Innledning til konferansen ” Kunst, kultur og psykisk helse - på sporet av et helt liv?”

Det er en stor glede for meg i hans sted å få snakke om hvordan kunst- og kultur kan bidra til å bedre menneskers psykiske helse. Det er helsesektoren som har hånden på rattet i dette arbeidet. Da jeg sist deltok på forrige konferanse i Oslo for to år siden var det som representant for helsemyndighetene. I dag står jeg her som representant for

Kulturdepartementet - eller livskvalitetsdepartementet – som jeg liker å kalle det. Vi har ansvar for kunst- og kulturopplevelser og verdier vi bærer med oss hele livet. Vi har TV, radio, og avisene. Vi har kirken og alle religionene. Vi har film og dataspill. Vi har idretten. Vi har frivillige lag og organisasjoner. For to dager siden innviet vi et monumentalt praktbygg for Den Norske Opera & Ballett. Ikke siden Nidarosdomen har landet opplevd maken.  Winston Churchill sa en gang: ”Først former vi våre bygninger. Deretter former de oss.” God arkitektur gir trivsel og glede. Det lover godt for operaens framtid i landet…

Tema kultur og helse opptar meg av flere grunner: Først og fremst dreier det seg om å gi mennesker i dette landet bedre helse og et bedre liv, dernest dreier det seg om deltakelse og demokrati – at alle skal ha en stemme i samfunnet. Det dreier seg også om at vi som samfunn trenger alle som bor her, uansett hvem de er og hvor de kommer fra. Vi må gjøre hva vi kan for at alle skal kunne fungere best mulig. Det dreier seg om å gi mennesker verdighet, selvtillit og muligheter til å bygge seg et liv. Deltakelse i kulturlivet og hjelp til å uttrykke seg gjennom kunstneriske uttrykksformer kan utrette underverker for den enkelte. Gode mestringsopplevelser kan bryte psykiske barrierer og gi nye utviklingsmuligheter..

Denne gangen er konferansens undertittel På sporet av et helt liv? - en tittel som mange nok umiddelbart forbinder med Marcel Proust og hans bindsterke verk På sporet av den tapte tid. Jeg tror disse assosiasjonene fanger noe helt sentralt, at spennet mellom det hele liv og den tapte tid rommer noe essensielt. Dårlig psykisk helse fører utvilsomt til ”tap av tid”, i verste fall til ”tap av liv”.  Har kunst og kultur noe å tilføre som hjelper mennesker til et ”helere liv”?  Proust selv mente tydeligvis det. I sitt avsluttende verk, Den gjenfundne tid, heter det (fritt oversatt fra fransk) at ”Livets viktigste sannhet finnes i kunsten.”  Maleren Picasso har en noe annen innfallsvinkel i sitatet ”Kunsten er løgnen som hjelper en til å se sannheten”.

De siste årene har forskning vist at det helt klart er en sammenheng mellom kultur og helse. Det er for så vidt ikke noe nytt. Kunst og kultur som virkemiddel i helseøyemed har vært kjent siden antikkens tid. Aristoteles mente at datidens lange teaterforestillinger lutret sjelen. I Håvamål viser man til at ”Mine kvede … hjelpe deg vil mot saker og sorger og suter alle.”

Helse og livskvalitet er grunnleggende for hvordan vi har det i dagliglivet. Den verdi kultur har i forhold til psykisk helse er vanskelig å tallfeste. Men noe vet vi. Målgruppen favner faktisk bortimot 50 % av det norske folk, ifølge statistikken får annenhver person en psykisk lidelse i løpet av livet. Depresjon er den mest utbredte plagen og den viktigste årsaken til uførhet. Beregninger viser at depresjon koster Norge omlag 44 milliarder kroner hvert år i tapte arbeidsinntekter og sykefravær.[1] I 2005 var psykiske lidelser den mest brukte diagnosen av norske leger (12 %). Psykiske plager er årsak til omlag hver femte sykmelding. En fjerdedel av alle uføretrygdede er diagnostisert med psykiske plager. Psykisk sykdom har ofte store sosiale konsekvenser eller kan oppstå som følge av sosiale forhold, som fattigdom og bolignød, rusmisbruk og noen ganger alvorlig kriminalitet.  En pekepinn om hva det koster samfunnet får vi derfor også ved å lese statistikkene over arbeidsledige, uføre, bostedløse, kriminelle,…

