Norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk

Innledning

Kjære alle sammen

Som forsvarsminister holder jeg mange taler og foredrag. Jeg har dekket mange forskjellige temaer og hatt den glede å holde foredrag for mange forskjellige tilhørere. Likevel står mine møter med elever og lærere på skoler og høyskoler i en særstilling. Og jeg gleder meg til spørsmålene og kommentarene etter denne innledningen.

Dere har bedt meg om å snakke om norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk, Da kunne jeg tenke meg å starte med målene vi har for denne politikken, og med fokus på Regjeringens nordområdesatsning.

Deretter vil jeg snakke litt om den globale sikkerhetspolitiske verden. Som også vi er en del av.  Innenfor dette området vil jeg først si noe om de generelle utviklingstrekkene og så noen ord om situasjonen i Russland og Kina. Russland fordi det er vår mektige nabo i øst, Kina fordi landet seiler opp som en ny og mektig stormakt. 

Norges internasjonale engasjement er også en svært viktig del av vår forsvars- og sikkerhetspolitikk. Ikke minst vårt engasjement i Afghanistan.

Sikkerhetspolitiske mål
Formålet for norsk sikkerhetspolitikk er å ivareta og fremme nasjonale sikkerhetspolitiske interesser. Vi skal bidra til fred, stabilitet og sikkerhet. I våre egne nærområder så vel som globalt. Nasjonalt må vi være i stand til å hevde vår suverenitet og våre suverene rettigheter. Vi må kunne utøve myndighet i norske områder for å ivareta våre interesser og forpliktelser.

Internasjonalt styrker vi sikkerheten ved aktiv og konstruktiv deltagelse i multilaterale fora, som FN og NATO. I dagens globale verden er verdens sikkerhet vår egen sikkerhet.

Sentralt for denne Regjeringen står en helhetlig sikkerhetspolitikk, basert på et utvidet sikkerhetsbegrep. I dette inngår blant annet samfunnssikkerhet og totalforsvarskonseptet. Dette krever en god balanse mellom militær og sivil beredskap.
 
Nordområdene
Nordområdene er vårt viktigste strategiske satsningsområde. En robust norsk militær tilstedeværelse har vært en målsetting for regjeringen. Forsvarets nye operative hovedkvarter i Bodø er en del av denne satsingen. 

I første rekke er det klimautfordringene og ressurs- og energispørsmål som står i sentrum for nordområdesatsingen. Men det er i nordområdene vi kanskje tydeligere enn andre steder ser at i utgangspunktet sivile utfordringer kan få sikkerhetspolitiske konsekvenser. Det er i nord vi kan få økt konkurranse om strategiske ressurser. Det er i nord det er uavklarte grense- og rettighetsspørsmål. Det er i nord globale klimaendringer vil gjøre utvinning og transport av energi til et enda mer sentralt tema i fremtiden.
Og vi har heller ikke lov til å overse det faktum at et stadig mer selvhevdende Russland fortsatt konsentrerer mye av sin militærmakt i våre nærområder.
Som et ledd i nordområdesatsningen har Norge innenfor NATO-alliansen vært en pådriver for et sterkere fokus mot alliansens nærområder. Dette gjorde vi spesielt ved å lansere et ”nærområdeinitiativ, som tar sikte på at alliansen skal være bedre i stand til å møte sikkerhetsutfordringer på eget territorium og i nærområdene.
Vi har løftet satsningen på nordområdene i NATOs politiske fora. Vi har invitert et stort antall militære og sivile ledere til Nord-Norge for å bli nærmere kjent med en region som for mange av våre allierte hadde gått litt i glemmeboken. Mange av disse har gitt uttrykk for at det ikke minst var etter dette besøket at de virkelig forsto omfanget av de utfordringene vi vil stå overfor i årene som kommer. Når NATOs nye generalsekretær, Anders Fogh Rasmussen, nå fremholder nye seilingsruter og ressurser i nordområdene som en av alliansens nye sikkerhetsutfordringer, viser det med all tydelighet at Norges arbeid på dette området har båret frukter.

Forsvarspolitiske mål
De forsvarspolitiske målene gjenspeiler de sikkerhetspolitiske. Derfor innretter vi Forsvaret slik at det er et mest mulig relevant og effektivt virkemiddel for norsk sikkerhetspolitikk.

