Historisk arkiv

Tale til De nasjonale forskningsetiske komitees samling

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Kunnskapsdepartementet

Statssekretær Jens Revolds tale avholdt 3. mars på De nasjonale forskningsetiske komiteers samling, Sem gjestegård Asker.

Statssekretær jens Revolds tale avholdt 3. mars på De nasjonale forskningsetiske komiteers samling, Sem gjestegård Asker.

Takk for invitasjonen! Jeg setter stor pris på å få komme hit for å legge frem mine og regjeringens tanker om forskningsetikk. Men også for å lytte og lære underveis! Da jeg nevnte for statsråd Aasland at jeg skulle hit, uttrykte hun at forskningsetikk var et tema hun var veldig interessert i. 

Forskningsetikk er ikke nødvendigvis et tema som media kaster seg over. Men når forskerne ikke følger spillereglene, havner forskningsetikken lett på avisenes forsider. Jeg er derfor glad for å kunne møte komiteene som bidrar sterkt til at det blir få av den typen oppslag. Vi er avhengig at et godt forskningsetisk system, et godt UH-system og oppslutning om dette. 

Når det er sagt, vil jeg samtidig gi dere ros for å delta aktivt i samfunnsdebatten. Dere sørger for at allmennheten får innsikt i forskningsetiske problemstillinger som ikke bare er preget av akutt krise og fusk, men også spørsmål av mer prinsipiell karakter. Delta aktivt i debatten! Det gir økt interesse for temaet, økt interesse for forskningssektoren og for høyere utdanning. 

Det er selvsagt helt nødvendig å ha et godt rammeverk med gode lover og regler som dere kan jobbe innenfor. Alexander Solzhenitsyn hevdet imidlertid at selv den mest rasjonelle tilnærming til etikk er verdiløs – dersom det ikke finnes en vilje til å gjøre det som er rett. Dermed blir aldri lover og regler nok, vi må også vektlegge enkeltforskerens etiske ansvar. I tillegg trenger vi årvåkne vaktbikkjer som dere. 

<Denne regjeringens bidrag>

Myndighetenes fremste oppgave er i første rekke å legge forholdene til rette slik at det blir klare og forståelige kjøreregler å forholde seg til. Og her er det ingen grunn til falsk beskjedenhet, jeg synes virkelig at denne regjeringen har en god del å vise til:

·  Forskningsetikkloven er vedtatt. Lovforslaget var på høring allerede i 2004, men det var først under denne regjeringen behandlingen av forslaget skjøt fart og ble vedtatt. Loven slår fast at forskning i både offentlig og privat regi må skje etter anerkjente etiske normer. Det er også et viktig poeng at forskeren selv har et juridisk ansvar for etikk og redelighet. Og som dere selvsagt godt kjenner til, er komiteene et sentralt tema i loven. Det blir fastslått at komiteene er statlige organer, og ikke minst, at komiteene skal være faglig uavhengige. Dette regner jeg med at Live Haaland var inne på tidligere i dag. 

· Helseforskningsloven – en lov som gjør det enklere for forskerne – er også blitt vedtatt under denne regjeringen. Her er én-postkasse-prinsippet innført for godkjenning av forskningsprosjekter. Innenfor medisin- og helseforskningen skal man i prinsippet bare behøve å forholde seg til REK -de regionale komiteer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk- som godkjenningsinstans. Vi mener bestemt vil gjøre forskernes hverdag enklere. Og igjen kommer vi tilbake til forskerens eget ansvar: Loven fremhever at det er viktig at forskeren selv har foretatt etiske vurderinger av eget forskningsprosjekt. 

·  Lovfesting av akademisk frihet er et tredje sentralt punkt regjeringen har fått på plass. Individuell akademisk frihet er et grunnleggende prinsipp i forskningen. Det er også en viktig betingelse for å sikre uavhengig og pålitelig forskning. Akademisk frihet innebærer at forskeren kan stille de spørsmålene hun/han ønsker, velge emne og metoder og legge frem forskningen offentlig. Dette er viktig for å kunne drive etisk god forskning. Under denne regjeringen er individuell akademisk frihet blitt lovfestet (i universitets- og høyskoleloven). UH-loven er åpen og stiller institusjonen til ansvar. 

