Sunne tiltak mot hollandsk syke

Mange har i det siste advart mot faren for såkalt hollandsk syke i Norge. Hollandsk syke betegner de problemene land med store, midlertidige naturressursinntekter kan få i form av høy kostnadsvekst og for stor offentlig sektor. Når inntektene avtar, blir omstillingsproblemene smertefulle. Det skjedde i Nederland på 1960–70 tallet, og nå pekes det på en rekke faresignaler i Norge: høy bruk av oljeinntekter, høyt kostnadsnivå og manglene evne til å gjennomføre nødvendige reformer.

Debatt er viktig, og utfordringene må ikke undervurderes. Men Norge har et godt grunnlag å bygge videre på. Vi har håndtert de store oljeinntektene på en god måte, og gjort riktige valg slik at vi så langt har unngått hollandsk syke.

Fra tidlig på 1960-tallet er det blitt lagt stor vekt på å ta hensyn til den konkurranseutsatte industrien i lønnsoppgjørene. Vi har klart å videreføre denne frontfagsmodellen, der konkurranseutsatt sektor forhandler først, også etter at oljeinntektene har fått en stor plass i økonomien.

Vår vilje til bærekraftig forvaltning av oljeformuen viste vi med opprettelsen av et eget oljefond i 1990, senere kalt Statens pensjonsfond utland (SPU), og innføringen av handlingsregelen for bruk av oljeinntekter i 2001. Dette innebærer at vi kun skal bruke avkastningen av oljeformuen som er avsatt i SPU, og ikke bruke av selve formuen. Slik får også framtidige generasjoner glede av oljerikdommen.

Norsk økonomi er svært produktiv sammenliknet med andre land. Samtidig har vi høy sysselsetting, lav arbeidsledighet og en godt kvalifisert arbeidsstyrke. Pensjonsreformen, hvor de viktigste elementene nå er på plass, er avgjørende for å møte utfordringene som følger av at stadig flere av oss blir gamle. Det er et sunnhetstegn at vi klarer å gjennomføre en slik reform i en situasjon med store overskudd i budsjettene. Det viser at vi evner å prioritere langsiktige hensyn.

Vår håndtering av oljeformuen gjør at vår industri ikke har lidd samme skjebne som den gjorde i Nederland. Målt i forhold til samlet verdiskaping og samlet sysselsetting har riktignok aktiviteten også i norsk industri avtatt siden 1970-tallet, men ikke mer enn i andre rike industriland.

Oljen har hjulpet oss, men vår suksess handler ikke først og fremst om olje. Det er arbeid som er vår viktigste ressurs. Verdien av vår samlede arbeidsinnsats utgjør om lag 80 prosent av vår nasjonalformue. Det er innsatsen fra den enkelte, både fra våre forfedre og fra de som lever i dag, som har gjort utviklingen av velferdssamfunnet vårt mulig.

Finanskrisen gjorde at norsk økonomi sto i fare for å gå inn i en dyp konjunkturnedgang. Derfor var det riktig å legge penge- og finanspolitikken kraftig om. For å unngå varig utstøting og tap av kompetanse må vi ta vare på arbeidskraften i krisetider.

Tiltakene i finanspolitikken har bidratt til at ledigheten har økt klart mindre enn fryktet, men gjør også at det er behov for en innstramming framover. Det er nødvendig for å komme tilbake til 4-prosent banen og for å  redusere presset mot industrien ved å unngå en unødig høy rente og sterk kronekurs. Det er også nødvendig for å kunne møte veksten i utgiftene som vil følge av en aldrende befolkning.

Vi må klare å overholde det jeg kaller generasjonskontrakten. Vi som lever i dag må dekke våre behov uten å ødelegge kommende generasjoners mulighet til å dekke sine. Ikke bare våre barn – men også deres barn - skal kunne vokse opp i et godt samfunn. Det krever at vi forvalter de ressursene vi har fått fra våre foreldre og besteforeldre bærekraftig. Skal vi oppfylle generasjonskontrakten, må vi holde orden i økonomien og forvalte våre ressurser på en god måte.

Arbeidslinja er da særlig viktig. Desto færre som går over på trygder og stønader, desto lavere blir de offentlige utgiftene. Samtidig øker skatteinntektene. Deltagelse i arbeidslivet gir dessuten økt velferd for den enkelte, både med tanke på inntekt og sosial utfoldelse.

Jens Stoltenberg inviterte i sin nyttårstale til et rådslag om arbeid, ”Samarbeid for arbeid”.
Dette er et viktig initiativ som kan bidra til at vi tar valg som støtter opp om en fortsatt god utvikling i norsk økonomi.

Tidligere finansminister Erik Brofoss har sagt: ”Vi lever ikke av andres, men hverandres arbeid”. Vi kan ikke leve av pensjonsfondet alene – det ville fort brukes opp og ville samtidig kunne ødelegge mye av norsk næringsliv og samfunnsliv. Derfor må vi sørge for et inkluderende arbeidsliv med rom for flere. Og vi må slå ring om en fortsatt forsvarlig forvaltning av oljeformuen. På den måten vil vi unngå å få hollandsk syke.