Verneplikt for kvinner?

Forsvarets Kvinnekonferanse 11. mai 2012
Forsvarsminister Espen Barth Eide

Sjekkes mot fremføring.

Innledning
Min jobb som forsvarsminister er å bidra til å utvikle Forsvaret i en riktig retning. Jeg leder et regjeringskontor som har som fremste oppgave å sørge for at Norge har et tidsriktig og relevant maktmiddel, enten det handler om et forsvar av Norge eller et bidrag til internasjonal militær innsats.

Dette handler om å ta de rette valg ut i fra tilgjengelig kunnskap om våre sikkerhetspolitiske omgivelser. Det dreier seg om å ha et Forsvar for vår tid.

I en tid preget av finansiell uro, har jeg vært veldig opptatt av at Norge evner å holde orden i eget hus. Jeg har vært opptatt av at vi lykkes med å få mest mulig forsvar ut av hver krone. Vi har solide tall som forteller at vi lykkes godt med dette.

Kroner og bevilgningsstørrelse er likevel ikke det alene som definerer et godt og tidsriktig forsvar. Det gjør heller ikke en moderne marine, nye kampfly eller nye panservogner til Hæren. Det er viktig, men det er likevel ikke alt. Langt der i fra.

Vår viktigste ressurs, og vår viktigste utfordring i tiden som kommer, er menneskene vi har og skal ha i Forsvaret. Jeg har derfor fremhevet kompetanse som et strategisk satsningsområde den kommende langtidsperioden. Modernisering og fornyelse av Forsvaret må gjelde både materiell, struktur og de ansatte. Det er dette siste jeg ønsker å vektlegge i dag.

Og la meg være tydelig på det: Det er dere, Forsvarets ansatte, jeg kommer til å bruke mye tid på fremover. Det er hvordan vi rekrutterer, utvikler og beholder rett kompetanse som blir den store og viktige satsningen i kommende år. Vi har omstilt Forsvaret på mange måter: Vi har fått ny struktur og nytt materiell. Nå er tiden inne for å se på hvordan vi kan omstille personellstrukturen og få bedre kompetansestyring i sektoren. Det er dette vi har kalt den tredje aksen i omstillingen av Forsvaret.

Vi setter en milepæl ved årsskiftet. Da legger regjeringen fram en stortingsmelding om kompetansereform i forsvarssektoren. Arbeidet skal være langsiktig og systematisk. Stortingsmeldingen vil angi en retning og målsettinger. Dette blir startpunktet.

Blant de spørsmål vår kompetansereform skal adressere er hvilke kompetansebehov som kjennetegner vårt fremtidige forsvar. Vi ser allerede konturene av stadig mer spesialiserte oppgaver. Det er ikke lenger slik at du utelukkende må kunne takle en knallhard stridsuke i felt for å bli en god soldat. Også de som har tilbrakt en helg hvert år på The Gathering vil være en ettertraktet ressurs. Eller personer med flerkulturell bakgrunn, som behersker flere språk og kulturer. Personer av begge kjønn. For å få det beste Forsvaret må vi rekruttere de beste menneskene. Da må vi rekruttere fra hele befolkningen.

Det er her jeg også mener diskusjonen om kvinner i Forsvaret hører hjemme. At Forsvaret har kunnet unndra seg utviklingstrekk i samfunnet for øvrig, er i seg selv et stort tankekors. Det er likevel ikke alt. I forlengelsen av dette, ser vi også nå at kompetansebehovene i Forsvaret ikke gjør det mulig å overse at halvparten av de beste i samfunnet er kvinner.

Jeg har vært tydelig på hvor jeg står i denne diskusjonen. Mitt budskap i dag går i samme retning: Vi trenger å la ulik kompetanse i større grad være styrende når det rekrutteres til Forsvaret. Bedre kjønnsbalanse i Forsvaret er ett av svarene på dette. Vi trenger økt mangfold. Og, vi må sikre oss et forsvar som i verdier og holdninger er i takt med resten av samfunnet. Dette handler altså om mange ting på en gang. Det dreier seg om legitimitet, om bedre kvalitet – det handler om Forsvarets samlede yteevne.

Av og til opplever jeg at det er stor usikkerhet rundt hva mangfold betyr og innebærer for Forsvaret. Enkelte synes å oppfatte at kravet om økt mangfold ikke styrker, men går på bekostning av kravet om kompetanse. Dette er vår jobb å klargjøre.