Disse tallene tyder på fundamentale, strukturelle samfunnsmessige svakheter med store menneskelige omkostninger. Er velstandsutviklingen og vellykketheten mange tilsynelatende opplever, verdt disse omkostningene? Hvordan kan vi skape et samfunn med større grad av ”menneskelig bærekraft”? Det er all grunn til å se nærmere på om det i vårt samfunn er strukturelle forhold og mekanismer som medvirker til å gjøre mennesker syke.

Psykiske lidelser rammer barn og ungdom, voksne i og utenfor arbeidslivet, funksjonshemmede og eldre, samt mennesker som befinner seg i institusjoner som sykehjem, rehabiliteringssentre og fengsler. Graden av plager varierer. Det er viktig å ha et blikk for spesielt utsatte grupper. Det gjelder blant annet minoritetsbefolkningen, både de som har levd her lenge og de som er nye. Men vi må også ha et våkent øye når det gjelder nye behov, slik som for eksempel hjemvendte soldater fra fredsbevarende styrker. I et fjernsynsprogram nylig ble det opplyst at så mange som 20 000 av disse sliter psykisk.

Den ferske rapporten ”Psykisk helse i et flerkulturelt samfunn” viser at mennesker med minoritetsbakgrunn som bor i Norge er mer utsatte for psykiske problemer enn befolkningen ellers. Vi står overfor særlige utfordringer når det gjelder det store tallet innvandrere med psykiske vansker - nærmere 24 % av de som kommer fra lavinntektsland sliter psykisk.[2] Dette er over dobbelt så mange sammenliknet med norskfødte og innvandrere fra høyinntektsland. Det er også vanskeligere for disse å få hjelp, og den hjelpen som gis er dårligere tilpasset den enkeltes behov. Det er også svært utfordrende å være innvandrerungdom, som ofte er under krysspress fra ulike kulturer. En ungdom sier det slik ”Hvis jeg skal være som vennene mine, svikter jeg foreldrene mine. Hvis jeg gjør som foreldrene mine vil, svikter jeg vennene mine.”

Barn og unge er de absolutt svakeste når det gjelder å bli sett eller hørt med sine behov. Mellom 15 og 20 prosent av alle barn og unge i Norge har psykiske plager. I Oslo er rundt 10 prosent av barn og unge behandlingstrengende.  Innvandrerbarn synes å være spesielt utsatt. Svært mange trenger psykiatrisk oppfølging.[3]   Vi har sett flere eksempler på at kunst og kultur kan virke forløsende i en situasjon med språklige og kulturelle barrierer. Hjelp til å uttrykke seg gjennom kunstneriske uttrykksformer kan gi disse barna en kanal for kommunikasjon og kontakt, gode mestringsopplevelser, en mulighet til å bryte barrierer. Deltakelse i kulturaktiviteter kan rett og slett være en måte å oppnå bedre og raskere integrering i samfunnet.

For en tid tilbake ble det gjennomført kunstfaglige prosjekter i den såkalte mottaksklassen ved Herslebs skole i Oslo[4]. Her går nyankomne innvandrerbarn med lite norskkunnskaper. Et av målene var nettopp å rette fokus på den enkeltes uttrykksbehov i en situasjon, hvor språket ikke strakk til. Elevene skulle lage et bilde. Deretter skulle de skrive om bildene sine i samarbeid med norsklærer. Noe av det viktigste ved disse prosjektene var at arbeidene skulle utstilles, at det var planlagt skikkelig vernissasje. Barna visste dermed fra starten at bildene skulle vises, at deres arbeid skulle bli sett. Erfaringene var at elevene vokste enormt på dette prosjektet, det gav dem økt selvfølelse og egenverd:

En jente fra Iran på 14 år, som kom til Norge som 12-åring, sa følgende: ”Da jeg bodde i mitt hjemland var jeg klok. Da jeg kom til Norge ble jeg dum. Nå føler jeg meg ganske klok igjen”.

