Historisk arkiv

Kvinner i arbeid – krav og forventninger til en fagforening i et likestillings- og arbeidslivspolitisk perspektiv

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Arbeidsdepartementet

Innlegg av statssekretær Gina Lund på NITO-konferansen, Oslo Airport Hotel Gardermoen 8. mars 2012.

 

Først: Gratulerer med dagen! 8. mars er og har i mange år vært en viktig dag for meg.

Takk for invitasjonen til å komme hit å snakke til NITOs medlemmer. Jeg er glad for å være her. At også dere er opptatt av kvinnedagen er bra!

NITO er en organisasjon med medlemmer som utfører viktige og sentrale oppgaver i samfunnet, både i privat sektor, i kommunene og i staten, som vi på myndighetssiden er opptatt av å ha et nært og godt forhold til.

Derfor har da også Arbeidsdepartementet og jeg møter med NITOs ledelse to ganger i året. Møter som avholdes rett i etterkant av møtene i Regjeringens kontaktutvalg, som holdes i forbindelse med framleggelsen av statsbudsjettet om høsten og i forkant av lønnsoppgjørene om våre. Vi har således hatt et slikt kontaktmøte bare for tre uker siden. Det er nyttig, og dere har en hyggelig dame som leder.

 

8. mars er en dag som handler om rettferd og frihet – om like muligheter – om likestilling!

Vi har i Norge kommet langt i å oppnå likestilling mellom kjønnene, og vi kåres internasjonalt jevnlig til et av verdens mest likestilte land.

Globalt er situasjonen svært ulik den norske.

I følge FN lever omtrent en milliard mennesker i ekstrem fattigdom. Sytti prosent av disse er kvinner, til tross for at to tredjedeler av alt arbeid utføres av kvinner.

Kvinner utgjør halvparten av verdens befolkning, men eier bare en prosent av all eiendom og tjener bare en tiendedel av all samlet inntekt. 

I dag på 8.mars bør vi rette blikket mot kvinner i verden som slåss for rettferd, frihet, muligheter og likestilling! Kvinner/søstre som trenger støtte. Kvinner i Syria som utsettes for de mest brutale overgrep, kvinner i Sudan som slåss for muligheter og kvinner her hjemme som sliter og opplever undertrykkelse.

 

Hva forventer vi av en fagforening i et likestillingsperspektiv?

  • å ha blikk for både de store globale utfordringene – og våre nasjonale og lokale utfordringer for kvinner
  • å evne og realisere sin nasjonale agenda med kunnskap og forståelse av den internasjonale situasjonen
  • det betyr både å se hvor privilegerte vi er i Norge i forhold til de aller største deler av verden og samtidig at i vår velstand og lykke finnes det mange som fortsatt er undertrykket.

Likestillingsarbeidet i Norge som har foregått på bred front gjennom mange år, og med høye mål om et likestilt samfunn.

Den politiske viljen til å se sammenhengen mellom arbeidslivet, familie, velferd og likestilling, har vært helt avgjørende for at vi har kommet dit vi er i dag.

Det handler om 3 ting:

  • Om politikk
  • Om arbeidsliv (og herunder økonomi)
  • Og om Praktikk – gjør vi det vi sier vi skal – barnehage, permisjoner, etc.

Disse tre elementene er også veldig sammenvevde.   

 

Om politikk

Likestillingsarbeidet handler om at alle ressurser må tas i bruk, uavhengig av kjønn, funksjonsevne, alder eller etnisitet.

Det er våre menneskelige ressurser som er vår viktigste ressurs og som gjør oss til et rikt land.

Verdien av det norske folks arbeidskraft og kompetanse er anslått til om lag ¾ av vår nasjonalformue, mens verdien av olje og gass bare utgjør om lag 12 prosent.

Ressurser og talenter blir bedre utnyttet der det er en mix.