Basert på det globale og regionale sikkerhetspolitiske bildet, skal forsvarspolitikken utformes og legges til grunn for utviklingen av Forsvaret.

Forsvarets oppgaver er særlig knyttet til utfordringer i egne nærområder, det vil si norsk territorium og tilstøtende områder. Typiske oppgaver er overvåking, etterretning, myndighetsutøvelse og suverenitetshevdelse, samt episode- og krisehåndtering. Disse nasjonale oppgavene er i stor grad dimensjonerende for Forsvarets struktur. Samtidig er evnen til kollektivt forsvar og deltakelse i fredsstøttende operasjoner av stor betydning for hvor stort Forsvaret skal være, og hvordan det skal se ut.

For å møte alle disse utfordringene trenger vi et moderne, fleksibelt og alliansetilpasset innsatsforsvar med kompetanse, kapasitet og utholdenhet til å kunne møte sikkerhetstrusler både hjemme og ute.
Innen 2012 skal overgangen fra et tradisjonelt invasjonsforsvar til et fleksibelt innsatsforsvar være fullført.

Dette klarer vi ikke uten investeringer i nytt materiell. Regjeringen har derfor sørget for at Forsvaret blant annet har fått nye kystvaktfartøy, fregatter, missiltorpedobåter og transportfly. Vi venter fortsatt på nye helikoptre til Kystvakten og fregattvåpenet, og vi har besluttet innkjøp av nye kampfly.
 
Disse investeringene, og denne omstillingen gjør vi altså for å møte de sikkerhetspolitiske utfordringene vi ser rundt oss; hjemme og ute.

Geopolitiske utviklingstrekk
Berlinmurens fall i 1989 og terrorangrepene i USA i 2001 representerte to tidsskiller som har dominert sikkerhetspolitikken de siste 20 årene.

Hovedutfordringene de første årene etter murens fall var inter-etniske konflikter og regional ustabilitet. Etter 2001 fikk vi også asymmetriske trusler som terrorisme og spredning av masseødeleggelsesvåpen. Disse utfordringene er fortsatt med oss.
Fremveksten av nye stormakter, som Kina og India, har medført nye geopolitiske utviklingstrekk. Verden har nå fått flere maktpoler, selv om USA fortsatt er verdens mest innflytelsesrike land. Særlig med hensyn til militærmakt.

Likevel er vi vitne til en gradvis reduksjon av USAs og Vestens relative makt, både politisk og økonomisk. Fremvoksende økonomier, først og fremst i Asia, bidrar til å forskyve tyngdepunktet østover.
 
Den globale økonomiske krisen, som vi fortsatt er inne i, er ikke en sikkerhetspolitisk krise. Men den kan ha sikkerhetspolitiske implikasjoner.
En rekke land har allerede sett seg nødt til å kutte betydelig i sine forsvarsutgifter, blant annet Russland. Flere vestlige land har også problemer med å gjennomføre sine planlagte investeringer og oppdrag, noe som kan redusere NATOs evne til innsats på sikt.

Den globale økonomiske krisen kan medføre økt risiko for regional uro, interne konflikter, tiltagende fattigdom og migrasjon, spesielt i stater som fra før er svake. Klimakrisen kan på sikt også bidra til en slik utvikling. Forårsaket av blant annet oversvømmelser, forørkning og fallende matvareproduksjon. Dette øker betydningen av å møte utfordringer gjennom flernasjonalt samarbeid og samordning.

Fremveksten av nye maktsentra vil i økende grad bidra til et multipolært internasjonalt system.

Fremtidig global innflytelse vil ikke være basert på militær styrke alene, men i stor grad også på økonomisk styrke. Intet land kan på egenhånd bestemme utviklingen. Graden av samarbeid mellom de internasjonale hovedaktørene vil være avgjørende for fred og stabilitet.

Kina
USAs dominans utfordres først og fremst av Kina. Et hovedspørsmål fremover er om relasjonene disse statene imellom vil preges av rivalisering eller samarbeid.
Kombinasjonen av kinesisk fokus på økonomisk vekst og Obama-administrasjonens vektlegging av dialog og internasjonalt samarbeid, gir håp om det siste. De to stormaktene er dessuten økonomisk avhengig av hverandre. Kina er nå suverent største eier av amerikansk gjeld og bidrar således til å opprettholde tilliten til amerikansk økonomi.

