Tale/artikkel, 26.09.1996

Publisert under: Regjeringen Brundtland III

Utgiver: Justis- og politidepartementet (Opprettet 01.01.1819)

Status: Arkivert

Statsråd Grete Faremos redegjørelse i Stortinget

26. september 1996

Flyulykken på Svalbard

1. Innledning

Ærede president,
Torsdag 29 august inntraff den største flykatastrofe i Norge noen gang, da et russisk passasjerfly styrtet på Operafjellet ved Longyearbyen på Svalbard. Alle de 141 om bord omkom. Ulykken var spesiell på grunn av sitt omfang. Det store antall omkomne og de omfattende ødeleggelsene som inntraff da flyet styrtet i fjellet gjorde at både bergingsmannskapene og annet personell sto overfor ekstremt store utfordringer. De skiftende værforholdene på Svalbard bidro også til å vanskeliggjøre bergingsarbeidet. I tillegg var samtlige omkomne russiske eller ukrainske statsborgere. Det var gruvearbeidere og pårørende på vei til bosettingene i Barentsburg og Pyramiden. Dette stilte bergingsledelsen overfor særlige problemer med hensyn til kommunikasjon med de pårørende og med russiske og ukrainske myndigheter.

Før jeg går videre og beskriver hendelsesforløpet, vil jeg innskyte:

Så snart flyulykker blir meldt, det være seg på fastlandet eller på Svalbard, trer redningsledelsen ved en av våre to hovedredningssentraler øyeblikkelig i funksjon. Etter faste rutiner blir redningsmannskaper, Flyhavarikommisjonen og andre ressursgrupper varslet og kommer i virksomhet så raskt som overhodet mulig. I samsvar med internasjonalt avtaleverk skjer arbeidet under norsk ledelse og jurisdiksjon. Vi har lang tradisjon i Norge for å gå inn med full innsats både for å redde liv og for å sørge for at skadde og omkomne blir behandlet ut fra en høy etisk standard, uavhengig av ulykkessted og nasjonalitet.

Redningsledelsen la i samsvar med dette umiddelbart til grunn at alle nødvendige ressurser skulle settes inn av hensyn til de omkomne og deres pårørende.

2. Oversikt over hendelsesforløpet og bergingsarbeidet

Klokken 1030 torsdag 29 august ble et russisk fly av typen Tupolev 154 med 141 mennesker om bord meldt savnet under innflyvning til Svalbard lufthavn. Hovedredningssentralen i Bodø ble umiddelbart varslet, og norsk redningstjeneste satt i funksjon. Tiltak for eventuell evakuering av skadde ble satt i verk, og et medisinsk kriseteam var i beredskap. I alt syv norske luftfartøy, som befant seg i Svalbardområdet, ble med en gang satt inn i letingen. Det var dårlig vær, med lavt skydekke i området. Flyvraket ble funnet klokken 1206 på Operafjellet, 14 km øst for Svalbard lufthavn. Det meste av flyvraket befant seg på platået på toppen av fjellet, mens øvrige deler var falt utfor et loddrett stup på flere titalls meter og spredt ned gjennom den bratte dalsiden nesten til bunnen av Koslådalen, ca 500 meter nedenfor. Det lå vrakdeler og omkomne både på fjellplatået og nedover dalsiden, til dels dekket av et snøras.

Redningsmannskaper og helsepersonell fra Longyearbyen sykehus ankom ulykkesstedet kl 1236, og kunne raskt konstatere at det ikke var noen overlevende.

Mannskaper fra den norske flyhavarikommisjonen og politiet ankom Svalbard sent samme kveld.

Da det ikke var overlevende, ble det om morgenen fredag 30 august bestemt at ledelsen av det videre arbeid skulle overføres fra Hovedredningssentralen i Bodø til Sysselmannen på Svalbard. Personell fra ulike avdelinger av politiet på fastlandet ble satt inn i bergingsarbeidet. Staben ble forsterket blant annet med tolker og informasjonsmedarbeidere. Det ble videre ytet en betydelig innsats fra frivillige på Svalbard som er trent for innsats ved ulykker.