Det er gjennom høy deltakelse i arbeidslivet at vi legger grunnlaget for vår velferd. Bærekraften i de fellesfinansierte velferdsordningene avhenger av at vi klarer å ha høy yrkesdeltaking. Det vil bli enda tydeligere og avgjørende etter hvert som befolkningen eldes, og andelen av befolkningen som ikke er i arbeidsdyktig alder, øker.

Det har vært politisk vilje til sterke grep – som kvotering og krav til kvinneandeler – slike grep har ikke kommet av seg selv – de er kjempet fram politisk og virkemidlene har gitt resultater

Kvinneandelen i politikken har økt sterkt siden slutten av 1960-tallet.

Etter stortingsvalget er kvinneandelen på Stortinget 40 prosent.

I kommunestyrene var kvinneandelen økt fra vel 35 prosent i 2003 til om lag 38 prosent i både i 2007 og 2011.

Andelen kvinnelige ordfører var i 2003 nesten 17 prosent, mens andelen var om lag 22 prosent etter valgene både i 2007 og 2011.

De politiske partiene har et viktig ansvar for å sikre en bedre kjønnsmessig balanse i kommunestyrene. De fleste politiske partiene har ordninger med kvoteringer, men praksis varierer fra parti til parti.

Selv om vi har nådd et godt stykke på vei i likestillingsarbeidet, gjenstår det en god del innen både politikk, arbeidsliv og familie.

 

Om arbeidsliv (og herunder økonomi)

Yrkesdeltakingen i Norge er høy i internasjonal sammenheng og arbeidsledigheten er lav.

Kvinner og menn deltar i arbeidslivet på like fot og langt på vei i like stor grad.

Av befolkningen i Norge mellom 15 og 64 år er 73 prosent av kvinnene og 77 prosent av mennene yrkesaktive.

Det er bare kvinner i Island som har høyere yrkesdeltaking enn norske kvinner.

Det er lavere ledighet blant kvinner enn menn.

Deltakelse i arbeidslivet er det viktigste tiltaket for å redusere sosiale ulikheter og fattigdom. Deltakelse i arbeidsliv har frigjort kvinner, - det har gitt kvinner muligheter for selvforsørgelse, selvrealisering og med det skapt større muligheter.

Arbeidet for å styrke kvinners deltakelse og tilknytning til arbeidslivet er derfor et sentralt mål i regjeringens arbeids- og velferdspolitikk.

Om lag 600 000 personer, eller om lag 12 prosent av befolkning vår, har innvandrerbakgrunn.

Av disse er om lag 200 000 kvinner mellom 20 og 66 år. Personer med innvandrerbakgrunn har i snitt lavere deltakelse i arbeidslivet enn befolkningen som helhet, og innvandrerkvinner har lavere deltakelse enn menn med innvandrerbakgrunn. Dette skyldes flere forhold, blant annet manglende utdanning, lite arbeidserfaring, dårligere helse og diskriminering.  Det er viktig at disse utfordringene møtes med en helhetlig politikk med sikte på å styrke tilknytningen og deltakelsen i arbeidslivet som kan bidra til økt likestilling mellom kvinner og menn.   

 

Praktikk

Det er ikke nok at vi sier – vi må også gjøre noe.

Vår høye yrkesdeltaking blant kvinner er understøttet av en rekke fellesordninger som legger til rette for at begge foreldre kan delta både i yrkeslivet og i familien. Det gjelder særlig:

  • utbygging av barnehager og rett til barnehageplass
  • lønnet foreldrepermisjon – økt fedrekvote
  • småbarnsforeldres rett til å være hjemme med syke barn
  • godt utbygd helse og omsorgstilbud
  • adgang til deltidsarbeid og fleksibel arbeidstid

Men det er en halv glede å dvele ved seire som er vunnet, vi skal også ha entusiasme og glede over at vi har utfordringer å jobbe med! Og på mange av disse områdene er det også viktig at NITO også engasjerer seg.

Det norske arbeidsmarkedet er svært kjønnsdelt.