Majoriteten av vel 1.3 milliarder kinesere har fått en markant økt levestandard, men det er mange som har falt utenfor velstandsøkningen, særlig på landsbygda. Finanskrisen har også rammet Kina, men en meget handlekraftig regjering bevilget raskt betydelige beløp til økonomiske støttetiltak, og det ser nå ut til at den kinesiske økonomien vil vokse med minst 8 % i år.

Til gjengjeld anslår det internasjonale pengeforbund (International Monetary Fund – IMF) at amerikansk økonomi vil falle med 2,6 %. Finanskrisen medfører derfor at Kinas relative betydning øker.

Kinesiske ledere føler seg trygge på evnen til eget forsvar, men det er utfordringer knyttet til indre uro og ustabilitet. Myndighetene fører en kompromissløs linje mot alle forsøk på protester eller opprør.
Det seneste eksempelet er fra Xinjiang provinsen i sommer. Fra tidligere kjenner vi jo godt til Tibet- problemet. Med hensyn til menneskerettigheter kan vi trygt si at Kina har et meget blandet rulleblad.

Et stabilt politisk klima, både regionalt og globalt, blir av Beijing sett på som en nødvendig forutsetning for å nå det overordnede strategiske mål om økonomisk vekst. Dette har resultert i en relativt forsiktig utenriks- og sikkerhetspolitikk. Det er verd å merke seg at Kina ikke har prioritert å bygge opp en global militær kapasitet med tanke på å kunne utfordre USA. I hvert fall ikke foreløpig.

Kinas forsvarspolitiske fokus er hovedsakelig regionalt, rettet mot Taiwan og i økende grad mot interne utfordringer.

Det synes klart at Taiwan-spørsmålet fortsatt setter rammebetingelser for kinesisk sikkerhetspolitikk. Samtidig ser vi tegn til at Kina har ambisjoner om å utvide sin evne til å kunne operere lenger til havs, og denne utviklingen følges oppmerksomt av USA. Ellers er den usikre situasjonen på Korea-halvøya en hodepine for kinesiske myndigheter.
Nord-Korea som atommakt og militær opprustning i Øst-Asia er ikke i Kinas strategiske interesse. 

Den politiske utviklingen er omfattende og skjer i raskt tempo, men det er ingenting som tyder på at demokrati vil bli innført med det første. Finanskrisen og håndteringen av den har snarere forsterket myndighetenes tro på eget styresett. Imidlertid er det mye som taler for at regimet er på vei til å erkjenne at med en global rolle følger et globalt ansvar. Selv mener de å fremstå som en ansvarlig stormakt, og geopolitikken kretser mer og mer rundt aksen USA-Kina.

For første gang har Norge nå etablert en forsvarsattaché i Beijing. Dette som en konsekvens av Kinas økende sikkerhetspolitiske betydning.

Russland
I motsetning til Kina kan man ikke si at Russland fører en forsiktig utenriks- og sikkerhetspolitikk.

Tegnene har vært tydelige siden midtveis i Putins presidentstyre og gitt seg utslag både internt og i forhold til omverdenen.
Motsetningsforholdet til Vesten har kommet til uttrykk i et økende antall saker som energisikkerhet, NATO- utvidelse, ny CFE-avtale, status for Kosovo og missilforsvar.  Stridstemaene er samtidig symptomer på dypere drivkrefter. Det dreier seg om frustrasjon over egen avmakt etter Sovjetunionens oppløsning og krav om aksept for sin status som revitalisert stormakt.

Flere år med høye energi- og råvarepriser har bidratt til revitaliseringen av Russland som regional stormakt og sikkerhetspolitisk aktør. Med vilje og evne til å forsvare sine interesser. Dette ble vi gjort tydelig oppmerksomme på gjennom krigen mellom Georgia og Russland i fjor over Sør-Ossetia. Vi ser også utslag av russiske ambisjoner i nord, blant annet gjennom økt fokus på næringsvirksomhet og militære kapasiteter. Vi må imidlertid ikke trekke paralleller mellom situasjonen i det urolige Kaukasus og våre egne nordområder.

Den globale økonomiske krisen og fallende petroleumspriser har rammet Russland hardt. Det ligger an til en betydelig negativ økonomisk vekst i 2009, og regjeringen har måttet foreta store kostnadskutt på de fleste samfunnssektorer. Inkludert forsvarssektoren.
Statsminister Putin har uttalt at det vil ta flere år før Russland kommer seg ut av krisen. I tillegg opplever landet negativ befolkningsvekst og store demografiske utfordringer.

Alt i alt er fremtidsutsiktene for russisk økonomi og samfunnsutvikling heller dystre. Dette rimer dårlig med ambisjonen om å konsolidere seg som stormakt på like fot med USA og Kina. Men enda viktigere for Russland er å forbli den viktigste aktør i Kaukasus og Sentral-Asia. Kontrollen over tidligere Sovjetrepublikker i det ”nære utland” står helt sentralt i russisk utenriks- og sikkerhetspolitikk.

La meg understreke at Norge har et grunnleggende godt forhold til Russland, der vilje til samarbeid og fredelig løsning av konflikter er dominerende. Likevel påvirkes forholdet mellom oss av klimaet mellom Russland og Vesten generelt, og mellom Russland og USA spesielt.
Derfor har de siste årene vært utfordrende.

Heldigvis er vi nå på vei inn i en bedre periode, ikke minst takket være en ny holdning fra amerikansk side.
Etter toppmøtet i Moskva nylig har russisk presse lagt stor vekt på at Medvejev og Putin møtte en amerikansk president som snakket med dem og ikke til dem. At de to presidentene ser ut til å ha funnet tonen under besøket, er et positivt bidrag til en ny start.

Substansielt ga møtet imidlertid begrensede resultater. Nesten ingen av de konkrete utfordringene landene står overfor er noe nærmere en løsning. Nedrustning var som forventet øverst på agendaen gitt at START-avtalen utløper i desember. De to statslederne signerte en ”joint understanding” som skisserer rammeverket for de videre forhandlingene utover høsten.

Der er imidlertid fortsatt uenighet i store spørsmål som missilforsvar, NATO-utvidelse og Iran. Amerikanerne har gitt uttrykk for at de ikke er optimistiske med tanke på russisk støtte i bestrebelsene med å få Iran til å oppgi kjernevåpenprogrammet.

Utfordringer for norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk
Geopolitikk og stormaktspolitikk har altså stor betydning for norsk sikkerhetspolitikk.
Det at verden får flere stormakter, ofte med kryssende interesser, øker risikoen for rivalisering. Dermed øker også faren for bruk av militærmakt for å oppnå politiske mål, særlig overfor småstater.

I dagens globaliserte verden er det også en nær sammenheng mellom utviklingen ute og hjemme. Internasjonal terrorisme og masseødeleggelsesvåpen lar seg ikke stoppe ved landegrensene, og må i betydelig grad håndteres der de har sin opprinnelse.

FN-ledet verdensorden
Som en liten stat med en åpen økonomi, må vår sikkerhetspolitikk baseres på multilaterale sikkerhetssystemer, en internasjonal rettsorden gjennom FN-pakten og folkeretten, samt et oppegående militært forsvar.

Dette forsterkes av kravet om bærekraftig forvaltning av store naturressurser og av naboskapet til Russland. Norge må derfor aktivt medvirke til at flernasjonal ivaretakelse av felles sikkerhet fremstår som nødvendig.

FN og NATO er fortsatt grunnsteiner i norsk sikkerhetspolitikk.
Dessuten søker vi å videreutvikle et tett samarbeid med EU og med våre nordiske naboland.

NATO som virkemiddel
De mest sannsynlige utfordringer mot Norges sikkerhet og interesser vil være begrenset i omfang og mest sannsynlig ta form av episoder, anslag og forsøk på å begrense norske myndigheters handlefrihet. Dette er utfordringer vi må være forberedt på å håndtere alene. Forsvaret av Norge utover slike begrensede kriser vil imidlertid i minst like stor grad som før måtte håndteres sammen med våre allierte i NATO.

Kan vi så stole på NATO i dagens situasjon? Mitt svar er et ubetinget ja. Riktignok er fokus i alliansen andre steder for tiden, men det er ingen grunn til å tvile på at den kollektive sikkerhetsgarantien fortsatt gjelder.

For Norge, som ikke er EU-medlem, er NATO av avgjørende betydning. Men det er ikke tilstrekkelig bare å være med. Vi må også spille en aktiv rolle. I sommer innledet NATO offisielt prosessen med å oppdatere sitt strategiske konsept fra 1999 under ledelse av den nye generalsekretæren. Denne prosessen setter nytt fokus på alle sider ved NATOs virke.
Vi vil aktivt søke å påvirke utformingen av den nye strategien, blant annet med bakgrunn i det norske ”nærområdeinitiativet”.