Men akademisk frihet vil alltid være en frihet innen bestemte rammer. Selvsagt innen lovens rammer, men også innen prinsipper og normer i forskersamfunnet og ellers i samfunnet. Det kan være fristende å oppsummere det til at også forskere må oppføre seg som folk!·       Det har vært tydelig at arbeidsmengden til de regionale komiteene har vokst de senere årene. Det ble derfor på tide å styrke det regionale systemet. Regjeringen har derfor utvidet fra fem til sju regionale komiteer i helseregion Sør-Øst.

· Som et siste punkt på regjeringens ”ryddeliste”, vil jeg nevne ”Nasjonalt utvalg for gransking av uredelig forskning”, altså Granskingsutvalget. Heldigvis er det så få slike saker at de enkelte institusjonene vanskelig kan opparbeide seg omfattende erfaring i å håndtere dem. Her vil Granskingsutvalget kunne spille en viktig rolle når det gjelder å støtte arbeidet rundt i landet. Utvalget vil ta seg av de tunge sakene, som forfalskning, fabrikkering, plagiering og andre alvorlige forhold.

Vi har altså fått til mye på regel- og organiseringsområdet i denne perioden. 

<Forskningspolitiske utfordringer>

Dere har bedt meg om å presentere det regjeringen ser som de viktigste forskningspolitiske utfordringene fremover. Jeg vil også presentere noen dilemmaer som jeg mener er relevante for forskningsetikken. Vi ser det som en svært viktig oppgave å gjøre Norge til et ledende kunnskapssamfunn. Kunnskap gjennomsyrer alt. Forskningsbasert kunnskap er viktig for alle sektorer. Dette ser man blant annet ved at alle departementer finansierer forskning gjennom Forskningsrådet. Noen vil innvende at dette er et mål vi deler med mange andre land. Men jeg vil hevde at Norge har særlige forutsetninger for å lykkes. Vi har blant annet en høyt utdannet befolkning, og vi har en høy andel forskere i befolkningen. For å utvikle kunnskapssamfunnet, vil vi blant annet legge vekt på

·       høy kvalitet i grunnforskningen

·       økt internasjonalisering

·       og sørge for at forskningssystemet fungerer på best mulig måte.

Jeg synes også forskningsevne er et fruktbart begrep. Med dette mener jeg forskersamfunnets evne til å møte de åpenbare utfordringene forskningen står overfor. Her vil en lang rekke faktorer spille inn, noe som i stor bredde vil bli presentert i forskningsmeldingen som nå er på trappene. Forskningsmeldingen vil også blant annet se på forskerrekruttering. På dette feltet og en rekke andre felt har denne regjeringen oppnådd mye sammenlignet med Bondevik II. 

Forskningsutfordringene er mange. Verdien av grunnforskning reises det ingen spørsmål ved. Men vi ser også behovet for målrettet forskning for å kunne bidra med løsninger når det gjelder

·       de globale utfordringene

·       for å sørge for økt verdiskaping i hele landet

·       og for å sikre morgendagens velferdssamfunn, herunder helsespørsmål.

Disse utfordringene står sentralt i meldingen. Det er viktig å spisse disse i mål og aktiviteter og det foreslås derfor tiltak under disse.

La meg gi dere noen stikkord knyttet til hver hovedutfordring – for å illustrere hvor forskning kan komme til å få avgjørende betydning. 

De globale utfordringene er mange, men vi velger å fokusere på

·       fattigdom

·       global oppvarming

·       tap av biologisk mangfold

·       og spredning av miljøgifter 

Dette er temaer både i forskningsmeldingen, men også i andre meldinger som innovasjonsmeldingen og utviklingsmeldingen 

Dette er problemer som i seg selv har en klar etisk dimensjon. Når det gjelder global oppvarming, har Norge som ett av verdens rikeste land og som en av verdens største oljeprodusenter, en klar moralsk forpliktelse til å bidra til reduserte utslipp. 

Det å bidra til redusert fattigdom er et annet eksempel der man trenger økt kunnskap, dvs. forskning. Fattigdomsproblemet er komplekst, og samfunnsvitenskapene kan gi oss viktig kunnskap og forståelse. Samtidig er fattigdomsbekjempelse et felt der vårt etiske ansvar ligger klart i dagen.

I begge disse eksemplene skal vi heller ikke underslå at Norge, som alle andre land, har en betydelig egeninteresse av å løse problemene. 

Når det gjelder klima, er det slik at hvis vi ikke overholder 2 %-målet, kan vi få store folkevandringer fra uttørkede områder i sør. Her må etikken gå foran egeninteressen. 

