Statlige veiledende retningslinjer for utmåling av stønad til livsopphold etter sosialtjenestelovens § 5-1 tredje ledd

Økonomisk stønad etter sosialtjenesteloven er en skjønnsmessig ytelse. Loven har ingen bestemmelser om selve stønadsnivået. Det forutsettes imidlertid at stønaden som gis sikrer søkeren et forsvarlig livsopphold. Ulike hjelpebehov fører til forskjeller i utmålt stønadsbeløp. Dette er i samsvar med loven så lenge forskjellene er begrunnet i ulike behov. På den annen side bør søkere med tilnærmet like behov få de samme ytelser. Erfaringer viser imidlertid at det er til dels betydelige forskjeller i utmålt stønad som ikke kan forklares med forskjeller i hjelpebehov.

Sosial- og helsedepartementet har i rundskriv I-45/98 gitt en klargjøring av innholdet i begrepet livsopphold. Departementet gir i rundskrivet her, med hjemmel i sosialtjenesteloven § 5-1 tredje ledd, veiledende retningslinjer for utmåling av stønad til livsopphold. Formålet med retningslinjene er å bidra til en mer ensartet praksis ved utmåling av økonomisk stønad i kommunene og større likhet i utmålt stønad for like stønadstilfeller. De veiledende retningslinjene må sees i sammenheng med kommentarer til sosialtjenestelovens bestemmelser om stønad til livsopphold i rundskrivene I-1/93 og I-45/98. Det vises også til punkt 2 nedenfor om forholdet mellom individuell behovsprøving, kommunale normer og statlige veiledende retningslinjer.

Rundskrivet gir også en klargjøring av forholdet mellom økonomisk stønad etter sosialtjenesteloven og barnetrygd og kontantstøtte, se punkt 3.

Departementet vil i løpet av 2001 komme tilbake med en mer omfattende revisjon av kommentarer til lovens kap. 5 om økonomisk stønad.

1. Statlige veiledende retningslinjer for utmåling av stønad til livsopphold

De veiledende retningslinjene omfatter utgifter til det løpende, daglige livsoppholdet: mat og drikke, klær og sko, helse og hygiene, andre dagligvarer (helse og hygiene og andre dagligvarer tilsvarer kategorien husholdningsartikler i rundskriv I-45/98), TV-lisens, avis og telefon, fritidsaktiviteter, fritidsutstyr (gjelder barn) og transportutgifter (bruk av offentlig kommunikasjon i forbindelse med daglige gjøremål). Det vises til kommentarer til de ulike utgiftstypene i rundskriv I-45/98.

Boutgifter, strøm og oppvarming, hus- og innboforsikring og innbo og hvitevarer inngår, i tillegg til ovennevnte utgifter, i "kjerneområdet" i livsoppholdet, jf. rundskriv I-45/98 punkt 1.1. Disse utgiftene er ikke inkludert i beregningsgrunnlaget for de veiledende retningslinjene. Spørsmålet om stønad til dekning av denne typen utgifter kommer i tillegg og må uansett vurderes særskilt i hvert enkelt tilfelle. Se for øvrig punkt 2 nedenfor om utmåling av stønad.

Utgifter som i rundskriv I-45/98 punkt 1.2 er definert som "Spesielle utgifter" er ikke inkludert i beregningsgrunnlaget for de veiledende retningslinjene. Dette gjelder utgifter i forbindelse med høytids- og merkedager, fritidsutstyr for voksne, spedbarnsutstyr, barnepass, skolestart, videregående skole, utgifter knyttet til samvær med barn, lege, psykolog og lignende, medisiner, tannbehandling, syns- og hørselshjelpemidler, flytteutgifter, vedlikehold av egen bolig, bilhold og særlige behov for øvrig. Dette er utgifter som avhengig av den konkrete situasjonen kan være nødvendige for livsoppholdet, og således skal inngå i grunnlaget for utmåling av stønad. Det vises til kommentarer til de ulike utgiftstypene i rundskriv I-45/98. Se for øvrig punkt 2 nedenfor om utmåling av stønad.