Været de første dagene var preget av sterk vind og tett tåke, med sludd og snøbyger. Dette gjorde det i lange perioder umulig å frakte mannskaper opp på platået, og man måtte derfor først konsentrere arbeidet om de vrakrestene som hadde rast ned i dalbunnen. Arbeidet på platået måtte i første omgang begrenses til sikring og forberedelse for senere innsats.

Fredag reiste sysselmann Ann-Kristin Olsen til Barentsburg og Pyramiden og holdt informasjonsmøter for befolkningen. Sysselmannen hadde også med et brev på russisk, med fakta om ulykken. Brevet ble levert i store opplag til ledelsen i Barentsburg og Pyramiden for oppslag og distribusjon.

I løpet av formiddagen mottok sysselmannen 4 meldinger med til dels divergerende opplysninger om fly med russisk personell som skulle være på vei til Svalbard. Senere på dagen ankom to russiske fly Svalbard lufthavn. Viseminister Aleksandr Petrovitsj Moskolets fra det russiske ministerium for ekstraordinære situasjoner (EMERCOM) kom sammen med 11 redningsmenn, representanter fra den russiske flyhavarikommisjonen, personell fra Ukrainas ambassade i Moskva, samt representanter for russiske luftfartsmyndigheter og flyselskapet Vnukovo Airlines. Et første møte ble avholdt mellom bergingsledelsen og de russiske representantene samme kveld. Det ble tilbudt bistand fra den russiske redningsgruppa. Dette stilte sysselmannen seg positivt til.

Lørdag 31 august besøkte jeg Barentsburg for på vegne av norske myndigheter å vise min deltakelse med de etterlatte. Jeg møtte også viseminister Moskolets og øvrige representanter for russiske og ukrainske myndigheter og lokalbefolkningen.

Værforholdene lørdag hindret fortsatt helikoptertransport av mannskaper opp til ulykkesstedet. I løpet av formiddagen ble man enig om det praktiske rundt bistanden fra den russiske redningsgruppa, og klarsignal fra norsk side ble gitt kl 1200. Det viste seg imidlertid at redningsgruppa også måtte ha særskilt klarsignal fra viseminister Moskolets, og dette ble gitt klokken 1800. For at de russiske mannskapene skulle være klare til innsats fra tidlig neste morgen, ble det avtalt at disse skulle flys inn og etablere leir i bunnen av dalen, i nærheten av ulykkesstedet. Det var en avtalt forutsetning at de ikke skulle ta seg inn i ulykkesområdet på egen hånd, men avvente ankomst av norsk lederpersonell tidlig neste morgen.

Ved 20-tiden lørdag kveld ble det observert to uvedkommende personer ved ulykkesstedet på toppen av fjellet. Været hadde på dette tidspunkt midlertidig bedret seg noe. De to ble innbragt, og deretter fraktet til sysselmannskontoret for samtaler. Det viste seg å være to medlemmer fra den russiske redningsgruppa, som i strid med avtalen, hadde tatt seg inn på ulykkesområdet. De russiske mannskaper ble på grunn av dette kalt tilbake, og leiren ble ryddet. Det ble gjennomført uten innsigelser samme kveld.

Søndag 1 september var det fortsatt tett tåke på platået. I løpet av formiddagen lyktes helikoptrene likevel i å sette av personell på vestsiden av fjellet. Mannskapene tok seg deretter fram til ulykkesstedet til fots og var i arbeid ca klokken 1500. Utover ettermiddagen og kvelden gikk arbeidet fort. Tåken lå fortsatt tett, og det var umulig å hente mannskapene ned. Arbeidet fortsatte derfor utover natten. Først klokken 0330 natt til mandag kunne personellet bringes tilbake.

I dagene som fulgte bedret været seg noe. Transporten til og fra ulykkesstedet gikk relativt greit, selv om man fikk enkelte avbrudd på grunn av tåke. Torsdag 5 september var arbeidet på platået avsluttet, og samtlige omkomne brakt ned derfra. I dalbunnen ble arbeidet ferdig lørdag 7 september.

