Historisk arkiv

Llikestilling og velferdsstaten: Om likestilling, kvotering, permisjon og barneloven

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Barne- og likestillingsdepartementet

Tale til UDs aspirantkurs

Våre skandinaviske velferdsstater har blitt verdensberømte for sin likestillingspolitikk. Men som dere vet må vi til Tyskland for å finne velferdsstatens opphav. Den moderne velferdsstaten slik vi kjenner den i dag, ble introdusert i Tyskland på slutten av 1800-tallet. Det var ironisk nok ”Jernkansleren”, Otto von Bismarck, han som samlet Tyskland til ett rike, som stod for dette.

Sjekkes mot framføring

Våre skandinaviske velferdsstater har blitt verdensberømte for sin likestillingspolitikk. Men som dere vet må vi til Tyskland for å finne velferdsstatens opphav. Den moderne velferdsstaten slik vi kjenner den i dag, ble introdusert i Tyskland på slutten av 1800-tallet. Det var ironisk nok ”Jernkansleren”, Otto von Bismarck, han som samlet Tyskland til ett rike, som stod for dette.

 Den konservative, adelige prøyssiske adelsmannen (Bismarck) ønsket å demme opp for arbeidernes radikale krav. For å klare dette forstod Bismarck at her måtte han imøtekomme noen av arbeidernes krav, og dermed stod han fødselshjelper for en moderne velferdspolitikk.

Lite ante vel Bismarck at han dermed ble far til en av de mest levedyktige og suksessrike måter å organisere et samfunn på.

Velferdsstaten i dag:
Sikrer oss fra vugge til grav, sikrer alle noenlunde de samme velferdsgoder innen helse, utdanning og sosiale ytelser. Den preger arbeidslivet og tilpasninger mellom familie og arbeid. Velferdsstaten gir kvinner og menn andre valgmuligheter enn i land uten velferdsordninger.

Denne politikken får stor oppmerksomhet internasjonalt, ikke minst fordi vi har lykkes i å kombinere kvinners yrkesaktivitet med relativt høye fødselstall.

Norge i Europatoppen:
• Kvinner har høy deltakelse i arbeidslivet
• Føder (nesten) flest barn
• Ammer mest

Strukturelle endringer og aktiv politikk:
Gjennom offentlig likestillings-, familie- og sosialpolitikk, og endringer de siste 100 år i vår nærings- og sysselsettingsstruktur, er det skapt et samfunn som kan beskrives som både kvinnevennlig, barnevennlig og ”fedrevennlig”. Selv om vi har fortsatt noen uløste problemer som jeg skal komme tilbake til.

Kvinnevennlig: Velferdsstaten relativt romslige (generøse) ordninger for mødre, bidrar til å opprettholde høy yrkesaktivitet blant kvinner.
Foreldrevennlig: Foreldrepenger, fedrekvoten og kontantstøtte er ordninger som gir foreldre med barn, både mor og far, anledning til å trekke seg ut av arbeidslivet i kortere eller lengre perioder for å ta seg av sine barn.

Lovreguleringer sikrer at de kan komme tilbake til arbeidslivet etter slike ”pauser”.
Den sikrer at foreldrene kan ta omsorgen i barnets første leveår, mor har ammefri og far kan være hjemme like etter fødselen. Og vi har nå gode tilbud om subsidierte barnehager og foreldre har fri når barnet er sykt.

Historien om den norske likestillingspolitikken
Det er likevel ”mye å ta tak i” når det gjelder det møysommelige arbeidet mot et likestilt samfunn. Det skyldes ikke minst et stort engasjement.

Historien viser en lang kamp for å styrke kvinners rettigheter, deltakelse og vilkår i samfunnet. Og for å sikre gode velferdsordninger. I dag handler arbeidet om å få gutter og menn inn i likestillingsprosjektet, og vi har kommet et stykke på vei med fedrene.