De veiledende retningslinjene gis med følgende satser per måned:

• Enslige kr. 3 880
• Ektepar kr. 6 460
• Samboende - en person kr. 3 230
• Barn 0-5 år kr. 1 250
• Barn 6-10 år kr. 1 720
• Barn 11-17 år kr. 2 240

For stønadsmottakere med forsørgeransvar for barn, kan summen av enkeltsatser gi veiledning om stønadsnivået for familien.

Satsen for samboende – en person, er ment å gi veiledning om utmåling av stønad til personer i samboerskap, i bofellesskap og hjemmeboende barn over 18 år.

Det er ved utarbeidelse av de veiledende retningslinjene tatt hensyn til at det i husholdninger med flere personer (ektepar og samboende personer, samt barn) er flere som deler utgifter som knytter seg til husholdningen (andre dagligvarer og TV-lisens, avis og telefon). Denne fordelen er innarbeidet i de enkelte satsene. Det vises til rundskriv I-45/98 punkt 2, hvor det er gitt nærmere retningslinjer om hvilke forhold sosialtjenesten bør ta i betraktning ved beregning av stønad når det gjelder enslige, ektepar, samboere, barnefamilier og bofellesskap.

De veiledende retningslinjene omfatter utgifter til det løpende daglige livsoppholdet og er ikke tidsavgrenset i forhold til lengden på stønadsperioden. Ved langvarig mottak av stønad kan det i tillegg til løpende utgifter være behov for stønad til for eksempel fornyelse av innbo og hvitevarer. Retningslinjene gir heller ikke veiledning om beregning av stønad i akutte situasjoner. Det vises til rundskriv I-45/98 punkt 5 om langtids- og korttidsytelser.

Satsnivået for de statlige veiledende retningslinjene bygger på en konkret vurdering av utgiftsbehovet for de utgiftene som omfattes av retningslinjene. Satsene representerer et nøkternt, men forsvarlig nivå. Det er ved utarbeidelse av de veiledende retningslinjene også sett hen til dagens gjennomsnittlige nivå for kommunenes normer. I tillegg er det tatt spesielle hensyn til barns behov.

2. Utmåling av stønad; Individuell behovsprøving, kommunale normer og statlige veiledende retningslinjer

Økonomisk stønad etter sosialtjenesteloven er en skjønnsmessig ytelse. Sosialtjenesten har både rett og plikt til å utøve skjønn når den vurderer om det skal ytes stønad, og ved utmåling av stønaden. Stønaden skal utmåles på grunnlag av en konkret vurdering av den enkeltes faktiske behov. Søkerens utgifter skal sees i sammenheng med vedkommendes inntekter og inntektsmuligheter. Dette følger av lovens § 5-1 første ledd.

Økonomisk stønad skal gis med tanke på at søkeren skal bli i stand til å sørge for seg selv. Prinsippet om hjelp til selvhjelp er sentralt, og følger av § 5-1 andre ledd.

Loven har ikke bestemmelser om selve stønadsnivået. I utgangspunktet står kommunene fritt til å fastsette nivået på sine sosialhjelpsytelser. Det forutsettes imidlertid at stønaden som gis sikrer søkeren et forsvarlig livsopphold. Hvilket stønadsnivå som er nødvendig for å opprettholde et forsvarlig livsopphold vil variere med familiesituasjon, husholdningens størrelse, bosted, boligforhold, alder, hjelpebehovets varighet mv.

De fleste kommuner har utarbeidet egne satser eller normer for økonomisk stønad. Disse er kun veiledende. Normer kan ikke erstatte den konkrete og individuelle vurderingen i hver enkelt sak. Det skal alltid foretas en konkret vurdering av søkerens utgifter, inntekter og inntektsmuligheter. Normer er et praktisk og nyttig redskap som utgangspunkt for beregninger, og kan bidra til å sikre lik behandling. Slike normer skal imidlertid kun være et hjelpemiddel for det konkrete skjønnet ved vurderingen av hva den enkelte trenger for å få dekket sine nødvendige behov.

