Tiltak rettet mot finanskrisens virkninger

Med forbehold om endringer
under fremføringen

Takk for invitasjonen.

Jeg er blitt bedt om å si litt om regjeringens tiltak rettet mot finanskrisens virkninger, og om vårt syn på implementeringen og harmoniseringen av Solvens II-direktivet. Dette vil jeg komme til, etter en kort gjennomgang av regelverksutviklingen på finansmarkedsområdet og noen av de utfordringer vi nå står overfor når det gjelder risiko og soliditet i finanssektoren.

Regelverksutvikling for bank- og forsikringsvirksomhet i Norge
Frem til slutten av 1980-tallet var det ikke en felles regulering av finansinstitusjoner – verken i Norge eller i andre land. I Norge fikk vi i 1988 loven om finansinstitusjoner og finansieringsvirksomhet, og det ble for første gang på enkelte sentrale områder gitt felles regler for alle typer finansinstitusjoner. Samtidig ble det gjennomført store endringer i banklovene, og vedtatt en ny forsikringsvirksomhetslov, tilpasset det nye regelverket for finansinstitusjoner.

Hovedbegrunnelsen for de grepene som ble tatt i 1988, var konkurranse- og strukturutviklingen i finansmarkedene; konkurransen mellom bransjene hadde økt, og flere konsern drev etter hvert – gjennom ulike selskaper i samme konsern – virksomhet på tvers av bransjer. Det var derfor nødvendig med likere bestemmelser for ulike typer finansinstitusjoner, hovedsakelig av hensyn til konkurransen mellom ulike institusjonstyper og ut fra prinsippet «lik regulering av lik risiko» – et sentralt prinsipp i den nye norske finanslovgivingen.

I 1986 ble Kredittilsynet opprettet som verdens første felles tilsynsorgan for hele finanssektoren. Samordningen til ett tilsyn ga, i tillegg til alminnelige effektivitetsgevinster, en samkjøring av lovgivning og tilsynsvirksomhet på finansmarkedsområdet.

Det nye norske regelverket som kom i 1988, stilte blant annet ensartede krav til finansinstitusjonenes ansvarlige kapital, kapitaldekning og soliditet. Det ble innført et generelt krav om forsvarlig kapitaldekning, og – med utgangspunkt i EUs kapitalkrav for kredittinstitusjoner – et felles minstekrav til finansinstitusjonenes ansvarlige kapital til enhver tid. Av hensyn til soliditeten ble det også innført grenser for finansinstitusjonenes eksponering mot enkeltkunder og foretak utenfor finanssektoren.

Siden 1988 har finansinstitusjonsloven stått sentralt på finansområdet, samtidig som store deler av reguleringen av banker, forsikringsselskap og andre finansinstitusjoner ivaretas av de institusjonsrettede lovene.

Gjennomføringen av EU-direktiver på finansmarkedsområdet på 1990-tallet, ble i Norge gjennomført med et meget begrenset antall endringer i eksisterende lovgivning, da vi i det alt vesentligste oppfylte de minimumskrav som ble stilt i EU-direktivene. Blant årsakene til dette var at det i den norske lovgivningen fra 1988 ble lagt stor vekt på konkurranseforholdene mellom ulike typer finansinstitusjoner, og på soliditeten i institusjonene.

Norsk regelverk og finanskrisen
Er det én ting finanskrisen har lært oss, er det at finansinstitusjonene – og det finansielle systemet som sådan – må bli mer robust. Finansinstitusjonene må få bedre oversikt over egen risiko, og de må ta større ansvar for kundenes interesser. Dessuten må myndighetene skjerpe reguleringen og forbedre tilsynet.