NATO representerer en unik forsvarsallianse mellom demokratiske stater på begge sider av Atlanterhavet. For Norge er det viktig at alliansen fortsetter å være det sentrale flernasjonale forum for dialog mellom Europa og Nord-Amerika. Kombinasjonen av politisk beslutningsevne basert på konsensus og integrerte militære strukturer og kapasiteter, er det ingen andre organisasjoner som kan skilte med.

Nå mener vi tiden er inne for å sikre at NATOs troverdighet opprettholdes og utvikles. Nye generasjoner vokser opp som kun assosierer alliansen med dens oppdrag ”out of area”. På sikt kan dette føre til slitasje på viljen og støtten til krevende utenlandsoppdrag. ”Out of area or out of business” var omkvedet i årene etter murens fall. I dag mener vi, og mange andre, at dette må suppleres med et nytt omkved: ”In area or in trouble.”

Forsvarets operative hovedkvarter
Det jeg til nå har sagt illustreres veldig godt av de oppgavene som Forsvarets nye operative hovedkvarteret skal ha.

Først og fremst skal hovedkvarteret lede Forsvarets daglige operative virksomhet, som eksempelvis grensevakt, kystvakt og kongevakt, samt trenings- og øvingsvirksomhet.

Orionflyene fra Andøya, ubåtene som seiler ut fra Haakonsvern, hærstyrkene på grensen mot Russland og Heimeverndistriktene som støtter politiet, skal alle få sine ordrer og bli ledet fra FOH.

Den andre viktige oppgaven for dette hovedkvarteret vil være å lede og støtte våre styrker i utlandet. Norge har i dag nesten 1000 soldater i mange ulike internasjonale operasjoner, med betydelige styrkebidrag både under FN-, NATO- og EU-kommando. Vi opererer både i det iskalde havet i nord og i brennhete ørkener i sør og øst.  Så vel som i de varme farvannene utenfor kysten av Somalia.  Alle disse enhetene vil få sine ordrer fra fjellanlegget på Reitan. Fra nå av vil alle våre operasjoner, både i inn- og utland, bli ledet fra ett sted.

Hovedkvarteret skal selvsagt også være forberedt på å lede større fellesoperasjoner, og planlegge for det vi håper aldri skal skje, nemlig at en alvorlig krise eller krig igjen skulle true landet vårt.

Internasjonale operasjoner - grunnlag
Deltakelse med norske styrker internasjonalt skal skje på basis av et klart folkerettslig grunnlag. Og vi stiller krav om klare operasjonsplaner og engasjementsregler. Samtidig skal all norsk maktanvendelse være basert på proporsjonalitet og med sikte på å unngå skade på sivile. Dette sikres gjennom aktiv deltakelse og påvirkning i de fora der operasjonene besluttes, planlegges og ledes.

Når hensynet til sikkerhet er ivaretatt, må imidlertid Forsvaret kunne delta i hele spekteret av fredsoperasjoner. Fra stabilisering til fredsbevaring og fredsoppretting. Norge vil aldri kunne konkurrere med større land når det gjelder omfanget av vår innsats. Nettopp derfor er det viktig at våre styrkebidrag er av høy kvalitet i henhold til NATOs krav, og at de kan samvirke nært med andre allierte.

For første gang i historien deltar vi nå i både FN-, NATO- og EU-operasjoner samtidig og med substansielle bidrag.
Dette er også helt i tråd med målsetningen i Soria Moria-erklæringen om økt sivil og militær deltakelse i FNs fredsbevarende arbeid, særlig i Afrika,

Hvorfor er vi i Afghanistan og hva skjer der
Likevel er det Afghanistan som er og blir vårt hovedengasjement ute. Jeg understreker at vi er i Afghanistan fordi FNs sikkerhetsråd gjentatte ganger har fastslått at situasjonen i Afghanistan er en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet. Norges engasjement i Afghanistan er derfor basert på et utvetydig mandat fra verdenssamfunnet gjennom FN. Og en invitasjon fra den folkevalgte afghanske regjeringen, som har bedt oss om bistand til å skape fred og stabilitet for det afghanske folk.

Dersom Afghanistan ikke utvikler seg i en positiv retning, risikerer vi at landet igjen blir et arnested for terrorister.