En annen historie er om en flyktninggutt som deltok i et kunstprosjekt hvor de tok utgangspunkt i Edvard Munch. Først besøkte de museet og så på bildene, deretter skulle de selv lage et bilde. Denne gutten tegnet en mor som bærer sitt barn med et skrik om munnen – en blanding av Madonna og Skrik – hans egen mor som med fare for sitt liv flyktet over grensen for å bringe sin sønn i sikkerhet.

Disse barna hadde sine behov og historier, men erfaringene kan ganske sikkert overføres til andre. Kanskje kan kunst på en skånsom måte hjelpe barn og unge som har vært utsatt for traumer til å formidle sine erfaringer på et uttrykksnivå som de selv tåler? Det finnes flere tilsvarende historier – sterke fortellinger som disse barna bærer med seg, som de trenger å dele. Det er viktig å sette ressurser inn på å gi barn en god start i livet. Det er billigere å bygge en barndom enn å reparere en voksen.

“There is a crack in everything. That is how the light gets in”, synger Leonard Cohen. Kanskje er man i vårt samfunn altfor redd for følelser – særlig følelser som sorg, tristhet, melankoli. De er en normal del av vårt følelsesregister på linje med oppstemthet, lykkefølelse, tilfredshet, trøtthet Visesangeren Jan Eggum siteres på utsagnet ”Med melankoli kommer man langt”. Kanskje det? Mens Bruce Springsteen og Tom Waits sliter med sine demoner, komponeres låter til harske tekster om livets skyggesider. Også fra litteratur og billedkunst er det mange eksempler, som Lars Hertervig og Bendik Riis.

Alle har opplevd motgang, skuffelser og vanskeligheter i livet, av varierende grad og styrke. Det er i grunnen det livet dreier seg om: å løse de utfordringene som byr seg. Noen takler det mindre bra. Andre kommer seg på beina igjen og evner å gi tilværelsen mening. Satt på spissen: Hva er grunnen til at – stilt overfor de samme utfordringene i livet – noen tar livet sitt, mens andre overlever? [5]  Det som er sikkert er at ingen unnslipper nedturer i livet. I Nord-Norge har vi et mye brukt munnhell: ”En sak er hvordan man har det. En annen sak er hvordan man tar det.” Det fortelles en historie om to fiskere som var langt ute på Vestfjorden i en liten båt vinterstid, da det røk opp til et forferdelig uvær – vind, orkan, tett snødrev, flere metershøge bølger. Det endte med at båten kantra og de måtte klamre seg fast på kjølen i forsøk på å berge livet. Da kommer det fra han ene: ”Jammen godt vi ikke er på fjellet i dette været”.

Mennesker som takler utfordringer best er gjerne de som vet å sette pris på de små gledene i livet. Noen er rike andre ikke, noen er gift, andre lever alene. Det gjelder å gi alle tilstrekkelig ballast - mot i brystet - til å takle utfordringene. Det dreier seg om livskvalitet, å gi livet mening og innhold. Det som er sikkert, er at materiell velstand har sine begrensninger som lykkefaktorer i livet. Verken penger, berømmelse, talent eller skjønnhet gir noen garanti for psykisk helse. Det er tilstrekkelig å nevne navn som Kurt Corbain, Hemingway og Marilyn Monroe for å forstå hva jeg mener. Her hjemme har vi alle hørt om noen som ikke har taklet utfordringene ved det å leve, ofte på tross av en tilsynelatende vellykket fasade utad. Det kjennes ubehagelig når problemstillingen kommer for nær. Men vi må spørre oss om det kan være strukturelle samfunnsmessige forhold i tillegg til individuelle årsaker som gjør at så mange opplever livet som altfor vanskelig.

