Historisk arkiv

Vi trenger flere som Adil

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Kulturdepartementet

Kronikk av kulturminister Anniken Huitfeldt i VG 2. januar 2012

Hvorfor har den kommersielle delen av kulturlivet lykkes best i å speile at Norge er et flerkulturelt samfunn? TV-programmer som Norske talenter, Dansefeber og X-factor har vist oss at kreative talenter finnes i hele befolkningen.

Adil Khan ble første gang kjent da han vant Dansefeber i 2006. Siden da har han hatt hovedroller på flere scener. Da han hadde hovedrollen i Jungelboken, fikk Det norske teater kontakt med et annet publikum enn vanlig.

I dag er Adil for alvor blitt kjent gjennom sin hovedrolle i tv-serien «Taxi.»

Det var ikke kulturskolen som la grunnlaget for popartisten Samsayas karriere. Hun fikk utviklet sitt talent på fritidsklubben, og deretter innen popmusikken. Mo lærte seg å danse i Somalia som fireåring. Han slo gjennom etter å ha deltatt på TV 2-programmet X-factor.

Det kommersielle kulturtilbudet har fått fram nye unge talenter med minoritetsbakgrunn i mye større grad enn den delen av kulturlivet med tung offentlig finansiering.

Kulturløftet har vært en historisk satsing på kultur. Siden 2005 har regjeringen økt kulturbudsjettet med 4 milliarder kroner. Samtidig bruker vi en større del av tiden vår på kulturaktiviteter. Men til tross for både mer penger og økende bruk, er de sosiale og økonomiske skillene i deltagelsen fortsatt sterke.

Jenter med minoritetsbakgrunn
Jeg mener vi har undervurdert betydningen av at minoritetsbefolkningen deltar i kulturlivet og fritidsaktiviteter. Lubna Jaffery, som er statssekretær i Kulturdepartementet, vokste opp i Bergen med pakistanske foreldre. Lubna har også vært politiker i Arbeidsdepartementet og i Helsedepartementet.

Hun sier at det var først da hun begynte å arbeide med kultur at hun forsto at hun faktisk hadde hatt en ganske annerledes oppvekst enn oss andre.

Hennes bruk av skole- og velferdstilbud var ikke vesentlig forskjellig i forhold til barn med norske foreldre. Det er på kultur- og fritidsarenaen at hun opplevde store forskjeller i sin hverdag sammenlignet med barn av to norske foreldre. 

Fattigdom i vår tid handler i liten grad om at barna er sultne og ikke har sko på beina. Det handler mer om at noen barn ikke deltar i fritidsaktiviteter eller aldri går på kino.

Hvis man er publikum på et kulturarrangement i hovedstaden, vil man lett oppdage at en stor del av barna ikke er representert. 

Noen hevder at jenter med minoritetsbakgrunn gjør det så bra på skolen, og at vi derfor ikke trenger å bekymre oss for fremtidsutsiktene deres. Loveleen Brenna forteller levende hvordan hun i sin egen oppvekst gjorde det bra på skolen.

Likevel hevder hun at hun hadde store svarte hull når det gjaldt erfaringer med vennskap, fortrolighet, uskrevne regler og small talk.

For noen år siden gjorde Fafo en undersøkelse om barn med pakistanske foreldre. 78 prosent av jentene deltar ikke på fritidsaktiviteter. Disse jentene mister en viktig arena for læring og fellesskap.

Kulturskole til flere
Jeg la nylig fram en stortingsmelding om inkludering i kulturlivet. Her presenterer vi en rekke tiltak for å gi flere muligheten til å bruke kulturlivet, uavhengig av sosial og økonomisk bakgrunn. Blant annet vil vi styrke både fritidsklubber og kulturskoler, fordi vi mener begge er viktige arenaer for mestring og kulturell opplæring. Kulturdepartementet og Barne- og likestillings- og inkluderingsdepartementet har etablert et eget kulturprogram innenfor storbymidler.

Vi gir midler til dansekurs, filmklubber og musikkundervisning på fritidsklubber og innenfor organisasjoner for å gi et tilbud til ungdom som ikke deltar på kostbare aktiviteter.

Regjeringen er opptatt av at kulturskolen også skal nå de som aldri søker om plass der. Derfor oppretter vi en forsøksordning i noen kommuner med gratis kulturskole i tilknytning til skoletiden.

Det er viktig at unge talenter har forbilder og at de rekrutteres fra hele befolkningen.

Vi foreslår også en aspirantordning som vil legge til rette for større mangfold og bredere rekruttering til kulturinstitusjonene. Målgruppen er nyutdannede kunstnere og kulturarbeidere.

Tusen tegninger
På norske teaterscener og i filmer er det behov for mange skuespillere med minoritetsbakgrunn, men minoritetsungdom velger ofte andre utdanningsretninger. Vi gir derfor midler til Det norske teater slik at de neste år kan starte en egen skuespillerutdanning for unge mennesker med minoritetsbakgrunn. Kulturinstitusjonen blir også viktig i arbeidet med å nå ut til flere. Det handler både om hva slags program de setter opp, hvor stor del av staben som har minoritetsbakgrunn og hvilket publikum som oppsøker institusjonen.

Det betyr ikke at vi mener at institusjonen skal produsere flere publikumssuksesser, men om hvorvidt de makter å nå hele befolkningen.

På samme måte som lik rett til utdanning handlet om å rekruttere talenter fra hele befolkningen, handler inkludering om å bringe fram talentene og de viktigste stemmene fra vår egen tid.

Etter 22. juli vil Karpe Diems «Tusen tegninger» stå igjen som en viktig tekst fra det nye århundret, sammen med «Til Ungdommen» fra det forrige. Vi trenger disse nye stemmene og talentene i fremtidens kulturliv.

Kulturminister Anniken Huitfeldt