Arbeidet med å identifisere de omkomne ble lagt til Tromsø. De første 20 omkomne ble brakt dit om kvelden lørdag

31 august. Identifikasjonssarbeidet skjedde i nært samarbeid mellom Regionssykehuset i Tromsø (RiTø) og representanter for politiet (KRIPOS og Troms politikammer) samt eksperter fra Russland og Ukraina. Den 18 september var alle identifisert, og de omkomne ble brakt til Russland og Ukraina den 20 september etter en kort minnestund i Tromsøhallen.

3. Spesielle forhold/utfordringer

3.1 Omfang. Ressursinnsats

Flyulykken på Svalbard stilte aksjonsledelsen overfor særlige utfordringer blant annet rent ressursmessig. Sysselmannsbestillingen har i alt 17 ansatte, og selv med stor innsats fra frivillige mannskaper i Longyearbyen, var det umiddelbart klart at det måtte hentes inn betydelige ressurser fra fastlandet. Ved håndteringen av en krise av denne art er det dessuten ikke bare spørsmål om mengde, men i høy grad også om kompetanse. Det er viktig å ha profesjonelle, godt organiserte mannskaper som kan sin jobb. Allerede ulykkesdagen ble et Herkules-fly satt opp fra Gardermoen, med mannskaper fra KRIPOS og øvrige politiressurser. Dessuten har i alt 19 frivillige fra Longyearbyen deltatt i bergingsarbeidet. I tillegg til den norske innsatsen, deltok som nevnt, de 11 fra den russiske redningsgruppa i arbeidet på ulykkesstedet.

De fysiske påkjenninger som redningsmannskapene arbeidet under var svært store. I tillegg kommer den psykiske belastning som ligger i å skulle arbeide med berging og innsamling av sterkt maltrakterte omkomne. Selv om mannskapene er trenet for redningsarbeid, og vant med ulykker, sto de denne gang overfor en katastrofe som både av karakter og størrelse bød på helt ekstreme forhold. Den innsats som redningsmannskapene gjorde under disse forhold fortjener vår aller dypeste respekt!

Det store mediaoppbudet med ca 40 journalister til stede, innebar naturlig nok også en stor utfordring for sysselmannen og hennes informasjonsmedarbeidere.

Arbeidet med obdusering og identifisering av de omkomne i Tromsø krevde videre betydelige ressurser og kompetanse.

Identifiseringen ble basert på DNA-analyse, etter at det var hentet inn informasjon fra Ukraina og Russland. Vi fikk også verdifull bistand fra Interpol. En kjempeinnsats fra mange hold førte til at alle 141 var identifisert allerede 18 september. Det er sjelden at alle etter en så alvorlig flyulykke blir identifisert, iallefall så kort tid etter ulykken.

3.2 Vær, geografi

Ulykkesstedet ligger i kort avstand fra Longyearbyen. Det er i så måte ingen umulig oppgave å få brakt inn tilstrekkelige ressurser. Værforholdene skapte imidlertid atskillige vanskeligheter. Som tidligere nevnt var det i lange perioder tåke, snø og sludd som vanskeliggjorde bergingsarbeidet og gjorde helikoptertransport til ulykkesstedet umulig.

Den delen av flyvraket som ble liggende på platået, lå på et begrenset område, i størrelse ca 100 x 50 meter. Flykabinen var knust, og det lå omkomne sammenfiltret med vrakdeler og bagasje inne i det som var igjen av flykroppen. Hoveddelen av vraket lå bare 10 meter fra kanten på Operafjellet, hvor det som nevnt går et loddrett stup flere titalls meter ned mot Koslådalen. Grunnen ut mot stupet var snø- og isbelagt og svært glatt. Sterk vind og tåke, kombinert med snø- og sluddbyger gjorde sikten meget dårlig, og temperaturen lå mesteparten av tiden rundt eller under frysepunktet. Etter en imponerende innsats var vraket klargjort og de omkomne bragt ned til Longyearbyen i løpet av en uke. De omkomne var sterkt maltraktert. Dette krevde en ekstra grundighet i innsamlingsarbeidet for å legge forholdene best mulig til rette for den etterfølgende identifiseringen.

I dalsiden lå det store flydeler i bratt terreng. Det var hele tiden risiko for at disse kunne utløse nye ras. Søket etter omkomne i rasområdet var spesielt krevende, da det var mye snø, med en dybde på opp til 2,5 meter.