Når det gjelder kulturtilbud som ”forebyggende medisin”, har Kulturdepartementet et ansvar når det gjelder å gjøre gode kulturtilbud tilgjengelige for flest mulig. Et likeverdig kunst- og kulturtilbud til hele befolkningen innebærer tilrettelegging og bistand til de som ikke på egenhånd makter å delta i ordinære kulturtilbud eller selv søke positive opplevelser i fritiden. For de som har psykiske lidelser, er det ofte nødvendig at slike aktiviteter tilrettelegges. Ikke alle er friske nok eller har overskudd til å benytte kulturtilbud på egen hånd.

Mange mennesker som sliter med psykiske lidelser mangler opplevelse av livskvalitet. I en undersøkelse for noen år siden om hva psykiatriske pasienter ønsket av tilbud kom følge til kino, teater, konserter, utstillinger høgt opp på listen.[6] Vi vet at gode opplevelser øker trivselen, gir glede og styrker helsa. Det kan være gode samtaler, et velsmakende måltid, sosialt samvær, frisk luft, stillhet, vakker musikk, kunst- eller naturopplevelser. Ett av menneskets grunnleggende behov er å kunne oppleve skjønnhet. Mange av de estetiske opplevelser som virker sterkt på oss får vi fra naturen og omgivelsene. Derfor er også arkitektur og miljøvern viktig for folkehelsen.  Alt dette vet vi. Hvorfor er det så vanskelig å gjennomføre i praksis?

Det er vel kjent at sykdommer ofte er lettere å forebygge enn å behandle. Norsk kulturpolitikk har sitt primære fokus på å rendyrke kunst og kultur ut fra det overordnete mål at alle har et godt kulturtilbud. Det er lett å argumentere for at de fleste av Kulturdepartements ansvarsområder er medvirkende til å styrke folkehelsen i landet, enten det dreier seg om idrett, kultur, mediepolitikk eller frivillighet. Når vi gir økonomisk støtte til lokale kulturaktiviteter for barn og unge, til orkestre, teater, biblioteker, litteratur, festivaler og opera, er det - direkte eller indirekte – en investering i trivsel og mental helse. Det er en utfordring å gjøre tilbudene tilgjengelige for de som har spesielle behov eller vansker med å oppsøke disse på eget initiativ – enten pga funksjonshemming, kronisk sykdom eller sosiale årsaker, også de som befinner seg i helseinstitusjoner eller i fengsel. Det trengs gode samhandlingsopplegg som setter i system kultur som virkemiddel i forhold til helsemålsetninger. Kulturinstitusjoner og kunstnere bør være aktive og inkluderende i forhold til dem som faller utenfor kultur- og samfunnsliv. Deltakelse i et kunstprosjekt kan ha mye å si for styrking av egenverd og for mobilisering av egne, gjenoppbyggende krefter.

Kunst og kultur har stor verdi i seg selv. Samtidig har satsing på kunst og kultur stor betydning for andre samfunnsformål: Ut fra den erkjennelse at et godt utviklet kulturliv kan virke forebyggende i helsesammenheng, er det liten tvil om at kulturfeltet etter hvert bør styrkes ytterligere. Særlig bør det satses mer i forhold til de tverrfaglige utfordringene, og viktige tiltak som Den kulturelle skolesekken, kulturkort for ungdom, den kulturelle spaserstokken, kulturtiltak i kriminalomsorgen. Jeg er ganske så overbevist om at relativt enkle grep kan gi stor uttelling. Til nå har regjeringen styrket kulturbudsjettet med 1,2 milliarder kroner. Målet vi har satt oss er at innen 2014 skal 1 % av statsbudsjettet avsettes til kulturformål. I inneværende år er 0,84 % av statsbudsjettet avsatt til kulturformål.

Som jeg sa innledningsvis, er det helsemyndighetene som sitter i førersetet når det gjelder oppfølging av denne konferansen og hvilken retning det videre arbeidet skal ta. Det skal imidlertid ikke stå på manglende godvilje fra KKDs side når det gjelder å bidra til å finne gode løsninger.  I løpet av de neste dagene vil denne konferansen gi viktige innspill til det videre arbeidet.

Jeg ønsker dere en riktig god konferanse og lykke til med det videre arbeidet!

Takk for oppmerksomheten!