Generasjonskontrakten

Ved inngangen til ett nytt tiår står vårt velferdssamfunn overfor en formidabel utfordring. Vi må innrette oss slik at vi også i framtiden kan sikre at vi har et godt velferdstilbud i alle livets faser, fra barnehage og skole som ung til og pleie og omsorg som gammel. Dette ansvaret er det jeg kaller generasjonskontrakten.

I Nasjonalbudsjettet er det en figur som illustrer utfordringen. Den minner oss om tre viktige ting:

• Som unge og gamle er vi alle netto mottakere av offentlige ytelser.
• Hvor viktig det er at vi står lenge i arbeid for å finansiere velferden til unge og gamle
• I årene som kommer vil vi bli langt flere eldre. Det er en formidabel utfordring som krever en sterk økonomisk rygg å bære.

Velferdsordningene vi etablerte i forrige århundre tok utgangspunkt i at arbeidslivet skulle finansiere velferden gjennom produksjonsøkning og et godt grunnlag for skatter både fra arbeidsstyrken og bedriftene. Arbeidslivet skal slik gi inntekter både til den enkelte og til fellesskapet. Fagbevegelsen har spilt en hovedrolle i dette arbeidet.  Verkstedoverenskomsten som kom i 1907, ble den første landsomfattende tariffavtalen og ble på mange måter en forløper til det som senere kom til å bli kalt den ”norske modellen”. Denne modellen tilbyr innbyggerne en sosial kontrakt fra vugge til grav. Innbyggerne er forsikret mot uheldige utfall i fødselslotteriet, hvem du er og hvor du kommer fra spiller en langt mindre rolle enn i mange andre land. 

Generasjonskontrakten er sterkt knyttet opp mot forvaltningen og avkastningen av oljeformuen.  Handlingsregelen er fastsatt ut fra en forventet avkastning av denne formuen på 4 prosent. Vi bruker av avkastningen i dag, men sparer formuen til framtidige generasjoner. Vi må likevel ikke glemme at arbeidskraften betyr ti ganger så mye som oljeformuen. Dersom vi over tid klarer å øke avkastningen av arbeidskraften med bare en prosent, vil det matematisk tilsvare en realavkastning av oljeformuen på hele 10 prosent.

Sammen med partene i arbeidslivet er derfor Regjeringens viktigste oppgave å utarbeide en helhetlig politikk som sikrer høy sysselsetting og ikke minst at vi får snudd trenden med utstøting fra arbeidsmarkedet. I dag er 50 000 personer av arbeidsstyrken helt eller delvis ute på ulike stønadsordninger. Dette er uakseptabelt både for den enkelte og for samfunnet, og her har vi et felles ansvar for å klare å snu denne trenden.

Vi må bygge opp under arbeidslinjen fra Solidaritetsalternativet og ha som hovedformål å foredle arbeidskraften for framtida. Vår velferdsmodell hviler på ryggen av arbeidslivet og det er arbeidslivet som bærer generasjonskontrakten. Velferdsmodellens framtid blir avgjort av utviklingen i arbeidsmarkedet og av vår evne og dyktighet til å ta vare på og foredle arbeidskraften. Det er ikke oljeformuen, men din og min arbeidsinnsats, som er vår viktigste formue.