Økt verdiskaping i hele landet er grunnlaget for

·       sysselsetting

·       velferd

·       og også for vår evne til å bidra til å løse de globale problemene jeg nettopp nevnte.

Det er grundig dokumentert at forskning er avgjørende for utvikling av lønnsomme bedrifter. Og i disse finanskrisetider har ikke forskning blitt mindre viktig – snarere tvert imot. Vi må ha kunnskapsproduksjon, vi må være i front! 

Noen aktuelle eksempler:

·       Miljøteknologi vil bli et felt med gode forretningsmuligheter. Og denne typen teknologi vil selvsagt være basert på forskning og utvikling. Her har vi dilemmaet knyttet til biodrivstoff og matvareproduksjon.

·       I olje- og gassektoren vil Norge ha behov for å utnytte reservoarene fullt ut. Samtidig må dette skje på en så miljøvennlig måte som mulig. Presset på å finne nye felt, stiller områder under press – med Lofoten og Vesterålen som aktuelle eksempler.

·       Bioprospektering, særlig kanskje innenfor det marine, er et lovende felt der forskning vil være et bærende element. Her er det også utfordringer. I bioteknologien hender det for eksempel at kunnskap fra urbefolkning benyttes uten godtgjørelse og kildehenvisning. Dette kan være et etisk dilemma.

·       Marin og maritim forskning og innovasjon står sentralt for at vi skal kunne forvalte våre betydelige havområder på en god måte. Vi har tidligere sett nedfisking av blåhval, sild og lodde. Det er mulig det kom advarsler, men disse ble ikke hørt. 

Alle eksemplene ovenfor kan kobles mot etiske problemstillinger, men det er kanskje ekstra klart når det gjelder et område som bioteknologi. Dette vil jeg komme inn på senere. 

Den siste hovedutfordringen jeg vil nevne er forskning for morgendagens velferdssamfunn. Norge blir gang på gang kåret til ett av verdens beste land å bo i. Men velferdsstaten er ikke ferdig utbygd en gang for alle. Mange faller fremdeles utenfor, og nye utfordringer oppstår. Den økende andelen eldre er for eksempel noe som vil sette velferdsstaten under press. En globalisert verden er også en faktor som gjør at særnorske ordninger kan bli vanskeligere å forsvare. 

Forskningens rolle i dette bildet kan blant annet være å bidra til gode og effektive helsetjenester. Her er utfordringene utallige, blant annet knyttet til livsstilssykdommer som diabetes og KOLS.

Et dilemma er forholdet mellom høyteknologisk reparasjonsmedisin versus forebyggende arbeid, fordeles ressursene her rettferdig? Samhandlingsreformen vil være viktig her. 

<Forskningsetikkens rolle, utfordringer og oppgaver fremover>

Med denne lange rekken av forskningsutfordringer som et bakteppe, vil jeg nå komme inn på forskningsetikkens rolle, utfordringer og oppgaver fremover. I arbeidet med dette innlegget slo det meg at forskningsetikken vil spille en stadig viktigere rolle fremover. Det utføres stadig mer forskning, konkurransen øker og det blir mulig å forske på helt nye felt. Som et eksempel kan nevnes antallet ferdige dr.gradskandidater som har økt stort fra 855i  2005 til 1244 i 2008. Dette er bare et bilde på at forskningsinnsatsen øker. Alle disse faktorene tilsier at etiske avveininger vil få stor betydning, og at samfunnet vil ha stort behov for innsyn. 

Et grunnpremiss er samfunnets tillit til forskningen.  I utgangspunktet skulle jeg ikke tro at forskningen i Norge har store problemer knyttet til legitimitet, men det er noen forhold jeg mener det er viktig å være oppmerksom på. For det første er forskning en aktivitet som i høy grad foregår i vekselvirkning med samfunnet omkring. Samfunnet har derfor behov for å forstå hvorfor det skal forskes og for å kunne følge med på og påvirke forskernes virke. Dette har sammenheng med at det brukes betydelige offentlige ressurser på forskning og at forskningen bidrar til vår felles kunnskapsbase. For det andre er forskningen avhengig av tillit i befolkningen. Forskningsbasert kunnskap danner grunnlag for samfunnsutvikling, beslutninger og prioriteringer. Derfor er det viktig at befolkningen stoler på at kunnskapen holder høy faglig og etisk kvalitet. Dette gjelder kanskje særlig når forskningen berører områder som er kontroversielle. Tillit er også viktig for forskning der man er avhengig av befolkningens bidrag, for eksempel når forskerne trenger folk som ”forsøkskaniner”. På helsefeltet er helseregistrene Norges største fortrinn. Folk må altså kunne stole på at det er trygt å bruke resultater fra forskning. Og de må vite at det er tatt hensyn til enkeltmennesker som har vært involvert i forskningen. 

