Samhandlingsreformen og forebygging

Kjære alle sammen

Takk for muligheten til å møte alle dere som er viktige bindeledd til kommunene. Jeg trenger å ha god kontakt med dere når vi skal videreutvikle helse- og sosialpolitikken i kommunesektoren framover.
Det er en uke siden jeg kom til Helse- og omsorgsdepartementet som ny helse- og omsorgsminister.

Da jeg begynte som forsvarsminister i 2005 handlet ilddåpen om den russiske tråleren Elektron som stakk av fra den norske Kystvakten med to norske fiskeriinspektører ombord. 
Som helseminister ble jeg kastet rett ut i håndtering av svineinfluensaen fra første dag. Det har vært en bratt og spennende læringskurve.

Kontrasten til Forsvarsdepartementet er stor. Jeg har oppdaget at det er nok av minefelt også på helse- og omsorgsfeltet.  Jeg gleder meg til å ta fatt på utfordringene og gjøre mitt for at alle som trenger skal få rett behandling på rett sted til rett tid.

Før jeg går videre, vil jeg understreke at vi vår helsetjeneste er blant de beste i verden – med helse- og omsorgspersonell som gjør en formidabel innsats både i kommuner og i spesialisthelsetjenesten hver eneste dag.  Det skal det ikke herske tvil om.

En av de største utfordringene for regjeringen i denne perioden er – som dere vet – samhandlingsreformen. Den går som en rød tråd gjennom det meste i helse- og omsorgstjenesten – også for fagområdene på denne konferansen: Forebygging, psykisk helse, omsorgstjenester og rusavhengighet. 

Stortingsmeldingen om samhandlingsreformen ble sendt til Stortinget juni. Den har tydelige visjoner og forslag om hvordan vi skal møte de store utfordringene som er velkjente for denne forsamlingen: 

• Det blir stadig flere eldre – i 2040 vil det være dobbelt så mange over 80 år som det er i dag.
• Vi får andre typer sykdommer og flere vil rammes av sykdommer som kreft, psykisk sykdom, kols, diabetes, rusproblemer, demens og overvekt
• Det er gledelig at så mange blir gamle, men det betyr også at flere blir syke og pleietrengende.   I 2050 vil vi trenge dobbelt så mange årsverk i pleie- og omsorgssektoren som vi har i dag. Det er en enorm utfordring, og et viktig varsel om at vi må endre kursen.
• En siste utfordring jeg vil ta med, er at mange pasienter ikke får de tjenestene de trenger – de opplever brudd og svikt i alle ledd. Kort sagt: Samhandlingen fungerer ikke som den skal mange steder – verken mellom sykehus og kommuner eller på tvers av faggrupper og instanser.

Ser vi på helsebudsjettene for de siste årene – er tendensen klar:  Kostnadene går rett til værs uten at vi får tilsvarende mye igjen for det som investeres. Dagens utvikling er rett og slett ikke økonomisk bærekraftig.

Det viktigste budskapet i samhandlingsreformen er

• at vi må satse mer på forebygging for hindre og begrense sykdom hos de som er i risikogruppene,
  
• og vi må bidra til at eldre mennesker holder seg friske så lenge som mulig

I samhandlingsreformen konkluderer vi med at det meste av arbeidet  må skje i kommunen. Det er der folk lever og bor.

Samhandlingsreformen beskriver fem hovedgrep som må tas for å lykkes med tidlig innsats og for å ruste kommunene til å ta et større ansvar for at den enkelte får de tjenestene de har behov for.

Dette er store felt som krever langsiktig og hardt arbeid. Kommunenes rolle må endres og de må ta et større ansvar. Samtidig må spesialisthelsetjenesten endres. Vi må finne gode økonomiske systemer som støtter god samhandling.

Forebygging og tidlig innsats blir en viktig del av den nye framtidige kommunerollen. Jeg er bedt om å si noe mer om forebyggingens plass i samhandlingsreformen, og vil konsentrere meg om det. 

Jeg mener at kommunene har et betydelig potensial for å drive med god forebygging – og lokalsamfunnet har flere fortrinn som gjør kommunen til en velegnet arena:

• De kommunale tjenestene er i nærheten av der folk bor
• tjenestene favner vidt og har bred kompetanse som gjør at de når ut til innbyggerne på mange områder.

