Tale ved minnestund for Hanne Kristine Fridtun

Kjære alle dere som er samlet her i Stryn for å minnes Hanne Kristine og de andre som døde 22/7.

Kjære Eva og Kolbein, kjære David, kjære Hanne Kristines familie og venner.

Det har gått ett år siden den forferdelige julidagen som forandret Norge, som drepte så mange unge mennesker, som rammet alle dem som mistet et barn, en forelder, et søsken, et barnebarn, en venn.

Verden og hverdagen går videre for alle. Men hverdagen blir aldri den samme for dere som har mistet det aller kjæreste dere har.

Det er fint og riktig at dere i Stryn minnes det som skjedde. Terrorhandlingene skjedde i regjeringskvartalet og på Utøya, men de rammet hele landet. På Utøya var det samlet ungdom fra absolutt helle Norge, fra sør til nord.

I tillegg til de 77 som mistet livet, ble mange fysisk skadet og mange må leve med psykiske ettervirkninger.

Hanne Kristine Fridtun fra Stryn var jenta med det store hjertet og de mange talentene.

Jeg husker Hanne Kristine for hennes smil og vennlighet. Hun var oppriktig engasjert og hun viste en omtanke for andre som gikk utover det mer alminnelige ungdommelige engasjementet.

Hun var opptatt av fattige i verden, de som lever i krig og konflikt, ensomme, gamle på sykehjem her i landet og sitt eget lokalsamfunn i Stryn.

Og selv om Hanne Kristine bare ble knapt 20 år gammel, er det mange og markante spor etter henne i bilder, lyd og tekster. Og ikke minst i våre minner.

Hun var en av mange på Utøya. De som døde på Utøya trodde på en bedre verden, en verden hvor mennesker ikke undertrykkes.

En rettferdig verden.

De brant for et samfunn med større toleranse, de kjempet mot rasisme og fremmedfrykt, mot fundamentalisme.

Mange liv ble brutalt tatt fordi de trodde på disse verdiene.

Terroren treffer både målrettet og tilfeldig. De åtte som ble drept i regjeringskvartalet, døde også så alt for tidlig. Noen fordi de var på jobben sin. Andre fordi de tilfeldigvis var i området.

Det som skjedde 22/7 var et politisk attentat. Det var et angrep på demokratiet.

Det var et angrep på grunnleggende verdier som er viktige for hele samfunnet: Kulturelt mangfold og fellesskap, åpenhet og toleranse, likestilling og likeverd, menneskeverd og menneskerettigheter.

Det er bare gjerningsmannen og ingen andre som har ansvar for ugjerningene.

Men vi må spørre oss hvordan slike holdninger har kunnet utvikle seg i Norge.

Det som skjedde 22/7 er mer enn en enkeltstående, brutal hendelse.

Den må få konsekvenser for samfunnsutviklingen. Den må prege debatten om hva slags samfunn vi vil ha.

Vi skal være tydelige overfor alle former for ekstremisme som truer fundamentet som samfunnet vårt er bygd på.

Et samfunn der vi står skulder ved skulder, der vi aksepterer ulikhet, der vi fremmer åpenhet og demokrati.

Massakren på Utøya og bomben i regjeringskvartalet var et angrep på vår drøm om en bedre verden.

Jeg tenker ofte: Når jeg og min generasjon gir oss i politikken, så er Arbeiderpartiet godt rustet. Vi er godt rustet nettopp fordi vi har så mange flotte ungdommer som er klare til å ta over arven etter oss.

Hanne Kristine og de mange andre som ble drept på Utøya var blant disse.

De var så godt i gang – så fulle av liv og entusiasme. Derfor gjør det så usigelig vondt å tenke på hva Norge har mistet.

Drapene på Utøya og i regjeringskvartalet har vist oss hvilken pris noen har måttet betale fordemokratiet og ytringsfriheten. Det må vi aldri glemme.

Vi skylder de som døde å videreføre verdiene de trodde på og levde etter.

Sorgen har mange forskjellige utløp. Den går i bølger. Noen ganger er den sterk, andre ganger forskyves den litt av tiden som går og av verden som går videre.

Det var et Norge før 22/7 og det ble et annet Norge etter 22/7. Altfor mange har fått kjenne på hva dette betyr.

Jeg håper at alle de som ble rammet sakte vil klare å møte hverdagen igjen. Selv om hverdagen aldri vil bli den samme.

Jeg håper at alle dere som mistet noen 22/7 kjenner den varmen og støtten vi andre ønsker å gi dere. Vi ser savnet og smerten dere bærer.

Det var mange som døde 22/7 i fjor. I dag er Hanne Kristine også symbolet på alle de livene som så meningsløst ble revet bort.

La meg derfor avslutte med igjen å minnes henne:

Hanne Kristine var aktiv på Facebook. Hun skrev: "Jeg har liten tro på at vi bør vente med å leve".

Hanne Kristine ventet aldri med å leve. I sitt korte liv var hun og AUF-vennene hennes med på å bevege en hel verden gjennom et ukuelig engasjement og fremtidstro.

Hun gjorde oss bedre. Det skal vi aldri glemme.

Jeg håper at dere – hennes familie og venner – i sorgen kan ta inn over dere at ingen kan ta fra dere det livet Hanne Kristine levde.

Minnene vil alltid lyse.

Den stoltheten dere følte da hun levde, den stoltheten håper jeg dere vil kjenne på hver eneste dag.

Takk til dere som har tatt initiativet til denne minnemarkeringen.

Takk til alle dere som er til stede – for den varmen og det engasjementet dere viser ved å være her.