3.3 Forholdet til russiske myndigheter

Den internasjonale sivile luftfartsorganisasjonen ICAO har vedtatt regler om undersøkelse av luftfartsulykker i Annex 13 til Chicago-konvensjonen av 1944. Det legges her opp til at undersøkelser av ulykkesårsak, og identifisering av de omkomne skal skje i regi av det land hvor ulykken har inntruffet. Havarikommisjonen for sivil luftfart undersøker luftfartsulykker og luftfartshendelser i samsvar med forskrift fra 1993.

Det havarerte flyet var på vei til Longyearbyen med mannskaper til bosettingene Barentsburg og Pyramiden, hvor det er russisk kullgruvedrift i regi av selskapet Trust Arktikugol. Gruvedriften skjer i medhold av Svalbardtraktaten.

Ulykken utløste ingen spørsmål om norsk suverenitet på Svalbard. Russiske myndigheter sa seg fra starten av innforstått med at bergingsarbeidet skulle skje under norsk ledelse.

Allerede i de innledende møtene med russiske og ukrainske myndigheter la man stor vekt på ønsket om full åpenhet og samarbeid. Det ble fra norsk side gjort klart at formaliteter måtte legges til side i den grad det var nødvendig for en smidig gjennomføring av bergingsarbeidet. Tilbud om russisk assistanse ble hilst velkommen. For å bistå sysselmannen ble to av Utenriksdepartementets tjenestemenn sendt til Svalbard allerede ulykkesdagen. Det var dermed etablert et effektivt kontaktnett med russiske og ukrainske myndigheter på diplomatisk nivå. Diplomatiske kanaler ble utnyttet aktivt til å forklare de prosedyrer arbeidet ble drevet etter, og til å formidle og besvare henvendelser fra Russland og Ukraina. Utenriksdepartementets kanaler ble også benyttet til å spre rask og korrekt informasjon til myndighetene og til offentligheten i de to land. Våre ambassader i Moskva og Kiev bidro med en betydelig praktisk bistand og støtte, blant annet ved å koordinere deltakelsen av russiske og ukrainske eksperter i identifiseringsarbeidet og ved innsamling av prøvemateriale.

Samarbeidet mellom norske og russiske deltakere i etterforskings- og bergingsarbeidet har vært godt. Den norske flyhavarikommisjonen har i samsvar med nevnte internasjonale regler samarbeidet med representanter for den russiske flyhavarikommisjon på havaristedet og innsamlet og registrert relevant informasjon til bruk for den flysikkerhetsmessige undersøkelsen. Den har også samlet inn informasjon fra norske og russiske luftfartsmyndigheter og fra flyselskapet Vnukovo Airlines. Dette samarbeidet har fungert utmerket, og ferdsskriver og taleregistrator ble sendt til Moskva for undersøkelse. Det kan ikke sies noe om årsaken til ulykken, da flyhavarikommisjonens arbeid ikke er avsluttet.

Også i identifiseringsarbeidet i Tromsø har det vært et utmerket samarbeide med russiske og ukrainske eksperter.

Den russiske redningsgruppa på 11 personer gjorde en betydelig innsats på ulykkesstedet. Det tok imidlertid noe tid før denne kom igang. Episoden med de to som ble påtruffet på ulykkesstedet i strid med forutgående avtale og for en kort periode påført håndjern før de senere ble innbragt til sysselmannen for samtaler, fikk stor oppmerksomhet. Redningsledelsen hadde imidlertid behov for full kontroll med all virksomhet på ulykkesstedet. Dette var absolutt nødvendig av hensyn til å ivareta kravet til nøyaktighet i det etterfølgende identifiseringsarbeidet. Reaksjonen kom ikke av hensyn til norsk suverenitet, slik det ble hevdet av enkelte. Man ville ha reagert på samme måte om det hadde vært norske borgere, medlemmer av den norske redningsstyrken eller pressefolk, som hadde tatt seg opp på platået på egen hånd. Den norske reaksjonen ble da også akseptert av de russiske myndighetene, og samarbeidet forløp etter dette uten episoder.

