Deres Majesteter, Deres Kongelige Høyheter,
Kong Olav var folkekongen.
Slik blir han husket av det norske folk, slik lever minnene om ham videre: Opphøyet kongelig – enkelt folkelig.
To bilder rammer inn fortellingen om et liv som falt sammen med det selvstendige Norges historie.
På den ene siden: 1905 og bildet av den hvitkledte guttepjokken som ble båret i land på kong Haakons arm da vår egen nye kongefamilie kom til Norge.
Arveprinsen var ung og den norske stat var ung. Sammen vokste de gjennom det meste av det 20. århundre.
Og på den andre siden; 1991 og bildet av lysene på Slottsplassen en lang mannsalder senere da sørgebudskapet kom fra Kongsseteren: Kong Olav var død.
Blomster, barnetegninger og tusener av små lys ble plantet i snøen. Nordmenn viste følelser på en ny måte. Det var et spontant uttrykk for sorg. Men det var også et uttrykk for kjærlighet til en konge som var kommet oss alle så underlig nær.
Fra alle årene i mellom husker vi mange andre bilder:
Kronprins Olav i lykkelig familieliv på Skaugum, sammen med kronprinsesse Märtha og barna.
Far og sønn som søkte ly under bjørketrærne i Molde i 1940.
Den endeløse jubelen da han kom tilbake i mai 1945, og satt på kalesjen i åpen bil – først da var landet igjen blitt fritt.
Kong Olav som midtpunkt blant feststemte barn og voksne under de mange reisene rundt i landet – han hadde hele Norge som hjemsted.
Kongen som vanlig passasjer på trikken i 1973 – da det var oljekrise, og han ikke ville ha noen særbehandling.
Eller den gamle, syke kongen som blir hjulpet inn i Holmenkollen kapell. Han så det som sin plikt å tre frem også da, og aldri spare seg. Han viste ved sitt eksempel noe han engang sa i en nyttårstale: "Livet og døden er deler av den samme eventyrlige helhet".
Han ble konge i en alder av 54 år. Kongegjerningen måtte han gjennomføre uten støtte fra sin kjære Märtha, som han hadde mistet tre år tidligere. Kongetiden varte i nesten 34 år, og han var fast deltaker i norske statsråd i hele 70!
Han var fra unge år kong Haakons næreste og beste rådgiver. De to drøftet alt og stod sammen om viktige valg, fra den dramatiske regjeringskrisen i 1928, da kongen gav regjeringsoppdraget til Arbeiderpartiets Christopher Hornsrud, til skjebnedagene i april 1940, med kongens nei, flukten nordover, og den tunge avreisen fra Norge. Så kampen for frihet gjennom hele krigen, i hvileløs innsats for norske interesser.
Kong Olav vant sitt folks aktelse, beundring og kjærlighet. Han hadde et sterkt kall – og følte en sterk plikt.
Han var omhyggelig med å holde en distanse som han mente kongeverdigheten måtte tilsi. Samtidig kom han oss nær med en personlig utstråling og kontaktevne som vant alle han møtte.
Gjennom sitt lange virke viste Kong Olav hvordan monarkiet kunne være en sammenbindende kraft og et levende symbol på de lange sammenhenger i vår historie.
Han satte sitt preg på vår kongefamilies fine evne til å utvikle en kongerolle i pakt med sin samtid. Denne evnen fikk han fra sin far, og han ga den videre til sin egen sønn.
Kongene i det moderne Norge har maktet å speile sin tid. Å være i pakt med sin tid kan skape kontraster til andre tider, til andre tradisjoner og verdisett. Men våre konger har maktet å bygge broer – mellom generasjoner, verdier og folk i alle deler av landet. Dermed er de alle blitt folkekongen.
Kronprins Harald sa engang at "Far lider av talefeil: han kan ikke si nei!". Slik kunne det virke. Han påtok seg flere oppdrag enn de fleste ville orke, selv i de siste årene da alder og sykdom satte spor.
En tidligere statsminister antydet engang at kongen kanskje burde kutte litt ned på arbeidsbyrdene av hensyn til helsen. Svaret var typisk: "Enten er man konge, eller så er man ikke konge."
Kong Olav hadde sterke meninger, han var et engasjert og samfunnsbevisst menneske. Men han skjønte godt at de fleste meningene måtte han holde for seg selv.
Desto sterkere virket det når han stod frem med klare ord på vegne av moralske grunnverdier i vårt samfunn. Som da han i en tale i 1987 advarte oss alle mot det han kalte "den sterke og ofte negative fokusering på flyktninger og asylsøkere".
Kongen sa: " Det norske samfunn settes her på prøve. Her handler det først og fremst om menneskeverd og respekt for individet, uansett rase og religion"
Kong Haakon skal engang ha sagt at han også var kommunistenes konge. Kong Olav viste at han også var innvandrernes konge – en konge for hele folket.
Det ble sagt at han var "opphøyet verdig i sin kongelighet, nær og varm i sin menneskelighet."
Slik vil han fortsatt bli husket. Folkekongen.
I dag er det ti år siden kong Harald overtok kongeverdigheten etter sin far. En rolle og et samlingspunkt ble ført videre, med den samme sans for enkel og verdig form og den samme varme menneskelighet som sin far.
Den ubrutte linjen fra Kong Haakon har sitt verdige uttrykk i det valgspråk som alle tre gjorde til sitt: "Alt for Norge".
Vi hilser vår konge og hans familie på denne minnedagen for kong Olav V. Vi deler minner og håp med dem, og vi ønsker kong Harald alt godt for den ansvarsfulle gjerning som er lagt på ham.