I denne prosessen skal vi bygge videre på de sterke sidene ved norsk regulering og tilsyn, men utbedre de punkter som måtte være for svake. Som jeg var innom i sted, har den norske reguleringen og det norske tilsynet en del særtrekk. Disse har stått seg sterkt gjennom finanskrisen, og har gjort oss bedre rustet til å møte de utfordringer vi nå står overfor:

For det første var vi tidlig ute med å fusjonere tilsynsenhetene for ulike typer finansinstitusjoner, slik at vi fikk ett felles tilsyn med hele finansnæringen. Dette skjedde som sagt på midten av 1980-tallet. Et samlet tilsyn har mye bedre forutsetninger for å følge utviklingen i finansnæringen enn flere ulike sektorbaserte tilsyn.

For det andre er vår regulering av finansinstitusjoner helhetlig og sammenhengende. Reglene om kapitaldekning på konsolidert nivå har vært et sentralt stabilitetsskapende element, og har motvirket uheldig utnyttelse av regelverksforskjeller. Det er dessuten da vanskelig å gjemme bort problemer i datterselskaper. Det bidrar til at eventuelle problemer i ett konsernselskap ikke enkelt smitter over på andre selskaper i samme konsern.

For det tredje behandles lik risiko likt i ulike typer finansinstitusjoner. Hvis ikke kunne risikoen raskt ha blitt konsentrert der den er minst regulert. Banker, livsforsikringsselskap og pensjonskasser er underlagt kapitalkrav som er avhengig av hva slags risiko institusjonene tar på seg. Dette norske reguleringsprinsippet fremmer soliditeten i finansinstitusjonene, og bidrar til likere konkurransevilkår. Det er for eksempel ikke vanlig i utlandet at livsforsikringsselskap og pensjonskasser er underlagt kapitaldekningskrav for markedsrisiko. I Norge har vi dessuten underlagt kredittforetak som utsteder obligasjoner med fortrinnsrett, eller OMF-er, vanlige kapitaldekningskrav. I utlandet, og særlig i USA, har vi sett at bankene ofte har omgått kapitalkravene ved å verdipapirisere utlån og flytte dem ut av balansen. Dette har ikke vært – og er ikke – mulig innenfor det norske regelverket.

For det fjerde har vi i Norge lagt vekt på reglene om frarådningsplikt ved låneopptak, og vi har fastsatt nærmere og mer presise regler om salg av sammensatte spareprodukter. Det er svært viktig at finansnæringen gir god informasjon til kundene om de produktene de selger, og de prisene de tar for produktene. Finansnæringen skal ikke selge produkter som ikke er egnet for kundene. Frarådningsplikten er en del av regelverket som skal beskytte forbrukerne, men har også betydning for hvilke lån som blir gitt til hvem, og dermed for den samlede risikoen i det finansielle systemet.

Norske tiltak rettet mot finanskrisens virkninger
Finanskrisen og dens etterdønninger har stilt myndigheter og markedsaktører i hele verden overfor enorme utfordringer. Til tross for et relativt godt utgangspunkt, har vi i Norge også vært nødt til å møte virkningene av krisen med en rekke aktive tiltak.

Regjeringens finanspolitiske tiltak i vinter innebar samlet sett den kraftigste impulsen til norsk økonomi i noe budsjettår så langt tilbake vi har sammenliknbare data. I tillegg har Norges Bank ført en meget ekspansiv pengepolitikk. Dette har bidratt til å holde husholdningenes forbruk oppe, til mer normale forhold i boligmarkedet, og til å dempe nedgangen i norsk økonomi utover i 2009.

I tillegg til ulike likviditetsfremmende tiltak fra Norges Bank, har vi satt i verk to svært viktige tiltak rettet mot finansinstitusjonene: bytteordningen med obligasjoner med fortrinnsrett og Statens finansfond.

Bytteordningen – som ble lansert i oktober i fjor – innebærer at bankene kan erverve statspapirer i bytte mot obligasjoner med fortrinnsrett, eller «OMF-er», for en avtalt periode. Løpetiden for avtaler som inngås i 2009 er satt til inntil 5 år. Banker som deltar i ordningen, kan bruke statspapirene som sikkerhet for egne innlån, eller de kan selge dem i markedet. Slik kan bankene bedre sin likviditet og mulighet for finansiering. Ordningen har en ramme på 350 milliarder kroner, og hittil er det tildelt statspapirer for om lag 203 milliarder kroner.