Russiske og ukrainiske myndigheter har gitt uttrykk for sin fulle støtte til det norske redningsarbeidet. Allerede om kvelden den 30 august kunngjorde den russiske regjering en erklæring hvor den uttaler at den er "dypt takknemlig overfor den norske regjering, norsk redningstjeneste og alle norske borgere som har deltatt i arbeidet knyttet til ulykken og ytet all mulig hjelp og assistanse overfor den russiske side i denne kritiske situasjonen". Tilsvarende synspunkter ble også formidlet i et brev fra første viseminister Yuri Vorobjev i det russiske ministeriet for ekstraordinære situasjoner, som ble overlevert meg av Russlands ambassadør i Oslo torsdag 5 september. Ukrainas president Leonid Kutsjma har i brev 11 september til statsministeren uttrykt stor takknemlighet til norske myndigheter for innsatsen. Liknende synspunkter ble tilkjennegitt for stortingets president og utenrikskomité under komiteens besøk i Kiev nylig.

3.4 Forholdet til de pårørende og befolkningen i Barentsburg og Pyramiden

Ved en tragisk ulykke av denne karakter er det selvsagt viktig at korrekt informasjon kommer frem til de pårørende og andre berørte så raskt som mulig. Dette bød denne gang på adskillige utfordringer. Alle pårørende var russiske og ukrainske borgere som ikke forstår norsk. Det er dessuten vanskelig å få fram rask og omfattende informasjon til Barentsburg og Pyramiden. Det er ingen veiforbindelse med Longyearbyen og kun noen få telefon- og telefakslinjer. All transport må skje med båt eller helikopter. Befolkningen i de russiske bosettingene har kun tilgang på russisk radio og TV.

Barentsburg og Pyramiden har til sammen ca 1600 innbyggere. Virkningen av katastrofen blir således meget sterk når et fly med 141 personer, hvorav 129 har tilknytning til disse bosettingene, styrter.

Etter den ordning som gjelder på Svalbard har gruveselskapet direkte ansvar for velferden til befolkningen i gruvebosettingene. Det er dessuten et russisk konsulat i Barentsburg. Det primære ansvar for informasjon til befolkningen ligger således hos gruveledelsen og konsulatet. Det kan nok konstateres at informasjonen til de berørte ikke oppfylte de krav som man fra norsk side normalt ville stille etter en ulykke. Senere viste det seg også at informasjon som ble gitt fra norsk side til gruveledelsen og konsulatet i liten grad ble videreformidlet til befolkningen, selv ikke når denne informasjon var meddelt på russisk og ferdig til oppslag, sirkulering osv. De besøk sysselmannen og hennes medarbeidere gjorde til bosetningene kunne ikke avhjelpe informasjonsbehovet fullt ut.

Disse forhold medførte at det i de første dager etter katastrofen var stor mangel på konkret informasjon blant befolkningen i Barentsburg og Pyramiden. Det la grunnlag for spekulasjoner og rykter, som igjen utviklet seg til forbitrelse og frustrasjon. Denne ble til dels vendt mot sysselmannen og resten av den norske aksjonsledelsen.

I russisk TV var det de første dagene etter ulykken blant annet kommet fram feilaktige opplysninger om at det skulle være fem overlevende. Siden man heller ikke nådde fram med forklaringer om redningsarbeidet og hvorfor dette nødvendigvis måtte ta noen tid, ble det skapt et feilaktig bilde av sendrektighet i redningsarbeidet.

Fra sysselmannens side ble direkte kontakt og formidling av informasjon til befolkningen trappet opp. Som nevnt var sysselmannen allerede fredag 30 august på besøk i bosettingene, for å kondolere og orientere om ulykken. Samme dag ble sysselmannens hytte ved Barentsburg bemannet. Gjennom hele aksjonen ble det fortløpende utarbeidet bulletiner på russisk til oppslag i bosettingene. Disse ga oppdaterte redegjørelser om redningsarbeidet og arbeidet med identifisering. Videre ble det distribuert bilder fra ulykkesstedet og fra transporten av omkomne til Tromsø. En video med sammendrag av norske nyhetsinnslag ble også overlevert for videreformidling på det interne kabelnett både i Barentsburg og Pyramiden.

