Ikke bare prisen som teller

                                                                                              Sjekkes mot framføring. 

 

Takk for invitasjonen til å snakke om et spennende tema som opptar oss i Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. Vi jobber med forbrukerpolitikk. Det er et politikkområde som angår oss alle i hverdagen, og som er konsentrert om trygghet og rettigheter for forbrukere.   

Men det handler også om bærekraftig forbruk. Det vil si de sosiale, etiske og miljømessige aspekter ved forbruket. I tillegg kommer jeg fra en sektor som er storforbruker av elektronikk. Det gjelder hele offentlig sektor, ikke bare departementer, men også skoler, sykehus og barnehager for å nevne noe.

På noen få tiår har hele samfunnsmaskineriet beveget seg fra det mekaniske og analoge til det digitale og elektroniske. Vi er alle sammen helt avhengige av elektronikk i vår hverdag, og derfor blir også det jeg skal snakke om i dag ekstra viktig.

Jeg mener vi alle sammen har et ansvar for å bidra til å sikre at de som lager de produktene vi er så avhengige av ikke lider for det.  Men det avdekkes stadig at det brukes barnearbeid og ansatte i uverdige arbeidsforhold til å produsere varer som selges i Norge.

Det berører oss når vi får vite om selvmord blant fortvilte arbeidere ved Foxconn-fabrikker i Kina, når vi hører om hvordan organiserte kriminelle tjener på å shippe elektronisk avfall til Afrika hvor miljøkonsekvensene ennå er uante, og når vi ser bilder av barn som krabber opp fra gruvene i Kongo med coltan til våre mobiltelefoner. Med denne kunnskapen følger ansvar.

Alle disse problemstillingene handler om at vi har et moralsk ansvar som strekker seg over landegrensene. Under framveksten av vår egen velferdsstat var solidaritet noe vi først og fremst knyttet til norske arbeideres arbeids- og lønnsforhold. I dag lever vi i en helt annen og globalisert virkelighet. Det å vise solidaritet i dag, er å se lengre enn det som er fysisk og kulturelt nær oss selv. Det handler om å respektere rettighetene til et menneske på andre siden av jordkloden. Derfor skal vi være tydelige på at de som arbeider for vår velstand ikke skal lide for det, uavhengig av hvor i verden det skjer. Derfor må både næringsdrivende, myndigheter og enkeltforbrukere bidra til å skape framgang i arbeidet med å sikre arbeidere grunnleggende rettigheter.

For det første må vi ha et engasjert næringsliv som tar tak i sine leverandørkjeder. Den kontakten dere som er næringsdrivende har med deres leverandører er den viktigste formidlingskanalen for å sikre arbeidernes grunnleggende rettigheter. Gjennom dialog og forretningsforbindelser har dere mulighet til å ta opp spørsmål og stille krav rundt arbeids- og miljøforhold i leverandørkjeden. Det er klart at dette innebærer en hel rekke utfordringer fordi leverandørkjedene i vår globale hverdag er så omfattende og kompliserte.

For dere i elektronikkbransjen vil leverandøren i noen tilfeller hete Apple, IBM eller Sony. I andre tilfeller, vil de være små og helt ukjente bedrifter i Asia. Hvordan man arbeider med leverandørene for å få etisk handel høyere opp på agendaen vil derfor nødvendigvis måtte tilpasses hver enkelt situasjon.

Det vi vet, er at muligheten for og viktigheten av å påvirke er tilstede uavhengig om det er snakk om store eller små leverandører. I dag er det heldigvis slik at det å vise samfunnsansvar i stadig større grad enn før anses som et konkurransefortrinn.

Det er nok av eksempler på at merkevarer og omdømme fort faller i verdi dersom det avsløres manglende kontroll eller fravær av akseptable standarder for næringsvirksomhet. Den ene av arrangørene i dag – Initiativ for Etisk Handel samler bedrifter til kunnskapsutveksling og veiledning i hvordan man kan arbeide for anstendige arbeidsforhold i leverandørkjeder. Dette arbeidet er svært viktig for å bygge opp næringslivets kunnskap på feltet. Jeg håper derfor enda flere av dere benytter seg av den kompetansen som de har i framtiden.