For at flest mulig banker skal kunne delta, har vi løpende justert vilkårene i ordningen. Blant annet er ordningen utvidet til at også OMF i næringslån og kommunelån kan godtas, i tillegg til lån sikret ved pant i bolig, atkomstdokument til bolig eller borettslagsandel.

Ordningen ble etablert raskt og var en reaksjon på at de norske penge- og kredittmarkedene i fjor høst i praksis ikke fungerte. Mangel på tillitt ga tilnærmet full stopp i pengemarkedet, og rentepåslagene på bankers innlån steg til ikke tidligere sette nivåer. Vi ser nå at bytteordningen var helt nødvendig da den kom, men også at den har fungert svært godt. Sammen med lavere rente og tilbud om lange fastrente-lån fra Norges Bank, har bytteordningen bedret bankenes finansieringssituasjon. Risikopåslagene i pengemarkedene har kommet klart ned siden nivåene i høst, og aktiviteten i pengemarkedet har kommet i gang igjen. Dette er til fordel for både alle norske banker, store som små, og for alle norske bankkunder. Uten bytteordningen kunne norske banker i den problematiske tiden vi har vært gjennom, ha kommet i akutte likviditetsproblemer, noe som med sikkerhet ville hatt dramatiske konsekvenser.

Statens finansfond er opprettet som et soliditetstiltak. Formålet med fondet er å bidra midlertidig med kjernekapital til – og således styrke – norske banker, og dermed å sette bankene bedre i stand til å opprettholde normal utlånsvirksomhet. Det er bevilget 50 milliarder kroner til finansfondet.

Siden det er frivillig om bankene vil søke kapitaltilskudd fra Finansfondet, er det imidlertid svært usikkert hva etterspørselen vil bli. Behovet for statlig kapital vil også avhenge av den generelle markedsutviklingen. Selve etableringen av fondet har imidlertid i seg selv virket stabiliserende på markedene, uavhengig av bankenes faktiske bruk.

Finansfondet skal kunne oppkapitalisere banker som oppfyller alminnelige soliditetskrav, mens banker som får problemer med soliditeten skal henvises til Bankenes sikringsfond for eventuell støtte. Ordningen er åpen for alle banker som oppfyller soliditetskrav. Vi har ikke valgt å forbeholde ordningen de lavest kapitaliserte bankene; dette kunne gitt uheldige langsiktige insentiver til lave kapitalnivå og dessuten virke konkurransevridende. Samtidig er det viktig at ordningen ikke er så «gunstig» at den virker konkurransevridende på bekostning av de banker som velger ikke å delta i ordningen. Den informasjon vi har fra fondets virksomhet så langt, tyder på at vi har klart å unngå nettopp dette.

Styret for Statens finansfond ble oppnevnt i mars, og Finansdepartementet fastsatte i mai forskrift med nærmere regler for hvilke krav som vil stilles til bankene for å få kjernekapitaltilskudd fra fondet, nærmere regler for hvor mye kjernekapital fondet kan bidra med overfor den enkelte bank, og nærmere regler for hvordan Statens finansfond kan utforme avtalene med bankene om tilførsel av kjernekapital.

Fondet har utarbeidet og offentliggjort nærmere dokumentasjonskrav og vilkår for kapitalinstrumentene, samt ferdigstilt standardavtaler for instrumentene. Fire banker har allerede søkt, og flere banker har kontaktet fondet og vurderer å søke om kjernekapital.

Bankenes frist for søknad om kapitalinnskudd fra fondet er 30. september 2009, mens siste frist for utbetalinger fra fondet er 15. november 2009.

Samtidig som vi la frem lovforslaget om Statens finansfond i begynnelsen av februar, la vi også frem forslag om etableringen av Statens obligasjonsfond. Obligasjonsfondet er et generelt virkemiddel forvaltet av Folketrygdfondet, med formål å styrke obligasjonsmarkedet og dets evne til å finansiere banker og andre foretak. Det er bevilget 50 milliarder kroner til obligasjonsfondet, og Folketrygdfondet har til nå investert om lag 6 milliarder av disse pengene i markedet.

Sammen med øvrige tiltak fra Norges Bank og regjeringen, har disse fondene bidratt til å stabilisere finansmarkedet og har gjort det lettere for bedrifter og husholdninger å få tilgang til lån. De samlede tiltakene overfor norsk økonomi vil bidra til at nedgangskonjunkturen i Norge blir mindre dyp og varer kortere enn den ellers ville ha gjort.

Litt om soliditet og risiko i lys av finanskrisen
Etter at uroen på de internasjonale finansmarkedene tok til i 2007 med utgangspunkt i den amerikanske subprimekrisen, som hadde sitt utspring i låne- og verdipapirmarked utenfor det regulerte markedet – og spesielt etter likviditets- og tillitskrisen i fjor høst – er det nå bred internasjonal enighet om at det raskt er behov for betydelige endringer i regelverk og praksis på finansområdet. Mye er allerede gjort, og vi venter en rekke nye forslag fra EU-kommisjonen og andre i tiden fremover.

Finansinstitusjonene har de siste månedene vært nødt til å tilpasse sin virksomhet til de nye markedsforholdene, der mange risikoer er langt høyere enn «vanlig»:

• usikkerhet om soliditet og fremtidige tap i finansinstitusjoner øker motpartsrisikoen,
• utsikter til svak makroøkonomisk utvikling øker kredittrisikoen og dermed prisen på kapital,
• og som følge av at markedene for enkelte typer av eiendeler fungerer dårlig – og i noen tilfeller ikke lenger eksisterer – har likviditetsrisikoen økt.

Finansdepartementet har i de årlige kredittmeldingene ofte pekt på den store usikkerheten knyttet til utviklingen i aksje- og verdipapirmarkedene, og på at det er svært viktig at livsforsikringsselskapene passer på at det med god sikkerhetsmargin er samsvar mellom risiko og soliditet.

Markedet stiller nå strengere krav til kapital og til kvaliteten på kapital, enn det regelverket gjør. Det er et tydelig tegn på at vi må ta grep i finansreguleringen og få kapitalkravene mer på linje med den virkelige risikoen selskapene til enhver tid står overfor.

Endringer i internasjonalt regelverk og tilsyn
I Baselkomiteen, EU-kommisjonen og i flere internasjonale samarbeidsfora, utredes nå regelverksendringer og tilsynsveiledninger i høyt tempo. Det tas blant annet sikte på å bedre kvaliteten på kapital i finansinstitusjoner, styrke likviditetsbufferne, tette reguleringshull og fornye regnskapsreglene.

Tidligere i år uttalte EU-lederne at et forbedret reguleringsregime må dekke alle finansmarkeder, produkter og aktører – inkludert alle typer private kapitalansamlinger som kan representere systemisk risiko. Dette støtter vi fra norsk side fullt ut. Prinsippet om at lik risiko må reguleres likt uansett hvor den befinner seg, som Norge har talt sterkt for i mange år, gjør seg nå gjeldende overalt i de internasjonale prosessene.

Videre pågår det nå et viktig arbeid med å få på plass et helt nytt tilsynsregime for finansmarkedene i EU. EU-kommisjonen har for det første foreslått at dagens såkalte «nivå 3-komiteer» – som består av medlemsstatenes tilsynsorganer for bank, forsikring og verdipapir – skal omdannes til faste organer. I dag er komiteene kun rådgivende uten mulighet til å overprøve nasjonale tilsynsmyndigheter, men vil etter omdanningen kunne fatte bindende vedtak. De nye organene kalles samlet «European System of Financial Supervisors», og skal drive tilsyn på mikronivå.