Ulykken hadde et ufattelig omfang. Informasjonen måtte gjentas gang på gang før den ble forstått og før den kunne motvirke de tidligere omtalte feilinformasjoner og spekulasjoner. Redningsstaben måtte innhente opplysninger blant de pårørende om de døde, til bruk for identifiseringsarbeidet. Adskillig tid ble i den forbindelse benyttet til samtidig å gi informasjon. De pårørende fikk snakke ut og stille spørsmål. Sysselmannen har også fulgt opp med nye møter i Barentsburg og Pyramiden, hvor hun selv, og med assistanse blant annet fra KRIPOS-ledelsen og prest, har gitt ytterligere informasjon. Dette informasjonsarbeidet ga etterhvert en større forståelse for redningsarbeidet.

De pårørende reiste fra Svalbard til Moskva i to grupper. Den siste dro tirsdag 3 september sammen med viseminister Moskolets. I forkant av deres avreise ble det rettet en henvendelse til den russiske ledelse om det var ønskelig med en minnehøytidelighet ved ulykkesstedet. Dette ble besvart bekreftende. En minnehøytidelighet ble derfor planlagt til mandag 2 september. Det ble senere gitt ny beskjed om at man heller ønsket en overflyvning av ulykkesområdet med helikopter om morgenen før avreise til Moskva. Dette ble gjennomført og minnehøytideligheten avlyst.

3.5 Fjerning av flyvraket

Arbeidet med å frakte bort de omkomne, og ta hånd om personlige eiendeler på ulykkesstedet er avsluttet. Fjerningen av selve flyvraket fra ulykkesstedet gjenstår. Dette arbeidet vil ta tid. Vrakgodset veier 50-55 tonn og ligger utilgjengelig til i et område uten vei. Arbeidet vil medføre betydelige omkostninger. Det er ikke avklart i hvilken grad flyselskapets forsikringer dekker dette.

4. Oppsummering

Katastrofer av denne art inntreffer heldigvis sjelden, og det er derfor en stor utfordring å være forberedt på alle problemer og situasjoner som måtte oppstå. Det må kunne slås fast at etablerte krise- og beredskapsplaner har virket etter forutsetningene. Det arbeidet som ble utført etter at flyulykken inntraff var godt organisert og ble vel gjennomført. Jeg er således glad for den anerkjennelse som er kommet til uttrykk fra både russiske og ukrainske myndigheter.

Vi vil nå i ettertid evaluere erfaringene fra redningsarbeidet. Dette er viktig av flere grunner. Dersom en ny katastrofe skulle inntreffe, enten på Svalbard eller fastlandet, er det nødvendig at vi står ytterligere styrket i evnen og muligheten til å møte utfordringene. Evalueringsarbeidet er allerede satt igang.

Omkostningene ved redningsarbeidet er store. Regjeringen fremmet fredag 20 september forslag om tilleggsbevilgning på Svalbardbudsjettet med tilsammen 8,5 millioner kroner. Dette omfatter sysselmannens direkte utgifter i forbindelse med ulykken. Dette er bare en del av de samlede omkostninger. I tillegg kommer de utgifter som er knyttet til politiets arbeide, så langt anslagsvis ca 20 millioner kroner. Videre kommer merutgifter for flyhavarikommisjonens arbeide, og utgifter påløpt ved Regionssykehuset i Tromsø. Den samlede sluttsummen vil komme opp i over 30 millioner kroner. Det vil kunne bli nødvendig å komme tilbake til Stortinget med forslag om tilleggsbevilgninger også for andre utgifter enn sysselmannens.

Til slutt vil jeg gi min honnør til alle som har deltatt i arbeidet; sysselmannen og hennes stab, Hovedredningssentralen, mannskapene fra politiet, Longyearbyen sykehus, helsepersonellet ved RiTø, flyhavarikommisjonen, den russiske redningsgruppa og de frivillige fra Longyearbyen og befolkningen for øvrig. Alle har gjort en innsats det står stor respekt av. Og ikke minst vil jeg benytte anledningen til igjen å gi uttrykk for min medfølelse med de pårørende. Det er disse som i første rekke ble berørt av ulykken, og som i årene som kommer, må leve med sorgen over tapet av sine kjære.

Lagt inn 26 september 1996 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen