Historisk arkiv

Bakgrunn: miljøutfordringene i Kina

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Bondevik II

Utgiver: Miljøverndepartementet

Bakgrunn: miljøutfordringene i Kina

Miljøvernministerens besøk til Kina januar 2002

Luftforurensninger.

Luftforurensningene i Kina har direkte sammenheng med at kull er dominerende energibærer. Rundt ^3 av energiforbruket er basert på brenning av kull. Industrien er største bruker, men mye går også til kullfyrte varmekraftverk og husholdninger. Kina er i dag nr. 2 etter USA i utslipp av klimagasser. Utslippene av SO2 har ført til et massivt problem med sur nedbør, som nå påvirker 2/3 av landarealet. Brenningen av kull er også årsak til betydelige mengder helsefarlig partikkelstoff. I byene har forurensninger fra biltrafikken blitt et stort problem, som fortsetter å øke i takt med et sterkt økende biltall. 2/3 av de noe over 300 byene med luftkvalitetsmålinger har verdier over de nasjonale standardene. De siste par årene har en begynt å offentliggjøre disse målingene i media.

I perioden 1996 til 2000 reduserte Kina sine utslipp av klimagassene CO2 med vel 7% og metan vel 2%, samtidig som bruttonasjonalbudsjettet viste en kraftig øking. Disse oppsiktsvekkende reduksjonene skyldes for en stor del restrukturering av næringslivet – med nedlegging av ulønnsomme bedrifter, samtidig som veksten har kommet i nye ikke-forurensende næringer – og energieffektivisering i bedrifter og rasjonalisering i kullsektoren. Noe av nedgangen skyldes også overgang til gass i husholdningene, bla. i Beijing og Shanghai.

Til tross for ambisiøse planer om mer vannkraft, overgang til gass, samt mer vindkraft og solenergi, vil kull fortsatt være dominerende energibærer i overskuelig framtid. De fleste regner derfor med at klimautslippene vil stige igjen i årene som kommer. Hvor mye vil avhenge av hva som oppnås gjennom videre energieffektivisering, der potensialet fortsatt er betydelig.

Etter at utviklingslandene faset ut ozon-nedbrytende stoffer i 1995, er Kina nå verdens største produsent og bruker. Gjennom deltagelse i implementeringen av Montreal prtokollen, har Kina lykkes i å fryse sin produksjon og bruk i 1999 på nivået fra mellom 95 og 97. En raskere utfasing vil kreve kraftige tiltak og større investeringer.

Vannforurensing og vannressurser

Av over 500 elver som kontrolleres i Kina, er i overkant av 80% forurenset i noen grad. Av 15 store byer langs de syv største elvene, har 13 forurenset elvevann. Selv om bildet er sammensatt, er trenden at situasjonen forverres.

  1. Totale utslipp av forurensninger til vann fra industrien har gått markert ned etter 1995, noe som skyldes økonomiske nedgangstider og restrukturering, og utslippsregulering, inklusive stenging av en lang rekke små-skala bedrifter med høye utslipp. En uforholdsmessig stor del av forurensningene kommer fra et fåtall industrisektorer. Cellulose- og papirfabrikker står for nesten halve utslippet, men bare 2% av brutto industri produkt "output value). Mens en større del av utslippene nå går gjennom renseanlegg, har imidlertid andelen renset vann som møter nasjonale standarder gått ned. Det tyder på at regelverket gir insitamenter til å bygge renseanlegg, men mindre insitamenter til å drive dem effektivt, siden bøter er så lave.
  1. Samtidig har utslippene fra byene økt kraftig – i takt med økingen i vannforbruket – og er nå for første gang større enn utslippene fra industrien. Få byer har renseanlegg og i 1998 var det bare 10% av det totale avløpsvolumet som gjennomgikk to-trinns rensing. Bare rundt 70% av rensekapasiteten er i bruk.
  1. Forurensninger fra landbruket, på grunn av avrenning av gjødning og pesticider, og fra intensivt dyrehold, er godt synlige i mange områder, og vil ventelig øke ytterligere i nærmeste framtid. Kina har et overforbruk av pesticider, som fører til høye nivåer i matvarer og som også har konskvenser for biodiversitet. Etterspørselen etter kjøtt øker i takt med levestandarden, og utslipp fra intensiv dyreproduksjon øker kraftig. Utenfor Beijing er det for eksempel grisefarmer med 10.000 griser, hvor det alt vesentlige av utslippene er urenset.

Økonomisk vekst har ført til en kraftig øking i vannforbruket. Mellom 1980 og 93 økte vannforbruket i byene med 350% og i industrien 100%. Etter hvert som etterspørselen etter vann har gått opp, har også problemene med vannmangel, forurensninger, fallende grunnvannnivå, og flom og tørke økt. Disse problemene nærmer seg krisetilstander i deler av landet, og problemene vil trolig bli større før de blir bedre. Problemet er særlig stort i nedslagsområdene til elvene Huai, Hai og Huang (Gule elven) i nordlige Kina, som også omfatter den økonomisk og politisk viktige regionen Beijing-Tianjin.

Problemene i nord har sammenheng med at vannføringen i elvene er mindre enn i sør, at befolkningspresset er høyere, og at det er utslipp av industriforurensninger også i midlere og øvre deler av elvene. Regnet kommer som regel i korte perioder, og fører til at store og sterkt forurensede vannmasser presses nedover elven.

Lav vannføring og forurensede elver fører til et betydelig press på grunnvanns-ressursene i nord. Flere steder utnyttes de så sterkt at ressursen ødelegges for alltid.

Et problem er at prisene på vann er satt så lavt – av tradisjon – at det fører til omfattende sløsing. Det har de siste par årene skjedd en gradvis erkjennelse av at prisene må økes for å få vannforbruket ned.

Problemene spesielt i nord må løses gjennom koordinert innsats fra provinsene i hele nedslagsfeltet, både oppstrøs og nedstrøms. Så langt har de "river basin commissions" som myndighetene har etablert, ikke klart å bidra til å løse samordningsproblemene.

Som følge av vannproblemene i nord har sentralmyndighetene bestemt seg for å bygge tre overføringslinjer for vann fra Yangtze i sør til de vannfattige provinsene i nord, inklusive Beijing. I alt dreier det seg om å overføre ca. 10% av vannet i Yangtze, i det som vil være et gigantprosjekt til 63,5 milliarder USD. Lite er kjent om de miljømessige konsekvensene av prosjektet.

Ørkenspreding i nord

27% av Kinas landareal er ørken, og ørkenarealet øker med rundt 1% i året. Den viktigste årsaken på problemene er utstrakt oppdyrking av lavproduktive arealer og øking av antall beitende dyr på 60- og 70-tallet, for å gjør Kina selvforsynt med mat. . Økende hyppighet av sandstormer i Beijing de siste årene har fått stor oppmerksomhet i media og hos sentralmyndighetene. Det synes likevel som om problemene øker, til tross for at myndighetene har satt i gang omfattende planting av belter med skog. I en del tilfeller kan en imidlertid se temmelig fåfengte forsøk på skogplanting av ørken, mens tilliggende beitearealer beites så hardt ned at det er et tidsspørsmål før også de blir til ørken.

Degradering av beitearealer (grasslands)

Omtrent 135 millioner hektar med beiteareal, som utgjør 1/3 av det totale beitearealet, er moderat til sterkt forringet , og ødeleggelsen fortsetter med 2 millioner hectar årlig. Sterke politiske og økonomiske interesser fører til stort press på tilgjengelige beitearealer. I de aktuelle områdene finner vi også en stor del av Kinas fattige.

Jorderosjon

Ved opprettingen av Folkerepublikken var rundt 1.16 millioner kvadratkilometer berørt av alvorlig jorderosjon fra vann. Dette er nå mer enn tredoblet til 3.67 millioner kvadratkilometer, som er omtrent 38% av landarealet. Området med størst erosjonsproblem er Løss-platået, som dekker et område på 0.64 million km2, og som er det største området med gul jord i verden. Tørt klima og lite vegetasjon har gjort det vanskelig å kontrollere erosjonen, som nå er den viktigste kilden til sedimentering i Gule floden. Men vanskelig klima og terrengforhold, kombinert med menneskelig aktivitet i form av urasjonell oppdyrking, overbeite, og massiv avskoging og fjerning av vegetasjon, har ført til omfattende jorderosjon i flere deler av landet.