Kampen for velferdsstaten og likestilling har hatt et hovedfokus på:
• demokratiske rettigheter,
• økonomiske rettigheter og
• forsørgelse.

For over 100 år siden dreide likestilling seg om å sikre kvinner adgang og bryte barrierer. På mange måter kommer kampen for kvinners rettigheter i forlengelsen av kampen for arbeidernes rettigheter. Nå var det ikke alltid at arbeiderne og arbeiderbevegelsen stod solidarisk med kvinnene, til det var ofte deres egne seire såpass hardt tilkjempet at kvinner i noen grad ble sett på som en trussel. Men likevel er jeg stolt over å være del av arbeiderbevegelsen, ikke minst for den fagpolitiske kampen vi har kjempet for kvinners rettigheter.

Det var opprør og kvinnekamp om stemmeretten (allmenn stemmerett ble vedtatt i 1913), retten til eget arbeid og egne penger. Kvinnesak var et politisk opprør, som etter hvert fikk bred tilslutning.

Kvinnebønder og fiskerkoner
Norge var og er en utkant til Europa. Vi har naturressurser som folk levde av. Fra svenskegrensen til Varanger-fjorden levde folk av hva havet, utmarka og jorda kunne produsere, nesten alltid i kombinasjon. Folk rodde fiske, hadde noen kyr og sauer på båsen, og drev fangst av vilt og bær alt etter årstid og geografi. Historieframstillingen skjuler ofte kvinnenes økonomiske betydning og deltakelse. Historiebøkene våre er fulle av eksempler på dette:
Vikingtida: Vi hører om landnåm og krigertokter i vikingtida. Men hvem drev gården og drog fiske mens mannfolkene reiste i Vesterled og var borte i månedsvis, ja i årevis?

I middelalderen og videre framover (16-1700-tallet), da gruvedrift og jernverk, tømmerhogst og trelasthandel ble viktige næringsveier, gav dette arbeid til mannfolkene. Men i samme periode hadde vi en enorm folkevekst og antallet gårder og husmannsplasser vokste enormt. Hvem var det som fødte disse ungene, drev gårdene og ryddet jord? 

Med trelasthandelen fulgte skipstrafikken, og utover 1800-tallet bygget Norge seg opp som en av verdens største skipsfartsnasjoner? Langs hele kysten vår arbeidet mannfolk med trelast- og fiskeeksport, sjøfolkene dro ut med seilskutene og var borte måneder og år av gangen. Igjen: det lokale næringslivet ble i stor grad drevet av kvinner. 

 Med ”de kondisjonertes” husfrue-ideal, endret kvinnerollen seg. Først i borgerskapet og hos middelklassen: De som hadde råd til å ha konen gående ”på stas”, og dette bredte seg til andre samfunnslag. Seinest til landbruket hvor gårdkona – det vil si kvinnebonden – var uunnværlig på enhver gård, stor eller liten, helt fram til ca 1970. Da hadde mekaniseringen – først og fremst traktoren og melkemaskinen – også gjort henne overflødig.

Agrarsamfunnet til 1900:
I 1900 utgjorde kvinner 30 prosent av alle yrkesaktive, og tre-fire prosent av de gifte kvinnene var yrkesaktive. Men Norge var et agrarsamfunn, og alle gifte kvinner i landbruket arbeidet som kvinnebønder og fiskekoner. Det var hardt arbeid uten lønnsinntekt.  Det var over 200 000 gårder (driftsenheter), og kvinners arbeidsinnsats i timer er beregnet til å være høyere enn for menn.

Den industrielle revolusjon skapte et stort behov for arbeidskraft, og kvinnene var blant den mest etterspurte arbeidskraften. Kvinnene kom til å dominere i tekstil- og bekledningsindustrien og deler av nærings- og nytelsesindustrien. Maskinene gjorde muskelkraft overflødig og kvinnelig arbeidskraft – ofte fra landet - var langt billigere. Et dagsverk utført av en kvinne kostet om lag halvparten av en manns dagsverk.