Både menn og kvinner er tradisjonelle i sine utdannings- og yrkesvalg.

Kvinner er lengre hjemme med barn i foreldrepermisjon. 

Kvinner arbeider oftere deltid enn menn.

Mange næringer og yrker er dominert av enten kvinner eller menn. Regjeringens mål er at flere yrker og stillinger skal ha en jevnere kjønnsfordeling.

Det kjønnsdelte arbeidslivet gjør at vi ikke drar full nytte av alle våre ressurser og talenter.

En jevn kjønnsbalanse på arbeidsplassen bidrar ofte til lavere konfliktnivå og bedre trivsel.

I Norge er bare om lag en av fem ansatt på arbeidsplasser der begge kjønn er representert med minst 40 prosent. 

I privat sektor er menn i flertall og utgjør om lag 63 prosent av de sysselsatte. I offentlig sektor er kvinner i klar overvekt. De utgjør nærmere 70 prosent av de sysselsatte.

Innenfor helse- og sosialområdet er 83 prosent av de ansatte kvinner, mens 92 prosent av de som er ansatt i bygg- og anlegg, er menn.

Selv om kvinner utgjør neste halvparten av de sysselsatte, er to av tre ledere menn. På toppledernivå er skillet enda større.

Langt flere kvinner enn menn arbeider deltid.

Om lag 40 prosent av kvinnene og 14 prosent av mennene i arbeidslivet har deltidsstilling. De fleste arbeidstakere med deltid ønsker det selv, for eksempel for å kunne tilpasse arbeidsmengden til andre forpliktelser og ønsker i hverdagen, eller til egen arbeidsevne etter sykdom. I et inkluderende arbeidsliv er en slik valgmulighet viktig, men denne store forskjellen i bruk av deltid viser at valgmulighetene ikke er reelle for mange kvinner.

Mange deltidsansatte ønsker å jobbe mer uten at de får anledning til det. Dette er en form for arbeidsledighet, og alvorlig for den enkelte arbeidstaker. Ufrivillig deltid er et problem i flere bransjer, men er særlig framtredende i helse- og omsorgssektoren. Dette er et område med stort behov for arbeidskraft i årene framover.

Det er et mål for regjeringen å redusere ufrivillig deltid, og at de som ønsker det får arbeide heltid. I arbeidslivsmeldingen som kom i høst foreslår regjeringen bl.a. å:

  • utrede et forslag om rett til større stillingsprosent for arbeidstakere som over tid har arbeidet utover avtalt arbeidstid,
  • å sende et forslag om drøftingsplikt med tillitsvalgte om bruk av deltid på høring,
  • at fortrinnsretten for deltidsansatte skal evalueres med sikte på at den skal være reell.

Vi har også lagt opp til å bruke 25 mill. kr til en særskilt treårs satsing for å fremme prosjekter som reduserer uønsket og unødvendig deltid. Pengene brukes til forsøk med endret organisering av arbeidet, kunnskapsspredning om gode forsøk og tilskudd til etter- og videreutdanning.

Kvinner har også gjennomgående lavere lønn enn menn. Lønnsforskjellene mellom kvinner og menn skyldes flere forhold.

Lønn avtales i et marked. Forskjellene i lønn følger det kjønnsdelte arbeidsmarkedet, hvor kvinnedominerte yrker gjennomgående har lavere lønnsnivå enn mannsdominerte yrker og bransjer.

Flere kvinner enn menn innenfor de samme virksomhetene befinner seg i lavere stillingskategorier enn menn.

Kvinner har ofte også kortere arbeidserfaring.

Noe av det viktigste som både fordelingsutvalget og likelønnsmeldinga har understreket er at foreldrefasen bidrar til å skape forskjeller i lønn.

Lønnsforskjellene øker over livsløpet, selv om et kjønnsnøytralt pensjonssystem er en fordel for kvinner. Individuelle valg påvirker den enkeltes tilknytning til arbeidslivet, og derigjennom yrkeskarrierer, lønnsutvikling, inntekt og pensjonsrettigheter.