La meg derfor helt kort innledningsvis si noen ord om hva jeg legger i mangfold, før jeg sier litt mer om dagens situasjon og utviklingen mer på sikt.

Betydningen av mangfold
For meg er mangfold en variasjon av ståsteder. Det er ulike perspektiver som kommer sammen og brytes mot hverandre. Det er evnen til å se og forstå et sakskompleks fra flere ulike sider.

Mangfold skapes både gjennom personlige egenskaper, erfaringer og kompetansebakgrunn. Det kan skyldes ulik alder eller etnisk og religiøs tilknytning. Kjønn vet vi er en viktig mangfolddimensjon.

De fleste organisasjoner og virksomheter i privat og offentlig sektor ser at veien mot bedre oppgaveløsning går gjennom økt mangfold. Større mangfold og bredere kompetansetilfang, gir bedre problemløsning. Jeg tror ikke Forsvaret er et unntak.

En rekke nye og utfordrende oppgaver flytter grensene for hvilke krav som stilles til ansatte i Forsvaret. Det er blitt vanskeligere å vinne innpass i en profesjonell og kompetent organisasjon. Forsvarets oppgaver er blitt mer kunnskaps- og kompetansetunge. Det kreves et kognitivt mangfold som sikrer at et problem belyses fra flere sider.

Det er en sammensetning av ulik kompetanse, erfaring og bakgrunn, som vil gjøre at Forsvaret forblir relevant for vår tid. Derfor må vi tenke nytt om hvordan vi setter sammen Forsvarets personell.

Vi skal huske på at hemmeligheten bak fremgangen vi har sett i de nordiske land, handler også om kvinners innsats. Det handler om at vi har valgt å nyttiggjøre oss av hele arbeidsstokken. Vi har lagt til rette for å bruke en større andel av de menneskelige ressursene i samfunnet enn mange andre land – derfor har vi et høyere produksjonsnivå i samfunnet.

Noen vil innvende at dersom mangfold skal økes i Forsvaret må det oppleves som nyttig. Hvis ikke risikerer vi å bygge ned egen forsvarsevne. Satt på spissen, er de bekymret for at samfunnets imperativ om likestilling kan rokke ved rikets sikkerhet.

For meg er dette å starte i gal ende, nemlig at alt er fortreffelig i dag. Det ligger også en frykt for forandring bak slik argumentasjon. En slik tankegang tar heller ikke hensyn til at nytte ved økt mangfold er dokumentert, ja spesielt der organisasjonen evner å utnytte mangfoldet maksimalt, og verdsette ulikhet i seg selv.

Min forventning til Forsvaret er at organisasjonen evner å skape og bruke økt mangfold. I dag har vi et mangfoldunderskudd Forsvaret. Dette styrker ikke mangfoldtankegangen, snarere tvert i mot. Derfor ser jeg behov for å fortsette arbeidet med å styrke kjønns- og mangfoldsforståelsen i vår sektor.

En annen tenkemåte vi må utfordre er at «Strid må være styrende for all seleksjon. Strid føres av menn.» Jeg er redd et slikt syn stikker dypere enn vi tror. Kvinnefokus kan oppfattes som støy i en organisasjon som handler om brorskap i strid. Jeg har stor respekt for at strid er krevende, men vil presisere følgende: Når vi velger vårt personell til strid, skal kvalifikasjoner, ikke kjønn eller mannsfellesskap, være styrende. Det er altfor snevre forestillinger om hva kvinner og menn kan greie.

Passgang i motbakke
Ser vi litt stort på det, har likestillingen gått sin seiersmarsj i Norge. Likevel gjenstår mye. Blant annet har vi et kjønnsdelt arbeidsmarked. Det til tross, er vi kommet lengre enn mange andre land. Yrkesdeltakelsen blant kvinner i Norge er blant de høyeste i verden.

Seiersmarsj er lite betegnende på utviklingen i Forsvaret. Passgang i motbakke er trolig mer dekkende. Det er flere grunner til at det er blitt slik. Jeg tror det blir for enkelt å plassere alt ansvaret hos Forsvaret. For å tale med biologens språk, er dette mest sannsynlig et samspill mellom arv og miljø.