Det vil i så tilfelle bli et internasjonalt problem, som også kan få store konsekvenser for oss i Norge. En utvikling som er bra for det afghanske folket er også bra for verden og for oss her i Norge.

Og det har skjedd mye bra i Afghanistan:
• Siden 2001 har det internasjonale samfunnet bidratt med 160 milliarder kroner til Afghanistan.

• Nesten fem millioner flyktninger har vendt tilbake. Mer enn 6 millioner barn går i dag på skole i Afghanistan. 35 % av disse er jenter. Det betyr at 2,5 millioner jenter vil gå på skolen i slutten av 2009, mens ingen jenter fikk skolegang for fem år siden. Noen av disse er jentene som går på norskbygde skoler i Faryab. Det er ti universiteter i landet, mot bare ett – som knapt fungerte – under Taliban.

• 83 % av den afghanske befolkningen har i dag tilgang på helsetjenester mot 8 % i 2001. Nesten 80 % av barn under 5 år har fått vaksiner.

• Inntekten per innbygger er fordoblet på tre år. Den økonomiske veksten er anslått til å være mellom 12 og 14 prosent.

• Det bygges veier, og en stadig økende andel av befolkningen har tilgang til rent vann.

Det er ikke NATO som gjør alt dette. Men, disse positive utviklingstrekkene hadde ikke vært mulig om ikke NATO var til stede i Afghanistan. NATO bidrar med nødvendig sikkerhet slik at andre aktører kan bidra til å bedre levekårene for det afghanske folk.

Ut ifra det som skrives om Afghanistan i media kan en få inntrykk av at vi er involvert i et håpløst prosjekt. Dette er en beskrivelse jeg tar sterk avstand fra. Situasjonen i Afghanistan er meget krevende. Og det er et langsiktig prosjekt der vi ikke kan håpe på raske løsninger. Det skal vi ikke glatte over. MEN, det skjer altså mange positive ting i Afghanistan. Mye av dette er takket være Forsvaret og NATOs innsats.

Så snart det er forsvarlig ønsker vi å overlate hovedansvaret for sikkerheten i Faryab-provinsen til afghanerne selv. Vi ønsker at de afghanske styrkene skal bli i stand til å lede alle operasjoner på egen hånd, og at de norske soldatene kun skal ha en støttende rolle.

Samtlige operasjoner vi deltar i foregår i tett samarbeid med afghanerne, og en stadig større andel av soldatene våre arbeider med å lære opp og trene afghanske sikkerhetsstyrker, for å sette dem i stand til å ivareta sikkerheten i sitt eget land.

Økt afghansk eierskap og ansvar, sammen med en sterkere samordning av politisk, militær, utviklingsmessig og humanitær innsats er forutsetninger for å lykkes. Det internasjonale samfunn har erkjent dette, og jeg håper og tror på en positiv utvikling fremover.

Særlig på bakgrunn av at landet – jeg hadde nær sagt mot alle odds – nå har klart å avholde et demokratisk valg. Ikke et perfekt valg etter vår målestokk, men et valg som så langt ser ut til å kunne godtas av det internasjonale samfunnet.
Valgdeltakelsen var lavere enn ønskelig, men likevel bedre enn fryktet. At valget i det hele tatt fant sted, er en seier for et skjørt afghansk demokrati.

Norge har under den sittende regjering bidratt aktivt til det pågående samordningsarbeidet i Afghanistan, også internasjonalt.
Dette har båret frukter i forhold til samordningen her hjemme, blant annet i form av et tverrsektorielt samordningsforum på statssekretærnivå.

Selv har jeg besøkt Afghanistan flere ganger under min tid som forsvarsminisiter. Og jeg kan understreke at det har vært sterke opplevelser. Men samtidig blir jeg styrket i troen på at vårt engasjement i Afghanistan er viktig og riktig. Håpet i øynene til små skolejenter er i grunnen svar nok.

Avslutning
Vi deltar i internasjonale operasjoner for å bidra til fred, stabilitet og videre utvikling av den internasjonale rettsorden.
Norge skal være en tydelig fredsnasjon. Målsettingen med utenlandsoperasjoner er å spre respekt for menneskerettighetene og folkeretten, sier vi. Og noen ganger må vi bruke militærmakt for å nå dette målet.
Jeg håper at jeg med dette har gitt dere et innblikk i vår forsvars- og sikkerhetspolitikk.

Nå ønsker jeg meg en frisk og god dialog med dere i salen.