For det andre er det foreslått å opprette et nytt organ for makroovervåkning av systemisk risiko – kalt «European Systemic Risk Council» – ledet av Den europeiske sentralbanken, og med deltakelse fra sentralbanksjefene og representanter for de nasjonale tilsynsmyndighetene.

Norske myndigheter deltar aktivt i de internasjonale prosessene som nå pågår, og vi vil raskt følge opp de råd som gis og de beslutninger som fattes. Det viktigste for oss er at vi kan bygge videre på de sterke sidene ved norsk regulering og tilsyn, og generelt ta de grep som er nødvendige for å sikre stabilitet i finanssystemet, beskyttelsen av kundene, og soliditeten i finansinstitusjonene.

Når det gjelder de nye organene som planlegges i EU, og som jeg nettopp viste til, arbeider vi aktivt for å bli representert der på en god måte.

Hvorfor Solvens II?
Forsikringsvirksomhet har stor økonomisk og sosial betydning, og har derfor lenge vært særskilt regulert av myndighetene. Forsikringstjenester er kompliserte og selskapenes forpliktelser overfor kundene har ofte lang løpetid. Vi er derfor avhengige av gode regler og målemetoder for å sikre at forsikringsselskapene – til enhver tid – er solvente, slik at forsikringskundenes rettigheter er trygge. I takt med et stadig mer internasjonalt forsikringsmarked, er finansiell stabilitet i vårt eget finanssystem avhengig av at andre lands regler er gode, og at de håndheves på en forsvarlig måte.

Et felles minimumssolvensregelverk i EU ble etablert på 1970-tallet, og ble oppdatert frem til 2002. Regelverket – Solvens I – er gjeldende rett også i Norge, gjennom EØS-avtalen. Enkelt sagt oppstiller Solvens I-reglene krav om solvensmargin som en prosentandel av de forsikringstekniske avsetninger i livsforsikring, og som en prosentandel av premier og fordringer i skadeforsikring.

I Norge er solvensmarginkravene supplert med krav om at ansvarlig kapital minst skal utgjøre 8 prosent av det risikovektede beregningsgrunnlaget for eiendelene. I motsetning til hva som er vanlig i andre land, har norske forsikringsselskap – som følge av kravet – også måttet ta hensyn til risikoen på aktivasiden av balansen. Dette er et svært viktig hensyn. Et tilsvarende prinsipp arbeides det nå med i EU.

Det er flere grunner til at Solvens I-regelverket nå regnes som temmelig utgått på dato, og derfor skal erstattes av Solvens II:
For det første hensyntar som nevnt ikke Solvens I i tilstrekkelig grad den forvaltningsrisiko, kredittrisiko og markedsrisiko som følger med forsikringsvirksomhet.

For det andre gjør fraværet av felles regler innenfor EØS-området det vanskelig å sammenligne de finansielle forholdene i forsikringsselskaper fra ulike europeiske land. Særlig gjelder dette kravene til, og beregningen av, de forsikringstekniske avsetningene. Dårlige EU-minimumsregler har dessuten i betydelig grad lagt grunnen for mye nasjonal lovgivning.

For det tredje har tilnærmingen til forsikringstilsyn, risikostyring og regnskapsføring endret seg voldsomt siden Solvens I-reglene ble utformet. Solvensregelverket har blitt liggende etter, og det har vokst frem store avvik mellom de regelverksmessige krav til kapital, og forsikringsselskapenes egne vurderinger av mengden kapital som er nødvendig for å drive forsikringsvirksomhet.

For det fjerde viser studier at reglene etter Solvens I – i situasjoner der forsikringsselskaper er på vei mot insolvens – ikke gir tilsynsmyndighetene tidlig nok varsel om at det er nødvendig å gripe inn.