1900-tallet:
Klasseforskjeller: Kvinnene fra den relativt beskjedne middelklassen sto overfor et annet problem. For dem skapte overgangen til kapitalistiske produksjonsforhold et akutt arbeidsledighetsproblem.
At bedrestilte kvinner skulle selge sin arbeidskraft var i strid med rådende kvinnesyn og ensbetydende med sosial deklassering.
Dette la grunnlaget for kvinnesaksbevegelsen og kravet om rett til høyere utdanning og adgang til samfunnets toppstillinger. Det vil si politiske og økonomisk likestilling for kvinner på alle områder i samfunnet.

Krisetid (1920-1940):
Under arbeidsledighetskrisen i mellomkrigstiden oppsto spørsmålet om gifte kvinner burde tas ut av lønnet arbeid for å gi plass til arbeidsledige menn og ugifte kvinner.

Kvinner tjente vesentlig mindre enn menn, både i industrien (om lag 60 prosent av menns lønn) og i andre faglærte yrker (om lag 75 prosent av menns lønn). Den viktigste begrunnelsen for lavere lønn og spørsmål om gifte kvinners lønnsarbeid, var menns forsørgelsesbyrde.

Etterkrigstiden (1945-) er betegnet som ”husmorparadiset”
Et forsørgertillegg til alle menns lønn ble sett som en økonomisk forutsetning for dette. I 1946 var 3,9 prosent av de gifte kvinnene i lønnet arbeid.
Den økonomiske politikken var basert på at familie skulle leve av en inntekt. Det var ingen politikk for å legge forholdene til rette for kvinner i arbeidslivet. Full sysselsetting var at alle menn hadde arbeid. Kvinners plass var i hjemmet, hvor hun skulle skape den lykkelige familien.

Sekstitallet var en brytningstid. Arbeidsmarkedet trengte igjen kvinnene. Velferdsstatens vekst og utvikling medførte stor etterspørsel etter kvinnelig arbeidskraft i en ekspanderende offentlig sektor, og særlig i omsorgsyrker og innen undervisning.

1970-tallet:
I løpet av de neste ti-årene kom en eksplosjon i antallet kvinner som tok utdanning og i antallet som gikk ut i arbeidslivet. Norske kvinner kom relativt sent ut i det betalte arbeidslivet i forhold til kvinnene i de andre nordiske landene.
I 1970 var ennå ikke andelen kvinner i lønnet arbeid (32 prosent) like stor som ved århundrets begynnelse (35 prosent). De fleste kvinnene gikk inn yrker som tradisjonelt velges av kvinner.

Samtidig vokste den nye kvinnebevegelsen frem på 70-tallet. De nye feministene var gjerne unge kvinner med utdannelse bosatt i byene, og bevegelsen nådde vidt og fikk stor politisk oppmerksomhet. Kvinners rett til lønnsarbeid var et av kvinnebevegelsens viktigste krav. Men en rekke andre tema preget også debatten, som deltakelse i politikken, selvbestemt abort, likestillingsloven, prevensjon og seksualliv, og barnehager.

Statsfeminismen
I kjølvannet av 1970-tallsfeminismen oppsto fenomenet «statsfeminisme». Det betegner staten som en alliert for kvinner. Denne alliansen har ført til en forholdsvis positiv holdning til staten og offentlig innblanding i arbeidet for likestilling.

I denne tradisjonen ble omsorgs- og familiepolitikken styrket, den politiske oppmerksomheten ble i stor grad rettet mot å legge til rette for at kvinner, og etter hvert menn og fedre, skulle kunne kombinere lønns- og omsorgsarbeid.