Vi ser en kultur i Forsvaret som går i arv og som er krevende å bryte eller endre. Og, vi har foran oss et samfunnsfenomen med dype historiske røtter. Kulturer er naturlig konserverende. Uniformering og lang felles historie styrker denne tendensen. Det militære inneholder en kultur som tildeler ulike roller til kvinner og menn. Disse rollene finner gjenklang i samfunnet.

Jeg har vært tydelig på at vi må utfordre nedarvede forestillinger om hva som er den riktige soldattypen. Dette er en krevende eksersis der vi møter motbør fra flere hold, internt i Forsvaret så vel som i samfunnet.

Populærkulturen fremmer fortsatt et arketypisk bilde av soldaten. Allerede her former vi unge menneskers forestillinger om livet i uniform, forestillinger som også får leve videre når fiksjon blir realitet.

Krig har tradisjonelt vært menns domene. Menn har vært de synlige i forsvarssektoren. Det har vært mannens paradegren par excellence. Vi hører gjerne at historien skrives av seierherrene, ikke av seierkvinnene. Det ligger makt i språk, det definerer roller.

La meg nevne et par eksempler. Man regner med at i alt 4000 kvinnelige piloter fra Sovjetunionens 588. Nattregiment fløy 24 000 nattbombetokt over Tyskland under annen verdenskrig – i utdaterte biplan, ofte ubevæpnet og uten fallskjerm. Toktene var så farlige og lite attraktive at kvinner ble satt på jobben. Deres innsats var heroisk og fremragende, men lite kjent.

Noen av dere kjenner muligens til at en israelsk rapport fra 1948 påviste at kvinner var uegnet ved fronten. Årsaken var at de svekket stridsmoralen. Rapporten ble avfeid av israelske historikere som fiktiv for over 20 år siden. Likevel dukker referanser til den opp med jevne mellomrom. Enkelte har tilsynelatende interesse av å holde liv i myten. Israel har gått videre; siden 2000 er det åpent for kvinner i stridende avdelinger.

Forsvaret må ta sin del av ansvaret for mangel på kvinnelige militære. At mange kvinner ikke finner seg til rette eller søker seg til Forsvaret kan vi ikke alltid påvirke. Verre er det når seleksjonsprosessene ikke verdsetter kvinners kompetanse, eller kvinner erfarer at de ikke er ønsket eller verdsatt, rett og slett fordi de er kvinner. Da holder vi ikke engang på de få vi har.

Poenget mitt er at dagens praksis innebærer en kraftig skjevhet til fordel for menn. Menn rekrutterer menn. Rollemodellene er typisk menn. Og noen ganger gjør menn en innsats for å støte ut kvinner.

Forskning peker i samme retning. Rapporten som Østlandsforskning nylig la fram, underbygger vårt inntrykk. På tross av positive tendenser, gjenstår ennå mye arbeid – innen systemer og rutiner, holdninger og adferd.

I rapporten pekes det blant annet på at kvinners opplevelse av Forsvaret varierer sterkt. Noen trives meget godt, andre gjør det ikke. Alle opplevelser er like gyldige. En del kvinner gir uttrykk for at de ikke duger eller er ønsket – fordi de er kvinner. Dette gjør at de slutter. Et betegnende funn i rapporten er at når kvinner innstilles til stillinger foran menn, kommer det alltid langt flere innsynsforespørsler enn i motsatte tilfeller. Er dette et uttrykk for at likestilling er greit så lenge det ikke angår meg?

Mot et slikt bakteppe vil jeg virkelig hedre de fremragende kvinnene som gjør karriere i Forsvaret. Flere av dere er samlet her i dag. Kontreadmiral Elisabeth Natvig, ble nylig ansatt som avdelingssjef i Forsvarsdepartementet. Hun er blant dem som står fram som et viktig eksempel for mange som står på terskelen til en militær utdannelse og karriere.

En annen, løytnant Elisabeth Eskerud, ledet Norges første Female Engagement Team (FET) i vårt PRT i Afghanistan i 2011. Hun bidro til å definere teamets rutiner og roller på en utmerket måte. Hun har dessuten markert seg som en bidragsyter til Forsvarets arbeid med FN-resolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet.