Det andre jeg er opptatt av, er at vi som representerer myndighetene må sørge for at offentlige innkjøpere stiller krav til sine leverandører. Både om ivaretakelse av grunnleggende arbeidstakerrettigheter og miljøaspekter.

Alt fra PC-er og mobiltelefoner til lysstoffrør og heiser, brukes hver dag i alle mulige offentlige virksomheter.

Offentlige innkjøpere kjøper med andre ord varer fra en lang rekke bedrifter i elektronikkbransjen. Nettopp i denne sammenhengen har den offentlige innkjøperen et ansvar for å opptre som en etisk og miljøbevisst forbruker.

Ved å etterspørre varer som er tilvirket etter gode sosiale og miljømessige standarder, så vil det offentlige bidra til å skape endringer i verdikjedene og sørge for en mer bærekraftig produksjon av varer og tjenester.

Den rød-grønne regjeringens ambisjon er at offentlig sektor skal være en ansvarlig forbruker og etterspørre varer som er tilvirket etter høye etiske standarder. Direktoratet for Forvaltning og IKT har fått i oppdrag å kurse og veilede offentlige innkjøpere i hvordan man kan stille etiske krav. Vi håper og tror at flere offentlige virksomheter stiller krav i sine innkjøp og bidrar til en positiv utvikling nedover i leverandørkjedene.

Det tredje elementet vi er avhengige av for å skape endring, er bevisste forbrukere som etterspør varer hvor etikk og miljø har blitt ivaretatt. De fleste norske forbrukere nyter godt av høy velstand og økende kjøpekraft. Når vi sammenligner oss med mange andre land har Norge sterke forbrukerrettigheter. Men, når det kommer til etterspørselen etter rettferdige varer viser det seg dessverre at norske forbrukere i liten grad overfører sitt engasjement til handling.

I fjor gjennomførte Synovate og IEH, undersøkelsen ”Den Etiske Forbruker” hvor nettopp dette ble tatt opp.  Undersøkelsen viste at forbrukerne mener det er viktig med etisk handel, men i liten grad etterspør miljø og etikk der de handler. Forbrukerne ønsker enten at myndighetene pålegger næringslivet strengere krav til etikk og miljø, eller at næringslivet selv i større grad tar ansvar for kun å tilby varer som er produsert under verdige forhold.

Jeg mener at vi som forbrukere også har et ansvar og en mulighet til å påvirke forholdene for de som produserer våre varer. Dette handler om forbrukermakt. Denne forbrukermakten er også gjeldende overfor de største gigantene i næringslivet. Det var tross alt forbrukere som fikk Nike og Adidas til å iverksette tiltak i sin leverandørkjede. De stilte krav til anstendige forhold for arbeiderne ved deres fabrikker i Indonesia.

Som politisk ledelse i forbrukerdepartementet vil vi arbeide for at flere forbrukere stiller krav til det dere leverer.  Jeg håper derfor at vi framover kan vente oss mer kresne forbrukere som er opptatt av flere sider ved produktene enn bare pris og den kvaliteten man umiddelbart opplever. Samtidig må vi ta inn over oss at det er næringslivets ansvar å sørge for at forbrukerne faktisk har reelle muligheter til å velge etisk og miljøvennlig. Men også å kommunisere disse valgmulighetene til forbrukerne.

Stiftelsen Elektronikkbransjens prosjekt El:etikk, som ble startet opp av tidligere statsråd Audun Lysbakken i 2009, er et godt eksempel på hvordan en bransje kan samles rundt et felles løft for å ta samfunnsansvar. El:etikk ble i utgangspunktet etablert for at den norske forbruker skal få innsikt i hva en mobiltelefon inneholder, under hvilke forhold den er produsert og hvordan den kan gjenvinnes. Det er svært positivt at dere i stiftelsen har klart å samle konkurrenter i elektronikkbransjen og gjenvinningsbransjen rundt videreføringen av prosjektet. Ved å ta denne type felles grep, er dere med på å gjøre det lettere å være en etisk forbruker fordi det på sikt vil gi bedre tilgang på varer som er produsert under anstendige forhold.

Jeg ønsker dere alle sammen lykke til med arbeidet med å ta samfunnsansvar. Jeg håper at deres engasjement bidrar til en bedre hverdag for de som lager våre forbruksvarer. Takk for meg.