Den norske likestillingsmodellen bygger på denne modellen: Arbeidet for likestilling er avhengig av eksistensen av en kvinnevennlig stat som kan levere og forsvare velferdsgoder som foreldrepermisjon, barnehager, omsorg for gamle og syke, økonomiske støtte til eneforsørgere, kvinneforskning og lover og regler mot diskriminering.

Denne modellen med en formalisert, offentlig likestillingspolitikk utviklet seg også i de øvrige nordiske landene og nesten alle vestlige land. Mange av de offentlige initiativene ble etablert som respons på press fra kvinnebevegelsen for at staten skulle påvirke forskjellene mellom kvinners og menns rettigheter, makt og innflytelse.

Nærmere om virkemidler i likestillingspolitikken
Likestillingsloven trådte i kraft i 1979. 30-års jubileum i år! Loven var kontroversiell og skapte debatt både før og etter at den ble vedtatt. Striden sto i hovedsak om lovens formål skulle være likestilling eller forbud mot kvinnediskriminering, om loven særlig skulle fremme kvinners stilling eller være kjønnsnøytral, og om positiv særbehandling (kvotering) som virkemiddel for å fremme likestilling.

Resultatet ble en lov som sier at likestilling mellom kjønnene er målet, og at det særlig skal legges vekt på å bedre kvinners stilling. Og som tillater positiv særbehandling.

Likestillingsombudet og Klagenemnda ble etablert i 1979. Det første håndhevingsapparatet for likestilling, i verden. Loven og dette apparatet har utvilsomt bidratt til at former for direkte diskriminering er, om ikke borte, så kraftig redusert. Likebehandling av kvinner og menn er i dag en sterk norm, ”alle” er for likestilling.

I denne perioden fikk vi også lov om barnehager, lov om arbeidsmiljø, utvidet permisjon i forbindelse med svangerskap og fødsel, og selvbestemt abort.

Kvotering
Det ble utviklet nye virkemidler, og i Norge er kjønnskvotering til dels tatt i bruk som et politisk verktøy for likestilling mellom kjønnene. Dette er et såkalt pro-aktivt virkemiddel, som krever handling ut over lovreguleringer i form av rettigheter og forbud mot diskriminering. 

Kjønnskvotering skal gi det underrepresenterte kjønn bedre muligheter. Det er et likestillingspolitisk virkemiddel som skal sikre resultatlikhet. Det kan gjennomføres som et absolutt krav om jevn representasjon av begge kjønn (radikal kvotering) eller som moderat kvotering, hvor det underrepresenterte kjønn skal velges under ellers like vilkår.

Likestilling - likebehandling
Likestilling – referer vanligvis til tallmessig likestilling mellom kvinner og menn. I utdanning, arbeidsliv mv. Det dreier seg altså om like resultater for kvinner og menn med hensyn til hvilke utdanninger de gjennomfører, hvilke stillinger de har, hvor mye lønn de mottar, hvor mange kvinner og menn som tar ut foreldrepermisjon mv.

Likestilling må skilles fra likebehandling. Likebehandling dreier seg om at kvinner og menn gis like muligheter og behandles likt ved opptak til utdanning, ved ansettelser, lønnsfastsettelse og opprykk. Problemet er imidlertid at når utgangspunktet er forskjellig, kan likebehandling bare føre til at forskjellene opprettholdes.

Et eksempel; vi har et lønnsgap mellom kvinner og menn. Det viser seg at i de kollektive lønnsoppgjørene behandles kvinner og menn likt, de får like store lønnstillegg. Men det betyr også at forhandlingsmodellen opprettholder stabile lønnsforskjeller mellom kvinne- og mannsdominerte yrker. Systemet reproduserer lønnsrelasjoner mellom ulike grupper, også mellom kvinner og menn. Forskjellsbehandling og kvoteordninger kan derfor være nødvendig som virkemidler for å oppnå et mål.