Lovens utgangspunkt om en individuell behovsprøving ligger også fast innenfor et system med statlige veiledende retningslinjer. Statlige veiledende retningslinjer er, tilsvarende lokalt fastsatte normer, et hjelpemiddel for det konkrete skjønnet i forbindelse med vurdering av stønadsbehovet i den enkelte sak. Retningslinjene gir imidlertid ikke en konkret anvisning på stønadsnivået i det enkelte tilfellet. Det er ikke uten videre adgang til å sette utgiftene lik satsene for de statlige veiledende retningslinjene. Retningslinjene gir ikke den enkelte søkeren en rett til å få et stønadsbeløp tilsvarende den veiledende satsen. Retningslinjene medfører heller ikke en plikt for kommunen til å følge retningslinjene. Kommunene vil innenfor et system med statlige veiledende retningslinjer fortsatt kunne fastsette lokale normer.

Dersom de statlige veiledende retningslinjene benyttes som utgangspunkt for vurderingen av en stønadssak, må sosialtjenesten i tillegg vurdere om det er utgifter som ikke omfattes av retningslinjene som det skal gis stønad for. Boligrelaterte utgifter ligger i kjerneområdet av livsoppholdet og skal i alle tilfeller vurderes konkret. Utgifter som i rundskriv I-45/98 er definert til å ligge utenfor kjerneområdet ("Spesielle utgifter"), kan etter en konkret vurdering likevel vurderes som nødvendig for livsoppholdet i det enkelte tilfellet. Dette gjelder blant annet utgifter knyttet til høytids- og merkedager, fritidsutstyr, barns skolegang mv. (se punkt 1 ovenfor). Dersom en utgift ikke anses å være nødvendig for søkerens livsopphold etter lovens § 5-1, må sosialtjenesten vurdere om det kan ytes stønad etter § 5-2 (stønad i særlige tilfeller).

Dersom de statlige veiledende retningslinjene benyttes som utgangspunkt for vurderingen av en stønadssak, må sosialtjenesten også vurdere størrelsen på stønadsbeløpet for utgifter som er omfattet av retningslinjene. Den enkelte søkers hjelpebehov kan etter en konkret vurdering vise seg å være større enn nivået på de statlige veiledende retningslinjene. Det kan også tenkes tilfeller der søkerens hjelpebehov ligger under nivået for de statlige veiledende retningslinjene. Tilsvarende vurderinger må gjøres dersom kommunen anvender en lokalt fastsatt norm som utgangspunkt for stønadsutmålingen.

Ved utmåling av stønad til barnefamilier må det tas særlige hensyn til at barn skal ha en så normal oppvekst som mulig.

Sosialtjenesten må gjøre det klart for søkerne hvilke utgifter som ikke er medregnet i en eventuell anvendt veiledende retningslinje, eller i en tildelt stønad til "livsopphold", og som det eventuelt må søkes særskilt om. Søknader kan ikke avslås kun med henvisning til at søker har inntekt over nivået for de veiledende retningslinjene, og stønadsbeløp kan heller ikke fastsettes i henhold til de statlige veiledende retningslinjene alene. Tilsvarende gjelder dersom kommunen anvender en lokalt fastsatt norm som utgangspunkt for stønadsutmålingen.

3. Vurdering av inntektssiden

Den enkelte har i utgangspunktet ansvar for å sørge for eget underhold ved å utnytte alle inntekter og andre aktuelle muligheter til forsørgelse. Dette innebærer kort sagt at alle de alminnelige inntektsformene, så som arbeid, offentlig og privat pensjon, forsørgelse, barnetrygd, kontantstøtte, andre økonomiske rettigheter mv. skal utnyttes fullt ut, og det kan legges til grunn at midlene brukes til livsopphold ved vurdering av behov for og ved beregning av økonomisk stønad. Se rundskriv I-45/98 for nærmere kommentarer om vurdering av inntektssiden.

Oslo, 13. februar 2001

Med hilsen
Ellen Seip e.f., ekspedisjonssjef
Gunnar Tveiten, underdirektør