Statistisk sentralbyrås tidsbruk-undersøkelse for 2010 som ble offentliggjort i midten av januar viser at vi samlet sett arbeider like mye som før, og at samlet arbeidsbyrde har endret seg lite over lang. Men det er forskjell mellom kjønnene.  Menn jobber mindre – kvinner mer. Dette må ses i sammenheng med at kvinner tar mer utdanning og med en stor offentlig sektor med tjenesteproduksjon.

Økningen i kvinners sysselsetting de senere årene har særlig kommet i heltidsstillinger, eller lang deltid. Det nye pensjonssystemet, hvor all inntekt skal telle, bidrar til å oppmuntre til en videreføring av denne trenden.

Fullføring av videregående skole er en viktig forutsetning for å komme inn i arbeidslivet. Kampen mot frafall i skolen er derfor høyt prioritert i regjeringens utdanningspolitikk Det er flere jenter enn gutter som viderefører videregående opplæring. I 2005 kullet har 75 prosent av jentene og 64 prosent av guttene fullført etter fem år. Generelt har frafall sammenheng med resultater fra grunnskolen. Tidlig innsats er derfor viktig.

Kvinner har i økende grad søkt til tradisjonelt mannsdominerte utdanninger og yrker som økonomi, administrasjon og medisin. Samtidig har det imidlertid vært få endringer i menns utdanningsvalg.

På høyskolene er det en klar overvekt av kvinner totalt sett. Men den tradisjonelle kjønnsdelingen er tydelig, med kvinner i helsefag og menn i tekniske fag. Som det framgår av et innlegg fra NITOs side i Dagens Næringsliv 17. februar, har andelen jenter som søker ingeniørutdanningen sågar gått ned fra 2007 til 2011. Men som det også påpekes i innlegget, har rekrutteringen av jenter til bioingeniørutdanningen vært positiv.  

Det er viktig å sikre bredde i kvinner utdanningsvalg og utjevne forskjellene i utdanningsvalgene mellom kvinner og menn.  Dette vil være et bidrag til å sikre kvinnenes mulighet til å ta del i verdiskapningen i samfunnet og på den måten sikre økonomisk likestilling mellom kvinner og menn.

Norge er i den heldige situasjon at vi opplever økt etterspørsel etter arbeidskraft i flere sektorer, eksempelvis innenfor petroleumssektoren, pleie- og omsorgssektoren og barnehagene. Framskrivninger viser at det kan bli mangel på blant annet sykepleiere, fysioterapeuter og bioingeniører. Dette gir gode arbeidsmuligheter for mange kvinner.

Som NITO er vel kjent med, er det jo også stor etterspørsel etter ingeniører på flere områder i norsk arbeidsliv. Avisoppslag de seneste ukene sier det mangler 16 000 ingeniører. Flere kvinner bør se på ingeniørutdanningen som en stor mulighet. Her vet jeg dere gjør en god del allerede.

Å legge til rette for at både private bedrifter og offentlig sektor får tilgang til tilstrekkelig kompetente arbeidstakere, er en viktig oppgave for ”mitt” departement. Mangel på arbeidskraft kan som kjent føre til underbemanning, produktivitetstap og en uheldig kostnadsutvikling. Selv om Norge ligger i verdenstoppen når det gjelder yrkesdeltakelse, er det samtidig et paradoks at det står mange utenfor arbeidslivet som vil inn.

Regjeringens politikk er at arbeidskraftbehovet først og fremst skal dekkes fra innenlandske arbeidskraftressurser. Arbeidsinnvandring skal supplere innenlandsk arbeidskraft, ikke erstatte den. Arbeidsinnvandringsregelverket gir arbeidsgiverne gode muligheter til å hente inn utenlandsk arbeidskraft når den ikke kan skaffes innenlandsk. 