Dette er kun noen få eksempler. Forbildene er mange og de er viktige. Derfor skal de frem i lyset. Vi trenger på ingen måte å gå tilbake til annen verdenskrig eller andre land for å finne kvinnelige militæres meritter. Vi har selv hatt verdens første kvinnelige ubåtssjef og kvinnelige jagerflygere. Vi har kvinnelige soldater helt i front. Nå trenger vi mengden, ikke bare de enkelte forbildene.

Dagens situasjon
Vi må likevel konstatere at til tross for mange års innsats er fremskrittene små når det gjelder å rekruttere og beholde flere kvinner. Kvinneandelen blant befalet ligger fortsatt under 10 prosent.

I dag ser vi at det relativt sett er flere kvinner enn menn som fullfører førstegangstjenesten. I relative tall er det også slik at flere kvinner enn menn slutter i yrket. Forskning indikerer tre hovedårsaker til at kvinner velger å tre ut av Forsvaret.

Den første handler om alternative karrierevalg. Spesielt yrkene politi og sykepleie rekrutterer fra Forsvaret. Andre oppgir ulike personlige motiver som årsak. En siste gruppe viser til tilfeller av mobbing og trakassering. Alle disse tre årsakene må følges opp. Mobbing og trakassering er det fokus på i hele organisasjonen. Forsvaret har standardisert sin håndtering av saker som omfatter mobbing og uønsket seksuell oppmerksomhet. Forekomst kartlegges, og SINTEF er trukket inn i arbeidet.

Vi kan aldri slå oss til ro med at dyktige kvinner slutter. Vi kan ikke godta at de slutter fordi de mister motivasjon i møtet med kulturen. Vi kan aldri akseptere at mobbing, trakassering og – enda verre – seksuelle overgrep, er en del av hverdagen til ansatte. Dette er ødeleggende for Forsvaret som organisasjon og som arbeidsplass. Hele sektorens omdømme rammes av dette. Og mest alvorlig, det svekker rekruttering av kvinner.

Mitt klare syn er at vi feiler grovt om ikke gode holdninger og ryddig atferd er på plass på ledernivå. Ja, la meg gjøre det veldig klart: Det er ikke kvinnene som skal forandre seg eller tilpasse seg eksisterende kultur. Det er det Forsvaret som skal.

Jeg er derfor glad for at vi nå ser en forsvarsledelse og lokalledelse som på en mye klarere måte har tatt avstand fra utilbørlig oppførsel. Det er gjort tydelig hva man forventer av personellet. Videre viser Forsvaret nå vei i markedsføring og profilering. I den nye rekrutteringskampanjen vektlegges kloke hoder og verdier, ikke maskiner og adrenalin. Dette gjør meg optimistisk.

Det jobbes i dag aktivt med å rekruttere og beholde flere kvinner. Det er en merkbar økning i antall kvinner som er klassifisert som tjenestedyktige soldater, og det er en positiv trend når det gjelder kvalifiserte kvinner som ønsker å tjenestegjøre. Utfordringen er å beholde dem frem til og etter førstegangstjeneste eller befalsutdanning.

Mange gode tiltak gir håp om at vi på sikt vil kunne se en økt kvinneandelen. Det å oppnå en kritisk masse er et mål i seg selv. Det er en vesensforskjell om en gruppe utgjør en liten minoritet eller nærmere halvdelen av de ansatte. All erfaring viser at skal verdisett og holdninger endres, er mengde av betydning.

Veien mot en kritisk masse som kan generere varig endring er lang. Radikal kvotering av menn gjennom tidene har satt sine spor. Forsvaret forblir en organisasjon der menn sitter med definisjonsmakten. Bildet av den gode offiser, den gode soldat, blir formet av menn og for menn. Likevel, andre har fått til langt mer enn oss. Se på politiet. De er til stede i dag på denne konferansen. Her er det mye å lære.

Jeg er glad for at spørsmålet om kjønn i dag figurerer høyt på dagsorden når det rekrutteres. På mange områder dreies markedsføring av Forsvaret mot begge kjønn. Jentecamp er eksempel på dette. Vi ser også forsøk med mer kjønnstilpassede seleksjonsarenaer. Og vi ser opptakskrav der funksjon og yrkets krav vektlegges mer.

Jeg er også positiv til etableringen av mentorordninger for kvinnelige militære med lederpotensial. Vi vet at det kreves aktiv oppfølging av kvinner for å beholde dem.

