En moderne likestillingsdebatt

Historien viser oss at frihet og likhet aldri har vært goder som folk har mottatt ovenfra eller utenfra. Frihet og likhet er goder de breie lag av folk har tilkjempet seg, i politisk kamp. Kampene har stått om politisk innflytelse, økonomiske rettigheter og retten til å påvirke våre egne liv. I Norge har kvinnebevegelsen de siste tiårene bidratt avgjørende til å forandre samfunnet vårt. Likestilling og kvinnefrigjøring blir gradvis til gjennom den politiske kampen. Norge har kommet langt på grunn av en villet og målrettet politikk.

I går var 30 årsdagen for FNs konvensjon om å avskaffe alle former for diskriminering mot kvinner, og det er grunn til å spørre: Hvor står vi når det gjelder kjønnslikestilling i dagens Norge? Hvilken rolle spiller myndighetene som drivkraft for likestillingsprosjektet? Er det fremdeles forandringer vi bør kjempe for i det norske samfunn?

I Soria Moria 2, regjeringens plattform for 2009-2013, har vi satt fokus på likelønn. Tallenes tale er tydelig. Vi har ikke lik lønn for arbeid av lik verdi i Norge i dag. Vi ligger på toppen i Europa i yrkesdeltakelse for kvinner og menn. Samtidig har vi ett av de mest kjønnsdelte arbeidsmarkedene og kvinner tjener 85 prosent av menn for arbeid av lik verdi.

Ett av de viktigste grepene Norge har gjort for å oppnå likestilling, er muligheten til å kombinere arbeid og familie. Dette har vi gjort gjennom stadig utvidelse av foreldres rettigheter, både for mor og far. Vi har fått far på banen, i likestillingens navn, og det har virket. I tillegg til at far fra neste år har rett på 14 ukers pappaperm, er også foreldrepermisjonen utvidet flere ganger. Få om noen land i verden har en rausere ordning enn Norge. Den må vi bruke som et redskap til å få far til å ta mer av omsorgen for barn og hjem, og dermed bidra til økt yrkesdeltakelse for kvinner. Jeg tror at dette er god likestillingspolitikk. Det styrker far som omsorgsperson, det gir kvinner uttelling i arbeidslivet – og det gavner barna.

Vold i nære relasjoner er et samfunnsproblem hvor kvinnekonvensjonen har hatt stor betydning. Den mest alvorlige volden rammer kvinner. Vi må heller ikke glemme barna som skades av vold i nære relasjoner, både direkte, men også ved å være vitne til at far slår mor. Handlingsplanen ”Vendepunkt” går fram til 2011 og inneholder 50 tiltak. Den rødgrønne regjeringen har lagt vekt på å styrke hjelpeapparatet. Ofrene skal ha hjelp og beskyttelse, samtidig som vi har styrket behandlingstilbudet for utøveren. Vold i nære relasjoner er et område regjeringen har på dagsorden hver dag, og som vi vil prioritere også i årene framover.

Så er vi da i mål, eller er det slik at kultur, tradisjon og fastgrodde holdninger og valg reproduserer ulikhet? Årsakssammenhengene er ikke like synlige i dag som de var på 1970- tallet. Mange av dagens 20-åringer vil mene at likestilling er en sak for historiebøkene. Er det slik?

Jeg mener helt klart nei. Glansbildet av det likestilte idealsamfunnet Norge slår fort sprekker når vi ser på hvem som eier mest og tjener mest. Når vi ser hvem som tar mest ansvar for hjem og barn, hvem som er ofrene for vold i hjemmet. Hvordan ser bildet ut dersom vi spør om yrkesdeltakelse for kvinner med minoritetsbakgrunn? Hvordan er situasjonen i bygde-Norge? Er det forskjeller mellom øst- og vestkanten i Oslo?  Listen er lang.

Lovbestemte like rettigheter og forbud mot diskriminering fanger ikke opp alle samfunnsmessige og kulturelle forhold som fortsatt gjør det til en ulempe å være født jente. Paradoksalt nok viser tallene at likestilling lønner seg også økonomisk. Det er fordelaktig for den enkelte familie, for næringslivet og for nasjonen Norge. Det likestilte Norge er en av våre største konkurransefordeler.

Ved årets slutt ønsker jeg som statsråd for likestilling å utfordre til debatt om disse sammenhengene. Jeg har derfor tatt initiativ til et kvinnepanel som skal ledes av Lovleen Brenna. I tillegg vil jeg utrede norsk likestillingspolitikk med utgangspunkt i livsløp, etnisitet og klasse. Målet med utredningen er å legge grunnlaget for en helhetlig og kunnskapsbasert likestillingspolitikk framover. Vi må tørre å stille spørsmålene vi fremdeles ikke har svarene på. Jeg ønsker en modernisering av likestillingsdebatten i Norge. Mitt håp er at panelet kan bidra til å sette i gang en inkluderende og visjonær debatt. En debatt om hva som er viktig for dagens kvinner. Om hva som skaper ulikhet. Om hvordan vi skaper engasjement og frigjøring fra tradisjonelle kjønnsroller. Jeg håper også at vi framover i større grad skal klare å skape en likestillingspolitikk som tar innover seg at utfordringene er ulike for kvinner og menn med ulik etnisitet, ulik alder og ulik klassebakgrunn.

Vi har kommet langt, men tre-fire tiår med likestillingskamp har ikke brakt oss i mål. Hvor skal vi nå?
Kvinnekonvensjonen gir oss svar, og kan anvendes på både lokalt og nasjonalt plan. Men vi skal ikke være oss selv nok. Norge skal bruke FNs kvinnekonvensjon i solidaritetskampen med kvinner verden over som ikke har de samme mulighetene som vi. Kvinnekamp er en kamp for grunnleggende menneskerettigheter. Og det nytter. Høyesterett i Bangladesh avgjorde tidligere i år, i mangel av nasjonal lovgivning, at seksuell trakassering i arbeidslivet stred mot kvinnekonvensjonen. I 2005 satte Kenyas appelldomstol de sedvanerettslige arvereglene som sikret sønner brorparten av arvelotten til side. Kenyanske jenter har i dag rett til samme arv som sine brødre. Kvinnekonvensjonen er altså viktig i et solidaritetsperspektiv, og her kan Norges erfaringer bety en forskjell.

Den 2. desember i år ble Norge eksaminert av Menneskerettighetsrådet i Geneve. Hele 53 land fra hele verden stilte spørsmål om situasjonen for menneskerettighetene i Norge. Mange ga ros, men vi fikk også kritikk. Og Norge har en jobb å gjøre. Jeg skal ta den utfordringen.