På grunn av svakheter i EUs solvensregelverk, startet EU på slutten av 1990-tallet opp arbeidet med et nytt solvensregelverk – Solvens II – med overordnet formål å skape et åpent og integrert europeisk forsikringsmarked. I tillegg skal de nye reglene være bedre tilpasset den økonomiske og finansielle situasjonen, og gi kapitalkrav som henger bedre sammen med de reelle risikonivåene i de enkelte selskap.

Prosess mot innføring av Solvens II-reglene
I 2003 resulterte kartleggings- og analysefasen i arbeidet i en beskrivelse av hovedstrukturen i det nye systemet. Deretter jobbet EU-kommisjonen med den konkrete utformingen av elementene i hovedstrukturen, frem til forslaget til rammedirektiv ble lagt frem i juli 2007. I tillegg til at tidligere vedtatte forsikringsdirektiver slås sammen, nedfelles de overordnede bestemmelsene i det nye solvensregelverket i rammedirektivet. Detaljerte og utfyllende bestemmelser fastsettes senere av EU-kommisjonen ved gjennomføringsdirektiv.

Rammedirektivet ble vedtatt av EU-rådet og EU-parlamentet i mai i år. Etter planen skal EU-kommisjonen vedta de detaljerte bestemmelsene i 2011. Det nye regelverket skal etter planen tre i kraft i nasjonal lovgivning i hele EU-EØS-området i 2012.

Innføring i Norge
EU-direktiver omfattes av EØS-avtalen, og kravene til nasjonal lovgivning som stilles i direktivene er dermed bindende også for Norge. Generelt avgjør hver stat selv hvordan et direktiv skal gjennomføres, og hvordan de nasjonale reglene skal utformes. Solvens II-direktivet skal gjennomføres i det norske lov- og forskriftsverket slik at de relevante bestemmelsene innholdsmessig oppfyller kravene i direktivet, i tillegg til at eventuelle norske regler som er i strid med noen av bestemmelsene i direktivet må endres.

Planen er at bestemmelsene i Solvens II-direktivene i betydelig grad fullharmoniseres i hele EU-EØS-området. Dette innebærer at medlemsstatene generelt ikke kan beholde eller innføre regler som er strengere eller lempeligere enn direktivreguleringen.

Vi skal implementere Solvens II-direktivet i norsk lov- og forskriftsverk, men det er foreløpig ikke tatt stilling til hvordan denne prosessen skal legges opp. Reglene i EU er jo heller ikke klare. Det er foreløpig bare mer overordnede prinsipper som er vedtatt i EU. Uansett vil nasjonale myndigheter måtte foreta nasjonal tilpasning avhengig av situasjonen i vedkommende land. Ikke alle forhold vil være regulert, eller uttømmende regulert, av Solvens II.

Innføringen av de fremtidige Solvens II-reglene vil by på mange utfordringer:
For det første skal eiendeler og forpliktelser verdivurderes til virkelig verdi. Dette vil blant annet innebære at kravene til forsikringstekniske avsetninger vil variere langt mer enn de gjør i dag, siden de vil avhenge av markedsrenter. Dette vil stille store krav til forsikringsselskapenes tilpasning i markedet, og til de tekniske løsningene som må på plass for å håndtere denne situasjonen. Dessuten vil det kunne bli en betydelig utfordring å kommunisere til kundene hvordan endrede markedsforhold endrer – eller ikke endrer – deres rettigheter overfor selskapene.

For det andre vil de kapitalkrav som følger av det nye regelverket kunne bli vanskeligere for selskapene å forholde seg til. Faller for eksempel de lange rentene i markedet, vil nåverdien av forsikringsselskapenes forpliktelser – som allerede er overtatt – øke. I utgangspunktet kan selskapene gardere seg ved å investere i eiendeler som har samme verdiutvikling som forpliktelsene på passivasiden, men dette vil samtidig kunne øke verdien av forpliktelsene uforholdsmessig i forhold til avsetningene: overskudd på kundemidlene tilfaller som kjent kundene, ikke selskapene. Dermed bør selskapene – i utgangspunktet – holde nok egenkapital til kunne absorbere lave rentenivå.

