling

§10 Barnetrygdens størrelse

Barnetrygd ytes med de beløp som fastsettes av Stortinget.

For stønadsmottakere bosatt i Finnmark og i kommunene Kvænangen, Nordreisa, Skjervøy, Kåfjord Storfjord, Lyngen og Karlsøy utbetales det et særskilt tillegg i barnetrygden. Tillegget utbetales for hvert stønadsberettigede barn forutsatt at både stønadsmottakeren og barnet rent faktisk er bosatt og oppholder seg i det aktuelle området.

§ 11 Stønadsperiode

Barnetrygd ytes fra og med kalendermåneden etter at rett til barnetrygd inntrer.

Barnetrygd gis for opptil 3 år før den måneden da kravet ble satt fram, dersom vilkårene for rett til stønad var oppfylt i denne perioden.

Barnetrygden utbetales til og med kalendermåneden før barnet fyller 18 år. Dersom retten til stønad faller bort tidligere, stanses utbetalingen ved utgangen av den måneden retten til barnetrygd faller bort.

§ 12 Utbetaling av barnetrygd

Barnetrygden utbetales etterskuddsvis hver måned av trygdekontoret. Barnetrygden utbetales til søkeren, se § 14. Hvis foreldrene bor sammen og begge søker om barnetrygd, utbetales stønaden til moren.

Hvis foreldrene ikke bor sammen og skriftlig har avtalt delt bosted i samsvar med barneloven § 35a andre ledd, kan foreldrene få utbetalt barnetrygd med 50 prosent av den stønaden de utløser rett til dersom de er enige om en slik deling og det framsettes krav i henhold til dette.

§ 13 Tilbakekreving etter feilaktig utbetaling

Dersom noen har mottatt barnetrygd etter denne loven i strid med redelighet og god tro, kan beløpet kreves tilbakebetalt. Barnetrygd kan også kreves tilbake når stønadsmottakeren eller noen som har handlet på hans eller hennes vegne, uaktsomt har gitt feilaktige eller mangelfulle opplysninger. Det samme gjelder dersom utbetalingen skyldes feil fra trygdeetatens side og støttemottakeren burde ha forstått dette.

I andre tilfeller enn nevnt i første ledd kan det som er utbetalt for mye, kreves tilbake dersom særlige grunner gjør det rimelig. Ved vurderingen av om det foreligger særlige grunner, skal det blant annet legges vekt på hvor lang tid det er gått siden den feilaktige utbetalingen fant sted og om vedkommende har innrettet seg i tillit til utbetalingen. Kravet om tilbakebetaling etter dette leddet er begrenset til det beløp som er i behold når vedkommende blir kjent med at utbetalingen var feilaktig.

Et beløp som blir krevd tilbake etter første ledd, kan enten dekkes ved trekk i fremtidig barnetrygd eller inndrives etter bestemmelsene i lov 21. november 1952 nr. 2 om betaling og innkreving av skatt.

Kapittel 5 Saksbehandling m.m

§ 14 Krav om barnetrygd

Barnetrygd for barn som fødes i Norge ytes uten at krav må settes fram.

Krav må likevel settes fram på skjema fastsatt av Rikstrygdeverket, dersom

2. barnets mor ikke er registrert som bosatt i Norge i henhold til lov 16. januar 1970 nr 1 om folkeregistrering,
3. 3. barnet er eldre enn seks måneder når rett til barnetrygd inntrer, selv om barnet tidligere har vært berettiget til barnetrygd fra Norge,
   4. stønadsmottakeren har krav på barnetrygd for ett barn mer enn det faktiske barnetall etter § 2 andre og tredje ledd, eller
   5. retten til barnetrygd skal vurderes etter EØS-avtalens regler eller regler i andre trygdeavtaler.

Når krav om barnetrygd må settes fram skal kravet i alminnelighet settes fram av den som barnet bor fast sammen med. Når barnet bor fast sammen med begge foreldrene, setter en av disse fram kravet.

Rikstrygdeverket gir forskrifter med nærmere bestemmelser om hvem som skal sette fram krav i tilfelle der barnet ikke bor fast sammen med noen av sine foreldre.

§ 15 Hvem avgjør søknad om barnetrygd. Klage

Trygdekontoret avgjør krav om barnetrygd. Avgjørelse om barnetrygd er enkeltvedtak etter forvaltningsloven.