Praktisk politikk fra regjeringen – 3 eksempler
Det er i denne tradisjonen at regjeringen har vedtatt loven om kjønnsbalanse i styrene for allmennaksjeselskapene, de offentlig eide selskapene, og fedrekvoten i foreldrepermisjonsordningen. Disse bestemmelsene har hatt stor effekt, og er likestillingspolitiske suksesshistorier.

ASA-loven: Fra 6 prosent representasjon, utgjør kvinner nå minst 40 prosent av styrerepresentantene i allmennaksjeselskapene og de offentlig eide selskapene.

Pappapermisjon: Foreldre fikk rett til å dele foreldrepermisjonen på 70-tallet. Men denne permisjonen ble likevel av de fleste, sett som en rettighet forbeholdt mor.  Den første fedrekvoten på fire uker ble innført i 1993. Så godt som alle fedre med denne retten, tar ut sin kvote for omsorg med egne barn. Nå blir fedrekvoten utvidet til 10 uker fra 1.juli i år.

Arbeidslivet
I arbeidslivet og det norske samfunnet hersker nå en sterk likhets- og likestillingsnorm. Kjønn er ikke akseptert som legitim grunn til forskjellsbehandling. Den politiske (kvinne)kampen har satt spor. Formelle rettigheter er på plass, og sterke normer om likestilling og karriere både hos kvinner og menn, og toforsørgerfamilien, med felles ansvar for barn og familie, er i dag utbredt.

Velferdsstaten har vært svært viktig for kvinners yrkesaktivitet. Dette fordi velferdsstaten skaper arbeidsplasser for kvinner, i helse, omsorg, skoler, barnehager. Under oppbyggingen av velferdsstaten på 60- og 70-tallet, var kvinner en tilgjengelig arbeidskraft. Både eldre og yngre kvinner gikk ut i lønnet arbeid, mange i deltidsstillinger. Utviklingen fra et jordbruks- og fiskesamfunn til moderne industrisamfunn, avga ledige kvinner til nye typer arbeid. Dette skapte høy sysselsetting, men også mye deltid og et kjønnsdelt arbeidsmarked.

Og like viktig, velferdsstaten har skapt sosiale ordninger rettet mot familien, som gjør det mulig for mødre å ta lønnet arbeid og å få egen økonomi. Historien viser riktignok at kvinnene og mødrene gikk ut i lønnet arbeid før de sosiale ordningene var på plass. På 70-taller var det 12 ukers foreldrepermisjon, og barnehager var et gode for svært få barn.

Men hvordan ser ”virkeligheten” ut?
Arbeidsmarkedet er den mest sentrale arena for fordeling av velferd i vårt samfunn. Kvinners yrkesaktivitet er i dag omtrent på samme nivå som menns.

Vi er på topp i vesten når det gjelder kvinners yrkesaktivitet. Kvinners tilknytning til arbeidslivet, og menns tilknytting til familien og egne barn, henger uløselig sammen med utdanningssystemet, familieformer, fertilitet, velferdsstatens ordninger og ideologiske endringer.

Et kjønnsdelt utdannings- og arbeidsmarket
Utfordringen i dag ligger i et svært kjønnsdelt utdannings- og arbeidsmarked. Noe som igjen har sammenheng med betydelige lønns- og inntektsforskjeller mellom kvinner og menn.

Utdanning
Kjønnssegregeringen i arbeidslivet begynner i utdanningen. Innen høyere utdanning (universitet høyere grad) finnes det mange tegn til at kjønnssegregeringen er avtagende. Kvinneandelen blant studentene nå over 60 prosent.  Fagvalgene har også endret seg. Stadig flere jenter studerer økonomiske og administrative fag, jus, medisin og til en viss grad naturvitenskapelige og tekniske fag.

På den andre siden finnes det få tegn til at menn beveger seg inn på kvinnedominerte områder. Innen høyskolesystemet dominerer kvinner, og her er den tradisjonelle kjønnsdelingen sterk, med kvinnedominans i helse- og sosialyrkene og menn blant ingeniører og IKT. Og i fagutdanningene på videregående nivå, er kjønnsdelingen enda sterkere.