For det tredje har vi i Norge en viss variasjon i kontraktstypene i forsikringsbransjen, og det er ikke opplagt hvordan vi tilpasser for eksempel prisingen av rentegarantier og kontrakter med overskuddsdeling, til det nye solvensregelverket.

For det fjerde vil rollen til Kredittilsynet endres etter innføringen av det nye regelverket. I Solvens II legges det opp til at nasjonale tilsynsmyndigheter, i langt større omfang enn i dag, skal øve skjønn i tilsynet med næringen. Dette er i tråd med bankreguleringen gjennom Basel II, men vil like fullt stille nye og store krav til Kredittilsynets arbeid på forsikringsområdet.

Kort om norsk syn på det nye regelverket
Det nye solvensregelverket skal:

• knytte kapitalkravene tydeligere til den reelle risikoen i alle deler av et forsikringsselskaps virksomhet,
• bedre kontrollen med, og håndteringen av, risiko,
• øke integrasjonen og konkurransen i det europeiske forsikringsmarkedet,
• styrke beskyttelsen av forsikringskunder, og
• redusere medsyklisk atferd hos forsikringsselskapene som kan forsterke forstyrrelser i markedet.

Dette er viktige hensyn, som er fullt i tråd med norsk lovgivning og de hensyn vi vektlegger.

I forslaget til rammedirektiv fra Kommisjonen lå det også inne bestemmelser om såkalt gruppetilsyn – det vil si underleggelse av alle selskaper i et konsern eller en selskapsgruppe med virksomhet i flere land, et felles tilsynsorgan, typisk tilsynsorganet i hjemlandet til konsernspissen – men dette ble avvist av Rådet og Parlamentet. En ordning med gruppetilsyn kunne ha ført til at svært mye av tilsynet med europeisk forsikringsvirksomhet ville blitt konsentrert hos tilsynsmyndighetene i de store EU-landene, og det er for Norges del positivt at dette ble tatt ut av den endelige direktivteksten.

Betydelig grad av fullharmonisering, slik det legges opp til i gjennomføringen av Solvens II, vil først og fremst bidra til økt konkurranse og integrasjon i det europeiske forsikringsmarkedet, men vil også gjøre det vanskeligere for selskaper å «shoppe» etter lempeligere regelverk, og således utnytte regelverksforskjeller mellom land, i Europa. Særlig dette siste hensynet veier tungt; i et globalisert finansmarked er det like viktig at reglene er konsistente på tvers av ulike nasjonale markeder som på tvers av ulike bransjer i det enkelte marked.

Stor grad av fullharmonisering reiser i seg selv en del utfordringer. Hensynet til soliditet i finansinstitusjonene og robustheten til det finansielle systemet, kan – i utgangspunktet – vel så godt ivaretas gjennom strenge minimumskrav til nasjonal regulering. Med en slik tilnærming kan ingen ha lempeligere regler enn det som følger av direktivene, men står fritt til å supplere EU-reglene med strengere eller mer detaljerte bestemmelser.

For vår del kunne det derfor ha vært å foretrekke at det solvensregime som nå tar form, stilte minstekrav til reguleringen i den enkelte stat. Dette ville ha gitt oss større fleksibilitet og handlingsrom til å tilpasse regelverket ut fra egne vurderinger av hva som er nødvendig for å sikre finansiell stabilitet og god kundebeskyttelse.

Til tross for at innføringen av de nye solvensreglene vil medføre en rekke utfordringer, innebærer de nye kravene en forbedring sammenlignet med dagens situasjon. Innholdet i rammedirektivet som nå er vedtatt, er fullt ut akseptabelt for Norge, særlig etter at forslaget om gruppetilsyn ble tatt ut.

Takk for meg.