Pliktig sesjon for begge kjønn ble igangsatt i 2010. Vi har så vidt begynt å innhente noen erfaringer fra denne ordningen. Vi ser likevel noen trender avtegne seg.

En observasjon er at mange kvinner trekker seg mellom sesjon og innrykk.
Manglende motivasjon, gjerne som resultat av andre skoletilbud eller et ønske om friår, forklarer en god del av frafallet. Seksjonsplikt bidrar i noen grad til å redusere frafall, men den gir så langt ikke økt rekruttering av kvinner til førstegangstjenesten. Tallene er foreløpig bare basert på ett årskull. Vi vil vinne ny innsikt om effekten sommeren 2013.

Tallet på tiltak og oppdrag som allerede er gitt er mange. Ballen ligger dermed på Forsvarets banehalvdel. Forsvaret har for lengst erkjent at kompetanse er en kritisk innsatsfaktor. Her må ord i enda større grad bli handling, på bred front.

Mot en kjønnsnøytral verneplikt?
Jeg har lagt opp til en debatt omkring verneplikt for begge kjønn. Det er gjennom verneplikten Forsvaret primært rekrutterer. Verneplikten gir Forsvaret mandat til å hente ut norsk ungdom til førstegangstjeneste. Verneplikten er et helt sentralt moment i det vi gjerne kaller en samfunnskontrakt. Samfunnet bestiller et vern av landet og innbyggerne. Forsvaret tar oppdraget og trekker på samfunnet ut fra sine behov. Vår nasjonale forsvarsevne og forsvarsvilje er rammet inn av denne kontrakten.

I stor grad har vi lykkes med å få inn og utdanne det antallet soldater vi behøver. Vi har også evnet å tilpasse verneplikten til vårt nye innsatsforsvar. Vi gjør som kjent nye tilpasninger nå i forbindelse med den nye langtidsplanen. Vi tilstreber å kalle inn de best skikkede og mest motiverte. Vel og merke, de best skikkede og motiverte i den ene halvparten.

Verneplikten står altså på solide ben. Det er i dag bred politisk enighet om at verneplikten skal bestå. Dette ligger fast.

Det kan likevel ikke stanse der. Forsvaret må hele tiden vurdere hvordan oppgavene kan løses på en bedre måte. Og derfor må vi også ta stilling til praktiseringen av verneplikten.

Førstegangstjenesten skal bidra til å sikre operativ evne og evnen til styrkeoppbygging i tråd med Forsvarets planverk. Den skal sikre et forsvar som er relevant. Når vi endrer Forsvarets innretning, når vi ser at et nytt paradigme i innsatsforsvaret er etablert, må også rekrutteringen følge etter.

I et større samfunnsperspektiv, skal Forsvaret, gjennom verneplikten, leve opp til de forventningene som er i samfunnet. Sagt med andre ord må vi vedlikeholde og hegne om samfunnskontrakten. Gjør vi ikke det, risikerer vi ikke bare et dårligere Forsvar. Vi risikerer at Forsvaret ikke er i stand til å levere på det som er de politiske målsettingene. På lengre sikt risikerer vi at Forsvarets solide forankring og oppslutning i samfunnet i dag, gradvis forvitrer.

Avslutning
Forsvaret har nå et stort oppfølgingsansvar. Men dere står ikke alene. Jeg ønsker å være en pådriver for en god og realistisk debatt om kjønnsnøytral verneplikt, der det er plass for både prinsipielle og mer pragmatiske argumenter.

Vi må erkjenne at tid fortsatt er et stikkord og at endringer ikke kommer over natten. Jeg merker samtidig på diskusjonene i dag at utålmodigheten er stor og økende.

Jeg er glad stadig flere ser at det ikke er en motsetning mellom det å produsere avdelinger med økt operativ evne og det å rekruttere flere kvinner til Forsvaret. Jeg vil si økt operativ evne faktisk forutsetter flere kvinner, større mangfold.

Verneplikten er radikal kjønnskvotering til fordel for menn. En samfunnsordning som bare gjelder ett kjønn ville aldri blitt innført i dag. Derfor har jeg åpnet for en diskusjon rundt verneplikt også for kvinner. Her er dere viktige støttespillere.

Takk for oppmerksomheten!