Erosjonen har økt sedimenteringen i de store elvene, og har dermed store økonomiske konsekvenser på grunn av oppfylling av reservoarer med slam, og heving av elvebunnen slik at det blir nødvendig med høyere diker for å unngå flom.

Skog

Massiv hugst av skog har ødelagt naturlig skog og den økologiske funksjonen av skog som vindskjerm, bevaring av vannressurser og jordsmonn, rensing av luft og biodiversitet. Avskoging, oppdyrking av våtmarksområder, og bratte skråninger, har alle bidratt til hyppigere og alvorligere naturkatastrofer.

Skogdekningen i Kina oppgis å være på 27%, men bare halvparten av dette - 14 prosent – er egentlig skog. Resten er kratt, spredte trær og nyplantinger. De seneste 10-årene er det gjort store anstrengelser for å snu utviklingen. Men selv når nyplanting har lykkes, er naturlig skog rik på biodiversitet erstattet med skog med ett treslag og med langt dårligere kvalitet. Etter storflommen i 1998, iverksatte myndighetene hugstforbud rundt Yangtze og i de øvre og midlere delene av Gule floden.

Samtidig er det også bestemt at oppdyrkede skråninger skal tilplantes med skog. Bøndene får økonomisk kompensasjon i fem år for å gjøre dette. Det er imidlertid stor usikkerhet om hva som vil skje når denne 5-årsperioden er over.

Paradoksalt nok har hugstforbudet ført til et betydelig press og raskere avskoging av regnskogene i Kinas naboland i sør.

Biodiversitet

Kina er ett av landene i verden med rikest biodiversitet, og har trolig 10% av alle artene i verden. Det er et særlig stort antall planter, rundt 30.000. Diversiteten av virveldyr er også stor med 2.340 arter, og omfatter 499 pattedyr, 1.244 fugler, 387 reptiler og 274 amfibier. Kina er også en av de åtte viktigste sentra for dyrkede arter, og er opprinnelsessted for rundt 200 av verdens 1.200 matplanter. Det kinesiske landbruksdepartementet anslår at det er 3.000 ville arter av økonomisk betydning, inklusive 1.000 medisinske planter og 500 planter med insekt egenskaper.

Omtrent hele Kinas biodiversitet er under stress. Det regnes med at 15–20 % av artene er truet, noe som er signifikant høyere enn verdensgjennomsnittet på 10–15 %. Av 640 arter på CITES liste, befinner 156 – eller nær 20% - seg i Kina.

Kina har et stort antall natur reservater, og flere kommer stadig til. Det første reservatet ble opprettet i 1956, og særlig på 80- og 90-tallet økte antallet raskt. I 1999 dekket reservatene nesten 9% av landarealet. Til tross for den kraftige veksten, er representasjonen av viktige økosystemer variabel, med "grasslands", våtmarksområder, marine områder og kystområder underrepresentert.

Ansvaret for natur reservater er spredt på mange myndigheter. Ressurser til å forvalte og verne dem er begrenset. Finansieringskrisen gjør at en i endel tilfeller tillater kommersielle aktiviteter for å skaffe midler – i strid med intensjonene bak vernet. Flere områder er for små til å ha den funksjon de var tiltenkt, andre er for ødelagt til å ha noe formål, mens andre igjen ikke er lagt til områder av biologisk betydning. Det er derfor betydelig potensial for rasjonalisering av systemet.

Som ledd i arbeidet med å begrense faren for flom pågår det nå et arbeid i flere store våtmarksområder for å gjenopprette den økologiske funksjonen, noe som også har stor betydning for biodiversiteten.

________________

Det eksisterer en rekke andre problemområder: havforurensing - særlig i Bohai-havet, eutrofiering i innlandssjøene, farlig avfall, og utfordringer knyttet til den kraftige urbaniseringen som pågår.

Verdensbankens rapport "China. Air, Land and Water – environmental priorities for a new millennium."