 

Arbeidslivsmeldingen

Jeg sa 3 ting – politikk, arbeidsliv og praktikk.

Arbeidsliv er en helt vesentlig del av dette.

Som nevnt tidligere, la regjeringen i august 2011 fram arbeidslivsmeldinga hvor vi drøfter nye utfordringer i dagens arbeidsliv. Meldinga ligger nå til behandling i Stortinget.  Det er for første gang lagt fram en melding til Stortinget om arbeidsforhold, arbeidsmiljø og sikkerhet i norsk arbeidsliv. Stortinget inviteres i meldingen til å drøfte de grunnleggende forhold og utfordringer man har i det norske arbeidslivet.

Dette er avgjørende viktig i et kvinneperspektiv. Et arbeidsliv preget av samarbeid, respekt, medbestemmelse, utjevning og anstendige arbeidsvilkår er en forutsetning for den norske velferdsmodellen.

Enkelte bransjer, for eksempel renholdsbransjen og restaurantbransjen har mange kvinner og er preget av mange useriøse virksomheter og sosial dumping

Deler av arbeidslivet er preget av høyt langtidssykefravær og utstøting, for eksempel innenfor helse- og omsorgssektoren og transportsektoren.

Regjeringen tar tak i disse utfordringane ved å blant annet følge opp disse politiske retningslinjene:

  • Forsterket medvirkning og partssamarbeid.
  • Bransjeretting av innsatsen.
  • Aktiv gjennomføring av IA-avtalen.
  • Større ansvar, særlig for store og mellomstore arbeidsgivere, til å bidra til et seriøst arbeidsliv.
  • Sterkere offentlige tilsyn.
  • Mer kunnskap om arbeidslivsspørsmål.
  • Fortsatt stor oppmerksomhet mot sosial dumping.
  • Arbeid med særlige HMS-utfordringer.

Regjeringen ser ikke behov for å liberalisere bestemmelsene i arbeidsmiljøloven om arbeidstid. Regjeringen mener reglene gir tilstrekkelig mulighet til å etablere ulike typer arbeidstidsordninger. Men systemet er sammensatt og kan oppleves som vanskelig tilgjengelig for mange arbeidsgivere.

Departementets oppfatning er at praktiseringen av bestemmelsen om arbeidstakere i særlig uavhengig stilling i for mange tilfeller ikke er i tråd med intensjonene i loven, slik at enkelte arbeidsgivere definerer arbeidstakere som særlig uavhengige uten at vilkårene i loven er oppfylt. Tilsyn utført av Arbeidstilsynet peker også i den retning.

Det betyr at disse arbeidstakerne står uten vernet de etter loven har krav på.

Det er viktig at det bare er de som reelt har en særlig uavhengig stilling som skal unntas fra arbeidstidsreglene. En særlig uavhengig stilling må innebære en tydelig og åpenbar selvstendighet, og/eller uavhengighet når det gjelder hvordan og til hvilken tid arbeidsoppgaver organiseres og gjennomføres.

Det er viktig at Arbeidstilsynet fortsetter sin kontroll- og informasjonsvirksomhet, som ser ut til å ha gitt gode resultater. Jeg tenker da særlig på tilsynets tilsyn av en del virksomheter i revisjons- og advokatbransjen. Det er vårt inntrykk at dette allerede har satt spor etter seg i de nevnte bransjene, og at flere virksomheter har tatt grep for å tilpasse sin egen praksis slik at den kommer i tråd med regelverket.

Som vi har signalisert i meldingen, har regjeringen kommet til at det ikke er hensiktsmessig å forfølge sporet med lovendring. Høringen og det etterfølgende arbeidet har vist at saken om særlig uavhengige arbeidstakere er vanskelig og virker splittende. Arbeidslivet er mangfoldig, med mange ulike bransjer og virksomheter, og det har vist seg utfordrende å finne en løsning som treffer godt i alle tilfeller. Arbeidsgiversidens kraftige motforestillinger mot lovforslaget er en av årsakene til at vi ikke går videre med dette. Regjeringen er opptatt av at også virksomhetenes behov må ivaretas.