Trygdekontorets vedtak kan påklages til fylkestrygdekontoret. Vedtak gjort av Folketrygdkontoret for utenlandssaker kan påklages til Rikstrygdeverket.

§ 16 Saksbehandling

Ved behandlingen av saker etter loven her gjelder reglene i forvaltningsloven, likevel slik at reglene i folketrygdloven § 20-8 (Trygderevisjonen), § 21-4 (Innhenting av opplysninger og uttalelser), § 21-9 (Taushetsplikt), § 21-10 første ledd (Saksbehandlingstid og underretning om vedtak) og § 21-11 (Omgjøring av vedtak), gjelder så langt de passer.

Kapittel 6. Plikter for den som krever eller mottar barnetrygd

§ 17 Opplysningsplikt for den som krever barnetrygd

Den som krever barnetrygd plikter å gi de opplysninger og levere de erklæringer og attester som er nødvendig for at trygdeetaten skal kunne vurdere om vedkommende har rett til barnetrygd.

§ 18 Stønadsmottakerens opplysningsplikt

Den som mottar barnetrygd plikter straks, og senest innen 14 dager å underrette trygdekontoret om endringer i forhold som kan ha betydning for retten til barnetrygd og størrelsen på denne.

Trygdeetaten kan kreve at stønadsmottakeren gir de opplysninger og leverer de erklæringer og attester som er nødvendige for at trygdeetaten skal kunne vurdere om vedkommende fortsatt har rett til barnetrygd.

§ 19 Uriktige opplysninger m.m. – følger for barnetrygden

Et krav om barnetrygd kan avslås og en løpende stønad kan stanses dersom

a) det ikke blir gitt opplysninger som blir krevd, eller det blir gitt uriktige opplysninger eller fortiet opplysninger av betydning, eller

b) mottakeren ikke retter seg etter pålegg som er hjemlet i denne loven.

Kapittel 7. Administrative bestemmelser

§ 20 Administrative organer

Barnetrygden administreres sentralt av Rikstrygdeverket, regionalt av fylkestrygdekontorene og lokalt av trygdekontorene.

Kapittel 8. Finansiering m.m.

§ 21 Finansiering

Trygdeetatens utgifter til utbetaling av barnetrygd og til administrasjon av barnetrygden dekkes av statskassen.

§ 22 Hvem som disponerer tilskuddet på vegne av staten

Staten stiller forskuddsvis og senest på betalingstidspunktet de nødvendige midler til dekning av trygdens utgifter til rådighet for Rikstrygdeverket.

Trygdeetaten skal holde barnetrygdens midler regnskapsmessig adskilt fra andre midler som den har til rådighet.

Kapittel 9. Forskjellige bestemmelser.

§ 23 Avtaler med andre land

Kongen kan inngå gjensidige avtaler med andre land om rettigheter og plikter etter denne loven. Herunder kan det gjøres unntak fra lovens bestemmelser.

§ 24 Straff for å gi uriktige opplysninger og for ikke å gi nødvendige opplysninger

Den som mot bedre vitende gir uriktige opplysninger, eller holder tilbake opplysninger som er viktige for rettigheter eller plikter etter denne loven, straffes med bøter hvis forholdet ikke går inn under strengere straffebud.

På samme måte straffes den som unnlater i rett tid å gi slike meldinger og opplysninger som er krevd i eller med hjemmel i denne loven.

Rikstrygdeverket eller den det gir fullmakt begjærer påtale.

§ 25 Forskrifter

Departementet kan gi forskrifter om gjennomføringen av denne loven.

Kapittel 10 Ikrafttredelse og overgangsbestemmelser. Endringer i andre lover

§ 26 Ikrafttredelse

Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Fra samme dato blir lov 24. oktober 1946 nr. 2 om barnetrygd opphevet.

§ 27 Overgangsbestemmelser

§ 28 Endringer i andre lover

Fra den tid loven trer i kraft, gjøres følgende endringer i andre lover:

1. Lov 16. desember 1966 nr. 9 om anke til Trygderetten § 1 nr. 1 første ledd bokstav b oppheves.

Vedlegg 1.

ORDINÆRE SATSER FOR BARNETRYGD: 1946 – 2000

*Førstebarnsatsen gis i denne perioden kun til enslige forsørgere

**Satstrukturen endres. Overgang til 2 saser mot tidligere 5

Vedlegg 2.

BARNETRYGDEN I HISTORISK LYS – EN OVERSIKT