Det skulle jo bety at forholdene ligger godt til rette for å drive med forebygging. Men hvorfor har ikke forebyggende arbeid hatt en viktigere plass i kommunene? Det er et sentralt spørsmål.

Samhandlingsreformer peker på flere årsaker. Jeg skal nevne to.

1. En viktig årsak er at det mangler et helhetlig perspektiv på hvordan tjenestene skal organiseres. Stykkevis og delt er en karakteristikk som pasienter som trenger hjelp fra flere instanser og fagfolk, kan kjenne igjen. Mange må ordne opp selv for å få noe til å skje – og ofte klarer de ikke dette på egen hånd og gir opp. Resultatet er ofte at sykdom får utvikle seg. Målet med samhandlingsreformen og forslagene i meldingen er at brukerne skal få helhetlige tjenester som er godt koordinert uansett hvor i behandlingsapparatet de søker hjelp.
2. Det kanskje største hinderet for å få kommunene til å satse sterkere på forebygging, er at slik innsats ikke lønner seg. Dagens finansieringssystem oppmuntrer ikke til tidlig innsats. Sterkere satsing på forebygging vil ofte være en ren utgift for kommunene. Dersom de satser på forebygging så folk holder seg friske og sparer sykehusinnleggelser så vil innsparingene tilfalle staten.

Dette er problemstillinger som er tatt opp i samhandlingsreformen.  Det skal lønne seg for kommunene å satse på forebygging. Målet er at kommunene skal motiveres til å satse mer på forebygging og tidlig innsats før folk blir så syke at de trenger spesialisthelsetjenester.

Hvis Stortinget vedtar å endre finansieringsordningene, så er det viktig at kommunene får ekstra ressurser til å forberede seg. Derfor har vi foreslått å bevilge 230 millioner kroner til forebyggende tjenester i kommunene i 2010.

For mange kommuner vil det være snakk om en relativt liten sum i første omgang, men målet er å komme i gang, få ideer, lage planer og forslag til hvordan man kan legge opp løpet senere. 

Regjeringen har valgt å tildele midlene som frie inntekter og ikke øremerke dem til bestemte typer innsats. Dette fordi vi mener at innsatsen må tilpasses lokale forhold i kommunene – ut fra hva slags behov og muligheter de har.

Det blir spennende å se hvordan kommunene velger å satse på forebygging. Jeg vil følge nøye med og forsikre meg om at kommunene jobber i tråd med målene i samhandlingsreformen.

Forebyggende arbeid lider under det som er kalt ”forebyggingens dilemma”.  Forebygging gir ikke synlige resultater på kort sikt.  Det vil alltid ta en god stund før vi kan se endringer.

Men uansett hvilket felt vi snakker om, så er det godt dokumentert at jo tidligere man griper inn i en problemutvikling, desto bedre er sjansene for å hindre at større problemer oppstår. Å spre kompetanse så flere blir i stand til å oppdage problemer så tidlig som mulig, og sette inn tiltak, er viktig både av helsemessige og økonomiske grunner.

Kommuner må også ha en helhetlig politikk og strategi for hva de vil gjøre for å bedre folkehelsen og forebygge helseproblemer på lengre sikt. Kommunene må også være i stand til å tenke og handle helhetlig i politikkutformingen, slik at de skaper gode oppvekstmiljøer for barn og unge. På den måten kan vi påvirke folks helse og bidra til bærekraftige helsebudsjetter også i fremtiden.

Vi har lett for å tro at helsetjenesten kan løse alle problemer. Men en vanlig antakelse er at helsetjenesten bare kan gjøre noe med omkring ti prosent av folks helseproblemer.

God helse handler i stor grad om å mestre hverdagen i nærmiljøet, i familien, på skolen og i arbeidslivet. Det gjør det nødvendig med en kraftig satsing på forebyggende arbeid og samarbeid med andre aktører som spesialisthelsetjenesten, NAV, skole og arbeidsliv, om strategier som gir resultater. 

Jeg pekte innledningsvis på de store utfordringene vi står overfor. Det er et ansvar vi alle har å jobbe sammen om en helse- og omsorgstjeneste til beste for enkeltmennesket og for en bærekraftig utvikling i fremtiden.

Lykke til med en spennende konferanse.