På initiativ fra den kinesiske miljøvernministeren har Verdensbanken fått utarbeidet en rapport – med bistand fra et stort antall kinesiske forskningsinstitusjoner, universiteter og NGOer – som evaluerer miljøsituasjonen og effektiviteten av myndighetenes miljøarbeid de siste 10 årene, og gir anbefalinger om hvordan møte utfordringene i de neste 5 til 10 årene.

Hovedkonklusjonen på rapporten er at til tross for de alvorlige miljøskadene som Kinas kolossale vekst de siste tjue årene har medført, har myndighetene samtidig vist evne til å gjøre noe med miljøproblemene som gir håp om å sikre en bærekraftig utvikling – men bare hvis det blir en tydelig forandring i utviklingsstrategi. Hovedkonklusjonen rommer derfor flere budskap: At miljøproblemene generelt fortsetter å øke, men at det også er områder der en lykkes: vann- og luftforurensningene fra industrien er redusert i siste halvdelen av 90-tallet, avskogingen er stanset, og det samme er forsaltingen av irrigasjonsområder. Dette lover godt for arbeidet framover, samtidig som en økende kompleksitet i miljøproblemene gjør det nødvendig med helt andre grep for å komme videre. Generelt pekes det på nødvendigheten av å bli mer proaktiv – istedenfor som i dag å hovedsakelig fokusere på å bøte på de negative miljøkonsekvensene – og i stedet integrere miljøhensyn i all policyutvikling.

Noen konklusjoner / anbefalinger fra rapporten:

  1. Sektorovergripende koordinering. En kraftfull mekanisme må etableres for å koordinere arbeidet til de ulike myndighetene, redusere overlapp og motsetninger, maksimere synergi og løse uenighet. Gjenoppretting av en institusjon som "State Environmental Protection Commission under State Council", som ble oppløst under reorganiseringen i 1998, kan være en mulighet.
  2. Integrering i hovedoppgavene. Myndigheter med ansvar for økonomisk planlegging og områdeplanlegging, og forvaltning av naturressurser, må integrere bærekraftig utvikling i sine utviklingsmål, vektlegge sin primæroppgave som forvaltere av nasjonalarven, og fjerne seg så langt som mulig fra ansvar for ressursutnyttelse.
  3. Endre framgangsmåten for vern av biodiversitet. For å styrke arbeidet med biodiversitet i Kina, bør det etableres en uavhengig National Parks Service til å forvalte naturvernområder av nasjonal og global betydning. Institusjonen bør bli et kompetansesenter, og gi retningslinjer for samarbeidende institusjoner på provins- og lokalnivå.
  4. Integrert River Basin Management i områder med knapphet på vann. Nye institusjoner må etableres, med en struktur som sikrer effektiv deltagelse fra viktige aktøre – særlig provinsmyndighetene – i beslutningsprosessen.
  5. Styrke rettssystemet. Særlig gjennom utvikling av en sterk lovgivning, fulgt opp av et upartisk rettssystem.
  6. Fortsette å fremme åpenhet og bred deltagelse i beslutningsprosessen i saker med miljøkonsekvenser. Særlig i de vestlige områdene.
  7. Øke utgiftene til miljø på statsbudsjettet. Med større vekt på grunnleggende kompetansebygging.
  8. Mindre hastverk og mer gjennomtenking av miljøprogrammer. Øke effektiviteten ved å bruke mer tid på forberedelse og analyser, legge mer vekt på kostnad/nytte, mindre vekt på investeringer i fysiske anlegg og mer vekt på kompetanse, og motstå fristelsen til å gå inn på nye oppgaver (broaden the agenda) før proioriterte problemer er løst.

Rapporter som denne er spesielt verdifulle i kinesisk sammenheng, fordi sektorsamarbeid på tvers er lite utviklet i Kina, og slike rapporter kan derfor gi kritiske og konstruktive innspill til kinesisk policy-utvikling innenfor miljø og utvikling. Rapporten fra Verdensbanken er informativ og velskrevet, og det er derfor ekstra hyggelig at den er finansiert ved norske midler i banken - noe som norske myndigheter blir takket varmt for i forordet.