Folk er opptatt av at forskning er redelig på alle måter. Habilitetsproblematikk er velkjent i et lite land som Norge og forskningssektoren er intet unntak. Både ved tildeling av midler og ved godkjenning av prosjekter vil spørsmålet om forskningsmiljøets størrelse og inhabilitet kunne oppstå. Det er derfor viktig at komiteene også tenker på dette aspektet. 

Forskeren har også et etisk ansvar overfor andre forskere, som rammes dersom forskningen kommer i vanry. Forskningsfusk medfører også faglige problemer både for forskere som legger de forfalskede resultatene til grunn for eget arbeid. Det skaper selvfølgelig store problemer for vedkommende og ikke minst for medforfattere av vitenskapelige publikasjoner, men også for forskere som i neste omgang ønsker å bruke resultatene. 

Jeg refererte innledningsvis til forfatteren Solzhenitsyns betraktninger om etikk. Dette gjelder i høyeste grad også for forskere. Selv om rammeverket for forskningsetikk er solid, er det fremdeles slik at den enkelte forsker må ta et personlig forskningsetisk ansvar. Med andre ord den enkelte forskeren må ville gjøre det som er rett. 

<Open access/data access>

Forskningsetikk er et felt med flere innganger. Selv mener jeg debatten knyttet til open access har klare forskningsetiske sider. I noen tilfeller er det viktig for forskere å verne om egne resultater. Blant annet kan det dreie seg om resultater man ønsker å bruke til å utvikle kommersielle produkter. Men åpenhet rundt forskning er likevel et viktig forskningsetisk prinsipp. Det er mye forskning som ikke har kommersiell interesse, her er det ingen grunn til ikke å publisere resultatene. Åpenhet er også viktig innenfor felter med kommersielle interesser. Åpenhet fremmer etisk god forskning på mange ulike måter. Både økt deling av offentlig finansierte forskningsdata, offentliggjøring og publisering er viktig for å gjøre forskningen etterprøvbar. Hvis forskningen og datagrunnlaget kan ”kontrolleres” av andre forskere, blir det lettere å avsløre fusk. Kunnskapsdeling kan kanskje til og med redusere fristelsen til å fuske i utgangspunktet. Etterprøvbarhet er også en forutsetning for samfunnets tillit til forskere og forskning. Offentliggjøring er dessuten viktig for å sikre samfunnet en uavhengig kunnskapsbase og en opplyst offentlig debatt. 

Til sist vil jeg også nevne at åpenhet er viktig i tilfeller der forskningsresultater kan bidra til å bedre folks liv, for eksempel i u-land. Open access er også et viktig bidrag til at forskere i u-land kan delta i kunnskapsutviklingen. Dette kjenner jeg godt til selv da jeg har vært med på å administrere forskningsprosjekter i Latin-Amerika og Afrika. Tilgang er viktig for forskere i utviklingsland. 

Et annet punkt som gir nye forskningsetiske utfordringer er økende internasjonalt forskningssamarbeid. Dette skaper større behov for internasjonal dialog og internasjonalt samarbeid om forskningsetikk. Flere internasjonale organer har forskningsetikk på agendaen. Vi støtter det forskningsetiske arbeidet i regi av blant annet UNESCO og OECD.

I OECD arbeides det blant annet med å utarbeide retningslinjer for etterforskning av uredelighetssaker innen internasjonalt forskningssamarbeid. Slike saker byr på spesielle utfordringer siden lovverk og praksis varierer fra land til land. Og vi er glad for at Matthias Kaiser har bidratt sterkt til dette arbeidet. <Matthias Kaiser er sekretariatsleder i Den nasjonale forskningsetiske komité for naturvitenskap og teknologi (NENT).>

I internasjonal sammenheng er det også viktig å huske på at norske regler gjelder for norske forskere uansett hvor de drar for å gjennomføre sine forskningsprosjekt. Forskningen skal være like etisk forsvarlig i Timbuktu som på Gløshaugen.