Det er likevel viktig å følge utviklingen på feltet, og vi tar sikte på å gjennomføre en ny evaluering av tilstanden i arbeidslivet på dette området. I tillegg må Arbeidstilsynet videreføre arbeidet med å spre kunnskap og informasjon om riktig forståelse av reglene om arbeidstakere i særlig uavhengig stilling.

Vi har forstått det slik at NITO slutter seg til denne strategien. 

 

Lønnsoppgjøret våren 2012

Siden vi står rett foran vårens lønnsoppgjør, skal jeg til slutt si noe om situasjonen foran oppgjørene. Men forsiktig - for jeg er selvsagt klar over at et hovedprinsipp i den norske lønnsdannelsen er at gjennomføringen av lønnsoppgjørene er partenes eget ansvar. Så dette er ikke et forsøk på å blande seg inn i oppgjørene.

Vi har i dag høy sysselsetting og Europas laveste ledighet. Etter finanskrisen i 2008 har sysselsettingen tatt seg opp: 50 000 flere fikk jobb i 2011. Norsk økonomi ser ut til å kunne klare seg bedre enn de fleste andre land.

Regjeringen følger utviklingen i Europa og USA nøye, og har høy beredskap. Vi lærte mye av finanskrisen. Vi kan snu oss raskt dersom det er behov for det!

Å holde orden i eget hus er vårt aller beste forsvar. Dette er også viktig i et kvinnepolitisk perspektiv. Dette gjør vi gjennom handlingsregelen, pengepolitikken og gode tilsynsordninger for finansmarkedene. Og ikke minst, gjennom det inntektspolitiske samarbeidet med partene og den norske modellen for lønnsdannelse.

Den norske lønnsdannelsesmodellen bygger på at lønnsveksten over tid må holdes innenfor de rammer som konkurranseutsatt sektor kan leve med, og at det er disse såkalte frontfagene, som legger rammene for de øvrige oppgjørene. Dersom vi ikke klarer å opprettholde en tilstrekkelig stor konkurranseutsatt sektor på sikt, vil vi undergrave grunnlaget for våre gode velferdsordninger. Velferdsordninger som igjen er avgjørende for kvinners deltagelse i samfunn og arbeidsliv.

Det er fra enkelte hold i opptakten til vårens oppgjør, stilt spørsmål om frontfagsmodellen fungerer som den skal. Etter regjeringens syn har modellen, slik den har vært praktisert, levert gode resultater. Vi har lav ledighet, høy sysselsetting og en jevn lønnsutvikling sammenliknet med de fleste andre land.

Skal modellen fungere, er det viktig at den omfatter alle grupper. Det er et problem når grupper utenfor de sentrale lønnsoppgjørene i den vanskelige og usikre situasjonen vi står i, ikke tilpasser seg frontfagsmodellens rammer. Modellen må gjelde alle, også arbeidstakergrupper med bare lokale forhandlinger og individuelle avtaler, herunder også ledersjiktet i virksomhetene. Det er selvsagt vanskelig å akseptere at noen enkeltgrupper kommer svært godt ut, mens andre bærer byrden med en svekket sysselsettingssituasjon.

En annen bærende bjelke i den norske modellen er at gjennomføringen av lønnsoppgjørene er partenes eget ansvar. Vi har parter som tar samfunnsansvar, og vi har gode prosedyrer for håndtering av konflikter.

Vårens lønnsoppgjør må, slik statsministeren oppfordret til på NHOs årskonferanse 5. januar i år, bli et solidaritetsoppgjør. Det må vises solidaritet med de som kan risikere å miste jobbene. Partene må være sitt ansvar bevisst, slik at vi får et ansvarlig oppgjør. Dette er viktig for kvinner.

Jeg vil til slutt ønske lykke til videre med konferansen og takk for oppmerksomheten!