Kjønnsdelt arbeidsmarked
Norske kvinner og menn arbeider ikke i de samme yrkene, bransjene eller sektorene, dette betegnes som horisontal segregering. De er heller ikke likt plassert i stillingshierarkiet, vertikal segregering. I følge internasjonale sammenlignbare studier har Norge et av de mest kjønnsdelte arbeidsmarkeder i den industrialiserte verden. Dette er et trekk vi har felles med de øvrige skandinaviske landene.

Skille offentlig vs privat sektor
Kjønnsskillene faller i stor grad sammen med skillet mellom offentlig og privat sektor. Kvinner utgjør om lag 70 prosent av de ansatte i offentlig sektor, mens det i privat sektor er flest menn, 63 prosent. Det er særlig kommunal sektor som trekker opp den høye kvinneandelen i offentlig sektor. 78 prosent av ansatte i kommunal sektor er kvinner.

Oversiktstall etter næring viser at kvinner dominerer innenfor helse og sosial, 82 prosent av de ansatte, og undervisning (65 prosent). Menn dominerer innenfor bygg og anlegg (93 prosent), olje (81 prosent), jordbruk, industri og bergverk.

Arbeidstid (40 % kvinner i deltid, 13 % menn)
Et annet særtrekk i arbeidsmarkedet er kvinners og menns arbeidstid. Et trekk ved kvinners tilpasning til arbeidsmarkedet er at de i langt større grad enn menn arbeider deltid.  Godt over 40 prosent av kvinnene arbeider deltid, mot om lag 13 prosent av mennene.

Det er en klar sammenheng mellom høy yrkesdeltakelse blant kvinner og deltid. Da kvinnene var på vei ut i arbeidslivet igjen (for å trygge velferdsstaten) var deltid sett som et gode og en nødvendighet, for at mødre og voksne kvinner skulle gå ut i lønnet arbeid. I dag ser vi at utbredelsen av deltid har flere sider. For de fleste er det ikke mulig å leve av en deltidsstilling. Det betyr at kvinner som arbeider deltid er avhengig av en forsørger, enten det er partner/ ektefelle eller velferdsstatens trygdeordninger. Deltid gir også lavere pensjon, og mange kvinner blir minstepensjonister.

Vertikal segregering dreier seg om fordeling av lederstillinger. Langt flere menn enn kvinner befinner seg i ledende stillinger. Til tross for at kvinner er nesten halvparten av alle sysselsatte, er kun en av tre ledere. I offentlig forvaltning er om lag halvparten av lederne kvinner. Innen ledelse i privat sektor utgjør mennene 74 prosent. 19 prosent av toppledere, administrerende direktører og ledere av små bedrifter, er kvinner. Internasjonalt ligger vi her omtrent midt på treet, bak land som USA, Frankrike, England, Tyskland.

Likelønnskommisjonen som leverte sin utredning i februar (2009), viser en klar sammenheng mellom kjønnsdelingen i arbeidsmarkedet og lønnsforskjeller mellom kvinner og menn. Når vi ser på alle ansatte i hele økonomien, har kvinner en timelønn som ligger 15 prosent lavere enn menns timelønn i gjennomsnitt. Dette skyldes i liten grad at kvinner blir direkte diskriminert av arbeidsgiver.
Problemet ser ut til å være at kvinnedominerte arbeidsplasser og yrker har lavere lønn enn arbeidsplasser dominert av menn. Denne situasjonen er påfallende stabil, til tross for kvinners økte utdanning og erfaring i arbeidslivet.

Ser vi på årsinntekten for kvinner og menn, er forskjellen lang større. Menn tjener gjennomsnittlig om lag 65 prosent mer enn kvinner i året. Dette skyldes blant annet at mange kvinner arbeider deltid.