Nye forskningsområder og teknologier skaper nye forskningsetiske problemstillinger – og derfor også flere utfordringer for forskerne, for dere. I mange tilfeller er det nettopp her behovet for forskningsetisk bevissthet er størst. Blant annet fordi nye forskningsområder og teknologier kan være svært kontroversielle. 

Dette gjelder for eksempel nanovitenskap og bioteknologi som jeg var inne på i sted. I det siste har en bestemt gren av bioteknologien vært fremme i debatten, nemlig syntetisk biologi. Fordi utviklingen innen slike fagfelt går svært raskt, holder ikke alltid den forskningsetiske bevisstheten følge med den vitenskapelige og teknologiske utviklingen. Her er det viktig å henge med. Dette er en stor utfordring. 

Syntetisk biologi er et fagfelt som blir møtt med skepsis og en rekke spørsmål. Mange anser det som bioteknologi in extremis. Noen vil hevde at det å bygge opp et genom fra bunnen av, er det nærmeste man kan komme til stormannsgalskap. Eller det å leke Gud. Samtidig må vi også ta hensyn til mer jordnære risikofaktorer. Hva kan skje hvis syntetiske organismer slippes løs i naturen? Kan de brukes til bevisst negative formål – i militær sammenheng, for eksempel til sykdomsspredning? Oppveies slike skrekkscenarioer av alle de positive mulighetene? Den verdenskjente biologen Craig Venter, som nylig besøkte Oslo, arbeider med å skape en organisme som etter planen skal produsere et grønt drivstoff ved å bruke CO2 som ernæring. Hvis det lykkes, ville det være en sann gavepakke. Man kan altså bruke et problem til å skaffe grønt drivstoff, men det kan også ligge risiki i dette.

Senter for biosikkerhet – Genøk – med Terje Traavik i spissen arbeider med slike problemstillinger. Det er viktig at vi følger med kritisk på det som skjer. 

Nanoteknologi er et annet felt med stort positivt potensial. Samtidig er det lett å se for seg svært negative effekter. Her blir det nok av etiske utfordringer fremover. Disse kan blant annet knyttes til

·  bruk og misbruk

·  miljøteknologi på den ene siden og forurensning og utslipp på den annen

·   store helsegevinster og mulige helseskader

Felles for flere av de nye teknologiene er at de kan bli kraftfulle verktøy i både det godes og det ondes tjeneste. Noe som igjen avspeiler behovet for etisk tilnærming. 

Et annet poeng jeg vil nevne knyttet til de nye fagfeltene, er behovet for å drive forskningsformidling overfor allmennheten. Det er bare gjennom kunnskap at også vanlige folk kan ha grunnlag for å gjøre seg opp en kvalifisert mening. Det er viktig å kunne drive god og skikkelig formidling. 

Avslutningsvis vil jeg nevne en side ved moderne forskning som setter etikken under press, nemlig den harde konkurransen. Toppforskning er like konkurransepreget som en hvilken som helst OL-konkurranse. Dere kjenner vel alle uttrykket ”publish or perish”. Mange forskere opplever et stort press for å publisere når de jakter på anerkjennelse og finansiering. Dette kan føre til at kvalitetskontrollen kan bli mangelfull eller at enkelte forskere velger snarveier. Dette må vi alltid ha i bakhodet når vi bestemmer hvilke rammebetingelser forskerne skal forholde seg til. 

<Avslutning>

Krimforfatteren John le Carré karakteriserte en komité som et dyr med fire bakben. Selv med den beste vilje kan utsagnet vanskelig tolkes positivt. 

Mitt inntrykk er at De forskningsetiske komiteene derimot, har riktig antall forben og bakben, nærmere bestemt ti når vi tar med både de nasjonale og regionale komiteer. De er velfungerende og kommer frem til etisk gode konklusjoner. 

Som Live Haaland har snakket om før i dag, har vi organiseringen av sekretariatene for komiteene til vurdering nå. Uavhengig av om konklusjonen blir en endring eller ikke, har jeg stor tro på at komitésystemet vil være fullt ut i stand til å sørge for at norsk forskning holder høy etisk standard også i årene fremover.

Som jeg sa innledningsvis: Det er forskersamfunnet som best kjenner de forskningsetiske utfordringene, vi politikere holder oss mest på det overordnede nivået – dere må gi detaljene, dere kan dette best! 

Takk for oppmerksomheten!